Suter: Small World

Roman, original utgitt 1997
i Sveits,
oversatt til norsk av Kari Bolstad
og utgitt av Ganesa forlag 2008.
333 sider.













Dette er en av de mange romanene fra vår tid som er en fryd å lese pga forfatterens stilsikre språk, og oversetterens godt utførte arbeid, men hvor en samtidig har problemer med å gi et enkelt referat fordi det nesten ikke skjer noe,skjønt det er da nok av dramatikk her også, men da mer som et bakgrunnsteppe skilt i tid (tidligere mord kommer for en dag) eller rom ..

Den historien vi blir fortalt er knyttet til en velstående sveitsisk familie, der noen ved tidligere anledninger har oppfattet seg litt nærmere Gud enn hvermannsen. Samtidig er det  selvsagt dypt ironisk at det er en person med Alzheimer som får de gamle likene til å flyte opp igjen som udetonerte miner.

Mens jeg leste denne boken kom jeg til å tenke på hvor lite jeg egentlig vet om Sveits, og hvor mye vi antakelig kunne lære av dem (hverandre?) Ja , jeg tenker på at Sveits og Norge i dag er i en enestående økonomisk posisjon i forhold til omtrent alle andre land. (Jeg tenkte først å skrive 'alle andre land i Europa', men kom på at det er vel en helt unødvendig presisering!) Våre land er som glitrende oaser i en steinørken, forskjellen må være at Sveits har vært i en slik posisjon, ja, hvor lenge - igjen vet jeg for lite, i det hele tatt vet jeg alt for lite om økonomi til å ha noe som helst grunnlag for de betraktninger jeg allerede har gjort, men innbiller meg likefullt å ha et poeng - iallfall til noen setter meg på plass!

Det jeg vet nok om til å uttale meg med en viss autoritet, er tekstkomposisjon, og den er førsteklasses her. Som du skjønner er dette en bok du trygt kan lese om du vil ha litt mer hjernetrim enn den gjennomsnittlige underholdningsromanen gir.

Herrndorf; Tschick. Adjø Berlin!

Forfatter:  Wolfgang Herrndorf
Tittel: TSCHICK Adjø Berlin!
Sjanger: Roman
Forlag: Bastion
Utgitt: 2013 (original: 2010)
237 sider
Oversatt av Eivind Lilleskjæret









Dette er en spesiell, og i store partier, ganske morsom tekst fra 'det nye Tyskland'. Fortelleren, Mike Klingenberg, går i åttende klasse. Moren er stadig på avrusing og faren slår  han for et skjevt ord. Mike er dessuten helt på sidelinjen i klassemiljøet, men dagdrømmer om en framtid sammen med den i hans øyne vakreste jenten i klassen, Tatjana - for hvem han imidlertid selvsagt er som luft. Dette tragiske utgangspunktet er selvsagt et utmerket fundament for komikk.

Etter at miljøet er introdusert kommer bokens hovedperson inn på scenen, gutten med et håpløst navn å uttale, Tschick, begynner i klassen. M og T får etterhvert kontakt, takket være T, M er egentlig ikke interessert. I sommerferien ender det med at de legger ut på en ellevill tur i en stjålet Lada, og her er det teksten virkelig blir morsom, men også dypt alvorlig. For selv om det stadig referes til ting og tang som minner oss på at dette er lagt til en svært nær fortid, så fikk i alle fall denne leseren inntrykk av at vi er med guttene i det Øst-Tyskland som forlengst er historie, men som likevel stadig er der, nettopp i tingene, og det hele blir nesten surrealistisk og en reise i et land som ikke finnes mer. De mangler kart:

'Nå  var det bare det problemet med å orientere seg. Det var skiltet til Dresden. Vi var nokså sikre på at Dresden lå i sør, så da kjørte vi i den retningen i første omgang. Men når vi hadde valget mellom to veier, tok vi den minste og med færrest biler, hvis det var mulig, og da var det alltid færre skilt, og de viste alltid bare  veien til nærmeste landsby, ikke til Dresden.Kommer vi sørover hvis vi kjører til Burig eller til Freienbink? Vi kaster kron og mynt. Tschick syntes kron og mynt var knall og begynte å si at nå kjører vi bare til Kronogmynt.'

Kommer de til Dresden? Du kan jo lese selv, det er en underholdende tekst som burde passe bra for sommerlesning.

Dypvik: Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land

Sakprosa,
Samlaget 2012(?)
217 sider














Dette tenker jeg er en viktig bok ved at den samler historier fra den mislykkete staten DDR, mens de ennå kan fortelles av dem som opplevde dette samfunnet på kroppen. Det er derfor synd at boken også har klare svakheter.

