Snart er det jul...

I går falt snøen hvit over by og land - eller i hvert fall her hvor jeg bor. 

I gata vår er det lys på trærne og stjerner i vinduene, og Tinka og jeg gikk forbi et hus der det luktet røkelse helt ut i veien. Kalenderlyset vårt er i rute, og på radioen spiller de julesanger så øyet blir stort og vått. Snart er det jul. Og det blir ikke ordentlig jul uten Skomakergata. 

Jeg pleier å skryte av at jeg aldri er forkjøla. I hele fjor var jeg faktisk ikke forkjøla i det hele tatt. Men man skal ikke være for eplekjekk - det kan fort gå troll i ord.

Og det gjorde det. Nå sitter jeg her, feberhet, med nesa i en klut og vondt i brystet og har nylig satt ny verdensrekord i hosting. Når jeg hoster, skulper det blod ut av bihulene - det er liksom ikke måte på denne gangen, jeg har aldri sett på maken. Og verst av alt - jeg orker nesten ikke strikke! Men nå har jeg fått akupunktur og antibiotika og lover at jeg aldri skal være eplekjekk mer. Om et par dager er jeg nok god som ny igjen, det er i hvert fall planen :-)

Det er slitsomt å strikke når hjernen er skudd av - så da passer det fint å strikke en hals, for eksempel. Med 1 rett -1 vrang, rundt og rundt, i farger som matcher årstiden og humøret.  Det er noen økninger hist og pist, men det syns ikke om det blir litt feil. Ypperlig forkjøla-strikketøy.

Oppskrift: Ambitus Neckwarmer.
Garn: Rauma Mitu - 50% ull / 50% alpakka, deilig og mykt! Snaue tre nøster.
Pinner: 3,5 mm.

I følge Ravelry er dette sånn ca den sjette Ambitus-halsen jeg har strikket. Ikke så rart, det finnes ikke bedre halsoppskrift - ingen over, ingen ved siden. Den er varm og passe tett rundt halsen, varmer godt nedover brystet, ligger fint over skuldrene og bulker ikke under jakka. Mitu passet veldig fint til denne halsen, men ellers er det denne her som er min klare favoritt - jeg bruker den hele tiden. Det er rart hvordan enkelte plagg blir vinnere i vintergarderoben. Kanskje jeg skriver et blogginnlegg om det en vakker dag...

Ha en riktig fin førjulshelg!

O julestemning...

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv og oss som er til stede.

Ute er det snø og rosa desemberlys. Det er så vakkert at det gjør nesten vondt, men bare nesten.
Det er så stille i skogen nå.
I dag så Tinka og jeg tre rådyr som krysset veien rett foran nesa på oss.
De spratt så lett og grasiøst inn i skogen - og jeg rakk selvfølgelig ikke å ta bilde av dem.
Jeg kikket etter dem der de forsvant inn blant trærne, men de gikk i ett med skogen og var forsvunnet på et blunk.

De står nok bak en busk og kikker på oss, når vi ferdes i skogen.

Jeg har slitt litt med julestemningen de siste årene, men nå er den her.
Da gjelder det å holde den ved like med litt julemusikk:

http://www.youtube.com/watch?v=Zyc1PmvVuG8

A Fairytale...

Når det nærmer seg jul, tar vi frem jule-CD-ene fra alle årene.
Her er familiens favoritt, som vi må spille hvert år når det nærmer seg jul:
Fairytale of New York med The Pogues og Kirsty MacColl.

Sangen ble spilt inn i 1987, og det er musikkvideoen dere ser her. The Pogues er en irsk folk/punkgruppe, og Kirsty MacColl er en britisk sangerinne. Sangen er en duett mellom henne og Shane MacGowan. Sangen har blant annet blitt kåret til "Tidenes beste julesang" av en britisk musikkanal.

Sangen handler om to irske immigranter som møtes i New York og blir forelsket. Historien utspiller seg en eller annen gang etter andre verdenskrig. Mannen sitter i fyllearresten på julaften og minnes det turbulente forholdet, der forhåpningene om en lys fremtid ble ødelagt av alkohol og narkotikamisbruk. Tittelen er tatt fra J. P. Donleavys roman "A Fairy Tale of New York". I musikkvideoen spiller Matt Dillon politimannen som burer inn Shane MacGowan, og Dillon, som er en stor Pogues-fan, skal ha sagt at dette er det beste øyeblikket i karrieren hans.

En spesiell julesang, men fin!

(Kilde: Wikipedia)