• Januar var en god lesemåned! Jeg fikk trent opp lesekondisen på hytta i jula, og tilbake i Berlin var det bare å holde lesinga i gang. Fem bøker leste jeg ferdig. Her er noen tanker.

    Det er ikke så ofte jeg får bøker i gave, men de siste årene har lillebror – til min store glede – sørga for at jeg har fått noe å lese under treet. Han er skikkelig Brandon Sanderson-fan, et univers jeg aldri har bevega meg inn i, men som lillebror nå altså prøver å introdusere meg for. Denne jula prøvde han seg med Tress of the Emerald Sea, som viste seg å være perfekt julelektyre. Verden består av øyer i hav av farlige sporer, og Tress må begi seg ut på dette havet for å redde han hun er forelska i. Et godt, gammeldags eventyr med merkelige tvister og mye humor.

    Apropos gaver: Da jeg slutta i min første jobb og begynte som stipendiat, fikk jeg de tre bøkene i David Lodge sin campustrilogi av kollegaene mine. Jeg har prøvd flere ganger å komme i gang med dem, men har liksom aldri funnet flyten. Men av en eller annen grunn ble den siste boka i serien, Nice Work, med meg til Berlin, og nå har jeg altså lest den. Den handler om Robyn Penrose, universitetslektor med den industrielle romanen som spesialfelt, som, noe motvillig, får i oppdrag å skygge Vic Wilcox, sjefen på en fabrikk i den engelske byen romanen finner sted i. Det blir kulturkræsj. Handlinga er lagt til 1979 (boka ble utgitt rundt midten av 80-tallet), men føles likevel veldig gjenkjennelig – med økonomiske nedgangstider som merkes både i industrien og på universitetet. Visstnok er den en parallell til Gaskell sin North and South, men den har jeg ikke lest, så det kan jeg ikke si så mye om. Jeg syntes i hvert fall at Nice Work var både underholdende og tankevekkende.

    Det nærmer seg valg i Tyskland, og i et forsøk på å forstå landet jeg nå bor i litt bedre plukka jeg opp Ungleich Vereint av sosiologen Steffen Mau i en liten bokhandel i førjulsstria. Det er ei nokså kort bok om forskjellene som fortsatt finnes mellom gamle Øst- og Vest-Tyskland og hvorfor det er sånn. Jeg syntes særlig betraktningene hans rundt både mangelen på et oppgjør med DDR-fortida og mangelen på tiltro til partipolitikken (og hvordan ulike systematiske forhold er med på å forsterke det) var interessante. Så vidt jeg veit finnes den bare på tysk, men det finnes ganske omfattende omtaler i norsk presse i forbindelse med delstatsvalgene i fjor (blant annet i Morgenbladet). Favorittpodkasten Tyskerne har også en episode der de snakker om den.

    Siste bok i februar ble Slow Productivity av Cal Newport. Et valg av lesestoff som i stor grad gjenspeilte tilstanden på slutten av måneden – nokså stressa og ganske sliten. Tesen til Newport er at det finnes andre innganger til produktivitet enn at man skal produsere mye raskt. Det kan man i følge den amerikanske professoren i datavitenskap oppnå ved å gjøre færre ting, jobbe med en naturlig rytme og hengi seg til kvalitet, noe han argumenterer for ved å vise til hvordan en rekke berømte personer (fra Jewel til Jane Austen) har gått frem for å skape utrolige ting. Jeg synes selvsagt det er fantastisk å lese om hvordan folk trekker seg unna samfunnet for å fordype seg i prosjekter som skal revolusjonere verden (en strategi jeg har konkludert med at definitivt ikke fungerer for meg etter noen forsøk på skriveuker alene på hytta). Men jeg synes det var mest interessant å lese om konkrete tips til hvordan man kan sørge for mer konsentrert arbeid. Nå har jeg to papirark hengende på kontorveggen, ett med noen få pågående prosjekter og ett med en hel del prosjekter på vent. Jeg har også en ambisjon om å finne gode rutiner på å gjøre bestemte arbeidsoppgaver til bestemte tider i uka for å tenke litt mindre på når jeg skal gjøre hva. Foreløpig føles det bra. Det var ikke alt i boka som var like overbevisende, men jeg trengte i hvert fall en påminnelse om at det er greit å konsentrere seg om noen få ting om gangen.

