Viser innlegg med etiketten Niemi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Niemi. Vis alle innlegg

tirsdag 4. mars 2014

Bøker lest i vinter

Bloggen har vært nede noen måneder, men lesingen har ikke hatt noen pause. Jeg leser riktignok langt saktere enn tidligere, men det fører kanskje til grundigere lesing også, i blant leser jeg samme siden så mange ganger at jeg kunne forsverge det var hakk i boksiden.

Her er da 'skrytelisten' med det jeg har lest av bøker i vinter:

Grytten: Brenn huset ned

En artig, men etterhvert også urovekkende bok som forteller om punkerockegruppen 'The Clash'. Grytten har her valgt en ganske utradisjonell fortellerposisjon ved at han etter tur gir hver av de fire i gruppen ordet. Jeg vil ikke si det er nødvendig å vite noe om gruppen på forhånd, men det er nok ingen ulempe heller!






Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks

Denne fikk jeg lyst til  å les etter å ha vært gjennom hans nyeste roman Fallvann for ikke lenge siden. Og Niemi skuffer ike her heller, i det hele tatt er det ingen grunn til å tenke bare på hans berømte debutbok, men på en begynnelse på noe som antakelig blir et vesentlig forfatterskap, også fordi kan setter på kartet grenseområdet mellom Sverige og Finland på spennende vis.






Marcel Proust: 'På sporet av den tapte tid' bind 1: Combray.

Proust store verk, som utgjør tolv bind i den norske utgaven, har stått så mange år i hyllen min at all farge har forsvunnet fra ryggen! Men da jeg tok  fatt på teksten var det heldigvis fremdeles en helt duggfrisk prosa som  møtte meg, i denne anerkjente oversettelsen av Anne-Lisa Amadou. Og jeg grep meg selv i å tenke gjentatte ganger under lesingen hvor viktig det er med en oversetter som er på høyde med oppgaven! Denne teksten er rett og slett en nytelse og gir mersmak, men 11 bind til vil like fullt kreve tid!




Det hevdes at menn ikke leser kvinner, en uttalelse jeg truer med å kommentere ved en senere anledning, i denne omgangen nøyer jeg med med å konstatere at jeg i løpet av de siste månedene har lest i alle fall følgende bøker skrevet av hver sin kvinne:

Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg.

Jeg nevnte Niemi som en viktig forfatter i det tospråklige grenseområdet mellom Sverige og Finland. I Norge må vel Britt Karin Larsen sies å ha en lignende funksjon mht folket på finnskogene, altså finner som  bodde i området mellom Hedmark og Värmland.

Larsen holder på med en serie om  folkene i dette miljøet, bok nr 5 ble utgitt i fjor og de tre første bøkene er kommet i  en gedigen enbinds, heftet utgave på over 760 sider.(Håper limet er bedre enn i pocketbokens barndom da sidene ofte falt ut etter første gjennomlesing).

Etter anbefaling fra min mor, som i sitt 83 år leser mer enn jeg kan makte, har jeg så langt lest det første bindet. Det er ikke stor litteratur, men underholdende og sannsynligvis langt over gjennomsnittet blant den typiske serielitteraturen.




Merethe Lindstrøm: Barnejegeren

Jeg har anbefalt  Lindstrøm i årevis og er selvsagt veldig fornøyd med at  hun fikk Nordisk råds literaturpris. En aav de tidligere bøkene henens jeg ikke hadde lest var romanen 'Barneje geren'  fra  2005. Den handler tilsynelatende om litt av hvert; et barn som p mystisk vis blir borte i fjellet, en mors forøsk på å nå fram til sin rusavhengige datter og en barnepsykologs forsøk påå forstå andre såveø som seg selv. Jeg synes Lindstøms tekst er vanskelig å få taak på her, det meste jeg ellers har lest av henne var greiere. Ellers er hun for meg en av de beste novelleforfatterne i nyere norsk litteratur, og jeg gleder
 meg til den dagen da jeg føler at tiden er kommet for å lese hennes ferskeste: 'Arkitekt'.

 Joyce Carol Oates: En enkes fortelling

Dette er en åpenbsr selvbiogradisk roman av denne kjente amerikanske forfatteren.Hun får imponerende godt frsm tomhetsfølelsen, savnet osv, men det blir i blant en ordflomi overkant av det emnet innbyr til. Uansett er det bare å beundre hennes evne til å fortelle sågpdt om noe så traumatisl.
Til slutt, den store leseopplevelsen i 2013 var nok hovedverket til John Updike, fire omfattende romaer , der jeg måtte skyve fullførelsen av siste bind (se over) til i år.  På høyde med Proust rent litterært og defnitivt mer fengende for - jeg vil tippe - 9 av 10 moderne lesere.
e








mandag 16. september 2013

Niemi: Fallvann

Roman
Originaltittel: Fallvatten (2012)
Utgitt 2013 på norsk av Oktober forlag
Oversatt av Erik Krogstad
278 sider









Biblioteksbok


Mikael Niemi er nok suverent best kjent som forfatteren til den burleske Populärmusik från Vittula (2000). Det var debutromanen hans, og en kan trygt fastslå at det var en suksess; den har solgt i bøtter og  spann. Men om den slik sett har vært til velsignelse for forfatteren, så har den nok også skygget for bøker han har git ut siden den gang. Nå er han imidlertid ute med en fortelling som burde kunne sette spor etter seg overalt, ja  selv i skyggenes dal, den er iallfall burlesk nok!

Fallvann er en tekst om menneskets dårskap,om at hovmod står for fall. Kombinasjonen mellom ekstremt nye nedbør og slurvete arbeid på en kjempedemning får katastrofale følger. Det er klassisk dystopisk; mennesket tror det gjør verden til et bedre sted å leve mens det egenetlig bygger på veien til helvete
Niemi komponerer det hele på thrilleraktig vis, og er smart nok til å la oss møte et akkurat passe antall personer som befinner seg i ytterste fare pga flommen. De representerer høyst ulike typer med ulike måter å takle utfordringen på, men i stor grad er det naturlig nok først og fremst tilfeldigheter som avgjør i møtet med en slik total uforberedt hendelse. Vi møter f.eks Barney som i kjølvannet av hendelsene blir både voldtektsmann og morder, mens Sofia som følge av sitt desperate behov for å nå hjem til datteren, kjører motorsykkel som var hun stuntmann i en James Bond-film. I det hele tatt er det lettere å tenke seg fortellingen som utgangspunkt for en thriller på lerretet enn som et scenario fra en nær framtid, selv om selve utgangspunktet  virker å være en mulig situasjon - skremmende nok - det kan jo antakelig faktisk skapes også ved hjelp av sprengstoff/bomber.

Jeg har som nevnt sans for Niemis komposisjon, særlig god er den i første halvdel, der ganske korte kapitler med hyppige perspektivskifter gir et intenst driv til fortellingen, og teksten roper nærmest ut til alle som vil høre at den egner seg til film, Får leseren behov for å stemme grønt? Neppe, men menneskets behov for å overleve framfor alt annet blir nok en gang satt ord på. Anbefales!