Det ble en dårlig lesemåned i juli.

Familie- og bilferie gir ikke rom for lesing, men bøkene går ikke sin vei.

Jeg slår derfor sammen juli og august, for det spiller jo ingen rolle.

Bare så jeg ikke senere lurer på hvor juli ble av liksom.

Man er jo litt glemsk også.

Men du verden det ble mange flotte bøker.

Riktig noen gode opplevelser som anbefales.

Først ute var Når syressene hvisker, Yvette Manessis Corporon. Fin bok fra Hellas, for de som er glade i bøker derfra. Fin historie også. En bok jeg koste meg med, selv om den ikke går inn under århundrets beste, anbefaler jeg den. Den gav meg leseglede og det er viktig. Jeg er jo veldig glad i Hellas og gresk mat også, så det var gjenkjennende mye av det.

Tekst under bilder er hentet fra Bokklubben og står i kursiv

Sammen med den vesle datteren Evie er Daphne tilbake på den greske øya der hun tilbrakte så mange lykkelige somre sammen med sin yia-yia, sin greske bestemor. Om noen få dager kommer Stephen, mannen hun skal gifte seg med, og alt er klart for bryllup.

Men gjensynet med bestemoren – og møtet med en mystisk mann – får henne til å tvile på om hun har gjort det rette valget. I løpet av noen intense dager på den frodige greske øya veves myter, magi og bestemorens egne hemmeligheter sammen til en vakker fortelling om kjærlighet og familieliv.

Frost i mai , Sarah Jio, var også en fin bok. Lettlest og underholdende. Jeg likte denne boken men må innrømme at jeg var også bittelitt skuffet for jeg har hørt så mange som elsker hennes bøker. Det var nok bare mine forventninger som var for høye for boka var grei den og jeg kommer til å lese alle Jios bøker. Fin bok å ha som ferielektyre. Jeg har en til av henne i bokhylla og den blir nok ikke stående der så lenge før jeg tar fatt på den, kanskje på en solseng i Spania i oktober, tenker jeg.

I Seattle, en vårkveld i 1933, sier alenemor Vera Ray god natt til sin tre år gamle sønn, Daniel, og går på nattskift på hotellet. I løpet av natten begynner det å snø og blåser det opp til storm, til tross for at det er i mai. Når Vera endelig kommer hjem, er Daniel forsvunnet fra sengen sin. Utenfor huset oppdager hun guttens favorittbamse liggende etterlatt på den isete gaten, men alle andre spor er dekket av snøen. Vera prøver febrilsk å finne ut hva som har skjedd med gutten.
I mai måned åtti år senere raser en lignende snøstorm over Seattle. Journalist Claire Aldridge blir satt til å dekke hendelsen og se den i sammenheng med stormen i 1933. Hun kommer over saken med det forsvunne barnet, og blir nærmest besatt av å finne ut av hva som hendte med den lille gutten. Samtidig blir kun klar over en uventet forbindelse mellom henne selv og Vera

 Deretter tok jeg fatt på en jeg anbefaler veldig varmt til de som liker bøker som Barnepiken, tilbake til Tall Oaks, Burdagsgaven, osv. Å slentre plystrende forbi kirkegården, Susann Crandall. Dette er en god leseopplevelse for meg. Tar opp problematikken om raser, samt at livet ikke bestandig går på skinner, enten man er svart eller hvit. Jeg har allerede anbefalt den videre til flere og det vil jeg fortsette med. Og vil lese flere bøker av henne. Det flyvende sirkus er utgitt på norsk og jeg håper flere av hennes bøker blir oversatt hvis de er like bra som denne.

Det er 4. juli 1963, den amerikanske nasjonaldagen, og Starla har fått husarrest igjen. Denne gangen fordi hun har knekt nesen på nabolagets plageånd. Det beste Starla vet er å se på paradene på nasjonaldagen, og hun greier å snike seg ut. Uheldigvis blir hun oppdaget. Hun får panikk, og er overbevist om at den strenge farmoren hun bor hos kommer til å gjøre alvor av planene om å sende henne på forbedringsanstalt.