I et lite forord kan vi bl.a. lese: 'Denne boka byr på forteljingar om det som er att etter DDR.' Hva er da Astrid Sverresdotter Dypvik, forfatter eller redaktør? Det synes jeg blir stående uavklart, noe som i mine øyne er høyst problematisk, fordi det ikke avklares i hvor stor grad fortellingene er bearbeidet av henne. Og dette er bare ett av flere sprørsmål som lett vil melde seg om bokens tilblivelse, men som det ikke er råd å finne svar på.uten å lese den! Det er fristende å se det som symptomatisk at det - så vidt jeg kan se - ikke et eneste sted er tatt med når boken ble utgitt. Det pleier tross alt å være opplyst i alle (seriøse) publikasjoner, og i en 'historiebok' som attpåtil handler om en speisell tid, må det sies å være oppsiktsvekkende at det er utelatt, og det kan vel bare skyldes hastverk. (?)

Nåvel, etter denne smule kritikk, er det grunn til å si at det er  mye interessant mellom permene her også; Astrid Sverresdotter Dypvik lar oss møte personer som på ett eller flere vis har noe vesentlig å si i forhold til hva DDR var og hvorfor det har gått som det gikk. Et viktig poeng her er at forfatteren (ja, det er det hun er) øyensynlig har møtt alle dem hun skriver utfyllende om; de er primærkilder om en vil, og dermed viktige kilder.

Den første vi møter er således en kvinne som i mange år trodde hun levde i et  godt ekteskap, men som etterhvert må innse at ektemannen har rapportert om henne til Stasi, det hemmelige politiet. Et sentralt kapittel heter Tre forteljingar om eit land som ikkje lenger finst. Dette kunne med enkle grep gått rett inn i en historiebok for skoleverket.

Astrid Sverresdotter Dypvik er en helt ukjent stemme for meg, men hun formidler stoffet veldig godt, ja hun skriver rett og slett eksemplarisk. Synd at forlaget ikke ser ut til å satse på boken; i tillegg det jeg allerede har nevnt, stusser jeg også over at de kan velge en så  kjedelig illustrasjon til omslaget som de har gjort, men det kan jo være at de bevisst har tilstrebet seg på å bruke et uttrykk i tråd med den estetikken som dominerte ii DDR, det kan absolutt minne om det, om jeg minnes rett.  Selge boken i Norge i 2013 vil det iallfall ikke gjøre...Men er du det minste interessert i Tysklands vei er dette en bok du bør få med deg!

von Schirach. Skyld

Sjanger: Noveller
Forlag: Gyldendal
Utgitt 2012 (original 2010)
151 sider











Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.


Dette er den andre boken til  en kjent advokat i Tyskland, den første er også oversatt til norsk med tittelen Forbrytelser.  Selv har jeg altså nettopp lest Skyld, og leser gjerne den første også, om det faller seg slik, for dette var et positivt bekjentskap.

Det er 15 tekster over 150 sider, og det sier seg selv at de alle da er forholdsvis korte, men til dels likevel ganske så innholdsrike. Skyld er en god tittel, de ulike tekstene her kan sies å belyse skyld fra ulike ståsteder, og ikke bare som et resultat av noe, men også som en igangsetter. Vi får også et slags inntrykk av at vi er med bak kulissene, i og med at fortelleren opptrer som forsvarer for personer i mange av tekstene. Det skal sikkert være med på å gi et slags inntrykk av autensitet også, i og med at vi lesere vet at det er en advokat som er forfatter.

I flere av tekstene er det konflikter mellom ulike miljøer, for ikke å si kulturer, som utspiller seg. Det synes slik sett også som det fra forfatterens side kan være en ambisjon om å ta pulsen på visse trekk ved det moderne tyske samfunnet. Gjennomgående er det mye ytre dramatikk, men det som gjør teksene gode er at de alle lodder dypere i forhold til tematikken.  Den lengste teksten, Nøkkelen, er kanskje også den beste, her får vi i alle fall servert en både elegant og spennende historie som i tillegg er forbløffende morsom.

Hovedinnvendingen min går på den knappe formen; litt for mange av tekstene befinner seg fortsatt på det jeg vil kalle skissestadiet. Det er stoff nok til flere tykke romaner her, og det er på et vis veldig sympatisk av forfatteren å stå over den muligheten, men i stedet synes jeg altså boken faller litt nedi grøften på motsatt side; her er mye å gå på uten at en risikerer å ødelegge spenningen.

Tysktime: Canetti: Øyenspillet

Dette tredje og siste bindet i nobelprisvinner Elias Canettis selvbiografi, har undertittelen 'Livshistorie 1931-1937', og vi befinner oss i all hovedsak i Wien, der Canetti tydeligvis etterhvert fikk en posisjon i kunstnermiljøet, ikke minst ved egne opplesninger av tekster han skrev, og da spesielt Die Blendung  (1936), på norsk  som Forblindelsen.først i 1993.  Denne spesielle romanen jobbet Canetti med i mange år, og vi får vite mye rundt prosessen med boken, ja det er nesten som det er et lærestykke i prosessorientert skriving!

