Om livets stein og sand...

Takk for alle fine kommentarer i det siste!
Jeg festet meg spesielt ved Mariannes kommentar til innlegget "Fiin Gammel Aargang", der hun skrev at hun så på livet som et byggverk av små legoklosser. For en fin sammenligning! Legobygging setter fantasien i sving, man kan bygge hva som helst - det finnes nesten ikke grenser. Det kan ta sin tid, med gleder og frustrasjoner, overraskelser og nedturer underveis. Man kan bygge stort eller lite, praktisk eller fantasifullt. (Men fy, så vondt det kan være å tråkke på en skarp, liten kloss  :-0 )

Det fikk meg til å tenke på en historie fra noen år tilbake - den gang i e-postens barndom (ja, til alle de yngre som leser her, det fantes faktisk et liv før e-posten, og det er ikke så lenge siden heller - utrolig, men sant!). Da fikk man stadig ymse vandrehistorier inn i postkassa, viruset var ikke oppfunnet enda, og vi leste alt. Før jul kom det animerte nisser og engler i fleng, ellers kom det søte, rare, triste eller tankevekkende historier, det meste dårlig oversatt fra engelsk. Eller amerikansk, tenker jeg det var. Det meste havnet etter hvert i søppelkassa, men jeg festet meg ved én - den tok jeg vare på. Den går som følger:

"De viktige ting i livet
En professor stod foran sine studenter med en del effekter foran seg.
Da forelesningen begynte, tok han uten å si noe frem et tomt syltetøyglass, og fylte det med stein.
Da det ikke var plass til flere steiner, spurte han: - Er glasset fullt nå?
- Ja, svarte studentene, alle var enige om at det var fullt.

Så tok professoren frem noen små steiner. Han puttet dem forsiktig ned i glasset mens han ristet forsiktig på det, så de små steinene falt ned mellom de store steinene. Da glasset var fylt til randen, spurte han studentene igjen: - Er glasset fullt nå da?
- Jo, alle var enige om at nå var det fullt.

Da professoren så tok frem en pose med sand, begynte studentene å le, for professoren kunne jo saktens helle en hel del sand ned mellom sprekkene som fremdeles var igjen mellom steinene. Han fylte glasset helt opp.

- Nå, sa professoren, - vil jeg at dere forestiller dere at dette glasset er deres liv. De store steinene er de betydningsfulle tingene i livet. Familien, kjæresten eller ektefellen, barna, helsa, de beste vennene - altså ting som gjør at selv om dere skulle miste alt annet, ville livet fremdeles være fylt. Småsteinene er de knapt så viktige tingene, som for eksempel jobben, huset, bilen. Mens sanden er alt det andre.

Husk at hvis dere først fyller glasset med sand, blir det jo ikke plass til små og store steiner. Det samme gjelder for livet. Hvis dere bruker all deres tid og energi på små, ubetydelige ting, blir det ikke plass til de store og viktige tingene.

Ha alltid fokus på hva som er viktig for nettopp deg, slik at du blir lykkelig. Lek med dine barn. Ta vare på helsa. Ta vare på din partner. Og likevel vil det være tid til å jobbe, vaske huset og alt det andre som tilsvarer småstein og sand. Fyll livet ditt med store stein - ting som virkelig betyr noe! Hold styr på hva som er store og hva som er små steiner. Resten er jo bare sand!

Professoren så utover sine studenter, så tok han frem en flaske øl. Ganske forsiktig helte han ølet ned i sanden med små og store stein, snudde seg mot studentene og sa:
- Og moralen er: Uansett hva som skjer deg i livet, er det alltid plass til en øl!   "

Øverste foto: Dattera (forestiller et flott tre i høstskrud i Londons Kensington Gardens i oktober).
Nederste foto: Meg (forestiller en hund som spiser små, grønne alger i en søledam. Gjett hvem... ).


Ønsker alle en finfin dag - med eller uten grus og øl!

Syke, syke damer...