Jeg leste så Bak klostermurene, Nuria Esponella. Dette var nok den boken som falt minst i smak i sommer. Den var slett ikke dårlig, men det var ikke helt den store historien bak alle sidene. Det er en bok i Falconesstil, så det er haugevis med spanske navn på personer og områder å holde styr på. For meg som er en hurtigleser, ikke den som leser sakte og tar inn alt, går det litt i surr. Noe av det var ganske spennende, og det er et innblikk i det som foregår bak klostermurene og hvor stor makt klostrene hadde på den tiden. Og selvfølgelig knivingen om makt mellom alle småkongene som var vanlig på den tiden, allianser for så å dolke hverandre i ryggen. Det tar og for seg hvor tøft det var å være bønder som måtte betale skatter til klosteret når de knapt hadde noe å leve for selv. Det var tøffe tideri 1100 tallets Spania. Ok bok, men ikke en jeg vil huske til evig tid.

Historisk roman om det store eventyret. Om kjærlighet, frykt, overtro, personlig vekst og med en intrikat kriminalgåte. Handlingen foregår ved det mektige benediktinerklosteret Sant Pere de Rodes i Nord-Spania på 1100-tallet – et valfartssted for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela, Roma eller Det hellige land. Trellen Blai er en foreldreløs gutt med en stor skam på sine skuldre, og jobber under mester Peire, en navngjeten billedhugger som har fått i oppdrag å lage en monumental marmorportal til klosterets kirke. Blai forelsker seg hodestups i mesterens datter, en umulig kjærlighet, og også farlig – for mesteren har lovet henne bort til visegrevens sønn. Mot et fascinerende historisk bakteppe følger vi den unge trellens kamp for frihet og kjærlighet i et brutalt samfunn, og når klosterets berømte relikvier etter apostelen Peter forsvinner, åpner det seg uante muligheter for Blai. Romanen bygger på historiske personer og hendelser, og klosteret Sant Pere de Rodes er i dag en stor turistattraksjon.

Mandeltreet, Michelle Cohen Corasanti, var et impulskjøp jeg aldri vil angre på. Rått og brutalt men likevel med håp, får vi igjen møte konflikten mellom Palestina og Israel. Sett fra Palestinernes side, men likevel med ulik vinkling. Minner meg om Morgen i Jenin, som og var en veldig sterk roman med samme tema. Vi møter et brødrepar som går hver sin vei, en mener konflikten bør løses med fred mens den andre ønsker hevn, et stadig tilbakevendende spørsmål.

En bok som etter min mening er en must for alle som ønsker å lese bøker med utgangspunkt i det virkelige liv og brutaliteten som råder der det er krig.

1955. I en fattig palestinsk landsby underlagt israelsk militærstyre, blir tolv år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familien mister både hjemmet og levebrødet.

Men Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og ved hjelp av sine ekstraordinære evner i matematikk og fysikk, vinner han et universitetsstipend som gjør det mulig. Studiene bringer ham ut på en inspirerende reise i en verden full av fordommer, men også uendelige muligheter.

Mandeltreet er en evig aktuell roman – en dramatisk og sterk beretning om hat og konflikter, men også en vakker historie full av håp og optimisme.

Den sist leste boken i august så ut som en dameroman på utsiden og jeg hadde ikke så store forventninger men den var råbra.

Til vi ses igjen, Dina Jefferies. Dette er Jefferies debut og litt av en debut. Vi følger en mor i sin leting etter sine døtre til hun får forståelse av at de er omkommet og må leve videre med den store sorgen. Samtidig følger vi en av døtrene som vokser opp i troen på at moren er forsvunnet. Men samtidig er denne boken så mye mer. Vi følger hovedpersonen på spennnende leting, blant terroriister i jungelen i Malaya, og datteren som blir misforstått og bortsendt på kostskole. En bok fra et land jeg ikke har lest noe fra, det som nå inngår i dagens Malaysia. En bok jeg anbefaler varmt til alle leseglade. Ikke la dere lure av et platt forsidebilde, boken er så mye mer enn en billig dameroman, det lover jeg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Britisk_Malaya

Malaya, 1953. Da Lydia kommer hjem etter en reise, finner hun huset tomt. Det finnes ingen spor etter ektemannen Alec eller døtrene Emma og Fleur. Telefonlinjen er død.

