Prydepler og andre epler

For noen år siden plantet vi et prydepletre i hagen. Det har vokst seg stort og fint, blomstrer nærmest ellevilt "et kvarters tid" og er til stor glede med sin rosalilla fargeprakt. De bittesmå eplene på treet (de mørkerosa i bakgrunnen på bildet)  kan forsåvidt spises, men skal visst være veldig sure, så det har jeg aldri prøvd.

Under årets blomstring oppdaget jeg at en liten del av treet også hadde noen hvite blomster. Ved nærmere ettersyn så vi at verken blomster eller blader var likedan som på resten av treet, uten å tenke noe videre over det. Jeg trodde det var en forvillet grein fra kirsebær- eller morelltre, som vi også har i hagen. Men nå kommer det sannelig vanlige epler på denne ene greina, og vi skjønner null og niks.

Jeg vet at det finnes epletrær i et par nabohager, og første teori var at en skøyeraktig nabo kunne ha listet seg inn i hagen vår og plantet en eplestikling, men de to epletypene springer altså ut fra samme stamme.

Er dette sånt som "bare skjer" i planteverden?

Midtsommerblå lykke

Tadaa! Mitt sommerprosjekt - i fargen midtsommerblå. (tog du'an? tog du'an?)

I lengre tid - flere år, faktisk - har en utslitt damesykkel stått lent inntil hushjørnet vårt. En klassisk, nostalgisk farkost, med tre gir og kurv. Den har først tilhørt min brors svigermor. Senere arvet mamma den. Nå er det mange år siden noen har syklet på den.

idErik har mer enn én gang vært på nippet til å bringe den overflødige sykkelen på fyllinga, men hver gang har jeg klart å overbevise ham: Jeg skal male den og bruke den til blomsterstativ, og den kommer til å bli SÅ fin.

Han hadde nok forlengst mistet troen på at så skulle skje. Det hadde naturligvis ikke jeg, Gode Forsetters Høye Beskytter som jeg jo tross alt er.

Men jeg må innrømme at også jeg ble litt overrasket da jeg hadde
A. kjøpt nødvendig maling og pensel
B. funnet fram passende sandpapir/smergelpapir
C. utstyrt meg med nødvendige skrujern og tenger
og bare gikk i gang.

Jeg glemte å ta skikkelig førbilde, før jeg strippet bort alt av vaiere og ødelagte deksler. (det er ikke helt sant - jeg glemte det ikke, jeg hadde bare mer lyst til å komme i gang, og plutselig var jeg for tilgriset på hendene til å håndtere kameraet). Men som dere ser, den var noe medtatt.

Jeg hadde snust på nettet og kommet fram til at jeg ønsket å penselmale sykkelen, ikke spraylakkere den. Jeg ønsket nemlig å beholde dekk, styre, kjede, støtte, pedaler og sete i sin opprinnelige farge. Jeg forhørte meg også på facebook, og ble klart anbefalt Bengalack. Da jeg oppsøkte fargehandelen og hørte formuleringen "rett på rust" var både jeg og lakkboksen solgt.

Jeg valgte ferdigfargen Midtsommerblå. "Rett på rust" eller ei - jeg syntes jeg måtte pusse vekk det grøvste av løs rust og sprukken lakk. Men så var det bare å stryke i vei. Pirkearbeid, javisst, men det holdt med ett strøk og tok ikke så fælt lang tid. Opprinnelig hadde jeg tenkt at bæreren skulle få beholde sin kromfarge, men det ble for pirkete, så den ble også blå. Ellers oppstod det noen der-og-da-vurderinger på hvor den blå lakken skulle stanse, og jeg er tilfreds med de fleste avgjørelsene jeg tok.

Til slutt ble sykkelen utstyrt med rosa hengepelargonia i kurven på styret, og fikk en gammel flettet kurv på bæreren, med margeritter i. Sistnevnte ble festet med et par elektrikerstrips, og foret med plast, før den ble fylt med lecakuler, jord og planter. I passe høyde har plasten fått noen hull for å slippe ut overflødig vann. Man vet jo aldri hva den nordnorske sommeren har tenkt å varte opp med.

