Fruen fra bygda trodde første gang hun så disse dørene at det var en heis.
Men det var jo et tog.
Ryanair var presis i dag.
Og 5 min etter landing, fikk vi gå av flyet.
Og der suser vi avsted.
En myndig dame ga fruen beskjed om å slette dette bildet.
Jeg slettet det ene men glemte det andre.
Sletter det nå jeg.
Passkontrollen gikk unna på 5 min.
Og bagasjen rullet allerede på båndet.
I dag var det et velsmurt maskineri, helt knirkefritt.
Frøknene fra Lillesand og Tromsø er klar for lunsj.
Nam, skinke, brie, salat og coleslow.
Stanstead Mountfichet.
Skal tro om fruen hadde klart seg gjennom denne rundkjøringen.
De kjører jo på feil side.
Det er vår, herlig grønt
Trærne står i vakker blomstring
Klar for en magisk uke.
Jeg var redd parken var litt trist på denne tiden, men der tok jeg feil heldigvis
Nøtteliten var på plass for å ta imot meg
Clock cottage, rom 1, en liten strekk. Kofferten får vente litt.
Ferdig med middag og jeg har funnet godstolen.
Vi har fått høre hva vi skal holde på med denne uken og det er superspennende.
Alle typer kreativitet, maling, tegning, skriving, farger, tale, både ute og inne.
Nå skal den lille piken i meg få slippe ut og være litt barn igjen og bekymringsfritt få leke seg.
Jeg har ombestemt meg.
Etter første time er bekymringsfritt kastet.
Hva har jeg begitt meg ut på.
Se bordet som er satt opp for oss til vi skal male.
Male jeg? Helledussan, det begynner å gå opp for meg hva jeg har gitt meg ut på.
Fruen skal gjøre noe hun absolutt ikke kan.
Vi fikk hver vår mappe der vi skal samle alle våre kunstverk.
Lynn Cottrell har skapt den vakre fargerike engelen
Først fikk vi trekke hvert vårt kort med et bilde og en tekst.
Kortet vi trekte skal vi la oss inspirere av hele uken
Jeg fikk bilde av perler og på kortet står teksten:
within every experience is a hidden pearl. A gift from God. Learn from any situations which challenge the peace within you and let them make you stronger in living your life with the Peace of God in your soul.
Deretter skulle vi meditere.
Etter meditasjon skulle vi snakke om det vi fikk opp i meditasjon.
Men hun her hun var så trøtt og sliten at hun gikk så dypt i meditasjon at hun husket ikke det sprøyte grann.
Ja da har du mye å snakke om.
For å ha noe å si, begynte jeg på noen ord om perlen:
Perlen
Perlen skal nå få komme ut av skjellet
Den skal få åpenbare seg i sin renhet
Tillatelse er et nøkkelord
Å tillate seg selv å skinne
Å tillate seg selv å skrelle av alle lag som gjemmer perlens skjønnhet.
Og så skjønner dere, skulle vi tegne et symbol for det vi fikk opp.
Så skulle vi sitte sammen med en ny partner vi ikke kjente og skrive noen ord om det den andre hadde tegnet.
Nå var gode råd dyre for hun som ikke husket noe som helst.
Jeg tenkte skitt hva gjør jeg må.
Men så tenkte jeg at jeg gikk dypt i meditasjon.
Kanskje må jeg dykke dypt for å finne den perlen.
Og kanskje blir det nøkkelordet i tillegg til det min makker fra Danmark la til med ord.
Jeg må la meg falle.
Og det var jo nettopp derfor jeg meldte meg på dette kurset.
For å kaste prestasjonsangst og tørre å kaste meg uti det.
Derfor skal jeg også servere dere mitt stor kunstverk.
Hihi
Er det vel ikke lekkert?
Vel jeg er ikke her for å bli kunstner, men for å finne perlen, så heretter lover jeg å avduke det ene kunstverket etter det andre.
Kanskje er det derfor jeg er her når det kommer til stykket.
Drite i at det skal være noe fantastisk, men tørre å presentere noen trøtte streker av ei som har bestemt seg for å kaste seg ut i dypet og se hva hun finner.
Så får vi se om hun finner en perle der nede.
Litt rart er det også at siste bok jeg leste før jeg dro, het perlefamen og den handlet om å dykke etter perler.
Jeg er igjen svært takknemlig som får dra ut på disse eventyrene.
Temaet for tiden er tydeligvis fryktforløsning.
Det er sånn at temaer kommer igjen og igjen.
Når et tema, som nå frykt, er aktuelt, kommer også historiene som matcher temaene.
Jeg hadde en liten livesending i går om å overvinne frykt.