Lydia får informasjon som gjør at hun begir seg ut på en farlig reise gjennom et borgerkrigsherjet land for å finne familien. I mellomtiden forsøker Emma og Fleur å tilpasse seg livet i sitt nye hjemland England. Emma insisterer på å holde bildet av moren levende, og nekter å tro at hun noensinne ønsket å forlate barna sine. Hun kan ikke forstå hvorfor hennes fåmælte far nekter å svare på spørsmålene hennes.

Lydia selv er knust etter det som har skjedd. Så oppdager hun det fulle omfanget av ektemannens ødeleggende forræderi og forferdelige svik.

I dag skal jeg ha meg et øyeblikk

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Ja, kanskje to eller tre

Øyeblikk der jeg lar alt annet suse forbi

Vaskemaskinen durer

Middag til tining

Regninger betalt

Det daglige durer avgårde for seg selv

Mens jeg fjerner meg fra det

Et øyeblikk, ja to eller tre, skal jeg bare lene meg tilbake

Jeg skal være akkurat her og nå

Jeg skal gjøre akkurat det jeg føler jeg har lyst til her og nå

Kanskje er det å gjøre ingenting

Ja, det har jeg ikke bestemt enda

Uansett hva jeg velger å gjøre, er det noe jeg gjør for meg selv

Enten det er å høre på musikk, spille et spill, prate med venner, se på tv, ja hva som helst

Bare det er mitt og mitt helt alene

Øyeblikk som jeg har råderett over på egenhånd

Uansett hva en gjør i sånne øyeblikk, er de viktige

De skal nytes

Hva man gjør er helt ubetydelig

De er nemlig verdifulle uansett

Til og med om man velger å se inn i veggen, hvis det er det man føler for akkurat da

Å gjøre ingenting kan være mye verd det, hvis det er det man har behov for

Unn deg selv noen sånne minutter

Hver eneste dag

Tid der du kan gjøre akkurat det du føler for

Det er viktige minutter

Nyt de og gjem de gode øyeblikkene i hjertet ditt

Ta de så frem når du har behov for de

Jeg nyter mine øyeblikk

I dag

Av og til kan vi føle oss litt liten.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Ensom og betydningsløs.

Men det er sånn at vi alle er viktige.

Det kan en liten do fortelle oss.

Jeg har vært på Arthur Findlay College en uke.

Der har de en stor do med tre dameavlukker og noen for herrer.

Det siste har jeg ikke sjekket hvor mange det er.

Av naturlige årsaker trår jeg jo ikke inn på herrenes domene.

Dessuten er det ikke  mange menn som går på healing og mediumskapskurs, selv om nok tallet er økende.

Det er aldri kø på den store doen.

Men………….

Det finnes også en bitteliten do.

Den er i gangen og er helt alene.

Liten og tuslete er den bortgjemt i en korridor.

Så kommer der en dag en stor lapp på døren.

Closed for maintenence.

Stengt fordi det skal gjøres noe reperasjoner der.

Og hva skjer.

Jo, plutselig står vi i kø på den store doen.

Der det aldri er kø ellers og der det er tre muligheter.

Det viser meg derfor at selv om man er liten og føler seg bortgjemt og alene, er man av vesentlig betydning for felleskapet.

Blir man borte, vil mange bli påvirket.

Man vil bli dypt savnet.

Derfor var det veldig fint når plakaten ble tatt ned igjen.

Vips var køen borte.

Moralen er derfor: Vær glad i den du er, du er verdifull akkurat som du er

I dag

Jeg har dalt ned i godstolen hjemme etter en uke i England.

Shoppingtips

Julegavene som gir vann i munnen

Arthur Findlay College

En uke med healing og mediumskap.

En uke med enormt mange inntrykk og menneskemøter.

Når man så er hjemme etter sånne opplevelser, kommer alle tankene.

Og som den tankemaskinen jeg er, jobber hjernen på høygir.

Det er som om maskinen mates fortere enn den greier å ta unna.

Her må tempoet ned.

Da må jeg skrive ned litt om de tankene.

De er ikke bearbeidet så hva jeg tror og ikke tror, vet jeg ikke enda.

Men tankene må ha luft.

Jeg må tenke på de, smake på de, føle på de.

Jeg må kjenne hva som er riktig og hva som føles feil.

Jeg sier med vilje føles feil, for de kan være riktig likevel.

Det som kjennes riktig ut, kan også være feil.

Ingen har nemlig noe fasit.

