Viser innlegg med etiketten sakprosa. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sakprosa. Vis alle innlegg

tirsdag 8. oktober 2013

49 myter om Kina

Stig Stenslie og
Marte Kjær Galtung:
49 myter om Kina.
Pax forlag 2013,
240 sider, derav 40 sider noter og litteratur!












De to forfatterne er henholdsvis statsviter og sosialantropolog, og jeg tenker at det må danne en god faglig bakgrunn for en bok som dreier seg både om det institusjonelle og om de menneskene som til enhver tid utgjør samfunnet.

Foruten et langt og godt forord som først og fremst forklarer skiftende syn på Kina i resten av verden til ulike tider, er boken organisert i fire hoved-deler:  Myter om historie og kultur, myter om ideologi. myter om samfunn og økonomi, myter om forholdet til omverdenen. De ulike mytene eller, om en vil, forestillingene om
det kinesiske samfunnet, blir presentert ryddig i tur og orden. Her er også en styrke såvel som en svakhet ved bokens konsept; det er veldig oversiktlig og skikkelig, men etterhvert blir det også noe kjedelig og traurig over en så ensformig presentasjon.

Forfatterne henvender seg selvsagt til dem med en viss interesse og kjennskap til Kina, og det er vel her boken virkelig kan ha en misjon, ved å utfordre mange av de stereotypiene som utvilsomt eksisterer. Jeg merket iallfall at jeg fikk justert synet mitt på en god del i det kinesiske samfunnet, f.eks  vår utbredte tro på at alt er sentralstyrt i dette landet.

Jeg anbefaler boken til alle som er interessert i Kina i vår tid, men jeg tror det er lurere å lese den over tid enn som jeg gjorde, i ett jafs, og gjerne i annen rekkefølge enn det presenterte også.

mandag 10. juni 2013

Dypvik: Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land

Sakprosa,
Samlaget 2012(?)
217 sider














Dette tenker jeg er en viktig bok ved at den samler historier fra den mislykkete staten DDR, mens de ennå kan fortelles av dem som opplevde dette samfunnet på kroppen. Det er derfor synd at boken også har klare svakheter.

I et lite forord kan vi bl.a. lese: 'Denne boka byr på forteljingar om det som er att etter DDR.' Hva er da Astrid Sverresdotter Dypvik, forfatter eller redaktør? Det synes jeg blir stående uavklart, noe som i mine øyne er høyst problematisk, fordi det ikke avklares i hvor stor grad fortellingene er bearbeidet av henne. Og dette er bare ett av flere sprørsmål som lett vil melde seg om bokens tilblivelse, men som det ikke er råd å finne svar på.uten å lese den! Det er fristende å se det som symptomatisk at det - så vidt jeg kan se - ikke et eneste sted er tatt med når boken ble utgitt. Det pleier tross alt å være opplyst i alle (seriøse) publikasjoner, og i en 'historiebok' som attpåtil handler om en speisell tid, må det sies å være oppsiktsvekkende at det er utelatt, og det kan vel bare skyldes hastverk. (?)

Nåvel, etter denne smule kritikk, er det grunn til å si at det er  mye interessant mellom permene her også; Astrid Sverresdotter Dypvik lar oss møte personer som på ett eller flere vis har noe vesentlig å si i forhold til hva DDR var og hvorfor det har gått som det gikk. Et viktig poeng her er at forfatteren (ja, det er det hun er) øyensynlig har møtt alle dem hun skriver utfyllende om; de er primærkilder om en vil, og dermed viktige kilder.

Den første vi møter er således en kvinne som i mange år trodde hun levde i et  godt ekteskap, men som etterhvert må innse at ektemannen har rapportert om henne til Stasi, det hemmelige politiet. Et sentralt kapittel heter Tre forteljingar om eit land som ikkje lenger finst. Dette kunne med enkle grep gått rett inn i en historiebok for skoleverket.