For å hindre at vinden velter herligheten har jeg sikret den med et tau. Midtsommerblått, det også, viste det seg, og neesten usynlig når man ser sykkele fra smørsida.

Selv idErik innrømmer at dette prosjektet ble langt mer staselig enn han hadde sett for seg, så nå er han glad han ikke kastet sykkelen.

Nå ønsker jeg meg en trehjulssykkel (helst av den smekre, litt høye typen som var vanlig på 1970-tallet) til å male i en matchende farge. Anyone?

"Jeg vil spise våren"

Denne teksten stod på trykk i Saltenposten lørdag 9. mai 2015.

Jeg elsker bruktbutikker. Mannen min kan så til de grader styre seg. Hvis vi er på et nytt sted og jeg oppdager en loppis, er han uhyggelig rask.

Jeg (lett vibrerende): Åh. Se! En bruktbutikk!

Han (uten så mye som å kaste et blikk i den retningen jeg peker): Det e' stængt!

Jeg er nostalgiker og like å rusle mellom hyller der tiårene er stablet hulter til bulter. For et par år siden var vi på båttur langs Helgelandskysten. I Sandnessjøen fikk vi landligge på grunn av tett tåke. Jeg hadde ikke mer enn så vidt satt min fot på kaia før jeg oppdaget en bruktbutikk.

Og, hah! Den var åpen!

Her fant jeg "Tidens husholdningsdagbok 1940", skrevet av Eva Berg og Lillemor Erken.

Jeg har faktisk lest den fra perm til perm. Mye er kuriøs lesning og vitner om en helt annen tid. Men sannelig er her fortsatt mye å ta til seg, 75 år senere. Mange fiffige (og en hel del snusfornuftige) kjøkkentriks. Og noe er jo blitt direkte på moten igjen, bare at husholdningsdagboka naturligvis ikke kaller det slow food.

Jeg trodde forresten salatslynge var en nymotens oppfinnelse. I denne boka finner jeg en salatsvinger. Den ser ut som to dørslag satt mot hverandre. Og, som boken sier: "Navnet forteller oss hvordan den skal brukes".

Nordmenn kaster ufattelig mye mat. 46 kilo pr. person hvert år, faktisk. Det kunne man ikke tillate seg i krisetider i 1940. Boken henvender seg til husmoren som "landets viktigste innkjøpssjef". Norske råvarer står i sentrum: Egg, melk og melkeprodukter, havre, bygg, fisk, poteter, gulrøtter, kål, kålrabi og bær.

Boken geleider husmoren gjennom året, uke for uke. Menyen er til enhver tid tilpasset hvilke matvarer som kan skaffes enkelt og rimelig.

"Et godt råd: Velg mat som i seg selv er billig og som samtidig gir alle de næringsstoffene kroppen trenger. Da blir matkontoen mindre og det blir mer til overs å sette i banken," lyder det.

En annonse fra Fellesbanken er direkte tankevekkende: "Hvis man daglig bruker 50 øre til noe som strengt tatt er helt overflødig, vil man i løpet av 50 år ha bortødslet ca. 25.000 kroner." Og hallo – den 50-øringen kan vi vel i dag oversette til 10-15 kroner, så da kan du selv regne ut hva du ødsler bort, for eksempel i mat som må kastes fordi du har planlagt for dårlig (eller er for hysterisk med tanke på holdbarhetsdato).

Husholdningsboken tipser om mat som ikke koster mer enn litt ekstra innsats på søndagsturen. Den tiden vi er inne i nå gir etterlengtet mulighet til å høste gratis vitaminer i naturen. Karvekål, for eksempel. "Den bør en lære barna å kjenne fra de er små," heter det i boka. Dette er vel det samme som vi kaller skvallerkål. Et godt råd: "Legg alltid et vått klede under fjøla en hakker karvekål på. Da blir det ikke slikt spetakkel, og fjøla ligger dessuten stille."

