For fem år siden kom Jon Fosse med Andvake, som er fortellingen om Asle og Alida, to syttenåringer i en udatert fortid, grovt bestemt ved at Bergen heter Bjørgvin, noe som i følge Bergen bys historie tilsier at vi ikke befinner oss senere enn 1400-tallet. Asle og Alida kommer fra strilelandet utenfor byen, hvor de plutselig står uten tak over hodet, samtidig som Alida er høygravid. De drar derfor inn til Bjørgvin, hvor de går fra hus til hus uten å få det de trenger. Her blir bibelreferansene tunge; det er ikke plass til dem i herberget. Til slutt presser de seg inn hos en eldre kvinne, som Asle dreper og frakter vekk.. Like etter begynner fødselen, og da Asle går ut for å søke hjelp, viser det seg paradoksalt nok at det er en av byens fødekoner de har tatt inn hos. Alida føder en sønn, Sigvald.
Til tross for at de både stjeler og myrder, føler vi med de to unge; de er i en ganske desperat situasjon, og det er åpenbart at de også har forfatterens sympati, det er lagt vekt på å få fram hvor sterk og god kjærligheten er mellom dem. Når de har det som verst går tankene deres til gode felles minner, og det synes aldri å være tvil om at de vil holde sammen.
I år kom så en videreføring av fortellingen om Asle og Alida i en ny fortelling, Olavs draumar. Nå kaller de seg Olav og Åsta, åpenbart fordi de er redde for å bli tatt for noen av sine gjerninger. Men allerede innledningsvis blir Olav (Asle) gjenkjent av en gammel mann fra samme sted som de, og han vil ha penger for å holde kjeft. Olav og Åsta har flyttet ut av byen igjen, men det meste av denne fortellingen dreier seg om en bytur Olav gjør seg fordi han vil kjøpe ringer som skal bekrefte deres samhørighet. Paradoksalt nok blir dette hans bane, og Åsta (Alida) er overbevist om at hun har sett han for siste gang når han forlater henne .
Som vanlig er det en fryd å lese Fosse, men jeg lurer i blant på om han selv tror på skjebnen på den måten som Alida gjør i disse fortellingene!
