I naboens hage...

Det vokser ikke så mye blåveis her vi bor. Det har med jordsmonnet å gjøre. 

Men i naboens hage, der er det blåveisblått. 

Av alle blå, er vel dette den aller, aller fineste blåfargen?

Ha en fin, ny uke!

Pausefisk...

Ønsker deg en fin søndag!

Den aller aller aller første...

I helgen skal jeg på Den store koftefesten i Trondheim. Der setter 178 strikkegale glade damer hverandre stevne, så det må jo bli morsomt. Og jeg har strikket som en gal for å få den nye kofta mi ferdig i tide. Ja faktisk hadde jeg tenkt å få TO nye kofter ferdige.

Men det går ikke alltid som planlagt. Tvert imot. Privatlivet - den delen av livet som det sjelden kommer noe særlig om her på bloggen - ble plutselig veldig hektisk, og da kom strikkingen helt i bakleksa. Sånn er livet. Men jeg har jo noen kofter fra før, så det skal vel gå bra, tenker jeg.

Det minner meg om da jeg skulle på Maihaugen i fjor med en gjeng strikkedamer, og vi skulle ta gruppebilde av Lerwickene våre i glade farger. Da strikket jeg også som en gal for å bli ferdig i tide. Jeg ble ikke ferdig da heller, så der måtte jeg stille med bare ett erme... Det ble fine bilder likevel :-)

Men det går jo ikke når man skal på koftefest - da må hele jakka være ferdig. Og det ble den ikke. Jeg får gjøre den ferdig i neste uke i stedet. Sånn er livet. Her er en sniktitt:

Jeg syns at alle kofter bør ha et navn. Hva skal denne hete, tro? Den har allerede byttet navn flerfoldige ganger inne på Ravelry. Noen gode forslag til min røde kofte?

I forbindelse med koftefesten måtte jeg jo bla igjennom koftelageret mitt, og der fant jeg den aller aller første kofta jeg strikket. Det var også første gang jeg strikket noe større enn luer eller votter i mønsterstrikk.

Denne strikket jeg på Videregående, rundt 1980. Den er altså ca 35 år gammel - jøje meg, som tiden flyr når man har det morsomt. Den gang ble det plutselig veldig in med Mariusgensere og Fanagensere. Det var bare de to modellene som gjaldt, pluss en og annen Setesdalsgenser. Men jeg strikket kofte. Og den har jeg brukt mye. Etter tjue år var den blitt litt frynsete i kantene, og siden jeg ikke hadde tid til å reparere den akkurat da, ble den pakket pent bort for evigheten.

Men kofta er fin, den. Strikket i Peer Gynt. Pent og jevnt strikket, forskriftsmessig montert etter alle kunstens regler, med fjonge elg-knapper i tinn. Egentlig ganske fin til å være første forsøket, syns jeg, sånn i all beskjedenhet. Men nå skal den repareres - straks døgnet får 28 timer setter jeg i gang...

Men nå avsted til Koftefest. Ha en riktig fin helg!

Hurdal...

For et par år siden, rett før Den Store Koftebølgen skylte over landet, strikket jeg en Hurdalsgenser til Dattera. Hun ville ha en skigenser. På den tiden strikket alle Mariusgensere, men det ville hun ikke ha.

Dette var før Koftegruppa på Facebook var i sving, så vi fant oppskriften under "Gratis oppskrifter" hos Sandnesgarn. Valget sto mellom Haukeli og Hurdal - og da ble det altså Hurdal. Vi hadde aldri sett noen av dem før, men de siste par årene har jo Haukeli svingt seg opp og blitt skikkelig populær i strikkeland, og Sandnes har gitt ut oppskriften på nytt. Hurdal, derimot, har levd en nokså anonym tilværelse. Jeg har sett på FB-gruppa at det er flere som strikket den for ca 50 år siden, altså på 1960-tallet.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg likte dette mønstret utrolig godt. Kanskje fordi jeg er glad i geometriske mønstre. Det er velkomponert, det har noe harmonisk over seg. Det var morsomt å strikke - bare-én-omgang-til, ingen lange trådspenn, bare to farger om gangen.  Jeg bestemte meg raskt for at jeg ville ha en Hurdal selv også - helst en kofte. Det har bare ikke blitt tid enda.

Men så - så fant jeg denne genseren i en bruktbutikk. Snakk om flaks! Den er nok gammel og god, men lite brukt, ikke slitt og god som ny. Og den passer akkurat. Litt kort og brei, med høy hals - perfekt til sorte jeans. Så nå har jeg min egen Hurdal, jeg også.