Canetti får nærkontakt med mange sentrale litterære størrelser, f.eks Musil, Joyce og Broch. Han er nærmest fanatisk opptatt av at kunsneren ikke kommer i veien for kunstverket, jf innlegg 'fra ukens lesning' fra denne boken.

Ellers er det ikke noen likegyldighet ved samfunnspørsmål i miljøet vi følger, tvert imot er det mange som viser klarsyn mht hva som var i ferd med å skje. Og her er det selvsagt lett å gå i fellen og tenke at det skulle jo bare mangle i årene like før andre verdenskrig. Men det er lett å være klarsynt i ettertid,langt verre i forkant..

Boken avsluttes med at moren dør sommeren 1937, og det er fristende å konkludere med at forfatteren, i en alder av 32, endelig er et selvstendig, voksent menneske. De siste sidene, om hvordan han selv og broren Georg, opplever morens siste tid på vei inn i døden, er uhyre sterk lesning og verdt hele boken alene!

Zeh: Hvis alt er et spill?

I følge min pålitelige tyske kilde, er Juli Zeh en av de mest anerkjente, unge forfattere i dagens Tyskland.  Hun er født i 1974 i Bonn, men bor nå i Leipzig, og har altså flyttet østover til tidligere DDR, noe som kanskje ikke er direkte uvanlig blant kunstnere, men like fullt interessant. Hun debuterte med romanen Adler und Engel i 2001, på norsk i 2003 ( Ørn og engel), mens vi her ser på 'den vanskelige andreboken', originalen Spieltribe kom i 2004, norsk versjon to år etter. Så opp med labben om du har hørt om forfatteren/boken tidligere! Ikke mange hender å se nei. Min hånd forholder seg iallfall fullstendig i ro, og det var en ren tilfeldighet at jeg kom over den, så takk til tilfeldighetenes spill - for å gjøre litt billig moro ut av den norske tittelen.

Utgivelsen har fått flere kvalitetsstempel i form av støtte, bl. a er den oversatt med hjelp av midler fra Goethe.instituttet. Det slår meg at det kanskje hadde vært fornuftig å kanalisere noe av støtten inn i å markedsføre slike kvalitetsbøker som ikke blir profilert automatisk av bokhandlerne, slik bøkene til Coelho, Hislop og hva de nå heter disse som skriver dusinvare som selvsagt selger i bøtter og spann til alle dem som gleder seg til boken blir film. Jada, dette var arrogant, og det var godt å få det ut!

Hva slags spill er det så snakk om her? Jo, jeg skal love at det er skikkelig infamt, noen superintelligente ungdommer, helt uten empati, fanger bokstavelig talt en av lærerne sine i et intrikat spill, som de selvsagt også selv mister mer eller mindre kontrollen over, i tillegg er det mange sidehistorier underveis, alt fortalt på en ganske spesiell, men samtidig spennende og original måte. Anbefales!

Fra ukens lesning

   

Så lenge hun hadde kunnet lese, hadde Ada lest mange bøker. Lesingen var hverken arbeid eller hobby, den fulgte ingen bestemt interesse. Å lese var en tilstand der tiden gikk fordi den ikke kunne annet, mens Adas forstand ble dynket i næring, slik at den gikk over fra et febrilt begjær til jevnt og uavbrutt å suge til seg og foredle. I mellomtiden kunne sinnet puste ut og ta det med ro et par timer, som en utkjørt maskinist som døgnet rundt er satt til å betjene en farlig, avansert maskin. Ada leste som man skyver tømmer inn i et sagbruk. Fordi de tjukke, harde kubbene holdt lengst, likte hun framfor alt litteraturen fra 1800-tallet og alt som var skrevet før 2.verdenskrig. Nyere verker anså hun som avledningsmanøvre fra de store emnene, de var lette og søte, litt som popcorn som man må konsumere mens hodet er opptatt med andre ting.'  (Fra Juli Zeh: Hvis alt er et spill?, 2004, norsk utgave 2006)

Arnstad: Skyld

Dette er en interessant bok om skyld og ansvar. Den er skrevet av svenske Henrik Arnstad, utgitt i 2009, oversatt til norsk ved Egil Fredheim året etter.

Boken har undertittelen: 'En europeisk reise i Nazi-Tysklands skygge', og signaliserer dermed hva den ser på i forbindelse med tematikken, men mye av det som trekkes fram vil utvilsomt kunne ha overføringsverdi til andre forhold.

I første del ser forfatteren på Finland og problematiserer den vanlige oppfatningen om at når landet støttet\Hitler & co, forøvrig som det eneste demokratiet, så var det fordi de ikke hadde noe reelt valg. Han stiller også spørsmål ved finnenes evne og vilje till selvransakelse.

