Viser innlegg med etiketten Valnesfjord. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Valnesfjord. Vis alle innlegg

fredag 27. mars 2020

Potetvafler - en ny favoritt


Her om dagen spiste hele Norge vafler, for å feire vaffeldagen 25. mars.
Det gjorde vi også her i huset, men denne gang med ny vri: Potetvafler.

Jeg har fantasert om potetvafler siden jeg spiste det på urtehagen i Misvær i fjor sommer. Etter å ha snust rundt på nettet, oppdaget jeg at potetvafler lages på ganske forskjellige måter. Den viktigste ulikheten er hvorvidt du bruker kokte, moste poteter eller råraspet potet i røra.

Valget falt på sistnevnte, og jeg brukte en oppskrift fra matprat.no

De ble veldig, veldig gode, men var litt vanskelige å steke pga tynn røre og potetstrimler som liksom klumpet seg sammen hist og her. Neste gang (for det blir definitivt en neste gang!) vil jeg lage litt tykkere røre, ved å tilsette både mer potet og mer mel.

På bildet er de servert med en supergod blåmuggost og spekepølse kjøpt hos vår lokale sesongkolonial Han Sylte - en av de mange bedriftene som opplevde at matta ble røsket vekk under føttene på dem med de strenge korona-tiltakene. Men, kloke og konstruktive som disse gründerne er, heiv de seg umiddelbart rundt og lanserte "Han Sylte på hjul", som bringer varene hjem til deg hvis du bor i noenlunde nærhet. Mot frakt kan varer sendes i posten. De har også fine interiørvarer og påskepynt; Marimekko-serviettene er kjøpt hos dem.

Ideelt sett skulle jeg gjerne hatt ruccola på vaflene, men med strengt regime handler vi nå kun én gang i uka, og ruccolaen var spist opp :)

Men, altså. Potetvaflene.
Her er oppskriften slik den ligger på matprat; du må gjerne vurdere å ha litt mer mel og kanskje også litt mer potet i røra.

Potetvafler, ca. 6 plater
4 egg
4 dl melk
2 dl hvetemel
1 dl potetmel
1 ts salt
1 ts bakepulver
3 ss smeltet smør
5 poteter

Bland alle ingrediensene til vaffelrøren, minus poteten.
Skrell potetene, riv dem grovt på rivjern. Legg potetene i et rent bomullsklede og klem/vri mest mulig fuktighet ut av poteten, før du blander den inn i røra.
La røra svelle et kvarters tid. Rør i den av og til, slik at ikke potetene blir misfarget.

Stek vaflene i varmt vaffeljern, avkjøl dem litt på rist før servering.

Disse vaflene smaker også godt kalde dagen derpå.




fredag 11. januar 2019

Helselagsdamenes nyttårsønsker anno 1952


Min mormor Hanna Stensø var en driftig dame. På bildet ser du henne i et av de roligere øyeblikkene: Piknik foran spissteltet på tunet, sammen med mannen Peder og min storebror Roar. Jeg er så glad i dette bildet, og vil gjette at det er tatt ca. 1962 (beregnet ut fra Roars alder).

Morfaren min var fisker og senere ukependler til jobb på sildoljefabrikken i Bodø. Ho Mor ordnet opp med unger, hus og fjøs. I tillegg tok hun mer enn ett tak i foreningslivet, særlig helselaget og redningsselskapet.

Hun var også en skrivende dame. Hun skrev referater og leserbrev og prologer, husker jeg. Nylig kom et søskenbarn innom meg med en lokalhistorisk godbit han hadde funnet hos sin mor: Helselagsavisa! Dette hadde jeg aldri hørt om før.

Vi snakker 1. årgang, det Herrens år 1952. Planen har nok vært å utgi avisen fast, men jeg aner ikke om det ble med dette ene nummeret.


Den 67 år gamle håndskrevne avisen inneholder for det meste dikt, livsvisdom og oppbyggeligheter, og sågar et par vitser. Leserne får også en oppdatering om "Kraftsaka i Salten", der lovet kraft fra Heggmoen kraftverk glimrer med sitt fravær. "En del stolper er kjørt fram og tilbake og i omvendt orden. De lukter men de lyser ikke!" kommenterer redaktøren med snert. Stolt av ho Mor!