Men aller helst vil jeg ha en kofte. Så så snart døgnet får 28 timer, skal jeg strikke meg en.
Men først skal jeg på Koftefest i Trondheim.
Ha en fin dag!

Ellinor...

Jeg har jo helt glemt å legge ut bilder av Ellinor, som jeg strikket i høst. 

Det er en kjekk og grei jakke med falske fletter. Grei oppskrift, flott garn, greit å strikke.

Alt vel så langt, hadde det ikke vært for at jakka er for liten. 

Ja, jeg tuller ikke. Jeg som stadig gnåler om å prøve underveis osv osv osv. 

Og det gjorde jeg. Jeg strikket prøvelapp, målte og prøvde, målte og prøvde.

Jeg gjorde diverse modifikasjoner underveis, som jeg ble godt fornøyd med. 

Jakka er strikket ovenfra og ned, og jeg strikket den frem og tilbake, inkl knappestolpene og alt i ett. Så når den var ferdig, var den ferdig. Jada.

Nå lurer jeg på om det kanskje er jeg som er for stor, og ikke jakka som er for liten.....

Det er ikke godt å si, men jeg er tilbøyelig til å tro det første.

Oppskrift: Elinor av Pinneguri
Garn: The Plucky Knitter Primo Sport (75% merino, 20% kasjmir, 5% nylon/polyamid), nesten 6 hesper. Og det var alt jeg hadde - det var en one-of-a-kind-innfarging.
Pinner: 3 mm hele veien
Modifikasjoner: Mange små underveis.

Jeg ble godt fornøyd med jakka - den er fin. Men hva hjelper det når det sitter som et pølseskinn og knappestolpene nesten spriker? Joda, jeg har sett at mange strikker seg trange jakker med vilje, og at det skal være sånn, men det passer ikke meg. Jeg stiller ikke bilringene mine på utstilling.

Men det var egentlig denne jakka jeg først falt for. Den ser så ullete og god ut. Og denne lange varianten var også fristende fin. Så når alt kommer til alt, kan det godt tenkes at jeg rekker opp hele sulamitten og lager meg en ny. Rett og slett. For jeg vil så gjerne ha en Ellinor, en som er ullete og lang og ikke for trang. Det tror jeg kan bli fint. Og så får det fine Plucky-garnet heller bli noe annet.

Men hva er det egentlig med meg og grå flettejakker??? Først strikket jeg denne jakka (Textura)- riktignok ikke med fletter, men med strukturmønster i hvert fall. Ble for trang - rekket opp.

Så strikket jeg denne jakka (Clara), med massevis av fletter. For trang, den også - rekket opp.

Akk ja, sann, noen lærer aldri.
Men nå er det koftestrikking som gjelder. Ha en riktig så fin dag!

Vil du se min lille have...

Det er vår i luften - sola skinner, fuglene kvitrer og snart er hagesesongen i gang igjen.

Vil du se min lille hage?
Dette er bilder fra i fjor. Beste hagesesongen på mange, mange år - med lang sommer, mye sol og varme og stor avling. Det var en riktig drømmesommer.

Vi begynte å høste allerede i mai, mens bjørka var lysegrønn.

Bildene kommer i litt tilfeldig orden, så den som har god greie på planter og vekster og høsting og sånt, vil kanskje stusse over rekkefølgen her. Men vi ser litt stort på det - det viktigste er hagegleden, folkens!

Allerede tidlig i mai høstet vi ruccola, mizunakål og spinat i varmebenk ved husveggen. Pluss massevis av brennesle - små, fine skudd som vokste ivrig rundt omkring. Man trenger ikke akkurat en hage for å dyrke brennesle, men det er fint å ha alt på ett sted.

Rett over 17. mai var det tid for å høste rabarbra og gressløk.

Men nå skal vi gå til selve kjøkkenhagen. Først tar vi opp den smale traktorveien bak låven, forbi hestehagen.

Der blomstret smørblomst, storkenebb og alle markens markblomster så det riktig sprutet i juni. Reneste Bakkebygrenda-idyllen bak nettingen her, og bakenfor ruslet hestene i halvskyggen under bjørkene.

Litt oppi bakken tar vi stien til venstre mellom trærne. Her vokser bregner og kjerringrokk, og lyset er nesten magisk under bjørkeløvet.

Og så, plutselig, er vi ute på jordet blant hvitkløver og timotei. Ja, dette er altså timotei, for de som måtte lure. Det høres så flott ut, men det er bare noen grønne strå med et langt, smalt aks i toppen. Og i bakgrunnen ser du dalen her jeg bor. I fjor sommer var det grønt og fagert overalt.

