Her er da 'skrytelisten' med det jeg har lest av bøker i vinter:
En artig, men etterhvert også urovekkende bok som forteller om punkerockegruppen 'The Clash'. Grytten har her valgt en ganske utradisjonell fortellerposisjon ved at han etter tur gir hver av de fire i gruppen ordet. Jeg vil ikke si det er nødvendig å vite noe om gruppen på forhånd, men det er nok ingen ulempe heller!
Denne fikk jeg lyst til å les etter å ha vært gjennom hans nyeste roman Fallvann for ikke lenge siden. Og Niemi skuffer ike her heller, i det hele tatt er det ingen grunn til å tenke bare på hans berømte debutbok, men på en begynnelse på noe som antakelig blir et vesentlig forfatterskap, også fordi kan setter på kartet grenseområdet mellom Sverige og Finland på spennende vis.
Proust store verk, som utgjør tolv bind i den norske utgaven, har stått så mange år i hyllen min at all farge har forsvunnet fra ryggen! Men da jeg tok fatt på teksten var det heldigvis fremdeles en helt duggfrisk prosa som møtte meg, i denne anerkjente oversettelsen av Anne-Lisa Amadou. Og jeg grep meg selv i å tenke gjentatte ganger under lesingen hvor viktig det er med en oversetter som er på høyde med oppgaven! Denne teksten er rett og slett en nytelse og gir mersmak, men 11 bind til vil like fullt kreve tid!
Det hevdes at menn ikke leser kvinner, en uttalelse jeg truer med å kommentere ved en senere anledning, i denne omgangen nøyer jeg med med å konstatere at jeg i løpet av de siste månedene har lest i alle fall følgende bøker skrevet av hver sin kvinne:
Jeg nevnte Niemi som en viktig forfatter i det tospråklige grenseområdet mellom Sverige og Finland. I Norge må vel Britt Karin Larsen sies å ha en lignende funksjon mht folket på finnskogene, altså finner som bodde i området mellom Hedmark og Värmland.
Larsen holder på med en serie om folkene i dette miljøet, bok nr 5 ble utgitt i fjor og de tre første bøkene er kommet i en gedigen enbinds, heftet utgave på over 760 sider.(Håper limet er bedre enn i pocketbokens barndom da sidene ofte falt ut etter første gjennomlesing).
Etter anbefaling fra min mor, som i sitt 83 år leser mer enn jeg kan makte, har jeg så langt lest det første bindet. Det er ikke stor litteratur, men underholdende og sannsynligvis langt over gjennomsnittet blant den typiske serielitteraturen.
Jeg har anbefalt Lindstrøm i årevis og er selvsagt veldig fornøyd med at hun fikk Nordisk råds literaturpris. En aav de tidligere bøkene henens jeg ikke hadde lest var romanen 'Barneje geren' fra 2005. Den handler tilsynelatende om litt av hvert; et barn som p mystisk vis blir borte i fjellet, en mors forøsk på å nå fram til sin rusavhengige datter og en barnepsykologs forsøk påå forstå andre såveø som seg selv. Jeg synes Lindstøms tekst er vanskelig å få taak på her, det meste jeg ellers har lest av henne var greiere. Ellers er hun for meg en av de beste novelleforfatterne i nyere norsk litteratur, og jeg gleder
meg til den dagen da jeg føler at tiden er kommet for å lese hennes ferskeste: 'Arkitekt'.
Dette er en åpenbsr selvbiogradisk roman av denne kjente amerikanske forfatteren.Hun får imponerende godt frsm tomhetsfølelsen, savnet osv, men det blir i blant en ordflomi overkant av det emnet innbyr til. Uansett er det bare å beundre hennes evne til å fortelle sågpdt om noe så traumatisl.
Til slutt, den store leseopplevelsen i 2013 var nok hovedverket til John Updike, fire omfattende romaer , der jeg måtte skyve fullførelsen av siste bind (se over) til i år. På høyde med Proust rent litterært og defnitivt mer fengende for - jeg vil tippe - 9 av 10 moderne lesere.
e