Men rosinen i pølsa er helselagsdamenes forsinkede nyttårsønsker. Hva tror du damer på den nordnorske landsbygda drømte om for året 1952?

Jeg har tatt sjansen på å bruke navnene slik de framkommer i Helselagsavisa, ettersom det må ha vært tenkt en viss distribusjon av den. Jeg har dessverre ikke navn på de fire i styret, men gjetter at mormoren min var en av dem. (se tilføyelse nederst i innlegget)

Her er hva de ønsket seg:

Formannen: Avløsning
Nestformannen: Ny rokk med utveksling
Kassereren: 5000 kroner i kassen
Sekretæren: Ny referatbok og styreprotokoll
Anny Djupos: Gjenvalg
H. Kristoffersen: Ikke storm i Storskogen
H. Olsen Nordmo: Fredelig nyttår
A. Ludvigsen: Pels
A. Hagen: Kortere veg å gå med melken
J. Hagen: Hvite finsko
Astri Nystad: Tur til Oslo til Olympiaden
J. Nordheim: Fri hver helg
Asbjørg Nystad: Vev
Kristine Nordheim: En lang flytur
Anne Myrvoll: Fjøsvikar
Maren Djupos: Å beholde lyset
Karly Jordbro: 2 kg strøm
Dorthea Nystad: God fremgang i helsearbeidet
Solveig Solbakk: Større buskap
Inga Solbakk: Fjøs til 10 kyr
M. Skoglund: Tidlig vår
P. Nordeng: Vaske-Petra
H. Nordeng: Husmorvikar
Jette Nilssen: Ordnet fritid
Olga Kosmo: Innlagt vann
Olga Hagen: Nye ski og stålstaver
R. Myrbakk: God tilgang på fersk fisk
A. Myrbakk: Ny stue
A. Gerhardsen: Pløyd gårdsvei
I. Aasen: En god håndballsesong
Lita Medli: Bad
Olga Nilssen: Vannskadeforsikring
Ragna Bjørnbakk: Toilettvask

Disse damene hadde et ganske annet liv enn det vi lever i 2019!

Aller siste linje i ønskelista var blitt borte på min kopi. Nå vet jeg hva som stod der:
Revisorene og de andre mandlige medlemmer: Aldri mer tobakksnød.

Tilføyelse i ettertid, for lokale lesere: Jeg delte blogginnlegget på facebook. Der dukket det opp noen som satt med en helselagsprotokoll. Slik fikk jeg vite at styret som ble valgt på årsmøte i 1951, og som altså ikke er navngitt i ønskelista, bestod av formann Karen Nyheim, nestformann Milly Nordås, kasserer Pauline Nilssen og sekretær Hanna Stensø. Anny Djupos var styremedlem.

Mormoren min med ett av de første husdyrene de fikk på gården Åsheim. Sammen med henne står min mamma Thorbjørg, og foran sitter onkel Johan med katten på fanget. Ca. 1935.







tirsdag 11. desember 2018

(H)Året i bilder


For ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg meg ny frisør. Jeg er svært skeptisk til nye frisører, men denne gangen var jeg nødt, fordi min faste frisør skulle ut i halvannet års mammapermisjon.

Lykken var at det på akkurat rett tidspunkt åpnet en flunkende ny salong i Valnesfjord. Vilje Frisør. Det jeg ikke visste da - men som jeg nå forteller all verden så ofte jeg kan - er at dette er Selveste Frisørsalongen, og at det er en sann fryd å slippe Lill-Anita til i håret mitt.

Men altså. Desember 2017: Jeg hadde time i travleste julestri(d)en, og startet med å unnskylde at jeg kom som en pjuskete spraglekatt. "Jeg pleier å farge det selv, men jeg gjør det helst når det er nyklipt," forklarte jeg.