    En skikkelig allsidig lesemåned altså (selv om arbeid synes å være gjennomgangstema). Både prega av behovet for å forstå verdens tilstand og å flykte fra den. Foreløpig er det det siste som vekter tyngst i februar. Har dere noen gode tips til gode, varme bøker som ikke er for platte?


  • Forrige uke tok jeg meg flere ganger i å tenke at Berlin føltes akkurat som på film. Tåka som henger tung over byen og trekker fargen fra allerede matte fasader og vintergrå ansikter. Jeg gikk i tåka til jobb, til treningssenteret, til en kaffeavtale. Dobbel ytterjakke, stort skjerf. Jeg tenkte, det her er berlinvinteren de har advart meg om.

    Men så kom søndagen og Berlin tok ei anna drakt på. Klarblå himmel og sol, små minusgrader. Tåka fra dagene før hang som iskrystaller i trærne. Jeg tenkte at dette vil jeg ikke gå glipp av, stakk ut rett etter frokost og tok banen til andre sida av byen.

    Til Treptower park. En kollega har fortalt meg at han alltid tipser besøk om å ta turen dit. Jeg tok tipset jeg også. I parken ligger et sovjetisk krigsminnesmerke og gravsted. Det er massivt. Langt der borte står en tolv meter høy bronsestatue av en soldat med et knust hakekors ved beina. Minnesmerket sto ferdig allerede i 1949, altså fire år etter at den røde armé inntok Berlin og tyskerne kapitulerte.

    Prøver å forestille meg hvordan Berlin var da.

    Etter et kafébesøk og et langt bad hjemme – skikkelig søndag altså – dro jeg ut igjen. Hamish Hawk spilte på Badehaus, og det var fantastisk. Dette innlegget avslutter med en oppfordring til alle andre som har musikksmaken til en middelaldrende mann om å sjekke ut det siste albumet hans, Firmer Hand. Perfekt akkompagnement til tåkete, grå januardager.


  • Plutselig var jeg tilbake i hverdagen. Det er havregryn til frokost før jeg går den korte turen til U-banen. Juletrærne ligger langs fortauet som en skog der uværet har herja, de fleste fortsatt tette med barnåler. En morgen er de dekket av snø. På kontoret ønskes det frohes neues Jahr mens vi hopper rett tilbake inn i semesteret som bare så vidt er over halvveis her. Jeg glemmer fortsatt å planlegge lunsj, stikker innom boden utenfor kontoret og ber om en børek med spinat og roter frem noen mynter. Vi drikker fortsatt cappuccino utenfor det franske bakeriet, selv om det egentlig er litt for kaldt. Jeg tenker at det er godt hvordan alt begynner å føles ganske vanlig.

    Men onsdag går jeg i halvmørket på vei til kino, titter opp på trafikklyset på Potsdamer Platz og tenker at det er smått utrolig å gå forbi verdens første trafikklys en hverdagskveld. Og lørdag våkner jeg opp og kommer på at jeg har hele Berlin utenfor døra mi.

    I høst skrev jeg om hvordan jeg ville bruke den til å komme litt mer på plass, og når noen spør meg nå hvordan det går, så er det stort sett det jeg svarer: jeg har landa – funnet noen rutiner, fine folk å henge med, steder jeg liker. Ikke alt er nytt. Samtidig er det helt utrolig å vite at det er så mye det fortsatt går an å utforske. Så det vil jeg fortsette med denne våren.

    Et mål, som hører til under utforske verden jeg lever i-delen av nyttårsforsettene mine, er å bli en litt mer opplyst berlinsk samfunnsborger. Planen min består blant annet av å se kveldsnyhetene på ARD de kveldene jeg er hjemme. Foreløpig har det først og fremst vært deprimerende (stikkord: ny regjering i Østerrike). Jeg har også lært et nytt ord, Böllerverbot, altså fyrverkeriforbud, som jeg helhjertet støtter selv om jeg har nada førstehåndserfaring med berlinsk nyttårsfeiring. Heldigvis viser de innimellom reportasjer om søte koalaer.


  • Jeg leser ganske mye for tiden, men skriver lite om det. Nå tenkte jeg derimot det var dags for en oppsummering av et riktig godt leseår. I 2024 leste jeg mye, særlig i den perioden da jeg var internett- og venneløs i ny by. Nå koser jeg meg med både internett og venner, men prøver å holde fast på lesinga. Andre stikkord for bokåret har vært tysk, både i innhold og form. La oss se litt på det jeg har lest.

