Prosjekt Perfekt Jul

 
De som har vært innom bloggen her de siste årene, vet at jeg ikke er noen superhusmor. Og julen kommer alltid som kastet på meg. Alle planer om sju slag og førjulskos forkastes en etter en jo nærmere julaften vi kommer, og er vi heldig, ender vi bare opp med noen bokser kakemenn og et og annet pepperkakehus.

Rart egentlig. Jeg har alle hjelpemidler som skal til for å lage en flott jul. Jeg har komfyr og kjevle og mikser og pyntepapir og glitter og limpistol og idémagasiner... Jeg har så mange idémagasiner at jeg kunne laget en flott jul på førti forskjellige måter. Men i år har jeg boikottet å kjøpe flere. Jeg kan heller lese i alle de jeg har samlet de fem siste årene. For la oss fjese det: jeg har ennå ikke benyttet meg av en eneste idé eller oppskrift.

Og nå som det er en måned igjen til jul, kjenner jeg at jeg er på akkurat samme sted som jeg er hvert år en måned før jul. Jeg kryper inn i sofakroken i en slags apatisk førjulstilstand. Klamrer meg til kaffekoppen og tenker på alt som bare må gjøres for å få en perfekt jul i år. Og slik går dagene... helt til lille julaften.

I år blir det annerledes. Jeg har bestemt meg. Nå starter Prosjekt Perfekt Jul....

Yeah. Right.

Trettende dag jul...

Noen ganger snubler jeg innom denne bloggen, og da tenker jeg at: wow, her er det lenge siden det var oppdatert...

Og så tenker jeg at jeg kanskje burde skrive noe her. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg! Masse! Jeg har et helt superspennende liv (Neida, jeg har ikke det. Jeg bare prøver å høres skikkelig kul ut). Men jeg kan jo lire av meg utrolig mye om utrolig lite. Jeg må bare vente til jeg er i det rette humøret. Men når jeg er i det humøret at jeg kan lire av meg mye om lite, så velger jeg ofte å heller krype langt under et teppe og holde meg der til det maniske går over.

Nå som julen er over (Det var trettende dag jul idag!). Og nyttår. De greiene er over, da kan jeg nesten ikke utsette det lenger. Dere må jo ikke tro jeg har vandret heden. Jeg er her.

Julen, ja. Er det ikke rart? Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men det var det der om julaften på kjerringa. Bokstavelig talt. Kjerringa altså... og julaften. HVERT eneste år sier man at
...jeg skal begynne tidlig i år. Åh, som jeg skal bake og kose meg, og alt skal være klart lenge før jul: Pepperkakehus, sju slag, juletre og samtlige julegaver! Jeg skal bare nyte den siste uka før julaften. Jeg skal slenge beina på bordet, drikke te - ikke sånn pose-te, men skikkelig te - som lukter jul, og jeg skal se alle slags suppete filmer på tv og lese alle bøkene jeg tenkte å lese i år, og brodere initialene mine på lommetørkler, og henge opp pepperkakehjerter i vinduene. Og når jeg ikke gjør sånne koselige husmorsysler skal jeg lage en snømann og en snødame som omfavner hverandre.

Kyss meg der sola aldri skinner.

Fire dager før jul så leiligheten fremdeles ut som et bomba bordell. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle plassere juletreet. Alle aktuelle plasser var opptatt av møbler, papirhauger, stabler med leketøy, kartonger med julepynt, poser med julegaver og fiendtlige kolonier hybelkaniner. Jeg bestemte meg for at dagen skulle brukes til rydding.