Planen for påsken var enkel og grei:
Hjemmepåske, sitte i solveggen og strikke ferdig Beatniken og påskesokkene, jobbe litt i haven, gå noen fine, lange turer med Mannen og Hunden, be middagsgjester, gå på besøk, være litt Oslo-turist - kort sagt, påsken skulle nytes.

Men det gikk ikke helt som planlagt.
I stedet forsvant påsken i host, hark og snufs. Vi ble skikkelig syke, både Dattera og jeg. Dattera hostet så veggene ristet og Moren fikk verdens verste bihulebetennelse. Så satt vi der og syntes synd på oss selv, innomhus, mens sola skinte og verden gikk sin gang utenfor. Legokyllingene i et tidligere innlegg var eneste påskepynten, de lå i en haug på bordet og sloss om plassen med hostesaft, kleenex, Fisherman's Friend, Mentholatum og ullskjerf. Mellom hostekulene møttes vi tilfeldigvis foran baderomsspeilet, og kunne konstatere i kor at man blir ikke akkurat vakker av å være syk. Bleke, slitne, med sengesveis og poser under røde øyne - ikke noe oppløftende syn akkurat.

Så det var den påsken. Like greit at den er over for min del. Like greit at jeg ikke rakk å legge på påskeduk og pynte gult - for da slipper jeg heldigvis å rydde det bort igjen etterpå. Og nå gidder jeg ikke være syk mer. I morra vil jeg være frisk igjen! Det er verre med Dattera, som humper rundt på krykker i tillegg, etter en kræsjlanding i slalomløypa. Korsbåndet røyk tvers av, skisesongen fikk en brå slutt, og nå går/humper hun og venter på operasjon. Stakkars Dattera, det blir russetid på krykker, det. Akk ja, livet blir ikke alltid som planlagt.

Det gjelder å gjøre det beste ut av det. Og man kan spise påskeegg selv om man er syk, heldigvis, det smaker bare ingen ting. Da må man ty til andre remedier. Her er noen av hjelperne i nøden:



Mentholatum. Ypperlig mot tette bihuler - smør både inni og utenpå nesen, lærte jeg av en dame i barnehagen en gang. Og det virker fint, i hvert fall en stund. Hva skulle vi vel gjort uten Mentholatum???



Neseskyller. Det er egentlig en yoga-greie, det med å skylle nesen og bihulene med saltvann, men jeg begynte med neseskylling lenge før jeg begynte med yoga, etter å ha funnet en brosjyre for skyllekanner på et legekontor for mange år siden. Skyllekanner får du kjøpt på apoteket. Jeg måtte prøve, siden jeg slet mye med bihulene, og siden har jeg fortsatt. Mye bedre enn nesespray, som kun bør brukes i korte perioder og kan gi sår og skorper i nesa. En neseskylling er en frisk start på dagen, og klarner opp i toppetasjen. Fint mot støv og pollen og annet rusk også, i tillegg til tette bihuler. Løp og kjøp!



Varm te med honning. Glohet te med honning er ypperlig mot forkjølelse. Spør meg ikke hvorfor, men det lindrer og virker. Til vanlig bruker jeg ikke noe i teen, og jeg pleier å drikke den lunken, ikke glohet, men syk = unntakstilstand. Teen skal visstnok løse opp rusk og rask i halsen, i motsetning til varm melk, som er slimdannende og dermed virker mot sin hensikt. Og honning skal visst ha noen vidunderlige egenskaper det også, i følge honningentusiaster.

Og så er det bare å krølle seg sammen og sove og håpe det beste, for søvn skal være den beste medisin.
(Annepålandet er litt slapp i fisken akkurat nå, ikke engang bildene har jeg tatt selv, men rappet rundt omkring på nettet, uten lov, og nå husker jeg ikke hvor jeg fant dem en gang. Unnskyld!)

Ja, og så håper jeg selvfølgelig at du hadde en fin påske, at du får en fin uke, og at godværet fortsetter!!!