Det er det jeg liker godt med lærer Simone Key, hun gjentar igjen og igjen at ingen sitter med den fulle sannhet.

Nettopp fordi ingen av oss kan vite.

Selv om hun underviser i disse emnene, betyr ikke det at hun ser alt riktig.

Vi må selv finne ut hva som føles riktig for oss.

Og det som vi føler er riktig i dag, kan være noe annet i morgen.

Det er utvikling

Vi utvikler oss, vi lærer mer, vi skal ikke stagnere og tro vi vet alt.

Da stopper alt opp.

Jeg elsker å være nysgjerrig.

Jeg elsker å vite at stadig ny lærdom, nye tanker dukker opp hos meg.

Derfor skal vi heller ikke se opp til noen slik at vi sluker rått alt de sier.

De kan også ta feil.

Det finnes de som blir så høye på seg selv at de tror de har rett i alt.

Mange av de underviser og kan lett bli frustrert når elevene er kritiske.

De takler rett og  slett ikke at andre rokker ved deres sannhet.

De elsker å være i gururollen.

De ønsker å vite best og mest og at andre skal se det og tro det.

I den rollen bør vi aldri falle.

Ja, noen er lærer fordi de underviser og de har mye interessant vi kan lære av, men det betyr slett ikke at alt de sier er sant for oss.

Som Simone også sier, så lærer også de av elevene.

De får interessante synsvinkler på temaer som de ikke har tenkt på og som de kan utforske videre.

Det er kanskje en av de tingene jeg føler på Arthur Findlay College.

Jeg har rett til å ha mine egne tanker og meninger.

Livet etter døden er et omfattende tema.

Noen tror at dette livet er det ene livet vi har.

Andre tror vi lever flere liv, at sjelen utvikles.

Hva som er riktig og hva som er feil,er det ingen som kan vite.

Jeg funderer og på hvordan sjelen blir skapt.

Er det ulike stadier som ånden vår skal gjennom.

At den fasen vi går inn i når vi forlater kroppen, er en av flere dimensjoner.

At sjelen er vår personlighet mens det er ånden som gir sjelen liv.

Akkurat nå føles det riktig ut for meg.

Jeg tror ikke at jeg lever flere liv på jorden.

Det betyr ikke at andre ikke kan gjøre det.

Via kanaliseringer vi fikk,hørte vi at det er ikke alle som har sammen mening på den andre siden heller.

Jeg trodde at når man har kontakt med åndeverden, får man bestandig de riktige svarene, men kanskje er det ikke sånn.

Hvis den bevisstheten våre kjære går inn i når de forlater kroppen ikke er i et stadie der de kan vite alt.

Det kan være derfor de som kommer tilbake etter en nærdødenopplevelse, har forskjellig oppfatning.

De ser bare en liten del av det.

Og dette er bare en liten del av alle de tanker som nå stuper kråke i hodet mitt.

Deilig å få ned litt av de.

Deilig å være hjemme igjen.

Takknemlig er jeg.

I dag

Jeg har sagt farvel til mitt herlige reisefølge og sitter nå på flyplassen og filosoferer litt. Jeg gleder meg til å komme hjem samtidig som det er vemodig at uken er over. Men det er nok med spirituell påfyll nå for en stund.

Alle visste hvor jeg var å finne i pausene. Stort sett i denne stolen mens jeg tålmodig prøvde å få lastet opp bilder til bloggen eller spilte litt spill på telefonen som tankeflukt.

Jeg satt og en del under favoritt-treet mitt. De er så vakre alle de store trærne og det er så fredelig å sitte under dem.

Utsikten fra godstolen var fin den også. En kropp som er sliten fant god hvile her mellom øktene. Vi startet 9.30 og var ferdig 21.00, så det var lange dager og viktig å finne mest mulig hvile i pausene. 

Siste dagen oppdaget jeg plutselig et plommetre. Ikke hadde jeg lagt merke til at flere trær bar frukt. For leg ble det et symbol på at det er ikke alt man ser med en gang. Akkurat som det vi bærer inni oss. Stadig noe nytt å lære og utforske og sakte men sikkert bærer det frukter. 

Mange fine menneskemøter ble det i år og. Når man åpner hjertet møter man mange, vakre mennesker. Som lærerne påpekte så var det ingen konkurranse mellom elevene, ingen som trengte seg frem men alle ønsket hverandre alt godt. 