Er dere flinke å rydde under press? Jeg er superflink. Ikke bare ryddet jeg. Jeg ommøblerte også. Det er spennende. Man begynner med å samle alle møblene i en haug i et hjørne. Hvis kommoder og skjenker er tunge, tar man ut alle skuffene - med innhold - og stabler slik at de danner et skeivt tårn oppi sofaen. resten av møblene balanserer man oppå salongbordet (hvis man klarer å løfte dem over alle haugene med småting som ligger rundt på gulvet). Ikke forvent hjelp. Det er noe med familier... de står vanligvis bare i en klynge og ser måpende på deg når du begynner å ommøblere. Når du har fått plassert de møblene du vil beholde der du vil beholde dem, kaster du resten utfor terrassen. Så kan du begynne å plassere alle småtingene som har ligget i hauger på gulvet det siste halve året. De dytter du oppi alle skuffer og steder hvor det er ledig plass (etter at du har tømt noen skuffer utfor terrassen). Hvis du kaster nok ting utfor terrassen, skal du se at leiligheten blir skikkelig ryddig til jul! Har du tenkt litt strategisk, har du også plass til juletreet.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Tre dager før jul var det altså tid for å skaffe juletre. Siden jeg jobbet på dagtid, måtte kvelden brukes til juletrepynting. Jeg skulle jo tross alt bruke de siste dagene til å ha beina på bordet, drikke te og... ja. du vet. Når det er ett eneste juletreutsalg i tilgjengelig omkrets, bør jeg huske til neste år å være tidligere ute. Jeg er ganske kresen på trær, og de trærne som var igjen, var ikke helt... min greie. Men etter masse ellemelledegfortelle, endte jeg opp med et som var veldig fint én meter, og veldig stygt én meter. Det var nesten som om alle greinene hadde ramla ned og hang altfor tett nederst på treet, og så var det ingen greiner igjen på toppen. Det var helt sikkert et dametre - på min alder.

-Det gjør ikke noe, sa jeg til meg selv. -Jeg kan flytte greinene lengre opp. Man gjør det med mennesker, man kan gjøre det med trær. Så hjem fra jobb jeg kom den kvelden, i kjole, høye hæler, og verdens mest pæreformede dametre på slep. Familien hadde sikkert ikke kommet over sjokket fra dagen før, for de sto fremdeles bare og måpte. Så jeg kjempet meg vei inn på badet med treet mitt, en sag og en drill. Jeg var så oppglødd at jeg glemte å bytte klær. Først da jeg satt på badegulvet, med treet liggende diagonalt fra inni dusjkabinettet og ut badedøra til gangen, og sagde av den nedeste desimeteren, oppdaget jeg at jeg fremdeles hadde kjole på. Og høye hæler, og en ny strømpebukse som hadde raknet tre forskjellige steder - og barnåler på vei mot steder ingen barnåler noen gang bør dra.

Og så var drillen utladet. Og laderen var borte vekk. Sett på makan. Treet mitt så ut til å måtte være pæreformet hele julen. Leiligheten ble endevendt igjen, men ingen lader. Jeg etterlyste den hos venner og kjente hvor jeg og drillen min hadde vært i løpet av året (det var egentlig ikke så mange steder...), men ingen lader var å finne.

Så jeg pyntet mitt pæreformede tre som det var, og tenkte at -Jaja, man skal jo ikke tukle med skaperverket. Treet mitt er vakkert som det er. Og det ble faktisk ganske ok. Det var jo likevel så mye pynt, at man egentlig ikke kunne se treet uansett.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

To dager før jul var det pepperkakehus-tid. Brodern og jeg hadde forlengst startet på pepperkakehuset, men når man skal jobbe, pynte juletre, rydde og ommøblere leiligheten, handle julegaver, bake sju slag og slenge beina på bordet og drikke te... vel, da utsetter man jo pepperkakehuset ikke sant? Noe som er en shame, for vi laget jo verdens kuleste pepperkakehus! (Nei, jeg er ikke beskjeden egentlig). Vi utsatte det så lenge at det ble liksom aldri lagt ut i bloggen i år. Derfor har jeg lagt det ut nå (se linken for flere bilder, selv om noen sikkert har allerede har sett det andre steder)
Vi satt til langt på kveld og koste oss med å lage ferdig huset og figurene.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Én dag før jul var det på tide å gjøre ferdig alle julegavene som var hjemmelaget. Bilder skulle i ramme, ting skulle strikkes ferdig, dampes, monteres. Detaljene er ikke verdt å skrive om. Dere vet at sånt tar fem ganger lenger tid enn man tror på forhånd. Jeg ble såvidt ferdig.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Så var det tid for å slenge beina på bordet, drikke te, og innse at det ble ikke sju slag i år heller. Det ble ikke snømenn som omfavnet hverandre, Det ble ikke snø engang. Men det ble juletre, og pepperkakehus, og julegaver. Det ble jul.

Og på nyttårsaften fant jeg laderen til drillen!

Den lå innimellom damaskdukene i en skuff der jeg ryddet fire dager før jul...
...til neste år blir det et perfekt tre.

Pepperkakehus 2011

Siden jeg la ut bilder av pepperkakehuset mitt forrige jul, syns jeg nesten jeg må legge ut bilder av årets også (selv om det strengt tatt ikke er årets, nå som vi har passert nyttår...) Og så er det heller ikke bare mitt...