Neste del ser så på Tyskland, og her tar forfatteren et interessant grep ved å følge Heinrich Himmler før og under krigen, barnebarnet til broren, Katrin Himmler, i etterkrigstiden.: Da Katrin Himmler gikk på skolen på 70-tallet, spurte en av klassekameratene om hun var i slekt med den Himmler-en.
      'Jeg klarte å stamme fram et ja. Det ble dødsens stille i klasserommet. Alle satt og fulgt spent med.'
Dette blir antakelig avgjørende for at hun gjør omfattende undersøkelser om sin egen familie og avdekker at det ikke er sant det som alltid blir sagt at Heinrich var et ensomt sort får i familien. Det er tydelig at forfatteren mener at Tyskland som nasjon har brukt mye energi på oppgjøret med nazitiden, om mulig kanskje til og med for mye....

I em tredje del er det først Italia, deretter Østrrike som blir saumfart. Hovedtrekkene er vel bra kjent; begge land har i svært liten grad tatt noe oppgjør med det de var med på i andre verdenskrigen. Men her er overraskende opplysninger også, iallfall for meg, Forfatteren stikker f.eks  grundig hull på myten om at italienerne var godmodige i soldatrollen, slik det ble framstilt i suksessfilmen Kaptein Corellis mandolin.
Riktignok var de elendige krigere, men de var i tillegg ofte særdeles grusomme mot fanger og sivile, ikke det motsatte.

I et sluttord kalt 'Eventyrene om andre verdenskrig', er det ikke minst Sveriges nøytralitetspolitikk som er i søkelyset. Alt i alt er dette en god og lettfattelig innføring i spørsmal om skyld og ansvar med utgangspunkt i andre verdenskrig og med en engasjert og personlig stemme fra forfatterens side.

Zweig: Verden av i går

Denne boken ble jeg klar over da jeg leste sjette bindet av Knausgård nylig; han trakk den fram som et viktig tidsdokument og jeg ble nysgjerrig og ville lese selv
Det har resultert i en interessant 'reise' tilbake i tid. Zweig forteller om livet sitt og får uanstrengt flettet inn sentrale hendelser på veien, såvel som møter med betydelige personer.

Stefan Zweig ble født i Wien i 1881 og vokste opp i et miljø som ga mye rom til høyverdig kunst, noe Zweig og skolekameratene hans omfavner i en slik grad at de knapt har tid til å få med seg at de kommer i puberteten og at også kroppen krever sitt. Skolen er en prøvelse pga altfor omfattende lærestoff som formidles på mest mulig kjedelig vis, men vitebegjæret lar seg ikke knekke, og allerede som tenåring er Zweig etablert som avisskribent.

Han blir rådet til å reise, og på ferden treffer han mennesker som slår ned som lynnedslag, feks den  aldrende mesterskulptøren Rodin som han får observere i arbeid. Dette er fantastisk skildret, i det hele tatt er det Zweigs evne til å formidle sine opplevelser som gjør dette til en høyst interessant tekst.

I den første delen om oppvekst, kan fortellerens holdning nesten virke temmelig naiv og iallfall romantiserende, men da vi kommer til første verdenskrig er alt dette  borte og erstattet med nøktern realisme og sylskarp refleksjon - og jeg innser at Zweig er en forfatter som klarer å formidle fortellerens modenhetsnivå i måten han forteller på.

Zweig forteller i høy grad om den samme tiden og det samme miljøet som Elias Canetti, og det er interessant at han også gjør seg tanker om mennesket i massen som en kan kjenne igjen fra Canetti, som gjorde dette til sitt livsprosjekt.

Dette er en god historietime, kjære lese!

Tysktime: Schulze: Mobil

Ingo Schulze, forfatteren av novellesamlingen  Mobil, er den første jeg leser i dette prosjektet som jeg føler skyldes selve prosjektet, jeg hadde illfall ikke hørt om han tidligere. Nå høres det gjerne ut som om dette har vært et pliktløp, men det er langtfra tilfelle, for Schulze er en god og spennende forfatter jeg gjerne leser mer av!

Han er født i Dresden i 1962 og vokste altså opp i Øst-Tyskland. Hans første bok oversatt til norsk var Simple Storys (sic!) i 2000, mens denne kom syv år senere i solid oversettelse, tror jeg, ved Sverre Dahl. Samlimgen inneholder 13 tekster samlet i tre hovedbolker. Grunnlaget for denne inndelingen har jeg ikke så mye fornuftig å si  om, men mange av tekstene står som påler uansett, helt ute behov for støtte.

En gjennomgående jeg-figur låner åpenbart trekk fra forfatteren selv, uten at en skal legge for mye i det, iallfall sørger han for at det i hver tekst er 'personlige opplysninger' som passer dårlig overens med andre tekster; tekstene utgjør mao neppe et selvbiografisk puslespill...