Det er ubekvemt å forklare dette til en ny frisør. Jeg føler meg som en gjerrigknark som ikke tar meg råd til fagfolk. Så da frisøren møtte blikket mitt i speilet og sa "Hvorfor slutter du ikke bare med det der?" var jeg sikker på at hun siktet til hjemmefargingen. Jeg forklarte at det ble litt dyrt når etterveksten fordrer påfyll såpass ofte.

- Nei, jeg mener: Hvorfor slutter du ikke med hele fargingen? Se på dette. Har du sett for en fin farge du egentlig har?! Og hvor blankt og flott det er?

Eh. Nei. Jeg hadde overhodet ikke tenkt på det på den måten. Jeg hadde tenkt på det som traurig og gammelkjerringaktig og den strake veien vekk fra alt som er attraktivt.

Jeg nærmet meg 53. Etter flere år "på flaska" var jeg egentlig (unnskyld dialekten) drit lei alt som heter hårfarging. Jeg var ikke kommet langt i tjueårene før jeg oppdaget de første grå hårene. De var ikke flere enn at jeg nappet dem vekk og forsøkte å glemme at de hadde vært der. Rundt tredve ble gråhårene så mange at jeg ikke lenger kunne røske dem vekk. Etter det har jeg levd med striping og farging i et akselererende tempo. 

Det var alltid for tidlig å bli grå, nesten litt skammelig.

Det koster å farge håret på salong, og jeg valgte som regel å gjøre grisejobben hjemme. Det har blitt noen flekker på håndduker og skapdører, men illusjonen ble vedlikeholdt. 

Hver sjette uke var ikke lenger hyppig nok, jeg prøvde med femukers intervall, snart var det månedlig krigføring. Det var i grunnen bare å snu seg vekk fra speilet etter avsluttet farging, så var etterveksten på full frammarsj. Jeg ble sykt lei.

Riktignok prøvde jeg å gjøre fargestunden til noe hyggelig, kombinere den med ukeblad og kanskje ansiktsmaske eller fotbad. Kjedelig og grisete var det uansett. Og ettersom mer enn hårfargen svekkes med årene, måtte jeg etter hvert også ofre egne lesebriller til slik bruk. Hårfargebriller.

Denne nye frisøren satte mot i meg. Før jeg visste ordet av det, så jeg håret mitt med nye øyne. 

Det øverste bildet til venstre i collagen er tatt i november 2017, da vi dro på førjulstur til København. Håret var trolig relativt nyfarget. Det varte som sagt aldri lenge. Etter mitt lykketreff med Vilje gikk jeg jula i møte som den spraglepusen jeg var, fast bestemt på å la 2018 bli året for Operasjon sølvrev. idErik og jeg skulle feire sølvbryllup 3. juli, og jeg begynte å tenke at jeg "sparte til sølvbrud".

Sølvbryllupsfeiring. Gifteringen kommer på igjen, etter en smule utvidelse.
Vi var flere – frisøren og meg selv inkludert - som var spente på hvor lenge jeg skulle holde ut. Men det gjorde jeg altså. Det var rett og slett litt spennende. I februar, første frisørtime etter den nevnte juletimen, la frisøren inn noen lyse striper for å myke opp en linjalrett ettervekst. Det er det bildet der jeg sitter med sølvpapirkaos på hodet.

Bortsett fra det har vi latt naturen gå sin gang. Jeg lot blant annet sola jobbe så mye den ville hele sommeren (der jeg før dekket til, for å hindre falming av min kunstige farge). 

Det litt blasse bildet til høyre i midtrekka måtte med. Det er tatt på vei ut fra Brystdiagnostisk senter i mai. Jeg hadde vært på 2-årskontroll og alt vel. Hurra! Bildet nederst til venstre er tatt på 53-årsdagen min i juni. Nest siste bildet på en fest i august, og det siste bildet i turløypa denne seinhøsten.

Jeg har sluttet å skamme meg. Jeg klarer å se at naturen ordner fint opp, og har knapt savnet hårfargingen. Kanskje med unntak av de første månedene, der etterveksten bare var på noen centimeter og det kunne oppfattes som sjusk og latskap. Nå kan vel ingen være i tvil om at dette er med vilje? (Eller, æres den som æres bør, med Vilje Frisør?)