Et annet sted har jeg lest at salig Bjørnstjerne Bjørnson var stor fan av karvekålen: "Å som jeg lenges æfter karvekål. Jeg vil spise våren. Jeg spiser alt røkelaks; men det er ikke nok. Mer vår mellom tænderne, " har han begeistret utbasunert.

Flere tips fra husholdningsboken: "Maisalaten lager vi av friske, sprø, unge løvetannblader som vi ribber fra de grove stilker, og syltede rødbeter i løvtynne skiver. Lag en saus av eddik, sukker og olje. Det siste får vi la være hvis det er vanskelig å få."

Vi kan lage mer av det vi plukker på søndagsturen: "I vårsuppa koker vi alt det nygrodde vi kan få tak i. Dess bedre blir suppa." 

Og: "Nesle er deilig, smaker nesten som spinat og kan brukes på samme måte – i supper, stuinger, omeletter og gratenger. Videre har vi syre og små løvetannblad. Disse grønnsaker som vi kan få gratis må vi selvsagt bruke så mye som mulig i denne måned. De bør også nedlegges hermetisk. Aldri smaker slike vårgrønnsaker så godt som midt på vinteren".

Det høres både godt og spennende ut. Jeg vet ikke hva som holder meg tilbake – kanskje 2015 blir året da jeg får vår mellom tennene?

 

To bee or not to bee

Våren står her og somler. Roter litt i veska si og vil ikke kaste seg ut i valsen riktig enda. Men det er nok like før, og ååå så klar jeg er for å valse med! Humlene surrer livlig i seljetreet, og både rabarbra, løpstikke og gressløk strekker seg dag for dag. Bare noen slår på varmen nå, så er det vår og sommer på én gang.

Husk at humlene trenger litt ekstra forpleining. Denne illustrasjonen fra BieBlomst viser hva du kan by på for at humlene skal trives i hagen din. Les mer om humletrivsel her.

Verdens viktigste summetone

I går skrev om min hyggelige frokostgjest, Edvin ekorn. Han koste seg med konglefrø, mens jeg nøt kaffe og brødskiver.

Men det var flere som strømmet til hagen vår for å spise. I hopetall, heldigvis.

Humlene. Disse lubne og flittige, flygende pelsdottene som aldri gjør et menneske fortred (bortsett fra den ene gangen da jeg som seksåring valgte gummistøvler til sommerskjørtet, for å forsere ei summende kløvereng hos mormoren min - jeg var litt skremt av den overveldende humletettheten. Jeg hadde nakne føtter oppi støvlene. Best som jeg sprang gjennom sommerenga på mine små, korte bein, havnet ei humle nedi den ene støvelen. Skal si den brant! Men med unntak av denne ene episoden i løpet av 49 år, har jeg kun støtt på fredsommelige humler.)

Flere humlearter står i fare for å bli utryddet i Norge. Det er ikke bra. Vår eksistens er helt avhengig av humlenes innsats med pollinering av planter og trær. Derfor er det nå en nasjonal kampanje til humlenes fremme - "Summende hager". Det norske hageselskap og Miljødirektoratet står bak kampanjen.

Det viser seg at vi i pludrehanneheimen har slumpet til å gjøre flere ting med hagen vår som hjelper humlene. Rikelig med blomstrende løvetann, for eksempel. Mat for humlemons! Litt for sjelden plenklipp - helt supert for humla, for den hater visst nyklippet gress. Og prydepletreet, som akkurat nå bugner nesten latterlig med rosa blomsterklaser - uhyre attraktivt for humler fra fjern og nær.

Alle som har en hageflekk bør bidra til humlas fremme. Velg nektarrike planter, klipp plenen litt sjeldnere, hold hagen giftfri og la større trær få stå.

Har du forsøkt å fotografere humler...? De flytter seg fort, gitt :-)

Det er laget flere informasjonsfilmer i anledning kampanjen "Summende hager". Nær sagt selvfølgelig med Hilde Hummelvoll som programleder. Du finner filmene og mer info her.
Følg også kampanjen Summende hager på facebook.

(Dette innlegget er et litt forsinket svar på en utfordring jeg fikk fra Ordspinneriet, og som inngår i en bloggstafett startet av Moseplassen. Supre initiativ!)