mellom underholdning og undreholdning?

Hva er det med serier? Hvorfor blir mange av oss lett hektet på endeløse romanrekker? Er det egentlig det samme ønsket som ofte kommer fram når noen grunngir at de ikke leser noveller; vi vil følge personene over tid? Eller er det en slags bekvemmelighet; vi vet hva vi har , men ikke hva vi finner? Og når gjør forfattere lurt i å ikke skriv bøker i serie? Jeg vil gjennom presentasjoner av følgende bøker prøve å ta opp de nevnte spørsmål og muligens noen flere:

• Masterson: Morgan Kane
• Christensen : Beatles, Bly, Bisettelse
• Hoem Gi meg de brennende hjerter 1+2+?
• Kjærstad: Forføreren, Erobreren og Oppdageren
• Renberg: (Foreløpig) fem bøker om Jarle Klepp
• Risa: Tetralogi om fotograf Kanne og etterfølgerne
• Solstad: Trilogi om krigen 
• Staalesen: Hundreårstrilogien
• Sundstøl: Minnesotatrilogien

En noe tilfeldig sammensatt eksempelliste, men i alle fall inneholdende velkjente suksesser og, tror jeg, også ganske ukjente serier.

Louis Masterson var pseudonym for Kjell Halbing, som skrev 83 bind om Morgan Kane fra 1966 til 1974 ! Rent kommersielt er det utvilsomt den største boksuksessen i norsk litteratur,  med 11 millioner bøker solgt bare i Norge. Morgan Kane er portrett av en drapsmaskin av en psykopat med et ekstremt undertrykkende kvinnesyn. Det er kanskje verd å huske at de som sitter i posisjoner rundt om i dag vokste opp med dette som den klareste litterære helten, og at en gutt som på sitt tenåringsrom på syttitallet ikke hadde minimum et par Kane bøker, automatisk ble rubrisert som mulig homo.

Lars Saabye Christensen

Det har kommet en del bøker fra Saaby Christensen også etterhvert, og en god del av disse har også funnet et stort publikum, og har derfor, tror jeg trygt vi kan si, også blitt filmet.

Beatles (84) er vel fortsatt hans største suksess, og nå som den snart kommer som film vil den nok nå ut til enda flere.

Seks  år senere (90), kom det en slags oppfølger; Bly, som dessverre ikke var av samme klasse. Det så da også lenge ut som Saaby Christensen ville gi seg etter det andre bindet, men i 2008 kom det sannelig noe som kan betraktes som et tredje bind.Bisettelsen, var tittelen,og det var nok flere lesere enn undertegnede som syntes denne tittelen var så altfor treffende, Les heller Beatles to ganger, er mitt råd.








Einar Risa er ikke en godt kjent forfatter. Det tør jeg påstå, ingen av romanene hans har på noen måte vært bestselgere. Romanserien hans om den danske fotografen som slår seg ned i Stavanger, hadde kanskje kunne blitt en suksess, med litt markedsføring i ryggen. Forlaget  (Tiden) har tydeligvis ikke tro på hverken disse bøkene eller forfatterskapet, og det eneste de foretar seg er å forandre på omslaget for hver ny bok i serien, slik at det blir vanskelig å se at de hører sammen! Det er utolig klumsete, en dødssynd i serieproduksjon!

 Første bind med et strengt oppsett/bilde















   Annet bind: Som vi ser, absolutt alt er endret!












I tredje bok er Stavanger-trilogien blitt til Kannekvartetten; forfatteren har tydeligvis bestemt seg for å utvide serien til fire bind.

Fjerde bind introduserer nok et omslag,















Edvard Hoem var en av flere forfattere som var en del av arbeidernes kommunistparti (AKP(m-l)), og som bekjente seg til en litterær linje der det gjaldt å skrive i revolusjonens tjeneste; å være et verktøy for de samfunsomveltninger som denne bevegelsen trodde så sterkt på, at de hadde innflytelse langt utover det størrelsen skulle tilsi. I 1978 ga Hoem ut romanen Gi meg de brennende hjerter  1. Melding frå Petrograd. Hoem la ikke skjul på at han ville skrive en trilogi med et revolusjonerende budskap, men bind 2: Fjerne Berlin, ble slutten på dette romanprosjektet.  Forlagsdirektør Geir Mork i Gyldendal skrev en hovedfagsoppgave om dette som han kalte 'Eit romanprosjekt i samanbrot. Mork var forøvrig også AKP-er en stund.



Estetikken her er 110 % sosialrealisme med idyllisering av arbeidsfolk, som alltid kommer med en strunk holdning  uansett hvor mange timer de nettopp har jobbet.



Tittelen er en alludering av et kjent dikt av en kjent norsk lyriker - hvem?










En annen som støttet opp om dette litteratursynet  var Dag Solstad. Han ga ut første bok i en planlagt trilogi om krigen i 1977, med tittelen Svik. Førkrigsår, fulgte  opp med  bind 2 året etter (Krig.1940) og fikk fullført prosjektet med Brød og våpen i 1980. Bøkene er lesbare, men temmelig kjedelige. Som de fleste er også Solstad mest interessant når han legger seg selv under lupen!

Samleutgave av Solstads trilogi.















Fortsetter...