En variant av denne teksten stod på trykk i lokalavisa Saltenposten, hvor jeg fra tid til annen opptrer i en lørdagsspalte. Det viste seg at mange hadde lyst til å snakke om grått hår, og... se nærmere på mitt! Jeg fikk innsyn i en hittil hemmelig verden. Det er så mange som egentlig er grå, uten at jeg ante det… En bekjent omfavnet meg mellom reolene på Rema, pekte på sitt eget hår og utbrøt begeistret: "Takk, Hanne! Se hva du har fått meg i gang med." Frisøren får spørsmål om hun kan gjøre likedan med deres hår som hun har gjort med mitt, og da pleier hun å svare: Jeg bare klipper det. Resten produserer hun selv.

Så, bare avslutningsvis, til deg som funderer på om du er klar for Operasjon Sølvrev. Gi det en sjanse. La det stå til. Angrer du for mye er det bare å begynne å farge igjen. 


torsdag 11. januar 2018

Hilsen fra Valnesfjord


Svigerfaren til eldstejenta er en dedikert samler. En av tingene han samler på, er disse nydelige, pastellfargede brødfatene fra Figgjo. Jeg har selv vokst opp med et grønt fat av denne typen, med påskriften "Gi oss i dag vårt daglige brød".

For en tid siden slo svigerfaren til og kjøpte et fat på nettet. Da han godt og vel hadde fått det hjem til seg i Lofoten, oppdaget han at han hadde husket feil på hvilke farger han hadde fra før. Nå hadde han plutselig to av det grønne.

Og, tenk: På det ene fatet stod det "Hilsen fra Valnesfjord".

Utrolig snilt og koselig at han lot datteren vår få dette fatet. Det kunne vel ikke passe bedre enn at det havnet hos en valnesfjerding?

Jeg lurer på hva som har vært anledningen for denne spesialproduksjonen i sin tid. Kanskje det stammer fra den tiden samvirkelaget ga julegave til alle sine medlemmer? Eller kan hilsenen ha blitt malt på for hånd av noen, slik at det bare finnes i ett eksemplar?

Noen som vet?







tirsdag 6. juni 2017

De har kommet til en ildsjel...

... som ikke er i bruk. Faktisk.

Mer av dette! Ikke nødvendigvis øl, altså, men meningsfull tid med flokken min.

Etter fem-seks intense år i bygdeutviklingens tjeneste, gikk det plutselig opp for meg at engasjementet kostet mer enn det smakte.

Mye av det har så klart vært morsomt, ellers hadde jeg (kanskje) gitt meg for lenge siden. 

Noe har vært seigt og til tider frustrerende, men likevel verdt det når små, små museframskritt har materialisert seg. 

Av og til har vi tatt store byks framover og levd lenge på det - og det må jeg si: Akkurat nå er det mye som går Valnesfjords vei!

Noen har nok forsøkt å bruke oss for egen vinning. En sjelden gang har jeg blitt tillagt motiver jeg ikke har. Det har kommet ufordragelige bakholdsangrep og løgnaktige beskyldninger som har tvunget meg i kne, og virkelig fått meg til å lure på hvorfor jeg gjør dette frivillig.

Det er ingen grunn til svartmaling. Frivillig arbeid er jo frivillig. Framfor alt har jeg fått lov til å jobbe/leke tett med andre engasjerte folk, og det har gitt lærdom, pepp og energi, selv om uttaket også har vært stort.

Men noe skjedde.
Plutselig var det som om påfyllsslangen gikk tett.
Det eneste jeg tok inn var forventninger, ønsker og... noe som lignet på krav.
Refleksen var å forsøke å imøtekomme dem på beste vis, eller i hvert fall opparbeide kunnskapsgrunnlag nok til å kunne argumentere på en saklig, vennlig og løsningsorientert måte.

