Forlag Tiden
215 sider
Dette er den type bok som jeg tenker blir til fordi det er så fristende og lettvint for forlaget og/eller forfatteren, tekstene har nemlig vært på trykk allerede! Det er gjenbruk, men gjerne presentert på en måte som får det til å se ut som noe helt nytt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at slike bøker ofte er populære, de gjør jobben så å si mht å samle tekster som en kanskje ikke fikk lest alle av i avisen eller hvor de nå var publisert opprinnelig, eller som en glemte å ta vare på selv om en hadde tenkt det, eller som en kanskje slett ikke har sett før fordi en sjelden eller aldri leser f.eks avisen som ga spalteplass i første omgang (her Dagens Næringsliv). Så, hva skal vi si, fyller en slik bok et reelt behov , eller tilhører den det store segmentet som de færreste etterspør og som blir liggende i bunker til stadig mer nedsatt pris? Jeg håper det første, men frykter vel det siste.
Da dette altså i utgangspunktet er avistekster, kan en jo også spørre seg om de i det hele fortjener et liv i bokform; avistekster er som kjent vanligvis forfattet for å fungere i øyeblikket. Til det vil jeg si at de fleste tekstene her utvilsomt er noe mer enn en vanlig avistekst. Og for endelig å komme til utgangspunktet; Boken er 'portrettintervjuer' av femten mer eller mindre kjente menn, alle kjente gjennom en eller annen tilknytning til kulturbransjen.
Da jeg så denne boken på biblioteket, så jeg straks at her kunne det være interessante tekster om en rekke forfattere som jeg har sans for; Askildsen; Fosse, Murakami, Petterson, Franzen, Solstad og Knausgård - for å nevne de viktigste. Dessuten ble jeg nysgjerrig på tittelen, som imidlertid viser seg å være av mindre betydning enn en tittel vanligvis har, jf det instruktive forordet, der vi også får vite litt om Jens M. Johanssons måte å arbeide på. Han er forøvrig journalist i Dagens Næringsliv. Han har også utgitt flere skjønnlitterære bøker.
I tillegg til de allerede nevnte er også Jan Eggum, Lukas Moodysson, Even Benestad, Tore Renberg, Lars Lillo-Stenberg, Lars von Trier, Fenris (frontfigur i black metalbandet Darkthrone og John Ajvide Lindqvist med. Intervjuene er foretatt i tidsrommet januar 2004 (Fosse) til desember 2011 (Knausgård, som av den grunn ikke har vært trykket før) Og her er vi ved nok et 'knep' for å selge noe på nytt (velkjent fra platebransjen); overtal forfatteren til å finne en tekst eller to i skrivebordskuffen som ikke har vært publisert før. At det sannsybligvis er gode grunner til at tekstene er holdt igjen tidligere, synes å være glemt nå...En blanding av 'the best of' + noe nytt sikrer salg både hos nye fans og hos blodfansen - eller gjør det nå det?
Jeg har allerede signalisert at jeg fant mange gode tekster her, og det er faktisk tekstene om de personene jeg visste mest om fra før som jeg syntes var best, kanskje fordi jeg leser disse med en annen oppmerksomhet, men det må jo også bety at intervjueren har gjort en god jobb, tenker jeg. Det er selvsagt påfallende at det bare er menn i utvalget, og forfatteren har egentlig ingen forklaring på at det ble slik, men om denne (mot formodning) blir solgt i særlig grad, kan vi kanskje forvente en oppfølger som utligner dette misforholdet - og tittelen gir seg vel selv?