Denne gangen har jeg og broren min laget pepperkakehus sammen. Så mye gøy ut av så lite :))
Vi har røde lysdioder inne i huset. Egentlig hater jeg fargede lys til jul, men siden disse lå igjen fra fjorårets prosjekt, og siden de passet godt til denne scenen fra "A Nightmare before Christmas", ble de godkjent.

Figurene er laget av marsipan og lakris. Trappen er laget av Bassetts Allsorts - het de ikke Big Ben en gang i tiden, forresten? Vi spiste halvparten underveis... Bra det ble nok til trappen likevel.

 Use Buse... Oogie Boogie. Han er nesten den kuleste i filmen, ikke sant?

 Nei, forresten... Dr. Finkelstein er den kuleste.

 Sally mangler et bein. Hun syr det sikkert på igjen etterhvert.

 Det blir mye rot når vi holder på. Og som du ser, vi brukte ståltråd inni figurene. Ellers ville de nok segnet om. Det er ikke sånn at vi spiser det etterpå uansett. Blærk...

Den lille åsen er laget over et skjelett av ståltråd og folie. En så stor klump med deig ville aldri blitt steikt hvis ikke den var hul.

 ...Men den ser jo bare ut som en klump...
 

 Vårt første forsøk på å lage det kuleformede rommet var slik... Det fungerte ikke i det hele tatt. Det var ikke fint, og det kollapset fullstendig til slutt. Det var en hel kveld med arbeid helt bortkastet.
 Hvordan vi fikset det til slutt, er en godt bevart familiehemmelighet.

 Vi ble fornøyd til slutt! Jeg har ikke hatt hjerte til å kaste det ennå....

Halloween Town by Night :)

Turer i skog og mark! Det var DET jeg sa!

Jeg liker turer i skog og mark...
Jeg mener på ordentlig. På med støvler (helt vanlige støvler, mener jeg! Støvler på, før man trasker avgårde i våt mose mellom kratt og trær. Var det tydelig nok? Skjønner alle hva jeg mener nå?)

Dere forstår: For en tid tilbake fikk jeg noen megetsigende blikk.
–Ja, vi vet jo alle hva det er kode for...
–Hæ? Hva mener dere? Hva er kode for hva da?
Fnising rundt bordet.
–Liker turer i skog og mark, liksom... Skog & Mark...
Boop ser ut som et spørsmålstegn en liten stund.

–Åhhh! Dere mener... Åhhh...
–Kontaktannonser er fulle av sånne koder, altså. Trodde du virkelig at "turer i skog og mark" betyr turer i skog og mark på ordentlig?
–... øh, ja..?

Det kan da UMULIG være bare meg som har levd i naiv uvisse om disse kodene? Det må være tusenvis som meg der ute! Plutselig får jeg en endeløs rekke med bilder i hodet. Tenk dere bare alle misforståelsene dette må ha ført til opp gjennom årene!

Se for dere gamle Ola i tømmerkoia som endelig tok mot til seg og satte inn annonse i Allers i 1978:
"Jeg er en snill og stillfaren mann, som ennå er ganske sprek og spenstig på tross av alderen. Jeg liker turer i skog og mark, lærarbeid og peiskos. Bill.mrk.: "Mørke kvelder i skogen""

Nervøs venter han med nylaget kokekaffe på kanna, etter å ha tørket støv av elghodet på veggen – og etter å ha striglet den gamle, utstoppede reven som han fanget i 1953 på andre siden av Vetlemyrsnipetjødn. Og så banker det på den grønnmalte, gamle døren, og inn kommer Dominatrix Beatrix fra Oslos vestkant, kledd i svarte lakkstrømper og rød velurkappe med en kjetting rundt halsen og et digert andreaskors på slep... Holy crap... Gamle Ola falt kanskje død om av sjokk der og da! Hvor mange uforklarlige dødsfall har disse kodene for de innvidde på samvittigheten?

Og når vi snakker om de innvidde. Kanskje Petra i Mannebladet Tøffe Menn i 1995 var en av de innvidde? Kanskje satt hun der i sitt skumle, spesialkonstruerte fangehull og raslet med oksepisken og filte sine stålnegler da villmarkens sønn Gustav banket på. Gustav i grønne Viking-støvler med praktisk snøring (og lappet med sykkellappesaker), og nyinnkjøpt tomannstelt og thermos med rykende grønnsakbuljong, og en bøttehatt med selvlagde fiskefluer (nye, rosa fluer til søte Petra)... Stakkar Petra... Stakkar Gustav!