Jeg tappet ut og tappet ut, men ingenting kom inn.
Jeg gikk tom, rett og slett.
Til slutt ble det gruelig å sjekke mail, mobil, facebook og sågar lokalavisens leserbrevsider.

Jeg måtte ta innover meg at jeg var blitt en av de mange ildsjelene som hadde brent ut. Jeg orket ikke engang tanken på å sitte til neste årsmøte, derfor blir det nyvalg om et par uker, og jeg kan endelig puste med magen igjen.

Jeg ser fram til "en fritid i privat eie". Før helga deltok jeg på mitt siste nærmiljøutvalgsmøte. Det skal bli veldig, veldig rart og veldig, veldig godt når det stilner i mail og facebook og andre kommunikasjonskanaler. Godt å kunne henvise til andre.

Jeg merker det på omgivelsene mine, at de knapt tror et øyeblikk på at jeg skal klare å forholde meg rolig. Og jeg har selvinnsikt nok til ikke å garantere noe.

Tvert imot: Jeg vet jeg kommer til å sprette opp med ad hoc-initiativer fra tid til annen. Men
nå skal jeg bruke kreftene på det jeg har lyst til og som igjen gir meg nye krefter.

Takk og lov er det et solid og velfungerende ildsjelmiljø jeg forlater. Det blir morsomt å følge dem fra sidelinjen og møte opp som entusiastisk publikum. Kanskje blir jeg igjen for å hjelpe til med å rydde lokalet etterpå. Jeg vet hva det betyr for de som har gjort alt det andre.

Noen av de fine folkene jeg har fått leke med. Alt hva vi har funnet på for å sette bygda på kartet :D


onsdag 26. april 2017

Arkivdykk


Som abonnent på Aftenposten får du tilgang til hele Aftenpostens arkiv - og da snakker jeg ikke bare om avisene som er utgitt i den digitale tidsalder. Til alle Aftenposten-abonnenenter kan jeg varmt anbefale denne søkefunksjonen!

Som den bygdepatriot jeg er, måtte jeg selvsagt teste søkeord Valnesfjord med en gang jeg oppdaget denne funksjonen. Mange morsomme treff, og noen riktig triste.

For eksempel hadde Aftenposten hatt en liten notis på trykk da min morfar omkom i en trafikkulykke romjulen 1967. Det forteller noe om at trafikkulykker var litt sjeldnere kost dengang enn nå.
Jeg var to og et halvt år da ulykken skjedde, og mener å huske sorgtunge scener fra kjøkkenet hos ho Mor på Åsheim.


Jeg har vel tidligere også nevnt Digitalt Museum? Der er jeg innom med ujevne mellomrom, og søker på for eksempel bygdas navn eller mitt eget familienavn. Sistnevnte ledet fram til bildet på toppen her, som viser min fars søskenflokk (noen år før han ble født som ellevte og siste barn).

Vi ser f.v. Bjarne f.1922, Erling f. 1923, Ellen Anna Sofie f.1919, Aagot f.1916 med Gunnar f. 1928 på armen, Hans f. 1914, Hjalmar f.1920. Foran står Alfred f.1926.

Nå er det bare pappa Asbjørn (f. 1933) og onkel Gunnar igjen av den store flokken. Vemodig.


lørdag 22. april 2017

Pus og jeg holder helg

Vi har snart brukt opp april, og den såkalte vårmåneden narrer i vilden sky. Utenfor vinduet mitt akkurat nå:


På kontorsenga akkurat nå:


Jeg trøster meg med det gamle værtegnet som sa at "første sommerdagen" 14. april (!) varsler sommerværet. Slik været er denne dagen, blir det hele sommeren. Sol og stille varsler en fin sommer, mens regn og vind varsler uværssommer.
Det med første sommerdag betyr ikke at man mente at sommeren startet 14. april, altså. Det var rett og slett første dag på sommersiden av primstaven.

Her hos oss hadde vi en (sol)brillefin langredag, så her er forventningene skyhøye. Men det er de hvert år, fordi jeg liker forhåndsfryden ved å se for meg Tidenes Sommer. Alt i alt er jeg ikke så opptatt av været, og koser meg (nesten) uansett, så det er heller ingen fare for at jeg skal bli veldig skuffet.