Det går en smal sti gjennom enga -

Og her - her er kjøkkenhagen. Sort plast og fiberduk sparte oss for mye luking.

Her er noe av det vi dyrket i fjor:

Grønnkål - en av mine favoritter.

Masse squash. Squash er virkelig en takknemlig plante.

Noen av dem ble ganske store.

Salat i metervis - i mange farger og fasonger.

Og mangold med flotte røde og gule stilker. Dette var en helt ny grønnsak for meg, og jeg var litt usikker på hva jeg skulle bruke den til.

Diverse urter - og jordskokk. Jordskokken blir fort vekk et par meter høy og får flotte, gule blomster som kan brukes til snitt. Men det er under jorda knollene ligger. Flott, gammel kulturplante som kan brukes i begge ender!

Gresskar - flott å se på, og det blir mye mat. Jeg fikk ikke helt dreisen på gresskar-matlaging i fjor, så det må øves på i år. Gode gresskar-tips mottas med takk!

I det lille veksthuset vokste det tomater - - og små, rare agurker, men dem glemte jeg visst å ta bilde av. De var så utroooolig mye bedre enn dem man kjøper i butikken!

Så grønt og frodig ble det utover sommeren. Og hele tiden var det noe å høste. Svartkål i forgrunnen - det er omtrent det samme som grønnkål.

Og til slutt høstet vi poteter - masse poteter. Jeg har fortsatt noen få igjen - de har holdt seg godt i kjelleren.

Og sånn kunne det se ut på kjøkkenbenken etter en tur i haven. Forskjellige slags kål, urter, salat (i det røde dørslaget) , agurk, squash, tomater, hokkaido-gresskar (det gule), brokkoli, neper, bønner og sukkererter. Senere på sommeren ble det gulrøtter og løk også. Og mye annet, som jeg ikke husker i farten.

Som du sikkert har skjønt, er ikke dette min egen, private kjøkkenhage. Den som har fulgt bloggen her en stund, vet at Annepålandets lille hage er på et par kvadratmeter, med plass til en syrin og et par kaprifoler og verdens minste fontene, det er ikke plass til stort mer enn en gressløktust der.

Nei, dette er en andelshage på en gård i bygda, og jeg var så heldig å få være en av andelshaverne der i fjor. Og i år er det på'n igjen. Jeg gleder meg!

Ha en fin helg!

Under oppussing...

Her er huset vårt. Vi bygde dette huset for snart 26 år siden, da vi var unge og fulle av pågangsmot. Vi bygde det solid, så det skulle vare lenge.

Her er badet vårt. Vi bygde det solid, det også, så det skulle vare en stund. Og det har det gjort. I over 25 år har det gjort tjenesten. Vi har byttet gardiner og skiftet lyspærer og en pakning eller to, men ellers har det stått slik siden 1989. Det begynte kanskje å bli litt gammeldags, nesten retro, men det fungerte utmerket og vi hadde ingen planer om å pusse opp.

Helt til plutselig en dag i fjor høst - da begynte det å renne vann gjennom taket og ned i etasjen under. Det var da jeg skjønte at det hadde vært lurere med bad i kjelleren, ikke i andre etasje, midt i huset...

For å gjøre en lang historie kort - det ble vått både her og der, og inn strømmet det med forsikringsfolk, rørleggere, takstmenn, fukteksperter, entreprenører etc etc for å kartlegge skadene. Fuktskader har en tendens til å spre seg utover - som en blekksprut, nesten.

Det kom en mann og sagde hull i taket i etasjen under, for å se om han fant lekkasjen. Det gjorde han ikke. Men nå hadde vi hull i taket i gangen.

Det kom en annen mann og sagde hull i veggen i rommet ved siden av for å se om han fant lekkasjen. Det gjorde han, og nå hadde vi hull i veggen også. Det var blandebatteriet i dusjen som lakk. For å hindre mere søl, hang han en søplesekk ned i en bøtte så vannet kunne renne dit, i stedet for rundt omkring i tak og vegger. Det så ikke så veldig profesjonelt ut, men det fungerte på et vis.

Badet måtte skiftes ut. Diverse tak/vegger/gulv også. Vi hadde et strabasiøst år i 2014 - var det noen som hadde drømt om en rolig vinter??

Ja, da var det bare å hive seg rundt da, og finne ut hvordan den nye badet skulle se ut. Alt vi hadde fra før, og som vi hadde vært godt fornøyd med, var gått ut på dato, så her var det bare å tenke nytt. Sånne gulvfliser, kanskje? Med et fiffig sluk midt på?

