Kanskje nettopp derfor trenger jeg å få sett noe svart på hvitt foran meg, for å få en aha-opplevelse.
Det er så innmari lett å se hva andre gjør feil.
Like enkelt er det ikke å se at en selv gjør samme feilen, ja kanskje gjør man den enda verre også.
Man er sårbar, når det gjelder skriftlig kommunikasjon.
Selv føler jeg meg ofte misforstått og jeg misforstår sikkert andre også.
Men jeg prøver så godt jeg kan å lese ordene, uten å legge noen intensjon bak.
Ikke lese mellom linjene.
For alt du leser mellom linjene, det er din tolkning.
Det er ikke sikkert det var det som var ment.
Jeg sier derfor ofte, ikke tolk meg, legg ikke intensjoner bak ordene, som jeg ikke har.
Slik må jeg også huske det, når jeg leser det andre skriver.
Og noen ganger går jeg i fella og jeg tolker, og jeg tolker feil.
Noen ganger blir man vitne til at folk blir hetset for sin mening.
Kanskje synes de fårikål er det verste de kan spise eller at det å gå i fjellet er det dummeste de vet.
Vel, så blir folk krenket.
Og så går de til personangrep.
Vedkommende får så øra flagrer, blir kalt teit, grinebiter, uvitende, intolerant, surmaga, osv
Ja, hva er verst spør jeg
Med andre ord gjør de da noe som er mye verre i mine øyne.
Istedetfor å diskutere sak, noe som ofte ikke er vits, for alle har rett i å like det en vil og man kommer derfor aldri til noe enighet, så angriper man mennesket bak ordene med den største hammeren en finner.
Det er da jeg spør, opptrer vi da noe bedre?
Har vi da rett til å klage over vedkommende som ikke kan fordra fjellet, men vil være på flat mark?
Ja, nå er både fårikålen og fjellet brukt som eksempel.
Hva hvis det er et bilde malt av en kunstner og vedkommende synes ekspresjonistisk kunst er det verste vedkommende vet.
Ja selvfølgelig kunne vedkommende latt være å si det, for har man ikke noe positivt å si, kan vi la være.
Men samtidig går man ikke på person, man sier bare at dette liker ikke jeg.
Det må da vel være lov eller skal man kun si noe dersom man liker det?
Blir ikke det kjedelig?
Ønsker vi ikke innspill, diskusjon, variasjon, for ikke noe skaper mer inspirasjon enn uenighet og nye tanker.
For meg er det aller viktigste i en diskusjon, at man diskuterer sak, ikke person.
Selv om noen er uenig med meg, angriper jeg de ikke og kaller de med negative navn.
For meg blir det mye styggere enn å ikke like kunstsjangeren.
Ingen hodepine, ikke sulten i natt, holdt meg våken til nesten 22 og sov til 7.15.
Nå er det tid til refleksjon.
Jeg har lært meg til å følge hjertet.
Følger jeg stemmen i hjertet, leder det meg dit jeg skal.
Da skjer det forunderlige ting, som jeg ikke bevisst kunne forutse.
Det begynte jeg med etter at jeg leste Alkymisten av Paul’s Coelho, for mange år siden.
Det handler nemlig ikke om de store drømmene, slik som å dra til andre siden av kloden.
Jeg har egentlig ikke hatt noe ønske om det, før det dukket opp inni meg, for ca tre år siden.
Det handler om å gjøre de små tingene, følge de små tegnene som blir lagt ut foran deg.
Begynne å stole på deg selv, styre ditt eget liv.
Ja, kanskje har man store drømmer, men hjertet ditt vil aldri at du kaster alt du har og går mot drømmen din, så snart tanken dukker opp.
Det er nemlig ikke sikkert at du skal helt frem dit.
Drømmen er ofte bare et hjelpemiddel, for å få oss til å ta de første stegene.
Og det er litt av “hemmeligheten” med å følge stemmen i hjertet ditt.