Astrid Sverresdotter Dypvik er en helt ukjent stemme for meg, men hun formidler stoffet veldig godt, ja hun skriver rett og slett eksemplarisk. Synd at forlaget ikke ser ut til å satse på boken; i tillegg det jeg allerede har nevnt, stusser jeg også over at de kan velge en så  kjedelig illustrasjon til omslaget som de har gjort, men det kan jo være at de bevisst har tilstrebet seg på å bruke et uttrykk i tråd med den estetikken som dominerte ii DDR, det kan absolutt minne om det, om jeg minnes rett.  Selge boken i Norge i 2013 vil det iallfall ikke gjøre...Men er du det minste interessert i Tysklands vei er dette en bok du bør få med deg!

lørdag 8. juni 2013

Strøksnes: Et mord i Kongo

Sakprosa,
Gyldendal 2010,
350 sider







'I land som benytter moderne etterforskningsmetoder, ville drapet raskt ha blitt oppklart.'
'Mange internasjonale eksperter mener Kongo har den dårligste rettsikkerheten i verden. Ikke én av de dårligste, men den dårligste...'



Du skal ikke ha følgt mye med i saken rundt de to norske guttaboys som ble arrestert og beskyldt for både mord og spionasje i Kongo i 2009, før du skjønner at dette nærmest ber om å bli bearbeidet og fortalt slik at vi kan fatte (kanskje) hva det dreier seg om.. Det samme skjønte selvsagt journalist og forfatter Morten A. Strøksnes; han hev seg rundt og nådde akkurat første rettsforhandling mot de to, Tjostolv Moland og Joshua French. Han fikk som jouirnalist straks problemer i dette absurde landet, som offisielt heter 'Det demokratiske Kongo' - grunn til å være på vakt når et land finner grunn til å ha 'demokrati' med i navnet - vi husker DDR. Strøksnes manøvrer seg stadig videre takket være kløkt og forstand. I mine øyne, handler  denne boken omtrent like mye om forfatterens reise til og opphold i Kongo, som om de to arresterte -og sannsynligvis er det bare bra  fordi det er så mye å ta opp mht rammeforholdene under de rådende forholdene..

Strøksnes blir fast gjest i fengselet den første tiden og opparbeider raskt et godt forhold til de to arresterte. Han er konsekvent tvilende til det de forteller, men behandler dem med respekt og omtanke; han har da også evne til å se de gode sidene ved disse eventyrerne og er åpenbart ganske sjarmert av dem, spesielt French.

Han drar ut i bushen og ser på åstedet samtidig som han redegjør grundig for alt som taler for og mot at de to er skyldige.eller uskyldige. Det er imponerende hvor klart han får lagt fram alle de ulike momenter og detaljer i saken, her er det virkelig spor av en klarttenkende analytisk hjerne.

Jeg vil tro det ligger to omtrent utslitte og signerte eksemplarer av denne boken på et jordgulv i Kisangani, en bedre ambassadør, iallfall på den viktoge hjemmebanen, kunne vel de to kameratene neppe ha fått.

tirsdag 18. desember 2012

Zeitoun, ikke en helt likevel?

                                            Ekteparet Zeitoun fra bedre dager enn i dag

Forholdsvis tilfeldig kom jeg i dag over følgende oppslag i det amerikanske nettmagasinet Salon. Hvis det de skriver her er riktig, og ingenting tyder på noe annet, må iallefall bildet av Zeitoun nyanseres ganske kraftig i forhold til det boken, som jeg presenterte i går, gir.