Foreløpig er det ikke annet å gjøre enn å fyre litt i ovnen, finne fram godbok eller strikketøy og bare kose seg.
Det nytter ikke å ta aprilsnøen personlig...


Ikke mai-snøen heller, om det skulle komme til det. Leander 6 år, som dukket opp i "5 på gata" i lokalavisen for noen år siden, er min store helt og åndelige veiviser i så måte:


God helg, alle sammen!


fredag 21. april 2017

Om å feire det som feires kan



Denne påska hadde vi gleden av å feire min svigerfars 90-årsdag. Selv var han ca. helt uinteressert i noen som helst form for markering (til tross for sine lovnader før 89-årsdagen om at jeg ett år senere skulle få lov til å lage selskap for ham...), og lenge var jeg villig til å la ham få det som han ville. Jeg mener - mannen er jo voksen og fullt i stand til å velge klokt og godt på egne vegne.

Men så kom det likevel til et punkt da idErik og jeg kjente at nei, det føles ikke helt rett.

Å runde 90 i fin stil er faktisk temmelig storveis. Svigerfar er en mann vi setter stor pris på, og det er fint for en familie å feire det som feires kan. Bursdagen falt dessuten på påskeaften, og det er jo i seg selv grunn god nok til å samles. Så da feiret vi litt. Formiddagskalas med kun aller nærmeste familie, og enkel oppvarting i form av kaffe, rundstykker og en festlig kake eller to. Mitt bidrag til festen var å lete grøftekantene rundt etter rødsildre, som jeg vet svigerfar er glad i. Jeg fant, jeg fant!








 Det var også min ambisjon å pynte en marsipankake med noe som skal forestille gåsunger. En marsipankledd kake er et nervepirrende lerret å gi seg i kast med for meg som ikke har rare treningen. Med ei selje rett utenfor kjøkkenvinduet som modell syns jeg likevel det gikk tålig bra. (Hvordan jeg på en enkel måte lager ekstra stor marsipankake kan du lese her. Tips om sjokoladeskrift finner du her.)


idErik har litt mer trening i å tegne og male på frihånd. Han koser seg som hobbykunstner og laget et veldig koselig maleri til faren sin, med motiv fra Hestekker i Valnesfjord. Her hadde svigermor og svigerfar båt og campingvogn i mange år. Du kan se svigerfar som gjør seg klar til å dra ut med båten Mompedotta, og svigermor som står i åpningen på forteltet. Gode minner.


Alle var enige om at bursdagen ble en fin dag. Også svigerfar. Og med det er nye, gode minner skapt.

Hva med dere? Feirer dere, eller lar dere merkedagene passere ubemerket?

lørdag 17. september 2016

En helt uventet invitasjon



Jeg er skikkelig glad i å spise på kafe og blir gjerne inspirert til å teste nye ting hjemme når jeg har fått noe godt servert. Men enda bedre liker jeg å komme hjem til folk og smake på det de lager.

Da jeg var halvveis i min dagpendling for stråling tikket det plutselig inn en helt uventet invitasjon på sms: "Lurte på om du har lyst på frokost på fredagen før du skal utover til Bodø?"

Invitasjonen kom fra en god støttespiller, som selv har vært gjennom et tøft kreftløp, og som også er en skikkelig hyggelig fyr. Så jeg takket naturligvis ja.

Det ble god prat over frokosten. Både jeg og den andre frokostgjesten ville sporenstreks ha oppskrift på de deilige havrerundstykkene som Øyvind serverte. Oppskriften lå på en liten lapp på kjøkkenbenken, så det var bare å fotografere den med mobilen. Og selv om herlighetene egentlig gikk under navnet "Kathrins energibarer", går den hos meg under navnet "Øyvinds proteinbomber". Kanskje fordi jeg hadde fått tips om at en kropp under kreftbehandling trengte ekstra protein, og jeg umiddelbart så at denne oppskriften struttet av slikt.

