Kinesiske smakebiter:Delisle: Shenzhen

Denne har jeg vært inne på før, da jeg omtalte Delisles bok om Burma. Her er altså Delisle i Kina, dvs han kommer i desember 1997 til  Shenzhen, like nord for Hong Kong, i forbindelse med et animasjonsprosjekt der. Shenzhen er ikke en hvilkensomhelst by, i følge Delisle selv var det på denne tiden den raskest voksende byen i verden, men samtidig blottet for alt annet enn det som var mest grunnleggende for byens vekst - at mennesker har andre behov enn maskiner er det ikke tatt hensyn til, og Delisle skildrer en tre måneder lang 'ørkenvandring', der det synes som om han selv føler han er i ferd med å bli sprø.

Helt fra starten av oppholdet, han er alene uten familie eller andre nære kjente, føler han seg dypt fremmedgjort, noe som er lett å forstå ut fra skildringen av en hverdag i et soialt tomrom, der selv oversetteren hans er ute av stand til å føre en noenlunde innholdsfylt samtale.

Her er likefullt humoristiske episoder midt i det dystre, som f.eks denne scenen (se stripe) der han kommer på jobb i en t-skjorte med det vietnamesiske flagget, og hans kinesiske kollega ender opp med å proklamere at han er redd for kommunister.


Shenzhen kom først på fransk i 2000, jeg har lest den engelske utgaven fra 2006, og i mangel av en norsk versjon anbefaler jeg denne.

Delisle: Burma Chronicles

Canadiske Guy Delisle er en av de tegneserieskaperne  som virkelig har vært med på å løfte tegneserieromanen opp på et høyt nivå, spesielt gjennom de tre bøkene om kjente diktatur i Asia - først 'Shenzhen' (2000) om Kina, deretter 'Pyongyang' (2003) om Nord-Korea (norsk utgave kom i 2008) og sist - så langt? - 'Croniques Birmanes' (2007), jeg har lest den engelske utgaven 'Burma Chronicles' fra 2008.

Utgangspunktet er hans egne opplevelser; han plasserer seg selv i sentrum og rapporterer om det han ser fra sitt ståsted. Det begrenser selvsagt hva han kan få sagt noe om, men jeg vil påstå at det mer enn oppveies av hans fabelaktige evne til å fange talende øyeblikk i scener som ofte er svært lite flatterende for de respektive styresmakter.

I Burmaboken, som forhåpentligvis kommer på norsk, er utgangspunktet at han følger med moren til deres felles barn - hun jobber for 'Leger uten grenser' - han er altså 'hjemmeværende' med forholdsvis god tid. Guy triller lille Louis rundt, jamfør tittelbladet, i all troskyldighet - tilsynelatende. Han prøver f.eks å få sett huset hvor nobelprisvinner Aung San Suu Kyi er i husarrest, men blir selvsagt stoppet - selv om hn prøver seg med at han bare er en utlending. Han tenker så at han kan komme tilbake dag etter dag helt til han har startet en massebevegelse som tvinger fram endringer. Ruten med 'neste dag' viser han i ivrig badelek med Louis...