Jeg grøsser når jeg tenker på hvilke andre ting som kanskje er koder som har gått meg hus forbi, men velger egentlig at jeg ikke vil vite om dem. Jeg vil ikke at flere mulig sanne historier skal hjemsøke meg og ta ifra meg nattesøvnen.

Jeg ville bare oppklare eventuelle misforståelser fra min side opp igjennom årene. Hvis jeg noen gang har sagt at jeg liker turer i skog og mark - så er det fordi jeg liker nettopp det!

BEVIS A:
 

ZZZzzzzhit!

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Jeg møtte på en hoggorm, og skapte meg koko.

Fy søren! Skulle gjerne vist dere bilde. Av hoggormen, that is. Ikke av meg - som sto stiv som en stokk oppå en stein og turde hverken å gå frem eller tilbake. Men jeg var rett og slett ikke i stand til å ta bilde. Jeg var ikke i stand til å tenke på at kamera var oppfunnet engang. Jeg var ikke i stand til å tenke på noe annet i denne verden enn at inni lyngen der, var en orm som kanskje var minst fem meter lang, og sikkert i stand til å tygge meg, svelge meg og spytte meg ut igjen.

Jeg har sikkert fortalt om min ormefobi før. Æsj, som jeg hater de krypa! Jeg tuller ikke - jeg får frysninger bare jeg ser en slange i tegnefilmer... Og der kom jeg trampende, ante fred og ingen fare, bablet i vei om ett eller annet som sikkert ikke var viktig, med brodern som kom rett bak meg i løypa. Og så er det noe som beveger seg noe veldig ved foten min. Ikke lite og blafrende som et insekt, ikke klakkende og plutselig som en løs stein - nei, buktende og illevarslende som... ja, som en orm.

Og der løfter den hodet, krøller seg rundt med all sin ekkelhet, før den snor seg unna joggeskoen min. Nesten over skoen min faktisk. Sikksakkmønstret og motbydelig.

-Å GUD! Åhhh guuud! En orm! En orm! En hoggorm! Å gud!
Akkurat så intelligent hørtes jeg ut. Kjente at jeg var grådig stolt av min egen oppførsel akkurat da. Not.

Og samtidig hoppet jeg som en sprettball fremover på stien.

... boing... boing... boing...

...til jeg landet på en stein. Og der sto jeg med beina i kryss og turde ikke bevege meg i tilfelle snoken da ville se meg, komme etter meg - og ta meg.

Lenger bak virret brodern forvirret rundt:
-Hæ? En orm? Hvor? Jeg vil se! Søren, jeg vil se den også!
-Erru' helt fjern?
-Men jeg vil se!
-Dust!

....

-Skal vi gå videre, eller?
-Eh, Videre? Nei takk. Jeg tror jeg bare står her, jeg. Likte meg så usedvanlig godt på denne steinen. Tenkte vi kunne stå her en stund. Bare nyte stillheten, spise nistepakken, og kanskje gå hjem utpå høsten... eller når snøen kommer.

Brodern så litt rådvill ut.
-Skal vi gå tilbake?
-TILBAKE? Er du spinnvill? Da må jeg jo gå forbi der ormen er!
-Øh...

Jada, det sier seg selv - jeg kom meg videre. Ellers ville jeg jo ikke sittet her nå.

Og historien min har ikke noe poeng eller noe moral, og det er ingen som helst fornuftig grunn for at jeg skriver dette, eller for at du leser det. Følte bare et veldig behov for å få det ut. Og akkurat nå er jeg bare veldig overrasket over hvor mye jeg kan lire av meg om en orm som krysset min vei i bare brøkdelen av et sekund. En orm som kanskje aldri har gjort en flue fortred.

Kanskje ligger den akkurat nå og forteller sin historie til ormevennene sine og sier:
-ZZZZzzzzhit! Jeg znodde meg avgårde fort som bare tuuuzan, menz det ekle beiztet av et mennezke hoppet etter meg og ville zikkert zpize meg! Fy zøren, azzå! Tror jeg bare blir liggende under denne zteinen en stund, jeg.

Når alt annet blir ubetydelig.

Det har ikke vært så fristende å blogge i det siste. Plutselig skjer det ting som gjør at alle hverdagslige hendelser og småting føles fullstendig ubetydelige. Men hverdagslige ting er ikke ubetydelige, og det er viktig å huske på.