Spennet mellom tekstene er stort, noe som f.eks kan demonstreres ved stedene hvor handlingen utspiller seg. Naturlig nok er tyske byer som Berlin og Dresden representert, men vi  tas også med til vidt forskjellige byer som Kairo, New York, Tallin, Perugia m.fl, ja kanskje(!) til og med Calcutta, God lesetur!

Tysktime: Canetti: Fakkelen i øret

Andre bind i Canettis selvbiografi har undertittelen: 'Livshistorie 1921-1931', og handler dermed om årene mellom han var seksten og tjueseks.. Fremdeles flytter både familien, og etterhvert han selv en del, om ikke så mye som i hans femten første leveår, og vi er med til byer som Frankfurt, Berlin og Paris, foruten hovedbasen Wien.

Canetti er en både flittig og flink student, og vi får her høre en del om hvordan han begynte å interessere seg for massen, noe som resulterte i langvarige studier (tjue år på heltid i følge han selv) og til slutt det omfangsrike verket  'Masse und Macht', publisert i 1960. Vi får skildringer og refleksjoner rundt opplevelser som har vært avgjørende for dette hovedverket i produksjonen til Canetti, spesielt viktig synes hendelsene i Wien 15.juli 1927 å være, da arbeidere i hopetall demonstrerte utenfor justispalasset mot en dom som frikjente noen personer som hadde drept flere arbeidere. Canetti skriver: 'Det er nå treogfemti år siden, og jeg føler ennå stemningen fra denne dagen. Det er det nærmeste en revolusjon jeg har opplevd på kroppen.' Den spesielle tittelen understreker betydningen av hørselsinntrykk i det Canetti observerer, kanskje spesielt godt belyst når han gir seg til å lytte seg igjennom hele fotballkamper på et nærliggende stadion fra sitt åpne vindu. Han er helt uinteressert i fotball, men fascinert av massens lyduttrykk!

Moren, som er temmelig dominerende, vil ha Canetti vekk fra det hun opplever som en snever bokfylt verden, noe som får han til å studere kjemi, men nokså halvhjertet. Enda mer styrende prøver hun å være i forhold til kjæreste, og sønnen ender opp med å dikte opp kvinner han har et forhold  til for å skjerme sin egentlige kjæreste, som moren ikke kan utstå.

Som i første bind får vi mange eksempler på forfatterens unike hukommelse samt hans fabelaktige evne til å bringe leseren nærmest tilbake til de øyeblikk han forteller om. Jeg synes nok barndomskildringene i første bind var spesielt interessante, men ungdomsskildringene er også godt lesestoff, for ikke å snakke om minnene fra sommeren 1928 i Berlin, hvor han omgås mange betydningsfulle kunstnere i et hektisk miljø.

Tysktime: Canetti: Den reddede tungen

Ja, dette er faktisk virkelig historien om en tysktime, blant mye annet!

Elias Canetti (1905-94 ) var jøde, med stolte aner tilbake til maurerne i Spania. Da han ble født bodde foreldrene i Ruse i Bulgaria. Men allerede som tolvåring hadde han og familien bodd også i Manchester, Wien og Zürich, og alle stedene ble viktige i formingen av den unge Elias, ikke minst mht språkinnlæring, som topper seg i morens terroraktige 'tyskundervisning' for å få Elias godkjent på det klassetrinnet han etter alderen hører hjemme i da de flytter fra Manchester til Wien - etter at faren dør brått, kun ett år etter ankomst England. Like fullt ble tysk forfatterens hovedspråk videre i livet.

Canetti utga dette første bindet av sin erindringstrilogi i 1977, og da var han altså 72 år, men han synes å ha et utmerket minne helt tilbake til toårsalderen, da stammer nemlig epsioden som har gitt den noe pussige tittelen til boken fra, en temmelig spesiell og for et lite barn ganske sikkert også en traumatisk hendelse, med en femtenårig barnepike og hennes kjæreste i sentrale roller ved siden av forfatteren selv.

Canetti forteller om ulike hendelser på en medrivende måte og gjør fortellingen om sitt eget liv til en stor opplevelse for leseren, og vi bringes samtidig nær viktige historiske begivenheter gjennom reaksjonene og refleksjonene hos personer i og rundt familien Canetti.

Dette første bindet slutter i 1921, mens forfatteren altså ennå bare var 16 år. Som du vil ha skjønt anbefaler jeg denne så sterkt jeg kan, selv gleder jeg meg til de to neste bindene. Jeg vil i omtalen av de to andre bindene også komme inn på andre sentrale verk av Canetti, som forøvrig fikk nobelprisen i litteratur i 1981.