Jeg får tilbakemeldinger om at jeg inspirerer andre fordi jeg er så tøff.
Slike meldinger er jo svært oppmuntrende men jeg føler meg ikke tøff.
Jeg er ofte svært nervøs.
Kroppen girer seg opp med stressanfall fordi adrenalinet stiger.
Det er mange ting jeg ikke liker å gjøre og som jeg unngår.
Men er det noe jeg kjenner er veldig viktig for meg, da driver det meg frem.
Vi har ulike ting vi er redd for.
Jeg fikk nettopp en melding fra ei som er redd småkryp som kakerlakker og veps.
Veldig mange er redde for nettopp dette.
Vi kjenner jo alle til historiene om damer som står på stolen og hyler når de ser ei mus.
Menn vi ser på, som sterke og stødige, kan ha flyskrekk eller er livredd blodprøver.
Vi bærer med oss fryktenergier fra generasjoner tilbake når vi faktisk hadde behov for å passe oss for insekter og mus, for de hadde med seg smitte, som kunne være farlig for oss.
Grensen for hva greier eller ikke greier, er svært individuell
Og det kommer an på dagsformen.
Frykt er en lavfrekvent energi som ikke er god for oss
Samtidig har vi kanskje behov for å kjenne på at alarmberedskapen inni oss fungerer.
Den er jo der for å verne oss mot farer.
I mang en nødsituasjon, har vi bruk for denne beredskapen for å gi oss ekstra kraft og evne til gjennomføring.
Det vi ikke trenger er at den vokser i omfang.
Det har den nemlig en tendens til å gjøre hvis vi slipper den løs.
Vi kan bli redd for flere og flere situasjoner.
Derfor kan det være fint å utfordre frykten innimellom.
Vi vil ikke ha et liv der vi begrenser oss pga noe vi kan unngå.
Dessuten er mestringsfølelse en enorm kraft.
Det er sterke, gode energier, som skaper magi i kroppen vår.
Det viktigste er kanskje å ikke gape over for mye.
Lage bittesmå delmål.
For en som har angst for å gå ut, kan det å hente posten, være et mareritt.
Da kan et delmål være å klare å ta på skoa, å sitte foran et åpent vindu eller å klare å åpne døren og kanskje mestre det å stå på trappen.
Hver og en må møte sine frykter og prøve å gjøre de små.
Bytte ut de destruktive tankene med noen nye.
Som flyverter sa i dag, learn back and enjoy your flight.
For en med flyskrekk, kan det høres vanvittig umulig ut, men hjernen vår er merkelig.
Den klarer å ta til seg positive ord og dermed frigjøre hormoner i hjernen, som letter frykten.
Har du behov for en beroligende eller litt alkohol, før du skal fly, så se ikke på det som nederlag.
Feire heller at du har noe som hjelper deg så du kommer deg avsted.
Feire at du tør, at du mestrer.
Jeg sier slett ikke at det er enkelt å mestre frykt.
Det kan være langvarige prosesser.
Kanskje blir vi aldri helt fri den, men vi kan prøve å utfordre den litt.
Det viktigste er at vi styrer frykten, at den ikke styrer oss.
Selv jobber jeg mye med heisfrykt.
Kanskje jeg derfor må takke helsesituasjon med dårlige knær og sviktende krefter.
Jeg må derfor ofte ta heis for å spare kroppen.
Jeg vet at jeg kan ikke gå mye trapper, så jeg må ta heisen.
Noen ganger takker jeg nei, når jeg ser at den er full av mennesker eller det er støyende, berusende mennesker der.
Men stort sett går det bra.
Og hver gang gir meg mestringsfølelse.
Det er en berusende følelse.
Når frykten igjen tar en, må en ta frem den mestringsfølelsen og la den innta kroppen.
Lukk øynene litt og tenke tilbake på siste seier over frykten.
For meg er det nå en slik seier som jeg feirer.
Jeg forteller meg selv hvor stolt jeg er over det jeg gjør.
I tillegg er jeg takknemlig, svært takknemlig.
Å være takknemlig, hjelper også på frykten, for takknemlighet svinger også høyt i frekvens og skaper gode reaksjoner i kroppen.
Så når du kjenner frykten, lukk øynene og kjenn på noe du er takknemlig for og hjernen din vil dempe fryktfølelsen.
Små knep som kan hjelpe deg å mestre.
Hjernen vår er merkelig, den kan hjelpe oss eller spenne bein under oss.
Men det er nå fint også, at det er vi selv som skaper.