Jeg har ventet med å legge ut oppskriften fordi jeg ville sjekke om de også er gode etter frysing, og det er de. Kan sikkert tines i både romtemperatur (for de organiserte blant oss) og i mikrobølgeovn (for de mer plutselige og uplanlagte). En kjapp tur i brødristeren før servering, og nammm. Jeg tror de smaker godt med allslags pålegg!


Øyvinds proteinbomber - ca. 18 stk.
1 beger cottage cheese original
5 egg
1 ss bakepulver
1 ts salt
500 g store havregryn

Rør sammen alle ingrediensene. Bruk skje dyppet i vann for å fordele røren/bombene på bakepapirkledd stekebrett; en stor ss til hver. Klapp litt flat. Ikke ha for mange på hvert brett; de trenger litt plass til å flyte utover.

Stekes midt i ovnen, avkjøles på rist. 
Temperatur: 200 grader
Tid: 18-20 minutter

Mine ble såpass flate at jeg bare la pålegg på den flate siden og spiste dem slik de var. Hos Øyvind hadde de hevet litt mer, så der kunne vi dele dem med kniv som et rundstykke. Kanskje jeg ikke skulle klappet dem flate? Ditt valg - begge deler smaker kjempegodt!

Bakepulverbakst smaker aller best nystekt. De du ikke spiser bør fryses raskt, og tines og piffes opp slik jeg nevnte.

Frokost er forresten en sterkt undervurdert ramme for sosialt samvær. Kanskje noen ble inspirert til å sende ut en frokostinvitasjon? Og, ikke minst: Kanskje flere enn meg trenger å øve seg på å sende ut invitasjoner som ingen er forberedt på? Dette var i hvert fall et kjærkomment avbrekk i en spesiell fase av mitt liv.

Det er servert! Proteinbomber, deilig kaffe, kokt egg og røkt rogn kjøpt hos vår lokale delikatessbutikk, Han Sylte :-)  

onsdag 3. februar 2016

Bygdas egen kofte


Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg er en skikkelig "Patriot-Paula". Det er Valnesfjord opp og i mente.

Derfor ble jeg veldig glad da flinke damer i vårt lokale hobby- og husflidslaug designet en egen Valnesfjord-kofte.

Jeg har tidligere fått den strikket til eldstejenta. Men så fikk jeg plutselig ånden over meg og bestemte meg for å strikke den selv til Marie barnebarn (3 år). Jeg var ikke så lite stolt da den var ferdig strikket og montert, utført aldeles uten hjelp. Jeg ville kanskje gjort noen småting annerledes, i ettertid vurdert, men alt i alt et resultat jeg sier meg fornøyd med. Og så er det jo fint å vite at det tusler ei lita jente rundt i hovedstaden med kofte fra Valnesfjord.


Jeg har strikket den i tilnærmet originalfarger, bortsett fra at jeg valgte Pt2 i stedet for Karisma, som den egentlig er designet i. Avhengig av fargevalget får plagget vidt forskjellig uttrykk. Genseren som min "gammel-frøken" strikket til meg er samme mønster. Det skulle man nesten ikke tro.

Nå har jeg så smått begynt å mote meg opp på å strikke kofte til meg selv.



onsdag 25. november 2015

Til meg, fra frøken

Pludrehanne i Valensfjordgenser, fotografert ved Dan Grahams glasskulptur i Vågan.
I sommer fylte jeg femti. Noen uker etter bursdagen hang det plutselig en pose på ytterdøra mi. I posen lå en pakke, med kort fra min "frøken" på ungdomsskolen. Og hva som lå i pakken har du nå kanskje gjettet ut fra bildet: En ullgenser!

Frøken hadde strikket genser til meg! Hun hadde full klaff med alle mål. Genseren sitter som et skudd, og ekstra stas er det at mønsteret er en bygdegenser. Valnesfjordgenseren ble designet for noen få år siden av flinke damer i Valnesfjord hobby- og husflidslaug, og frøken mente at jeg med alle mine bygdespillopper absolutt burde ha en slik.