Tysktime 13: Handke: Kravløs ulykke

Peter Handke er en forfatter jeg har visst om siden 70-tallet, da flere av de tidligste bøkene hans ble oversatt  til norsk, en av dem med tittelen: 'Målmannens angst ved straffesparkmerket'. Hvem kan vel glemme en så fabelaktig tittel?

Nå har jeg lest en annen bok av han som også har en flott tittel, og som forfatteren selv kaller en fortelling, en tekst som også er utilslørt selvbiografisk i det den tar for seg morens selvmord året før boken kom ut på tysk (1972, på norsk i 73).

Det er en spesiell leseopplevelse gjennom et  totalt usentimentalt syn på den tragiske hendelsen, ja - sønnen, dvs fortelleren og her også etter alt å dømme forfatteren, blir nærmest fylt av eufori på vei til begravelsen!
Mer interessant i mine øyne er det da at teksten i stor grad tar opp sin egen tilblivelse: 'I begynnelsen gikk jeg  (...) ut fra kjensgjerningene og lette etter uttrykk for dem. Så merket jeg at jeg fjernet meg fra kjensgjerningene mens jeg søkte etter formuleringer. (...) jeg sorterte ut de episoder av min mors liv som (...) skriker etter å bli publiserert.''

I lys av det siste synes jeg at dette er en forbløffende anemisk tekst. Boken inngikk forøvrig i Gyldendals Kolonserie for oversatt litteratur, forløperen til den mer påkostede Vitaserien.

Tysktime 12: Walser: Assistenten

Dette er en av de bøkene som mer eller mindre tilfeldig har havnet i bokhyllen min og som jeg ikke på noe vis kan huske foranledningen til at jeg er i besittelse av, men det dreier seg selvsagt om min maniske trang (og evne?) til å spore opp rimelige bøker som på et eller annet vis ser interessante ut, De blir gjerne stående uleste lenge og det er -synes jeg - kjekt å vite at en har litt å velge i f.eks en regnfull helg, slik vi f,eks har hatt i Bergen nå. Og nå var det altså denne bokens tur...

'Asssistenten' er en ung mann, Joseph Marti, som får jobb som nettopp assistent hos en ingeniør Tobler som konstruerer maskiner han har stor tro på, f.eks en patronautomat, som han imidlertid aldri får solgt, noe som selvsagt etterhvert får fatale følger. Intrigen er altså såre enkel,   men det hele er fortalt med en underfundig satirisk vri som gjør det til en særegen opplevelse. Her er mye subtil humor, som f.eks når Tobler, som altså finner opp maskiner, forteller at den han vil ansette som assistent må '..ha et klart hode. En maskin hadde han ikke bruk for.'

Hvem er så denne Robert Walser? Jo, han var sveitser, levde mellom 1878 og 1956, skrev på tysk dikt, noveller og romaner og blir regnet som både forløper og forbilde for Kafka! (Kilde: Store Norske). Det er bra vi har et forlag som Bokvennen som ga Sverre Dahl i oppdrag å oversette denne boken som kom ut på tysk i 1906, slik at vi fra 2001 har kunnet lese den på norsk.

Tysktime 11: Lenz: Ett minutts stillhet

Denne i omfang beskjedne boken på 110 små sider rommer en rørende historie. Christian, en ungdom, er historiens forteller, og i sentrum av fortellingen er det kortvarige kjærlighetseventyret med den unge engelsklæreren hans; Stella. På fortellingens nåtidsplan er forholdet slutt pga tragiske omstendigheter som jeg ikke finner grunn til å røpe, og det er den elegante komposisjinen med den fine vekslingen mellom de to tidsplanene, som gir en ellers ganske banal tekst et løft, og som også gjør det klart at den aldrende forfatter, såfremt ikke teksten har ligget på vent da, fortsatt var utstyrt med en god penn, da den  kom ut i forfatterens 82. år.  Han kalte den selv 'fortelling', mens f.eks  Wikipedia har den oppført i bibliografien som novelle.

Siegfried Lenz ble født i 1926 og kan trygt regnes som en av Tysklands viktigste etterkrigsforfattere, selv om han vel har levd noe i skyggen av størrelser som Böll og Grass. Han har skrevet betydelige romaner, f.eks 'Tysktime' og 'Forbildet', men jeg vil anbefale spesielt romanen 'Stillheten', om en mann som blir rammet av afasi etter et hjerneslag.

