Hva frykter en mest her i livet? Som forelder antakelig at et barn dør før en selv, det må være et ufattelig tap, og jeg har tenkt flere ganger at jeg vil miste alt som heter livsgnist om dette skjedde meg.
Her er så en selvbiografisk roman om nettopp en slik hendelse, skrevet av en franskmann, Michel Rostain, og utgitt på fransk i fjor. Norsk utgave i år , oversatt av Gøril Eldøen. Rostain er musiker og operaregissør, men har også undervist i filosofi og psykologi, og debuterer her som skjønnlitterær forfatter. Jeg tror det er en styrke for en slik fortelling at han sannsynligvis ikke har tenkt på at den skulle utgis da han begynte på den; men at det hele antakelig har startet som et terapeutisk virkemiddel,, men har så vokst til en tekst med allmenn interesse, og er helt riktig blitt utgitt, fordi den bringer oss nær de som opplever dette forferdelige. Ja, det bringer oss faktisk ikke bare nær foreldrene, men også tett på den døde, ved at det er han som forteller historien. Dette kan gjerne føles noe kunstig i begynnelsen, men etter noen sider virker det helt på sin plass, der den døde ser tilbake på hva som skjedde da han brått ble syk og plutselig ikke var mulig å redde pga hjernehinnebetennelse.
Det viktigste med å bruke sønnens perspektiv, må nok være at faren på denne måten må leve seg inn i hvordan sønnen opplevde situasjonen helt opp mot dødsøyeblikket, samtidig som det gir anledning til å føre en videre dialog, noe som blir utnyttet gjennom hele boken.
'Pappa blir stadig fylt med anger når han tenker på de siste dagene mine. Bildet som hjemsøker han mest nå, er ikke kjøpesenteret, men da vi skiltes utenfor Operaen i Rennes. Det var iskaldt ute, han skulle ønske jeg hadde invitert ham opp til meg.'
Det smått geniale ved dette fortellergrepet er jo at farens egne tanker kan få komme like så godt fram som om han fortalte selv, siden det egentlig likevel er han som forteller. Det kommer forøvrig fram ved gravferdseremonien at sønnen var langt lykkeligere i sine siste år enn foreldrene trodde, og det kan sikkert ha vært en viktig motivator for farens prosjekt; å skrive ned sønnens opplevelser. Det har sikkert vært en lang, smertefull og til tider umenneskelig påkjenning, noe som kan speiles i det faktum at det tok åtte år fra sønnen døde til denne boken kom ut. Og 'prosjektet' startet allerede med gravferdsseremonien, tenker jeg, der føreldrene nekter å la det gå unna i vanlig 'samlebåndsfart, men i stedet lager en dvelende, vakker seanse med mye musikk og ulike andre innspill.
Det er selvsagt en sår fortelling, men også en fortelling fytt med klokskap, varme og - til og med - litt humor.
Jeg takker Pax forlag for eksemplaret jeg fikk i forbindelse med bokbloggtreffet i Oslo nå i helgen.