IN The New York Times Book Review’s July 19, 2012 review of Dave Eggers’s novel A Hologram for the King, Norman Mailer is mentioned no less than 16 times. The reviewer, Pico Iyer, rhetorically establishes Eggers as Mailer’s peer. In serendipitous publicity-charmed timing, the foreword to the latest edition (May 8, 2012) of Mailer’s The Executioner’s Song is by Eggers, published within months of the Mailer-themed review. Whether or not Iyer’s evaluation is justified, Mailer and Eggers share one other distinction: like Mailer 30 years ago, Eggers is at the center of nonfiction controversy and scandal.
At over 1,000 pages, The Executioner’s Song is considered by many to be Mailer’s best book, a Pulitzer Prize winning “true life novel” depicting the 1977 events surrounding the parole, release, and execution of Gary Gilmore by the state of Utah for murder. Mailer relied extensively on notes, documents, letters, and interviews with both the family and friends of Gilmore and his victims, bestowed to him by the part visionary, part promotion-opportunistic machine of a man, Larry Schiller.
“Mailer once said,” writes Eggers in his seven page foreword, “that the book was given to him, whole and complete, from God, and it is difficult to argue with that. The Executioner’s Song cannot be improved.” Eggers’s observation is either an oversimplification, or an approving wink and nod to Mailer’s well-known ego. The book that cannot be improved is yet to be written.
“By the time Gilmore commits the murders in The Executioner’s Song,” Eggers continues, “Mailer has already done a terrible thing: he’s made us care about the man.” I’m not sure Eggers is right. I was scared, confused, disgusted, and awed by Gary Gilmore. But I didn’t grow to care about him, at least not in the sense Eggers implies. Describing Gilmore’s relationship with Nicole Baker, Eggers writes that Gilmore “quickly moves in with Nicole and her daughters.” Nicole does not have daughters, she has a daughter and a son: Sunny Marie Baker and Jeremy Kip Barrett. The children are horrifically neglected, abused, and damaged in the novel, and the error in the foreword bothered me. Nicole is a main character, as are her children. Furthermore, they’re real people, alive somewhere. In other words, I care about them.
Real life has a creative capacity to surpass and complicate art; characters based on the living can subsequently become uncooperative, making their page-bound existence look like a case of mistaken identity. Gary Gilmore’s execution in 1977 prevented him from disrupting Mailer’s creation. Yet it’s a testament to The Executioner’s Song that, had Gilmore lived, I cannot imagine anything he might have done that would invalidate Mailer’s complex creation.
Mailer had his share of troubles nonetheless. When Jack Henry Abbott, a lifetime prisoner much like Gilmore, read an article in Time magazine from his prison cell about Mailer’s interest in Gilmore, he wrote to Mailer. Thus began their now-famous written correspondence, which developed into an intellectual camaraderie and a complicated friendship. Mailer helped Abbott get his letters published. Championed by Mailer, Abbott was paroled. He wrote the 1981 bestseller In the Belly of the Beast and became a darling of the New York literati. Susan Sarandon named her son after him. Released to literary fame, Abbott spent time with Mailer in Cape Cod, before transitioning to his halfway home. But after six weeks of freedom, Abbott stabbed and killed a 22-year-old waiter. Why? The waiter had told him that he couldn’t use the bathroom in the kitchen, an insurance issue.
The morning after Abbott murdered the waiter, in an extraordinarily unfortunate case of bad timing, the New York Times Review of Books published a glowing review of In the Belly of the Beast, comparing Abbott to author Jean Genet, and highlighting passages, including Abbott’s description of a dying man: “They always whisper one thing at the end: ‘Please.’ You get the odd impression he is not imploring you not to harm him, but to do it right.” Mailer’s seeming lack of remorse for his active role in Abbott’s release disgusted many, yet Mailer later claimed this experience to be one of the lowest points in his life. A project based on the relationship between Mailer and Abbott is in the works at HBO.
Eggers is far more adored as a person than Mailer, and, by all accounts, he’s a great guy, co-founding nonprofit tutorial centers, establishing charitable foundations, and raising awareness of social injustice through his nonprofit Voice of Witness series, among other selfless endeavors. With his widely praised and award-winning nonfictional ZeitounEggers hoped to shed light on “one of the worst natural disasters in American history and the problematic tendrils of the war on terror.” Abdulrahman Zeitoun, a Syrian-American, spent 23 days in jail, wrongly accused of terrorist activity, after his post-Katrina heroics.
Eggers’s Zeitoun is a loving family man — peaceful, calm, and devoted to his wife. Jonathan Demme’s animated film based on Eggers’s book might have to be put on hold, considering Zeitoun’s post-publication spate of domestic battery charges, which includes punching his now ex-wife in the back of her head and striking her with a tire iron; and even more so now that Zeitoun has been in jail since July 25.
On November 8th, a state grand jury in Orleans Parish indicted Zeitoun for allegedly trying to kill Ms. Zeitoun and then ordering a hit on her from behind bars. The indictment replaces several other charges against Zeitoun, in an effort to speed the way to a trial, averting a preliminary hearing. Zeitoun remains in jail, with bail set at more than one million dollars.
“If he’s released from jail,” Assistant District Attorney Lauren Faveret asked Ms. Zeitoun in court, “would you be fearful for your life?”
“I’d be dead,” Ms. Zeitoun replied.
The first degree charges stem from additional factors: Ms. Zeitoun had a restraining order in place before the beating, and that Abdulrahman Zeitoun allegedly ordered other hits — on Ms. Zeitoun’s son and another man — from jail.
Ms. Zeitoun claimed in one interview that Eggers’s depiction was accurate at the time, but that her husband had subsequently become angrier and more violent, and his Islamic views more radical. Yet Ms. Zeitoun has a financial stake in Eggers’s creation through the Zeitoun Foundation. “All author proceeds from this book go to the Zeitoun Foundation,” reads the beginning of a clearly stated note at the end of Zeitoun, which is followed by a list of nonprofit organizations that will also receive the proceeds. Ms. Zeitoun has since testified in court that she suffered abuse from the beginning of their marriage in 1994, up until the storm, and afterward.
Eggers worked closely with the Zeitouns, and he credits the book as a partnership of sorts. “With a book like this,” he explains in a Q & A on the Foundation’s website, “I think you get the most accuracy when you involve your subjects as much as possible.” When he finished chapters, he’d send them to the Zeitouns for accuracy, and they went over the manuscript “six or seven” times, leading one to ponder: If you had editorial privilege over your own story, would you whitewash? Would you be tempted to be more heroic, smarter, prettier, kinder, funnier, friendlier, and on and on?
An unspoken contract exists between the author and his or her subject. This exchange has ever-changing values and implications for both the observer and the observed, especially when the author and subject become intimate through the creation, and someone steps outside and beyond it.
Eggers’s Zeitoun serves Eggers’s story, while Mailer’s Gilmore is endlessly complex, and that is the story. Eggers’s Zeitoun is a heroic and selfless creation, kind and gentle, and his detainment by the authorities makes for a beautiful tale of injustice. But now a far more complex Zeitoun has walked off the page, without a political and moral agenda, borderless and uncontainable.