Tysktime 10: Grass: Hundeår

Med 'Blikktrommen' i minne som en stor leseopplevelse, ga jeg meg forventningsfull i kast med den mindre kjente 'Hundeår', bare for raskt å oppdage at teksten var så symbol- og referansetung at den - for meg - knapt var til å få noe som helst grep på. Hadde det ikke vært en så kjent forfatter som stod bak teksten, ville jeg sannsynligvis gitt opp før jeg hadde lest 50 sider. Nå holdt jeg ut til jeg hadde lest vel 200 av de 500 sidene, men da var det nok. Jeg følte jeg etterhvert leste på samme måte som det må være å løpe maraton - på vilje og stahet, men helt uten lyst. (Maratonløpere får ha meg unnskyldt denne sammenligningen, dere bobler kanskje over av lyst for det jeg vet, men jeg tror det ikke!)
'Hundeår' er avsluttende del av 'Danzig-trilogien', og jeg skulle nok etter det jeg har fått høre fra pålitelig hold, heller ha lest bok 2 -'Katt og mus', siden jeg for lengst har lest første bok -'Blikktrommen', som du absolutt bør få med deg, kjære leser!

Tysktime 9: Hesse: Steppeulven

'Steppeulven' er av de bøkene som har stått og støvet ned lengst i bokhyllen min, og det spørs vel om den ikke hadde blitt stående noen år til om det ikke var for dette selvpålagte tysktimeprosjektet mitt. Dette kan gjerne få lesere forbi sin første ungdom til å stusse; Hesse var utvilsomt en av de store kultforfatterne blant ungdommen i min tid. men her ligger nok en del av forklaringen like fullt, jeg tenkte nemlig som nittenåring at jeg like godt kunne gå rett til det jeg fant ut måtte være hovedverket hans: 'Glassperlespillet'. Jeg vil ikke i dag ha noen bestemt formening om hvor langt jeg kom i den boken, men det ga meg iallfall ikke så mye - og Hesse ble ganske grundig parkert. Han fikk en ny sjanse noen år senere, da en søt kvinne ga 'Narsiss og Gullmunn' til meg som bursdagspresang. Den boken var absolutt overkommelig, men vel middelalder-romantisk for min smak, og jeg leste ikke mer av Hesse før 'Steppeulven' dukket opp nå, grå fra støvet på øverste hylle, hvor jeg selvsagt setter de bøkene gjester lett skal få øye på, men ikke kunne ta ut av hyllen så lett (for å konstatere at eksemplaret virker ulest..) Så hva har jeg å si om 'Steppeulven'? For det første: Tittelen er det beste ved boken. For det andre: En tekst i teksten, kalt 'En traktat om Steppeulven', er i mine øyne det klart mest lesverdige og nok for å forstå iallfall det viktigste Hesse synes å ha på hjertet. For det tredje: Hesse blir nok aldri en av mine favorittforfattere, og 'Glassperlespillet' blir aldri lest av meg, men kanskje av deg?

Tysktime 8: Tellkamp: Tårnet (2)

'Hva oppnår man med revolusjon? Jo, en økning i antall sportsfiskere.' Slik uttrykkes et av synene på det som vokser fram i Øst-Tyskland høsten 1989, i Tyngdekraften, bok 2 i storverket om menneskers liv i og rundt Dresden, dvs det er større konsentrasjon enn i bok 1 rundt Christian, som etterhvert blir fratatt studiemulighetene sine, og i stedet blir satt til årevis tvungen militærtjeneste, helt fram til den tid da muren faller (9.11.89), selve symbolet for det stadig mer håpløse regimet. Før vi kommer så langt har vi vært innom scener som viser ulike sider ved det mislykkete prosjektet i øst., f.eks den totale neglisjeringen av forurensingens konsekvenser. Her er mer svart humor enn i første bok, f.eks den tragiske historien om hva som skjer med far til Christians flotte veteranbil, noe det er nærliggende å lese som en allegorisk framstilling av en manglende respekt for - og kanskje evne til å produsere - noe varig. Framstillingsformen skifter radikalt mot slutten; i stedet for den boklige, lærde stilen som ellers preger teksten, blir det mer innslag av setningsemner med en kjappere puls som resultat, helt i tråd med den dramatikken som vokser fram.

Verkets forfatter, Uwe Tellkamp, ble født i Dresden i 1968, og er vel 20 år i 1989, på linje ned karakteren Christian i boken. Han falt også i unåde hos styresmaktene, fullførte medisinstudiet etter regimeskiftet, men er nå forfatter på heltid.

(Jeg har skrevet om første del 9.6)

Søndagsdikt: K

Oppgåvene sjå Boklesebloggen min;
1. Konkret poesi er eit omgrep som blir brukt om diktning som framstiller ei bestemt visuell form, med bruk av typografiske og grafiske hjelpemiddel. Det er også eit omgrep som blir brukt om dikting som er prega av konkrete bilete, ikkje abstrakte omgrep.
Presenter eit dikt som kan representere ein av desse to formene for konkret poesi.