Målet kan nemlig endres etterhvert.
Hjertet ditt vet hvor du skal, men du er det ikke bevisst.
En drøm jeg har hatt er å kunne skrive en bok.
Jeg gikk i gang, fikk tillatelser fra kunstnere om å bruke deres bilder og satte tekst på de.
Jeg så for meg 7-8 bøker, en med hver kunstner og ulike temaer.
Jeg sendte inn til noen forlag og fikk nei fra alle.
Jeg skjønte at det å komme igjennom nåløyet hos de, det er vanskelig.
For hvor salgbar var den ideen min, vel ikke så veldig.
Hvor mange bøker ville jeg fått solgt, vel ikke noe som ville lønnet seg.
Jeg visste også at å investere i selvpublisering, nei, det ble feil for meg.
Sikkert riktig for mange, men ikke for meg.
Likevel var jeg helt rolig inni meg, jeg var ikke skuffet og trist.
Hjertet mitt visste at jeg hadde gått etter den store drømmen, glemt å følge de små tegnene.
Men hva førte det til.
Jo, jeg begynte å skrive.
I det jeg ble satt ut av arbeidslivet på grunn av helsa, har skrivingen gitt meg innhold i dagen.
Ofte tenker jeg, hva skal det være godt for?
Legge ut om alt mulig jeg gjør, bruke så mye tid på å utbasunere smått og stort.
Hvilken interesse har vel folk av det?
Hva skal det være godt for?
Men så ser jeg det, at jeg gjør det ikke for alle andre, jeg gjør det for meg selv.
Alle de dagene jeg tenker, nei, nå gidder jeg ikke, jo da sitter det en inni meg og sparker.
Jeg gjør jo ingenting, tenkte jeg, jeg sitter jo for det meste her i en stol.
Ingen designerklær, ingen sminke, ikke noe interiør, bare kjedelig hverdagsliv.
Men så oppdager jeg at mange liker hverdagsliv.
De vil ikke ha eksotiske reiser til andre siden av verden.
De vil følge noen som er som dem selv.
Noen ønsker å lese om reisene, andre vil ha tips om bøker og hverdagsmat, noen vil ha et spark i rævva og litt inspirasjon.
Og hva gjør jeg?
Jo, jeg skriver det som faller meg inn akkurat da.
Og jeg oppdager at det gjør meg godt.
Jeg skaper min dag god og det er hele poenget.
Det var nettopp det hjertet ønsket for meg.
Jeg skulle skrive for å sette ord på alt jeg har inni meg og med det skaper jeg gode dager for meg selv.
Det hjelper meg å fokusere på det som er bra.
Det holder meg i gang og hvis jeg sluntrer unna, ja da mister jeg noe i hverdagen.
Så merker jeg at ved å skrive, driver jeg meg selv fremover.
Nye drømmer kommer.
Nye tanker, nye ideer, menneskemøter, reiser.
Jeg stagnerer ikke selv om jeg sitter her i stolen min de fleste dagene i året.
Hva er så moralen i historien?
Lag deg gjerne drømmer, men fortvil ikke om de virker uoppnåelige.
Ha ikke fokus på alt som er negativt, virker umulig, men se etter det lille som er mulig akkurat der og da.
Du vet ikke om drømmen din er målet ditt eller om det er veien dit som er viktigst.
I det jeg begynte bloggen i dag, tenkte jeg å skrive et sammendrag om reisen vi hadde eller den neste reisen vi skal ha.
Ja for en ny reise er bestilt, men om vi skal på den, ja det vet vi ikke.
Akkurat som at jeg endte opp med å skrive noe jeg slett ikke hadde planlagt.
Følg stemmen inni hjertet, vær obs på at ikke hjernen lurer deg, de to har ofte ulike mål.
De små tegnene, de små gjøremålene, de små menneskemøtene.
Det er de som er livet ditt.
Skap dagen så god du kan.