Det var noe annet som var godt også og det var maten. Tre måltider hver dag og dessert eller kake både til lunsj og middag. Jeg følte derfor det var på sin plass å avslutte evalueringsmøtet med dette dype diktet jeg skrev i fjor.

Sjelen hvisker så stille
Takk for at du gjør meg hel
Hjertet hvisker så stille 
Takk for at du lytter til meg
Denne uken har gjort deg til et helere menneske
Badevekta roper til meg
Denne uken har gjort deg til et tykkere menneske
Du har spist for mye av de gode kakene og dessertene de serverer på Arthur Findlay
I dag

Da passer det vel med et bilde som viser at jeg er nå så lita som teskjekjerringa je. 

Det er så fint å gå gjennom parken om kvelden. Du hører ekornene i trærne og harepuser springer over veien .

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

I formiddag gjorde vi noe helt annerledes. Vi diskuterte i grupper. Vi hadde vært vårt tema, døden, livet og religion. Det er fint å kunne dele meninger uten å ha som mål å bli enig. Det er særlig lærerikt å snakke med de som mener noe annet enn deg selv. Det er da man lærer mest. Så vær tolerant og lytt til hva andre har å si, uten å prøve å få de til å mene det samme som deg. Ikke bestandig så enkelt når man blir ivrig, men vær åpen for å prøve. 

Før lunsj jobbet vi med healing. Vi gav hverandre vanlig healing og transehealing for å kjenne på forskjellen i energiene. Ved begge går energiene gjennom oss men ved transehealing sitter vi helt passiv og lar åndeverden jobbe gjennom oss. Det er mye sterkere men samtidig er vanlig spirituell healing fint for da kan man ha en samtale. Ofte har vi behov for å prate sammen om hva som  skjer og mange liker også å kjenne varmen fra hendene. Nå klarte jeg å bruke farger litt mer for å se hvor noen har vondt. Det er viktig å huske at selv om en har vondt ett sted, kan det komme fra blokkeringer et annet sted. Selv om jeg har brukt både intuitiv healing og transehealing før, er der kjekt å bli mer bevisst når jeg bruker de.

Vi hadde og en reading der vi tok ned en fra den andre siden. Jeg er fortsatt ikke fornøyd med innsatsen men forstår at det er en del av læringen. Jeg forstår og kjenner mer energiene i år hvor forskjellig de er.  Jeg lærer å skille mellom de ulike måtene å bruke dem på. 

Vi har en øvelse etter lunsj der vi bruker farger for å kvikke oss opp. Mens vi sitter med øynene igjen tar ,Simone for seg farge etter farge. Hun starter rolig men snakker raskere og raskere så vi ikke skal nå å tenke,bare føle. Vi ser hver farge spinne fortere og fortere i en spiral som omfavner hele gruppen for så å dale ned over oss og gå tilbake og så bli erstattet med en ny. Hun starter og slutter med hvitt. Det var herlig oppfriskende. Noen farger føltes ikke godt mens jeg satt igjen med fargen gul i hodet så den hadde jeg nok bruk for. Denne øvelsen skal jeg bruke når jeg føler meg trøtt og sliten 

Jeg ser noen lys i det fjerne. Farvel Arthur Findlay for denne gang. Kanskje møtes vi igjen.

Farvel til alle mine nye venner som jeg og håper å se igjen. 

I går  kveld fikk jeg en fantastisk healing av de frivillige fra kirken. På vei gjennom parken til rommet mitt hvisker en stemme at nå har jeg fått det jeg kom for.

Akkurat nå vet jeg ikke helt hva det er. Det er kanskje en mer indre trygghet. Jeg har og hatt en opplevelse som ikke så mange har fått oppleve. Foreløpig er den ikke for deling, men det får tiden vise. 

Ingen skal få meg til å tro at livet er slutt ved døden. Livet er bare i ulike faser der en av de er i en kropp.

Takk til alle de nye medlemmene som har krøpet inn i hjertet mitt.