Det er så mange ting som kan sies når grusomme ting rammer så mange uskyldige, slik som vi har opplevd i Norge nå. Men det meste har vært sagt mange ganger, fra mange hold - og selv om mine tanker er mine, så har de nok blitt tenkt av de fleste andre også.

Jeg liker tanken på at landet vårt nå forenes i kjærlighet, åpenhet, omtanke og forståelse. Men som så mange andre, sitter jeg med en ekkel følelse av at den samme kjærligheten, forståelsen og verdigheten ikke ville vært den samme om det var andre personer eller grupperinger som sto bak terrorangrepene i Oslo den 22. juli. Det er forskjell på verdighet og nummenhet. På samme måte som slik vi ikke vil assosieres med "terroristen som visstnok ikke skal nevnes ved navn", må det være en viktig lærdom for oss alle at heller ikke den vanlige muslim i gata vil assosieres med islamistiske jihadister.

Og hvorfor skal ikke Anders Behring Breivik nevnes ved navn? Vi har aldri hatt problemer med å nevne andre ekstremister eller massemordere ved navn. Har du noen gang byttet ut navnene Hitler, Osama bin Laden, Mullah Krekar, Stalin, Pol Pot eller Saddam Hussein med "han som ikke skal nevnes ved navn"? Er det fordi at det er noe dypt inni oss som synes det er skamfult at vårt samfunn kan ha avlet et slikt monster? Vårt åpne, fordomsfrie samfunn?

Jeg håper virkelig at det er riktig. At alle nordmenn nå kan omgåes våre medmennesker med nyfunnen kjærlighet, forståelse og verdighet... At dette varer lenger enn til at det første sjokket har lagt seg, og at det rekker lenger enn til vår egen ytterdør. Lenger enn til vårt nærmeste nabolag.

Jeg sender fremdeles alle mine varmeste tanker til de etterlatte, til ofrene, til alle de som måtte være vitne til disse umenneskelige gjerningene... Jeg håper de alle får all den hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet. Jeg håper at så god hjelp finnes. La oss ikke glemme det som skjedde, og la oss heller ikke glemme det som sto bak - hverken personen eller holdningene.

La oss forhindre at noe slikt noengang skjer igjen.

In memoriam...

The Stolen Child

Where dips the rocky highland
Of Sleuth Wood in the lake,
There lies a leafy island
Where flapping herons wake
The drowsy water rats;
There we've hid our faery vats,
Full of berrys
And of reddest stolen cherries.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than you can understand.

Where the wave of moonlight glosses
The dim gray sands with light,
Far off by furthest Rosses
We foot it all the night,
Weaving olden dances
Mingling hands and mingling glances
Till the moon has taken flight;
To and fro we leap
And chase the frothy bubbles,
While the world is full of troubles
And anxious in its sleep.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than you can understand.

Where the wandering water gushes
From the hills above Glen-Car,
In pools among the rushes
That scarce could bathe a star,
We seek for slumbering trout
And whispering in their ears
Give them unquiet dreams;
Leaning softly out
From ferns that drop their tears
Over the young streams.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than you can understand.

Away with us he's going,
The solemn-eyed:
He'll hear no more the lowing
Of the calves on the warm hillside
Or the kettle on the hob
Sing peace into his breast,
Or see the brown mice bob
Round and round the oatmeal chest.
For he comes, the human child,
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than he can understand.

~W.B.Yeats 

Fjols til fjells

Sommeren er en fin tid, selv når været ikke er helt på vår side. Det har vært fint å ha vår eldste søster og vår niese hjemme på ferie de siste ukene. Det var to og et halvt år siden sist jeg så min søster, og vi utnyttet tiden godt, med vindrikking, fjellturer, middag, skravling, konsert, pubtur... osv.  Godt å se alle søskenene på en gang, for det er jammen ikke ofte det skjer.

 Vi hadde en flott tur til Hovlandsnuten. 733 m.o.h. med bratt stigning mesteparten av veien. Utsikten der oppe skal være fantastisk, og like bak oss (på bildene) er det et høyt stup langt, langt ned... Men du ser hvor mye av utsikten vi fikk med oss? Selv om solen skinte fra blå, blå himmel da vi satte avgårde, rullet tjukk skodde ned over fjelltoppen før vi nådde frem - og vi så – vel – ingenting!