    Rath-serien.
    En av de viktigste følgesvennene mine i år har vært Rath-serien til Volker Kutscher. Den begynte jeg på for noen år siden, men tok den for alvor opp igjen da det ble aktuelt å flytte til Berlin. Den følger Gereon Rath, drapsetterforsker i Berlin. Serien starter i 1928, og hver bok tar for seg ett år frem til 1938. Det er spennende krimgåter, men aller mest er det spennende historie. Det er virkelig en interessant skildring av Berlin og Tyskland på 30-tallet, fremveksten av det tredje riket og hvordan mennesker forholdt seg til det. Nå gruer jeg meg til å lese den aller siste boka, Rath, som kom nå i høst. De første bøkene (som også er bakgrunn for Babylon Berlin-serien) er oversatt til norsk. Min sterkeste anbefaling.

    Skjønnlitteratur.
    Men jeg har ikke bare lest krim! Den første boka jeg leste i fjor ble også en favoritt: Lungeflyteprøven av Tore Renberg. Om 16-årige Anna Voigt i Sachsen på slutten av 1600-tallet som blir tiltalt for spedbarnsdrap, og om vitenskapsmannen som prøver å bevise at hun er uskyldig. Det er litt av et verk. En annen favoritt var Emma av Jane Austen. Det er virkelig lenge siden jeg leste noe Austen, og basert på min vage hukommelse er Emma ganske annerledes – liksom litt mer frimodig og åpen? Kanskje minnes jeg feil, men jeg koste meg i hvert fall med Emma Woodhouse sine forsøk som Kirsten Giftekniv. Til slutt vil jeg også nevne Less av Andrew Sean Geer, som var virkelig morsom. Om den middelaldrende og ikke veldig vellykka amerikanske forfatteren Arthur Less som i et forsøk på å distrahere seg fra eksen sitt forestående bryllup takker ja til alle invitasjoner og reiser Europa rundt.

    Sakprosa.
    Jeg leste også en hel del sakprosa i fjor. Før jeg dro sørover fra Trondheim, var jeg på et foredrag med Helge Jordheim på Dragvoll om boka hans Berlin: Byen og historien og minnekultur. Boka fikk bli med meg tilbake etter neste tur hjemom, og det var flere formiddager jeg satte ute på verandaen og leste om rutene til Jordheim gjennom Berlin – om hvordan byen har endret seg over tid og hvordan den brutale historien er gjort usynlig eller tydeliggjort – for deretter å gå meg en tur ut i byen. Det er virkelig ei fin bok, både i form og innhold, og definitivt en anbefaling til alle som vil lære litt mer om Berlin. Ei anna bok jeg virkelig likte var Homelands av Timothy Garton Ash, engelsk historiker. Det er hans personlig historie om Europa – han oppsøker Frankrike, der faren var utstasjonert under krigen; forteller om samtaler med polske verftsarbeidere på begynnelsen av 1980-tallet; møter med statsledere. Det jeg likte aller best var betraktningene om opplevelsen av historie: «Yet much of the drama of our lives comes precisely from not knowing what will happen next. Try watching a football match on digital catch-up when someone has already told you the result. It’s not the same, is it? So also with a revolution, a romance, a childhood, a life.»

    (Personlige historier er forøvrig en sjanger jeg visst har sansen for – kan i samme slengen anbefale We don’t know ourselves av Fintan O’Toole om Irland. Utrolig fascinerende!)

    Ei siste bok som virkelig tok meg var Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås. Det er ei bok som ikke bare forteller om flyktningleiren Moria på godt og vondt, men også om hva det innebærer å leve under slike kår psykologisk og om generelle trekk i utviklinga av europeisk flyktningpolitikk. Man kan bli nokså nedstemt av å jobbe med politiske debatter om migrasjonspolitikk (som altså er det jeg forsker på), men det at det finnes de som virkelig vier seg til å gjøre en forskjell og også forteller om det de opplever er så viktig og så fint. Jeg håper flere også leser de fortellingene.