2. K for Kjærleik. Presenter eit dikt kor kjærleik er eit sentralt motiv.

3. Presenter eit dikt av ein forfattar på K.


Svara:
Eg tenkjer Jan Erik Vold straks det er snakk om konkret poesi; han dikta mykje fint i den undersjangaren på 60-talet. Eg vil ta med eit som og er svar på oppgåve 2:

                                                        der min              når

                                              lengsel går over i              du er 

                                       kjærtegn står din hud               her hos               

                                  som skillet mellom den du              meg leker

                             er i meg og deg selv ditt                 ditt legeme seg

                           fravær er min ømhet og                  i    andre linjer enn  

                           vekker mitt bilde av                  dem jeg trakk opp med   

                            deg en hvithet                 mine tenkte kjærtegn  du

                             som bølger                  er   alltid   sluttet   inne av 

                               mildt og                   din egen varme hud evig

                                 mykt   i                    evig utenfor min

                                          meg                    lengsel                       (fra Mellom speil og speil, 65)

Sjølv om eg ikkje får til eit like fint oppsett som i originalen (og eg håper det ikkje beveger mye på seg!), så skulle det vere mulig å kjenne igjen yin og yang-symbolet:

Dette er eg redd for å seie noe om, fordi eg veit så lite og trur det er mange som veit mykje meir, og her på berget, men det har med Taoismen frå Kina å gjere, og det skal symbolisere dei grunnleggande kreftene i  verda; korleis dei er komplementære og vil utfylle kvarandre. Yin (sort), det jordiske, Yang (kvit), det himmelske. Så kva er det maskuline og kva det feminine!?

Ein diktar på K var vanskeleg for meg, Kingo og Krag er  liksom ikkje ved mitt bord, men sidan eg har eit tysk litteraturprosjekt gåande begynte eg å leite der, med hell!

 Thomas Kling (1957-2005), vert rekna som ein av dei fremste lyrikarane på tysk i sin generasjon, så det er rett og rimelig å ha ein liten ekstra tysktime med han. Sjå interessant artikkel i Vinduet 4/08, der eg og fann dette diktet:

Inhalator

sende pustetelegram. flytende.

og hes bjeffing som fra en polarrev,

det blåflagrende, flagret ventil, arnika-

blå lufter: som slipper fri hver sin sarte

lille sky; en liten sky av emser-salt,

saltbark som stikker til sjøs, for straks

å gå over i oppste oppløsning, over-

gangsløs henflagrende, som sender polar-

revtelegram stort fram, med rykende pels

det framstøtte: pustemail, som metal aim

taggete lufter, slik låter innhold, kort ljom-mail,

slik inhalerer dikteren det.

(Gjendikting ved Arild Vange)

Lekse til neste veke: Tolk diktet.....

(Slik tar vi knekken på all interesse  for lyrikk!)

                                          

Tysktime 7: Tellkamp: Tårnet (1)

Da denne kom ut på tysk i 2008, ble den lansert som den første virkelig store romanen om Øst-Tyskland. Den er utvilsomt diger i omfang, 800 store, tettpakkete sider, og det føles rimelig at den er delt i to bøker (utgitt i ett bind), hvor av jeg nå har lest ferdig den første, kalt En pedagogisk provins.

Jeg ble klar over og nysgjerrig på boken da 'Bokprogrammet' på NRK intervjuet forfatteren i forbindelse med at den kom på norsk i fjor. Og at jeg har gitt meg inn på å lese denne mursteinen har jeg slett ikke angret på så langt. Historien er interessant og framstillingen makter å vise fram stupiditeten i det gamle DDR uten at den forfaller til sjablonger.

Handlingen er lagt til den gamle kulturbyen Dresden på 80-tallet, med maktskiftet i Sovjetunionen etter Bresjnevs død som bakteppe.Vi møter et forholdsvis stort persongalleri, der gymnasiasten Christian, hans far Richard og hans onkel Meno står fram som spesielt sentrale. Richard er lege og sønnen vil gjerne gå i hans yrkesspor. Denne første delen slutter da også med  at Christian kommer inn på medisinstudiet, men med et nødskrik, han holder nemlig på å falle i unåde hos myndighetene da han har med på skolen en bok som omtaler Hitler og nazismen, det er ikke godkjent litteratur, må vite. Og den hule hykleriske tilstanden som dette er et godt eksempel på, blir stadig synliggjort gjennom teksten og gjør samfunnskildringen krass og subtil på samme tid; det er i det hele en ypperlig miljøtegning i denne boken som har den slående undertittelen: Historie fra et sunket land.

Jeg har ikke mulighet til å vurdere oversettelsen, men Isak Rogde borget vel for kvalitet og utførte her antakelig en av sine siste, store oversettelsesjobber før han døde i januar i år. Det er slik sett synd å konstatere at språkvasken kunne vært bedre, passasjer som: 'Dit hadde Richard og Meno hadde tenkt seg...' burde være unødvendig i det som ellers framstår som en fin utgave. (Utgitt av Press, bildet jeg har lastet viser nok den danske utgaven...) Jeg ser fram til bok 2: Tyngdekraften.