...og det er kanskje like greit, siden jeg har skrekkelig høydeskrekk...

Etter den første fjellturen, var vi blitt så innmari store og sterke at søstern, brodern og jeg la ut på en ny tur. Vi ble overrasket over akkurat hvor store og sterke vi var blitt. Det kan ha vært noe utenomjordisk som hadde streifet forbi (som her), eller det kan ha vært at de bare bygger usedvanlig små hytter på fjellet (vi lider ikke av røkke-syndrom på denne kanten av landet).

Og så trener vi litt ekstra på toppen...
 

Og idag har vi tre søstrene hatt en lang handledag i byen, før Siri setter seg på flyet hjem i natt en gang. Veldig trist og leit, og jeg gråter noen tårer for det. Men kanskje ikke så lenge til neste gang?

Uskyldens tid

–Åh, tenk å være 16 år igjen...

Nei, vettu hva! Det kunne jeg aldeles ikke tenkt meg. Er det ingen som husker alt dramaet i den alderen? Bare det faktum at håret ikke ville holde seg tupert i tredve centimeters høyde var nok til at man bare ville gjemme seg hjemme på rommet (men så  klart kunne man ikke det heller, for hva om man gikk glipp av noe utrooolig viktig?)

I fjor fant jeg dette bladet fra seksti-tallet hjemme i min mors barndomshjem. Romantikk. Flere enn meg som leste dette bladet? Hver utgave ble kjøpt og betalt samme dag som det ankom butikken. Vi leste Romantikk på stranda, hjemme på rommet, på skolebussen... Vi leste det høyt til hverandre, og stille inni oss, mens vi rødmet over utrolig flaue historier som den om de nyforelska som hang fast tannreguleringen i hverandre, og bikinitopper som falt av i bassengtimen, og Mitt første kyss-spalten som noen ganger var forferdelig romantisk, mens den andre ganger kunne høres ut som noe tilnærmet overgrep.

Men tilogmed så sent som på åttitallet var Romantikk forholdsvis uskyldig. Kanskje ikke så uskyldig som i 1969, men likevel. Grunnen til at jeg følte behovet for å vise dere denne faksimilen fra bladet, var at jeg syntes den ene setningen var helt uimotståelig søt:

"Husker du den ettermiddagen da vi kjørte hjem til deg og spilte den platen med Skeeter Davis? Vi kokte kaffe og spiste vannbakkels. Alt var fint, og du sa så mange deilige ting til meg..."

...
eh...
........ spiste vannbakkels?
Hvor i alle dager kom det ifra, liksom? Var det greia den gangen?
–Hmm... den berta der må jeg lure med meg hjem og servere vannbakkels...

Jeg vet ikke, jeg... Men, jeg tror uskyldens tid er forbi. De serverer ikke vannbakkels til jentene på Paradise Hotel (regner jeg med). De serverer ikke vannbakkels på Disney Channel, engang...


Kjære "Håpende 16-åring". 
Jeg håper du har funnet kjærligheten i løpet av de siste 42 årene. Kanskje har du funnet den flere ganger, men det er bra – så lenge du ikke fremdeles lengter etter din kjære Jan. Et øyeblikk fikk jeg en forestilling av deg - sittende ved et gammelt respateks-bord, drikkende på en kopp kaffe og spise vannbakkels, med en gammel katt på fanget, mens du nynner på nytt og på nytt: "Don't they know... It's the end of the world..? Cause you don't love me anymore, don't love me anymore, don't love me anymore..."
Jeg ville satt pris på et livstegn fra deg, slik at jeg vet at du har det bra i dag.


Fin onsdag til alle!

Sterke meninger... eller ikke.

Jeg liker at folk har sterke meninger om noe. Selvsagt ikke om hva som helst – jeg driter i folks sterke meninger om hvem som bør vinne ett eller annet realityshow. Men jeg liker at folk har sterke meninger om ting som betyr noe. Jeg trenger ikke nødvendigvis være enig i folks sterke meninger, men det at de faktisk har guts til å mene noe om enkelte ting, gjør at jeg respekterer dem.

Vanligvis.

Det finnes alltid unntak.

Hmmm... hvordan skal jeg ordlegge meg...? Altså: Enkelte mener ting, fordi de finner det veldig enkelt å mene akkurat det. Fordi noen andre legger ordene i munnen på dem, og de derfor slipper å tenke selv. Hadde de giddet å satt av en halvtime eller to til å tenke delv, ville de kanskje kommet til at de mente noe annet.