I dag
Ps. Og det at jeg fulgte stemmen inni meg i dag og skrev noe annerledes enn jeg hadde tenkt så fikk det meg til å tenke på alle bildene jeg har tekstet, men brukt lite i det siste. Egentlig kom jeg på det når journalisten var her, at du verden, nå må jeg begynne å bruke de igjen, tusenvis av bilder. Slik jobben hjertet inni oss.
Sanger jeg har hørt om og om igjen, som trøst og oppmuntring og bekreftelse.
Gabriellas song er fra filmen Så som i himmelen, i likhet med Fly with me.
Jeg elsker den filmen og har sett den tre ganger.
Det handler om å stå støtt i seg selv og gå sin egen vei, ikke la andre styre en.
Gabriellas song har jeg derfor brukt for å løfte meg selv.
Og jeg synger alltid selv når jeg hører disse sangene.
Fix you, er nok den jeg har brukt aller mest. Jeg gråter hver gang jeg hører den.
Jeg aner ikke hvor mange ganger den har tilfeldigvis blitt spilt når jeg har hatt behov for oppmuntring eller som bekreftelse på at noe er riktig.
Dette er den første sangen, jeg føler ble gitt meg fra pappa, for å støtte meg.
Følg hjertet, følg tegnene, la lyset lede deg og jeg vil få hjelp når jeg har behov for det.
Jeg glemmer deg aldri, er en av de nyeste sangene. Den er bare nydelig.
Kommer jeg i bilen etter en trist begravelse, starter denne ofte opp av seg selv, når jeg starter bilen.
Jeg hører nemlig lite på musikk, for kroppen min er mest glad i stillhet, men i bilen er det musikk.
Det jeg liker ved denne, utenom at den er fin, er at klare tanker leder deg frem til det du ønsker deg og at de som har forlatt meg forteller meg at de er der fortsatt og er glad i meg.
Min tolkning av sangene kan være helt annerledes enn slik de er ment.
Fly with me, også fra Så som i himmelen, den løfter meg i humør. Den oppmuntrer meg til å være meg, fly hvis jeg ønsker det. Den oppfordrer meg til å gå min egen vei. Finne min Tone, min sang, skape livet mitt best mulig for meg. Ikke holde meg tilbake på grunn av andres ord og ønsker.
Denne sangen er spesiell for meg. Det er en kjærlighetssang ved brudd, men for meg er det avskjeden med mamma.
Dagen etter hennes død, satt jeg for meg selv på Raumarock og hørte Matilda synge denne og det var mitt farvel med alt som hadde vært med mamma. Nå var det på tide å se fremover, legge all gammel historie bak meg. Hele teksten griper meg. When something ends, when something is over.
Y cannot pretend its not
Y keep going on
In the hearts of men, er en sang som løfter meg, en som bekrefter reisen min i livet. Hva jeg står for, hva jeg jobber for.
Og igjen betyr den sikkert noe annet, men det er hva jeg bruker den til. Å følge hjertet og jobbe fra hjertet, med gode intensjoner, uansett hvor du er og hvem du møter. Denne kom i hodet mitt igjen når jeg var i England på kurs nå og forlot ikke hodet mitt, for den ville være med når jeg skulle skrive Lillasjelord til en venn.
Denne er vel en av de jeg har grått mest av. Denne kom dalende ned, husker ikke når, kanskje det var når jeg skulle skrive til noen. Sammen med sang og tårer, kom nærværet til min far og de vakreste ord. Denne er derfor svært spesiell for meg.
Denne er av nyere dato og er en sang jeg gjerne gir bort som støtte når noen ikke helt har tro på seg selv.
Det er nemlig ekstremt viktig for egen helse at vi er glad i den vi er. Da skaper vi grobunn for et godt liv. Negativitet er faktisk ganske så skadelig for kroppen vår og noe vi trenger å jobbe med. Ikke fortrenge, men å anerkjenne, for så å la gå.
Kjenn etter hvilke sanger som kommer til deg og gir deg styrke og trøst