Elsker dere herfra til himmelen  og videre derfra også.<3 

Spiritualisme går ut på å være deg selv i ett med den kraften du er født med, kjærlighetskraften, ønsket om å gjøre noe som er godt for andre ved måten du er på. Være sånn som du selv ønsker å bli møtt.
Det ble sagt noe veldig fint i morgenforedrageti går. Vi øver jo mye to sammen. Hvis du føler du mislykkes i oppgaven og den du jobber sammen med lykkes, så vær glad på dennes vegne. Da vil du ikke selv falle ned i mismot men ha lettere for å klare neste oppgave. 
Det med å glede seg på andres vegne er undervurdert . Det kan gi deg selvlagde god energi og selvtillit hvis du tillater det. Når andre kan, ja da kan du en annen gang.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

I formiddag øver vi på mediumskap. Har man først kjent smaken på det å være i åndelig kontakt, vil det hele tiden være noe man søker igjen og igjen. Det er vanedannende.
Jeg kjenner jeg er nede i en bølgedal. Det har vært mange lange dager for en som er vant til å sitte hjemme og hvile. Vi  øver igjen på å lese hverandre og jeg føler jeg stanget hodet i veggen. Tidligere på dagen snakket vi via åndeverden og da gikk det fint. Spennende å kjenne forskjellen på når jeg snakker inspirert når ordene kommer fra åndeverden . Det er som du kjenner at noen tar tak i deg og du siger litt sammen og så hører du ordene liksom litt på siden av deg selv. 

 Vi skulle ta ned en avdød og jeg rotet en del og klarte ikke å få ned noen min partner kjente noe til. Hun derimot kunne ta ned noen til meg og det var spot on. Hun visste akkurat hvordan det så ut hjemme hos vedkommende og hva som var viktig i dennes liv.

 Neste oppgave skulle vi være klarsynt og snakke om et område i livet den vi jobbet sammen med ønsket reading på. Vel,vel, den satt også langt inne hos meg denne dagen.
Etterpå skulle vi bruke åndeverden og endelig slapp jernteppet igjen hos meg. Nå skulle vi spørre åndeteamet til den vi jobbet sammen med om dennes spirituelle utvikling og det gikk fint. 

Kveldsunderholdningen var av den lette sorten men spennende og for meg veldig overraskende. I grupper skulle vi be åndeverden om et ord eller bilde eller setning. Jeg fikk bilde av et tre. Vi fikk mange forskjellige ord og setninger blant annet potetmos med saus og vi lo godt. Men når vi tråklet sammen historien, en historie jeg var overbevist om var feil men de andre følte var riktig, passet beskrivelsen på lærerens far. Jeg var rett og slett forbløffet at det gikk an. 

I dag har vi øvd på å tale fra åndeverden. Vi skulle sitte i kraften vår. Så skulle vi si at åndeverden vil si deg og deretter si de ordene som kom. Kjempegøy. Jeg pratet i vei uten å vite hva jeg skulle si på forhånd. Ordene bare ramlet ut. Jeg tror jeg skal skylde på åndene neste gang jeg er pratesyk og prater hull i hodet på noen.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

Fredsparken 

Etter lunsj var det igjen farger som var i fokus. Vi skulle bruke fargene som innfallsport for en reading. Vi skulle se og føle farger hos hverandre og fortelle hva disse fargene fortalte. Jeg har ikke tenkt at farger kan fortelle så myr og ha så mye energi. Hver farge har den betydning du gir den. Det er individuelt.Til slutt skulle vi gjøre en selvhealing. Først skulle vi se for oss ei flaske i hver hånd, en farge i hver flaske. Fargen velger vi selv. Vi tømmer flaskene inn i kroppen. Så sitter vi der litt før hun visuelt gir oss en grønn flaske som vi tømmer i hodet. Så fikk vi en lys blå rundt nakken og en hvit i magen og så satt vi en stund til og kjente hvordan fargene virket på kroppen. Merkelige greier, men det virket oppkvikkende.

Også de som ser store og sterke ut, kan trenge litt støtte i blant. 

På ettermiddagen jobbet vi mer med å tale i transe. Det er en utfordring å finne det rette stadiet for man skal jo tale så man kan ikke være helt borte. Alt blir lettere når man øver. For noen kan kanskje transe høres skummelt ut men det er bare en  dyp form for avslapping. Nesten som å sove men uten drømmer og er det en høy lyd kommer man lett tilbake.

På kvelden demonstrerer lærerne igjen sine mediumferdigheter. Det er hver gang rørende når de som har gått over kommer med sine hilsener. 