søndag 16. desember 2012

Eggers: Zeitoun

Forlag: Penguin
Utgitt 2010
335 sider
Fortelling















Dette er 'en fortelling fra virkeligheten.' Og hvilken virkelighet! Det er mer fantastisk enn noen kunne tenkt var  mulig, og den ga meg et helt nytt perspektiv på en hendelse jeg trodde jeg kjente ganske godt, orkanen Katarinas herjinger med New Orleans i 2005, og - ikke minst - en del av det som fulgte i kjølvannet til denne naturkatastrofen.

Du stusset kanskje over tittelen, Zeitoun? Det gjorde iallefall jeg, men forklaringen er enkel og banal, det er familienavnet til de som fortellingen fokuserer på. Zeitoun er et syrisk navn. Abdulrahman Zeitoun gikk i land i USA i 1987, etablerte seg som en dyktig, pålitelig og oppofrende medarbeider i bygningsbransjen og er 18 år senere tilsynelatende et enestående eksempel på 'den amerikanske drømmen', ut av ingenting har han bygget opp et eget firma som går godt, takket være at oppdragene deres blir utført punktlig og skikkelig. I tillegg har han stiftet familie, han traff Kathy, en hvit, amerikansk kvinne som hadde konvertert til Islam lenge før Zeitoun dukket opp. De syntes skapt for hverandre.

Da Katarina nærmer seg drar Kathy og barna avgårde til slektninger, mens Zeitoun blir igjen for å passe på de materielle verdier så godt han kan. Han sover seg (!) gjennom den verste delen av uværet, og da flommen er et faktum og vannet står nesten opp til andreetasje i huset deres, begynner han å padle rundt i området i en kano han tilfeldigvis hadde liggende, slik kommer han både folk og fe til livreddende unnsetning.

Så en dag blir han, sammen med tre andre som har søkt tilflukt i huset hans, arrestert  av folk fra nasjonalgarden som er satt inn i et forsøk på å etablere ro og orden. De gir tydelig uttrykk for at de mistenker dem for å tilhøre Al Quida, Taliban eller lignende, og behandler dem svært dårlig. Det mest alvorlige for de fenglsede er likevel at de ikke får noen mulighet til å ta komtakt med noen utenfor fengselets murer, selvasgt med den følge at Kathy og resten av familien etterhvert er overbevist om at Zeitoun er død.

Da det etter en måneds tid like fullt på nærmest mirakuløst vis blir mulig for Zeitoun å sende livstegn ut, er han sterkt redusert,  men skjønner at han skal slippe å råtne helt vekk i fengselet og klarer derfor å beholde roen mens han venter på lølatelse. Kathy får det imidlertid tøffere enn noensinne i denne absurde situasjonen, og da hun ringer til fengselet for å komme i kontakt med mannen får hun høre at de ikke har han på   listene sine, ergo er han heller ikke å få tak på. Det blir mer og mer en historie a la Kafka, og dette ulne, uhåndgripelige er det verste av alt.

Dette er på mange måter en sjokkerende bok som jeg anbefaler sterkt.