Jeg liker høsten, jeg…

Det er vel få folkeslag som er så hysterisk opptatt av sommer og sol som oss her øverst på globusen. Vi hutrer oss gjennom seks måneders vinter og liker godt å klage, men jeg vet ikke jeg...

I ungdommens vår bodde jeg et år i Florida. Det var før alle disse forferdelige stormenes tid - det var sol og sommer nesten året rundt. Allerede ved påsketider var årets brunfarge i boks. Selv jeg, som er blekere enn de fleste jeg kjenner her hjemme, var brun til og med mellom tærne.

Jeg tenkte ikke så mye over det mens det sto på, men da jeg kom hjem igjen, syntes jeg den kalde og klare høstluften var deilig, og jeg ble helt ør av lykke da den første snøen falt. Da forstod jeg at det var variasjon som er tingen, kontrastene mellom kaldt og varmt, lyst og mørkt. Som nordmenn flest liker jeg denne skiftningen i årstider. Sommeren blir enda deiligere når du har en kald vinter å måle mot. Det er ikke noe stas med trær som har grønne blader året rundt. (Hvordan går det til, forresten? Skiftes de ut litt om gangen, akkurat som hår på hodet?)

Jeg liker høsten, jeg. Både de dagene da sola skinner fra knallblå himmel og luften er så klar og skarp at den kan inhaleres helt ned i tærne i ett jafs, og de mørke dagene med regn og blest og fuktig vær og kulde. Men mest de blå, såklart...

Dette er vårt lokale badevann, eller tjern, i skogen. Her badet vi hver eneste dag hele sommeren igjennom da ungene var små – etter barnehage og jobb. Det hendte vi tok middagen her. Her perfeksjonerte de svømme- og stupeteknikk. Her lå de på flytebrygga hele dagen med vennene da de ble tenåringer. Her har vi vært på picnic vår, sommer og høst. Her har vi duppet oss etter en morgenfrisk joggetur. Her har vi hatt skoleturer og skoleavslutninger, grillkvelder og heldagsutflukter med matpakke. Her har ungene vært på utallige ekskursjoner og fanget rumpetroll og målt surheten i vannet på barneskolen. Her har vi gått på skøyter vinterstid, spilt hockey og naboen har til og med brekt nesa i kampens hete. Hit dro vi på sykkeltur og blåbærtur og regnværsfisketur – og en gang falt Sønnen i vannet før fisketuren i det hele tatt fikk begynt. Livet i skogen ville ikke vært det samme uten tjernet. To tjern er det faktisk her – like i nærheten.

Da vi gikk tur forbi i går, regnet det, og Mannen og jeg oppdaget plutselig at vi ikke hadde badet der en eneste gang i hele sommer. Nå er sommeren slutt for i år, og bjørka er gul.

Hvor ble den sommeren av??

Sommerbarn

Vi har to sommerbarn. Jeg satt og så på gamle bilder i dag. Man kan bli nostalgisk av mindre. Det var mange fine sommerbilder – fra somre med fint vær og sol og bading. I år har vi hatt nesten bare regnvær – så her kommer noen gamle sommerbilder, fra den gang barna var små og sommer var sommer. Sola skinte visst bestandig før...!?? Det var deilige tider...

Tidligere i sommer ble Datteren sytten år. Her er hun fire - det var den sommeren da sola skinte nesten uavbrutt og vi badet hver eneste dag hele sommeren.

I dag er det nitten år siden Sønnen så dagens lys. Født med lakenskrekk, men ellers en grei kar. Han slo an en gemütlig tone fra første dag, og siden har vi vært venner og vel forlikte. Vi har vært heldige.