Jeg har sett genseren/kofta i mange spennende fargekombinasjoner, og syns min egen er helt topp. Blant annet kjempefin til dongeri. Den er strikket i alpakka, og er dermed også deilig å ha på seg.

Det var virkelig årets overraskelse på gavefronten. I fall frøken leser dette: Igjen tusen, tusen takk!

Pludrehanne i Valnesfjordgenser, fotografert på klyngetunet Sjønstå.

tirsdag 10. november 2015

Lun salat med røkt blåkveite


Siden sist jeg blogget har store ting skjedd i den lille bygda mi: Vi har fått oss en delikatessebutikk!

Det er gründerparet Mathilde Jakobsen og Håvard Winther som har flyttet nærmere råvarene. Som en av flere bygdepropeller er jeg ikke lite fornøyd med at vi klarte å lokke denne skaperkrafta fra byen og hit.

Mathilde og Håvard driver selskapet "Han Sylte", med signaturproduktene gulrotmarmelade og pesto av gulrotgress. Gulrøttene dyrkes i Selveste Gulrotbygda, altså Valnesfjord - og i fall du ikke er kjent med det fra før kan jeg røpe at det er her verdens beste gulrøtter vokser opp. Det vil si, de vokser jo ned, men du skjønner.
Fullt hus hos Mathilde og Han Sylte Kolonial på åpningsdagen. Foto: Mariell Tverrå Løkås/Bodø Nu
Delikatessebutikken har fått navnet "Han Sylte Kolonial". En ualminnelig sjarmerende butikk som anbefales til alle som har veien forbi Valnesfjord. Ja, en solid omvei kan sågar forsvares, for her får du tak i mye snadder. I tillegg til deres egne produkter også fisk, kjøtt, brød, ost, kaffe, te, sjokolade, såpe laget i Nord-Norge. Åpent onsdag og fredag 10-17 og lørdag 10-15.

Både idErik og jeg har stor glede av å snuse i hyller og disker på kolonialen. Sist lørdag kjøpte vi et stykke røkt blåkveite, hvilket jeg aldri hadde smakt før, men som idErik hadde et sterkt og lengselsfullt forhold til fra gamle dager i Tromsø.

Den smaker utmerket som pålegg, akkurat som røykalaks. Men jeg fikk også lyst til å teste den i en middagsrett. Eksperimentet endte med en salat som (beskjedenhet, gå hjem og vogg!) ble så god at du skal få oppskriften.

Jeg tilberedte salaten direkte på porsjonsfat, men du kan selvsagt velge å legge det lagvis i salatbolle.
Psst: Start med å koke poteten og steke løken.


Blåkveitesalat, til 2 p.
Ruccola - noen never
1/2 rødløk i tynne ringer
15 cm agurk, skåret i strimler
6 mandelpoteter i terninger
2-3 ss pesto
1 gul løk
1 pære - vasket og skåret i biter (la skallet være på)
6-10 småtomater - delt i halve eller kvarte
12-14 skiver røkt blåkveite i delikate skiver

Tilbehør
Ekstra lett rømme
Kremet balsamico med skogsbær
Brød/loff/rundstykke

Slik gjør du: 
Skjær den gule løken i tynne båter. Stek dem i middels/godt varm panne med 1 ss margarin. Når løken er gjennomvarm strør du 1 ts sukker over. Brun videre til løken er gylden, myk og smakfull. La kjølne litt.
Kok potetterningene såvidt møre. Avkjøl litt og bland lune potetterninger med ønsket mengde pesto; vær lett på hånden, slik at ikke poteten går i stykker.
Riv ruccolaen i litt mindre biter, fordel den slik at fatet/fatene dekkes.
Strø på rødløk- og agurkstrimler.
Fordel pestopotetterninger utover salaten.
Bruk en gaffel til å rulle fiskeskivene til uvørne "tuller". Dytt dem på plass hist og her.
Fordel tomat og pære på toppen.
Legg den stekte løken som en dæsj på toppen.
Ringle over kremet balsamico og legg på en klatt rømme.

Serveres med brød.