Da kan vi være sjef uten å være avhengig av noen andre
Hilsen sjefen over min egen frykt
I dag
Anbefaler boken, Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve, av Elisabeth Holt.
ps. Er vel ikke tilfeldig at mens jeg sitter ute og skriver dette, kommer en elev fra Østerrike og setter seg ved siden av meg. Hun forteller at hun nettopp har avsluttet en avhandling hun har skrevet om……….
Jeg har lest alle krimbøkene til Marklund og likt stort sett alle sammen veldig godt. Jeg visste at Perlefarmen ikke var krim, så jeg var spent.
Dette er en roman jeg ikke helt vet hvordan jeg skal definere. Starten liker jeg veldig godt. Vi følger Kiona som vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet. Familien hennes lever av å dykke etter perler. De har en perlefarm.
Men etterhvert utover boken flytter vi til Amerika, så til London og deretter til Dar Es-Salam. Det blir mer som en avansert røverhistorie og jeg er veldig skiftende mellom liker, liker godt, hmm, nei ikke så mye, jo liker godt og sånn er det hele boken igjennom. Jeg greier liksom ikke helt å bestemme meg for det skjer så mye forskjellig. Det er feelgood en stund, så er det oppvekstroman og så er det en krimgåte med drap, og innom mange samfunnstemaer som er aktuelle i dag. En veldig sammensatt bok, men fortalt rett frem uten de store følelsesbeskrivelsene. Men ja, det føles ok å ha lest den for den har ihvertfall fått meg til å tenke litt.
Men om du liker den eller ei, ja det kan jeg ikke svare på. Du må erfare selv.
Bilde og teksten under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler. En morgen havarerer en stor seilbåt på revet. På båtdekket ligger en sterkt skadet mann. Han er svensk og heter Erik. Slik begynner en spennende historie som strekker seg over et halvt tiår og fire verdensdeler. Det er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.
Et stadig tilbakevendende tema når det gjelder det åndelige, er frykt.
Er det noe vi trenger å være redd.
Jeg kan bare svare ut fra min tro,
Jeg tror ikke noen som mener noe annet enn meg lyver, vi har bare hver vår oppfatning og alle må få tro det de vil.
Men jeg tror ikke vi har noe som helst å frykte.
Hvordan kan jeg tro det når vi hører så mange skrekkhistorier om klebeånder og demoner, osv
Jo, fordi jeg liker å ha en logisk tilnærming til det åndelige.
Dessuten vet jeg at hjernen vår baserer alt på tidligere erfaringer.
Husk vi har med oss frykten i ryggsekken fra våre forfedre.
De ble brent på bålet for sin tro.
De ble tvangsforet med skrekkhistorier og vi blir det enda.
Enda drives det med demonutdriving.
Og skrekk og gru, folk med psykiske diagnoser, påstås å ha klebeånder eller ha en eller flere demoner i seg.
Ja, når vi sier det høyt, høres det ikke rimelig attenhundretalls skrekkpropaganda ut.
Noe gammelt som henger igjen.
Frykt er jo brukt som et maktmiddel i alle århundre.
Men hvor er logikken i dette, hvor er vitenskapen, har det rot i virkeligheten.
En bekjent fortalte meg om datteren som er multihandicappet og ble helt krakilsk når moren ville ha henne med til menigheten på møte.
Hun spurte noen der hva de trodde og de sa hun nok var besatt av demoner.
Høres dette logisk ut?
Eller høres det mer riktig ut at piken kjente på de vonde energiene i den menigheten og ville rett og slett ikke dit?
Tunge energier er ikke noe godt for kroppen.
For meg er det veldig enkelt, jeg har ingenting å frykte.
Men jeg forstår at folk kan bli redde.
Når man kjenner på energier kan de kjennes tung og trykkende ut.
Det kan ligge et tykt belte stramt rundt hodet.
Energier fra ting som har skjedd, vonde ting, kan være veldig tungt og skremmende hvis man ikke vet hva det er.
Nå åpner mange opp og de begynner å kjenne energier og de blir redde.
Første spørsmålet mitt er da, var du redd før du kjente de?
Nei, da var de ikke redde.
Jeg svarer så at energiene har vært der hele tiden, det betyr at du trenger ikke være redd om du kjenner dem heller
Hvis du akkurat har åpnet opp og kjenner energier og bor på et sted, der det har skjedd mye vondt, ja da kan det oppfattes fælt, for du går jo inn i historien, du kan gjenoppleve det som har skjedd der.
Du kan få bilder og du kan se mørk, tung energi.
Men trenger du være redd?
Er det noe som vil skade deg?
Nei, etter mitt syn er det ikke det, men du kan bli sliten, veldig sliten.
En venn fortalte meg at hun hadde våknet en natt og kjente en tyngde på beina.