F.eks. Fra tid til annen dukker det opp enkelte saker i mediene, som enkelte tilhengere av enkelte parti, kaster seg hodestups over. De deler linker til alle som orker å se, og til alle som egentlig ikke orker. Den siste uken har jeg fått opplyst fra femten forskjellige hold at en eller annen, ett eller annet sted har foreslått å sende kriminelle innvandrere til landsbygda. Ja, men så fint da, tenker jeg. Kanskje vi kan gjøre en byttehandel, og så kan vi på landsbygda sende alle kriminelle nordmenn (og kanskje noen fordomsfulle bønder med på kjøpet) til byen. Kanskje kan vi etterhvert få en marokkansk eller asiatisk restaurant på denne gudsforlatte plassen som følge av det hele? Vi må se mulighetene, folkens!

Og når vi snakker om sterke meninger om ting i samme åndedrag som eksotisk mat: Dere har vel fått med dere diskusjonen om monstermastene i Hardangerfjorden? Jeg har ikke sterke meninger om dem, egentlig. Jeg ser ut stuevinduet, og kan herfra telle minst tjue master av forskjellig slag. Lyktestolper, telefonstolper, mobilmaster... you name it. Det faktum at de befinner seg innenfor en radius på mindre enn en kilometer, gjør dem faktisk til tjue monstermaster i min verden. Men ingen har sterke meninger om dem.

Da jeg i fjor sommer var en tur rundt hele hardangerfjorden, ble jeg selvsagt sulten på veien. Det er en lang tur, og man blir vanligvis sulten i løpet av en dag. Det var ikke ETT spisested å oppdrive. Til slutt fant vi... en kinarestaurant! Supert. Jeg liker kinesisk mat, jeg, så jeg fikk stillet sulten. Men poenget mitt er, at hvis folk sine sterke meninger imot monstermaster handler om å vise turistene norsk natur og kultur, bør vi kanskje servere dem annet enn kinamat når de kommer for å se den. Og hvis folk er redde for at man skal hogge ned store gater i plantefeltene med gran, så vil jeg gjerne minne om at all granskogen ikke hører til her. Jeg har faktisk mer sterke meninger om plantefeltene, enn jeg har om monstermastene. Men det er min mening, og mener du noe annet, så har du lov til det.

Jeg har sterke meninger om kylling. Jepp. Du leste riktig. Jeg elsker kjøtt - å bli vegetarianer ville ikke falt meg inn. Jeg skulle selvsagt gjerne fanget kjøttet mitt selv, men så langt har jeg ikke kommet. Jeg kunne gjerne spist kylling også, hvis jeg visste at kyllingen hadde vandret lykkelig rundt i gården, de ukene den levde. Men masseproduksjonen og mishandlingen av kylling, kun for å dekke våre friterte vinge-behov og vel-så-det, den vil jeg ikke være med på.

Jeg har sterke meninger om fisk. Ikke fiskeoppdrett. For all del, drett opp fisk, og hjelp dem med å gjøre det på en bra måte. så slipper vi å renske havet tomt for vill fisk for å lage fiskepinner og slappe fiskeboller av dem.

Jeg har sterke meninger om fordommer. Jeg er lei av folk som har fordommer mot grupper de ikke aner noe om. Ja, jeg har fordommer også. Det er bare menneskelig, men jeg prøver i det minste å bli bedre. Jeg plukker ikke med meg hver fordom jeg finner på veien, for å få størst mulig samling. F.eks. tenker jeg akkurat nå at, ups, jeg har kanskje fordommer mot folk som jeg tror ikke klarer å tenke selv. (Så nå må jeg ro meg i land og si at jeg er glad i dere alle, og så må jeg prøve å legge bort den fordommen, fordi at alle voksne folk klarer å tenke selv. ;) ) 

Men når man har sterke meninger, eller sier at man har sterke meninger, så bør man kanskje tenke over på forhånd om man har gjennomtenkte argumenter klar, i tilfelle noen spør deg om nettopp det.

Nå husker ikke jeg hva jeg egentlig ville med denne bloggposten. Dessuten er ikke dette en blogg om politikk eller om ting som betyr noe. Så jeg avslutter her.

Og gleder meg til at vi kanskje en gang får en eksotisk restaurant – som ikke har kylling på menyen.

Haha! Jeg har stoppet tiden!