I dag har det vært healingdag.

Shoppingtips

Julegavene som gir vann i munnen

 Det er deilig for det er mer avslappende.

Vi lærer om healing ved berøring, healing ved avstand mellom oss og fjernhealing.

Deilig å bare være i energiene.

Kroppen blir jo ganske utmattet etter alle de mange dagene.

Etter lunsj hadde vi noen øvelser med inspirert tale.

I en del av blogginnleggene mine, bruker jeg inspirert skriving.

Jeg får en ide eller et tema og så kommer ordene av seg selv.

Men nå skulle vi snakke.

Vi skulle lukke øynene og se om vi fikk et ord og er bilde.

Jeg hadde et ord klart til det ble min tur, men det fikk jeg ikke bruke.

Typisk meg å planlegge på forhånd 

Jeg måtte få et nytt ord.

Det ordet var dusje.

Dusj er renselse og det er lett å snakke om.

Vi må ta inn det som godt er og la det vi ikke vil ha, renses ut i dusjen 

Om ettermiddagen øvde vi på transehealing. Det er bestandig deilig. Da gir vi hverandre dyp healing og der føles vidunderlig godt når det er lange dager.

Om kvelden hadde vi mediumdemonstrasjon. En av lærerne tok ned åndeverden så de snakket gjennom henne. Vi fikk og stille spørsmål. 

Etterpå kom et familiemedlem gjennom og talte direkte til noen. Det var veldig sterkt og rørende og ikke et øye var tørt. Her var vi vitne til noe som er større enn man kan nesten fatte og det kom frem ting som ingen andre kunne vite. 

Ny spennende dag.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

I dag har vi kjent på energiene i ordene.

Ordenes makt over oss. 

Vi vet jo at negative ord trykker oss ned og gode ord løfter oss.

Men at vi kan endre energi ved hjelp av å endre intensjon forbløffet meg.

Vi gjorde en øvelse.

Først skulle vi sette en intensjon, dvs si hva vi ønsket å gjøre.

Vi skulle så kjenne på hvordan kroppen kjente ulikt energiene.

Vi sa setningene :

Jeg vil gi healing.

Jeg vil sende fjernhealing.

Jeg vil gi en mental reading.

Jeg vil gi en spirituell reading ved hjelp av åndeverden. 

Vi satt med øynene lukket og kjente hvordan energiene endret seg.

Fascinerende

.

Etter lunsj øvde vi igjen på å ta ned noen son har gått bort. Igjen var betydningen av ord det vi øvde på. Når man er usikker og litt nervøs bruker man ofte ord som jeg tror, har kanskje, der er mulig, kanskje jeg tar feil, osv. Det er ord og setninger som stopper oss for de innehar tvil. Viktig å bruke positive, bekreftende setninger og det er noe jeg må øve på. 

Eksempel: Jeg lurer på om jeg har din bestemor her jamfør med jeg har en bestemor her.

Neste øvelse gikk på å trene klarsynet først. Vi skulle finne noe vår partner likte av smak på mat og noen denne ikke likte. Vi skulle finne en ting inne i huset deres som denne var glad i, kjenne stoffet på et møbel, kjenne en plass vedkommende hadde vondt, En blomsterlukt de likte. Kjempemorsomt denne gangen for vi traff blink begge to og da øker jo både  gleden og mestringsfølelse. Deretter skulle vi ta ned en slektning og finne tre ting denne var glad i som den vi jobbet med kunne bekrefte. Vi var tydelig og sa fra til den som kom igjennom at denne måtte være tydelig og at de måtte komme med noe vedkommende visste om. Det gikk fint. Fantastisk.

Kveldens demonstrasjon var  blomsterklarsyn, noe ingen hadde hørt om før. Ved hjelp av en intuitivt plukket blomst , kunne man lese en person og også få kontakt med vedkommendes familie, uten at den som ble lest hadde tatt i blomsten. Ved å studere blomsten og beskrive den, beskrev man personen og også ting denne hadde opplevd. Flere prøvde seg som blomsterlesere med stort hell.

Merete sammen med lærer Jenni Fomes og blomsten som Merete plukket ut og leste til en person og var svært så treffsikker. 

Da  var også denne dagen kommet til ende og jeg rusler gjennom parken hjem. Det er stemningsfullt både morgen og kveld.