Hun så en grå skikkelse stige opp fra beina sine.
Selvfølgelig ble hun redd.
Hun ville vite hva jeg trodde om dette.
Når jeg får sånne spørsmål, blir jeg ofte litt satt ut, men så kommer bare ordene til meg.
Jeg spør om noe skjedde i forkant av dette.
Var det vanskeligheter som gav slipp, var over, noe som hadde skjedd.
Ja, det var to dødsfall.
Akkurat ja, da kan det være årsaken.
Noe forløses eller de som har gått bort, tar farvel.
Men………………
Hjernen vår baserer seg på frykt og tidligere opplevelser og gir oss et fryktbilde.
Vi er vant til å tenke mørk skygge er ondskap.
Sammen med tyngden på beina blir det skremmende.
Hvis derimot hjernen er programmert til å tenke kjærlighet, kan det være at figuren har vist seg annerledes
eller vi ville hatt en annen reaksjon.
Kanskje vi ville følt at denne personen sa farvel og vi ville blitt rørt.
Husk at hjernen bestandig tolker ut fra det den har lært.
I og med at jeg liker å ha en vitenskapelig tilnærming til ting, så har jeg ofte andre svar enn det som er vanlig.
Jeg tror vi har med en intelligens å gjøre, en energikraft.
Energier forskes det nå på for fullt.
De håper jo å kunne bruke den mer i fremtiden, som drivstoff blant annet.
Jeg tror ikke den verden bryr seg med salviekvaster eller symboler eller beskyttelse.
Den er der helt uavhengig av hva vi gjør.
Men derimot tror jeg vi tiltrekker oss de energiene vi ønsker
Vi skaper det vi vil ha, ihvertfall til en viss grad.
Har vi fokus på frykt, vil hjernen vår skape fryktsituasjoner.
Har vi derimot fokus på kjærlighet, er det nettopp det vi tiltrekker oss.
Nå drar jeg tilbake til Arthur Findlay spiritual college igjen snart.
Der har vi lærere som har undervist i over 30 år og aldri møtt noe ondskap.
For meg høres det logisk ut.
Jeg tenker rasjonelt.
Leser du ofte i avisen om folk som er blitt skadet av onde ånder?
Er det vanlig i nabolaget ditt?
Hvorfor skal det så skje med deg?
Hvor er logikken?
De som har tvangstanker som de må følge, de har psykiske sykdommer i hjernen.
Mine tanker som jeg følger er bare gode, og jeg kan velge selv om jeg skal følge de eller la de være.
I dag brukes meditasjon mer og mer.
Jeg så nettopp fra en skole i Norge som hadde meditert i klassen.
Det er et fantastisk verktøy for å bedre egen helse, konsentrasjon og gi ro.
Det bedrer den mentale helsen vår, det er ikke skummelt, slik de før lot til å tro.
Ville flyvere i forsvaret meditere hvis en ond ånd kastet seg over dem?
Ville idrettsutøvere bruke meditasjon hvis de samtidig skulle være redd og måtte beskytte seg.
Nei, nå bruker de meditasjon og healing for å bli bedre i det de gjør.
Vi må til å tenke nye tanker.
Vi kan ikke henge oss opp i gamle doktriner fra middelalderen, skrekkpropaganda.
Hjernen vår skaper det vi programmerer den til.
I dagens samfunn med mye støy rundt oss, er meditasjon veldig viktig.
Om det så er bare et par minutter for dagen, så skaper det mirakler for kroppen.
Vær så snill, tenk nytt, ikke være redd, healing og meditasjon er nydelige verktøy.
Når vi forlater jorden, forlater vi ondskapen, da blir vi til ren kjærlighet.
Men var vi ond når vi var på jorden, vil våre gjerninger være igjen som energi, helt til de renses.
Jo flere som tenker kjærlighet, jo mer renser vi.
For kjærlighetsenergien går på en høyere frekvens enn det som er tunge energier.
Kjærlige tanker vil derfor rense, godhet og omsorg og glede.
Dette er ord fra den andre siden. Ønsker du å få ord fra noen som har gått bort, send melding på Lillasjel på facebook eller sms 9946 7178
Å forløse følelser er ingen enkel sak, det er tøffe tak. I dag kom denne sangen til meg flere ganger,før ordene kom og tårene kom i store fosser. Jeg har vært filleristet mentalt etter nyttår, nok for å forberede meg til kurset jeg skal på nå snart. Jeg skal fortelle flere episoder senere og linke de opp mot hverandre for å vise gangen i hvordan det blir jobbet med oss, men først disse ordene som jeg i tårestrømmen sterkt følte var fra min far som gikk bort da jeg var 11 år.
