... hadde jeg bestilt time hos fastlegen, fordi jeg hadde oppdaget en fortykning i det ene brystet. Ikke en kul, akkurat, men noe som kjentes annerledes.
Legetimen var fredag den trettende mai. Legen henviste meg til mammografi, hvor jeg slapp til drøye to uker senere. Kanskje hadde jeg kommet til undersøkelse enda kjappere, hadde det ikke vært for at jeg få dager etter legetimen skulle på en to ukers ferie på Gran Canaria.
Jeg klarte å nyte ferien, og valgte å ikke si noe til idErik før vi godt og vel var hjemme. Han hadde hatt en tøff vinter og vår med alvorlig sykdom i familien. Selv har jeg dessuten fartstid med helseangst og kan se tilbake på en rekke falske alarmer. Jeg ville ikke uroe ham... unødig. Jeg ville heller at vi skulle slappe av og ha det koselig. Det ble en fin, fin ferie (og når ingen så meg, sjekket jeg om humpen fortsatt var der - og det var den - og jeg lurte på når vi neste gang kunne ha en så bekymringsløs ferie).
Humpen viste seg å være brystkreft.
Helsevesenet viste seg å være langt mer effektivt enn jeg ante. Før august var omme, var jeg ferdigbehandlet og overlatt til meg selv.
Det har gått ganske bra. Men angsten for både lokalt tilbakefall og fjernspredning ligger på lur. Ikke minst nå som det nærmer seg ettårskontroll. Det kjennes som jeg er i ferd med å bruke opp en tilmålt ro og rasjonalitet, og trenger påfyll i form av (forhåpentligvis!) en god beskjed om at alt ser fint ut og velkommen tilbake om et år igjen.
Kanskje er den uroen en følgesvenn jeg må leve med. Men det er slitsomt å engste seg. Kanskje må jeg også justere kravene til meg selv etter at kroppen har vært gjennom alvorlig sykdom og tøffe stråleangrep. Derfor arbeider jeg målrettet for å forstå min sårbarhet, finne mine styrker, og lære meg hva som er passe balanse i livet for meg, nå. Som et ledd i dette gyver jeg løs for å privatisere fritiden min. Som mange av dere vet, har jeg lagt mye energi i bygdeutvikling de senere årene. Nå har jeg sagt fra meg alle verv og skal sjekke hvordan det funker å prioritere påfyll og glede foran ansvar og plikt.
Et konkret tiltak på denne veien: I morgen drar jeg til Mesnali ved Lillehammer. Der ligger Montebellosenteret, hvor jeg har fått plass på ukeskurset "Kreft - hva nå?". Jeg har hørt bare positive ting om Montebello, og ser fram til å treffe rosa medsøstre.
Deres motto er "Nytt perspektiv på livet". Jeg syns det passet med et bilde fra turstien Hjerteløypa her i Valnesfjord. Det er skoleelever som har laget og dekorert hjertene som viser vei.
Livet går videre og jeg følger etter. Sannelig gjør jeg det!