Eller sånne, kanskje? Disse syns jeg var fine, men Gemalen var ikke enig. Det er mye man skal finne ut av og bli enige om. Ett er sikkert: Det tar tid å farte rundt og se på baderomsutstyr - mange fine vinterlørdager gikk med til det.

Så ble huset pakket inn i plast, for det blir mye støv når man skal lage bad. Og hvem hadde ant at vi hadde så mye rot - som selvfølgelig måtte ryddes vekk. I mitt neste liv skal jeg bli en ryddig minimalist, slik at jeg alltid er forberedt når katastrofen inntreffer, det vil gjøre alt så mye enklere.

Det gamle badet ble hugget opp og kastet ut bit for bit, og for første - og forhåpentligvis siste! - gang kunne vi stå i første etasje og se ut gjennom vinduene i etasjen over.

Noen uker senere hadde vi et prikkete bad.

Og sånn ser det ut nå - med fliser på veggen. Forhåpentligvis blir det ferdig før ferien. Det er bare å glede seg - til nytt bad, slutt på plast og rot overalt, og et normalt liv.

Ha en fin dag!

Våren...

Hei på deg!

Norsk vår - helt uredigert.

Ha en finfin dag!

Sommerdag...

I dag er det første sommerdag, sier de som har greie på sånt. Det snør her hos oss. Scillaen i hagen rakk såvidt å titte opp over kanten - før de snødde ned igjen. Du skal ikke tro du er noe, liksom... Heldigvis snør det ikke så mye denne gangen. Vi får håpe det går bra med scillaen.

Påsken kom og påsken gikk, og tiden flyr av sted. Det er helt utrolig hvor fort tiden går nutildags.

Vi var hjemme i påsken. Studentene var hjemom, det var koselig. Været var strålende, og vi rakk både - - -

- - - å gå på skulptur-tur i Ekebergparken - her representert ved Dattera og "Walking woman" av Sean Henry.

Da Sønnen var liten, var han veldig opptatt av dinosaurer - så da gikk vi på utstillinger og leste bøker og lærte oss alt om dinosaurer, hele familien. Da han ble litt større, ble han veldig opptatt av tog - da kjørte vi tog og gikk på Jernbanemuseet og leste bøker om tog. Vi lærte veldig mye! Veldig praktisk å ha en så vitebegjærlig sønn. Nå driver han med skulptur, og vi er i full sving med å lære oss alt vi kan om skulpturer.

Fra Ekeberg er det en fantastisk utsikt over Oslo og Oslofjorden. Ekeberg er Oslos største og viktigste fortidsminneområde, og er stint av historie. Her ser vi Barcode-området i Bjørvika. Operaen til venstre, bak furua. Gemalen jobber i det midterste bygget, i 14. etasje. Det er ganske høyt til Norge å være, og utsikten fra kontoret hans og utover fjorden er heller ikke så aller verst en fin vårdag.

- - - å gå på kunstutstilling og se Vebjørn Sands "Individets valg" på Aker Brygge (det er mulig linken forsvinner, utstillingen er allerede tatt ned). Utstillingen var fin, men jeg tok ingen bilder, for det var antakelig forbudt. Men galleriet hadde mer å by på, blant annet en fin skulptur av Kirsten Kokkin. Sønnen og Gemalen diskuterer bronsestøp og finish og slike ting som skulptører er opptatt av.

- - - og fine påsketurer i skog og mark i vårsola. Kaffe og kvikklunsj hører med, men påskeappelsinene hadde vi glemt hjemme.

Det ble ikke så mye strikking i påsken, men Dattera strikket votter på familiens vegne. Dette er Askeladden, med samme mønster som på vottene jeg strikket meg nylig. Sannelig har hun god smak, Dattera! Garn: Peer Gynt i gråbrunt (utgått farge), olivengrønt (utgått farge) og lys grønn (en av de nye fargene til Peer Gynt). Dette med farger er forunderlig. Hver for seg er disse fargene litt triste, men sammen ble de veldig fine. Minner meg om strikkeplagg fra gamle dager, fra før min tid, 40-50-tallet kanskje? Pinner: 3 mm.

Påske-selfie. Tinka syns det er stor stas når studentene kommer hjem. "Endelig er flokken min samlet," tenker hun kanskje - i den grad en cavalier-hjerne kan tenke sånne tanker, hvilket er høyst usikkert.

Nå har fuglene forlengst fløyet - eller rettere sagt: studentene har forlengst dratt hver til sitt - én til Trondheim og én til Firenze, og her hos oss driver vi med helt andre ting. Mer om det en annen dag.