    Ambisjoner for bokåret 2025? Først og fremst har jeg lyst til å bli litt tryggere på tysk litteratur. Jeg synes det er vanskelig å finne noe som er fengende og lettlest nok til at jeg orker. På lista står allerede Kairos av Jenny Erpenbeck, men ellers har jeg lite peiling på hva som kunne være interessant å lese. Jeg har også lyst til å lese flere klassikere. Nå står Zweig, Levi og Kundera i bokhylla og venter – men de tror jeg må vente til etter at semesteret er ferdig så jeg har litt mer overskudd. Akkurat nå koser jeg meg med en veldig lettlest og spennende fantasy (Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson) som jeg fikk av broren min til jul.

    Lest i 2024:
    Lungeflyteprøven – Tore Renberg (norsk)
    Harry Potter und der Kammer des Schreckens – J.K. Rowling (tysk)
    Harry Potter und der Gefangene von Azkaban – J.K. Rowling (tysk)
    Filosofdronninger – Rebecca Buxton (norsk)
    Afrikanske fortellinger – Tomm Kristiansen (norsk)
    Märzgefallene – Volker Kutscher (tysk)
    Die Diplomatin – Lucy Fricke (tysk)
    Lunapark – Volker Kutscher (tysk)
    Marlow – Volker Kutscher (tysk)
    Paradis – Abdulrazak Gurnah (norsk)
    Berlin: Byen og historien – Helge Jordheim (norsk)
    Maskiner som tenker – Inga Strümke (norsk, lydbok)
    Less – Andrew Sean Green (engelsk)
    Emma – Jane Austen (engelsk)
    We don’t know ourselves – Fintan O’Toole (engelsk)
    Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir – Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås (norsk)
    Hearts and bones – Niamh Mulvey (engelsk)
    Olympia – Volker Kutscher (tysk)
    Less is lost – Andrew Sean Green (engelsk)
    Beautiful world, where are you– Sally Rooney (engelsk)
    Homelands – Timothy Garton Ash (engelsk)
    En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten – Jørgen Jensehaugen (norsk, lydbok)
    Transatlantik – Volker Kutscher (tysk)

    Se også:
    Bokåret 2020
    Bokåret 2019
    Bokåret 2018
    Bokåret 2017
    Bokåret 2016
    Bokåret 2015
    Bokåret 2014


  • Løkk med jula fra vinteridyllen i den norske fjellheimen! Jeg landa på Gardermoen like før julehelga til snøvær, og nå tilbringer jeg juledagene på hytta med familien – en god blanding av god mat, støle lårmuskler og intense diskusjoner om brettspillregler.

    Men de fleste desemberdagene har jeg vært i Berlin. Startet morgenene før jobb med kaffe, Julestemning med Live og Ronny og ei luke i marsipankalenderen jeg fikk av mamma da ho og lillesøster var på besøk i slutten av november. Kanelstjernene er favoritten min.

    Berlin har så mange trivelige julemarkeder. En kveld inviterte kollegaene mine til felles utflukt. Det ved Schloss Charlottenburg er magisk. Så vakker beliggenhet med fargespillet på slottet.

    Jeg ble introdusert for tyske julemarkedstradisjoner. Først Glühwein (den originale er helt klart vinneren), deretter sto valget mellom pølse i grønnkål eller Handbrot. Jeg valgte sistnevnte. Brød med ost er alltid en vinner.

    Det ble fulgt av mer Glühwein (og her kan jeg føye til at jeg anbefaler å holde seg til den røde trygge og for all del unngå den med kirsebærlikør) og Mutzenmandeln. En slags frittert deig med mandelessens og melisdryss.

    Vi gjør et hopp til neste julemarked. Onsdager denne høsten har jeg sunget julesanger med en fin gjeng i den norske sjømannskirka, og på selveste luciadagen var vi spurt om å gå i tog på det svenske julemarkedet i Prenzlauer Berg. Jeg elsker lysmansjettene våre – currywurst møter skandinavisk jul. Vi kjempa oss gjennom ørten vers av Lucia-sangen og bytta på å gi hverandre fyr til lysene som slukna i berlintrekken mens mobilkameraer lyste langs ruta vår og eldre tyske ektepar sto på sidelinja og hviska wie schön.

    Kanskje ble berlintrekken litt voldsom, for den siste uka måtte juleavslutning og julekonsert vike for en runde med influensa. Men etter ei lita uke hjemme på sofaen med Harry Potter og siste rest av safranboller kom jeg meg på flyet hjem med julegaver og Lebkuchen i bagasjen.

    Håper dere også har en fin desember og gode juledager!