Han lærte seg fort å prate, og snakket mye og høyt da ha var mindre, med årene har han blitt lavmælt og sindig. Vi skjønte fort at han var født med et godt hode, med stor kapasitet. Jeg har lært mye av mine barn, og noe av det som har overrasket meg mest, er menneskets evne til å lære. Jeg ante ikke at den var så stor. Når man slipper å bruke opp energien på alle hverdagens trivialiteter, som foreldre oftest må, er det nærmest ikke grenser for kapasiteten på harddisken. Små barn har nesten tom harddisk og stort gå-på-humør. Sønnen hadde sine interesseområder da han var liten, og dem kunne han alt om. Vi hadde for eksempel lest alle bøkene i bokhandelen og lånt alle bøkene på biblioteket om dinosaurer. Sønnen kunne dem utenat. Man kunne peke på et hvilket som helst bilde av en dinosaur i disse bøkene – sønnen visste hva de het, når de levde på jorden, og om de holdt til til lands, til vanns eller til værs. Fem år gammel fortalte han damene i barnehagen at han skulle bli paleontolog når han ble stor. Hva er det, spurte de meg, og jeg måtte slå opp for å være helt sikker. En paleontolog graver opp forhistoriske dyr og planter, fortrinnsvis i form av fossiler. Bildet er fra Bø sommarland - dinosauren er Tyrannosaurus Rex.

Sønnen var interessert i tog også, særlig lokomotiver, og vi hadde pløyd gjennom all tilgjengelig litteratur her også, og vært flittige gjester på Tertitten og på Jernbanemuseet på Hamar, i tillegg til at vi la inn ekskursjoner med vanlig tog og t-bane når det var behov for litt ekstra spenning i hverdagen. Nevn et lokomotiv fra jernbanehistorien, Norge eller utland, sønnen kunne detaljene. Bildet er fra Sesam Stasjon (a k a Lørenskog stasjon), der vi tar en tur med Sesamtoget. Sønnen (med caps) er fire år.

En interessert barnehjerne er vidåpen for informasjon – det er bare å dytte inn. Denne nysgjerrigheten, denne viljen til å lære og denne enorme kapasiteten – det er det som har forundret meg mest mens jeg fikk muligheten til å iaktta barndommen på ny via mine barn. Kanskje det er nettopp dette som har drevet Homo Sapiens opp og frem, hva vet jeg?

Akk ja, barna er vår største glede. Jeg hadde venner med eldre sønner – de kunne fortelle at når guttene ble ti-tolv år, var det slutt på kos og klemmer. Dette ville jeg teste ut, og benyttet anledningen en kveld på badet. Sønnen var kanskje seks-syv år. Han pusset tenner, og sto på en krakk og telte jekslene sine i speilet – uvisst om det var av ren vitenskapelig interesse eller kun for å dra ut tiden, muligens en kombinasjon. – Tenk når du blir stor, du, og ikke vil kose med Mamma mer, sa jeg. Han skvatt, snudde seg rundt på krakken og sa med ettertrykk: - Det skjer aldri!

Men det skjedde likevel. Slik er livets gang. Gutter må løsrive seg fra mor. Trist for mor, men helt nødvendig. Den som har sett ”Alle elsker Raymond” på TV, skjønner hva jeg snakker om.

Jeg får fortsatt en god klem i ny og ne, om jeg spør pent. Men ikke hver dag. Og jeg kan ikke lenger si at det føles som om det var i går at han ble født. For det gjør ikke det, det er leeenge siden – en hel barndom faktisk.

Pensjonsreformen...

Ida hadde så vakkert innlegg fra minneboka i dag.

Da kom jeg til å tenke på min egen minnebok, delvis spist opp av hunden for mange år tilbake, der sto det helt andre ting. Vi holdt nok ikke samme stilen der jeg kom fra. "Jeg ønsker deg et hus - og en mann som bruker snus - og sju små gutter - som alltid roper mutter," sto det for eksempel der.

Og i forbindelse med den nye pensjonsreformen - og denne har jeg faktisk tenkt på mang en gang, når jeg lurer på hvordan det skal gå med oss som pensjonister:

"Når du blir gammel og ingen vil ha deg - så sett deg på taket og la kråka ta deg!"

Ja, det er jo én mulig løsning...