Ville det ikke vært deilig å kunne stoppe tiden?
Men det sier seg selv, hadde jeg kunnet gjort det så enkelt, ville jeg gjort det da jeg var femogtjue – ikke nå når jeg nærmer meg førti.

Evig jakt etter tannhjul og duppedingser de siste ukene, resulterte i en heftig slåsskamp med dette vakre uret i går kveld. Selvsagt gjorde det vondt langt inni sjelen, men samtidig kan man jo ikke ta vare på alt her i verden (selv om det kan se ut som om jeg prøver på nettopp det iblant). Jeg fikk nemlig denne gamle vekkerklokka fra min onkel, for å demontere den. Dessuten, da jeg åpnet den på baksiden, var det som ventet innvendig verdt det. Men fytti katta, det var en mye større jobb å plukke den fra hverandre enn jeg hadde ventet. Det var tydeligvis kvalitet i gamle dager (og ja, klokka gikk som... en klokke, faktisk – helt til jeg kom med hammeren).

Gleder meg til å gjøre noe spennende med dette...
....og da gjør det kanskje ikke så mye at tiden fortsetter å gå...

Hurra...

Det ble syttende mai dette året også, gitt! Hurra. Jeg våknet klokken syv og ble liggende og vente på salutten, men det kom ingen salutt, så jeg håpte jeg hadde tatt feil av dagen, og la meg til å sove igjen. Klokken åtte våknet jeg igjen, og måtte innse at jeg hadde ikke klart  å sove forbi den syttende dette året heller.

Men dette året var jeg særdeles flink, og strøk det som skulle strykes klokken elleve kvelden i forveien. Det er vanligvis forbeholdt de sene nattetimene rundt klokken tre, så jeg er ikke vant til å være så strukturert. Dessuten laget jeg nye brosjer til drakten min også kvelden i forveien. Jeg syntes ikke de forrige jeg laget var fine - altfor glorete i fargen og altfor store.

Men det er utrolig hva man kan gjøre når man har et rom fullt av scrappesaker! Jeg tryllet litt med noen båndspenner, ornamentale brads fra MM, lim og chipboardrundinger, og så farget jeg alt kobberfarget med alkoholblekk (så fikk jeg brukt litt av det også!). De ble egentlig ganske bra! Og så fikk jeg byttet ut de stygge nøklene som hørte til, med noen nye fra Tim Holtz, som jeg også farget til riktig farge. Ble litt redd for at det kunne farge av etterhvert, så jeg ga det hele noen strøk med glassveske etterpå. Funket som bare det. Men egentlig ønsker jeg meg en svær middelaldersk jernnøkkel av ettellerannet slag. Selv om jeg ikke vet om det finnes engang. Forslag mottas med takk.

Tilbake til den syttende: Været var veldig opp og ned. Det holdt seg ganske greit frem til vi skulle gå i tog. Talen ble holdt og hørt uten særlig dramatikk. Etterpå skulle vi synge "Gud signe vårt dyre fedreland", men noen må ha sunget falskt, eller kanskje var bare vårherre lei av å høre den sangen den dagen, for etter første strofe, åpnet han alle himmelens sluser, og det bøttet ned over oss. Rundt oss stimet folk sammen under bittebittesmå paraplyer.

 Hvorfor i all verden kjøper vi alltid sånne bittesmå paraplyer? Hva er det vi tenker på? Hm... vi bor på vestlandet og det regner mye, men bygene er vanligvis så superlokale at denne bittelille miniparaplyen holder sikkert lenge..? Det er plass til tre hoder under en sånn paraply. Men bare hodene. Resten av kroppen må holde seg utenfor, og blir derfor kliss våte i løpet av sekunder når alle himmelens sluser åpnes. 17.mai-toget har aldri gått så fort fra minnestøtten til skolen. Vi travet avgårde i supertempo. Mesteparten av bygdas innbyggere full fart innover veien under hundre bittesmå paraplyer, og aller fremst: åtte hornmusikkanter som måtte tømme hornene sine for vann etter hver fjerde takt. Hurra for syttende mai!

MiniBoop sang solo. Hun hadde øvd og øvd hjemme. Kjempeirritert for at mamma presset henne til å bruke hårbørsten som mikrofon når hun øvde. -Kom igjen, du synger mye høyere og tydeligere når du holder en mikrofon. -Åh... men mamma, det er bare så meeeegateit! Og fremføringen gikk kjempebra, og både mor og mormor gråt en liten skvett, som seg hør og bør.

Siden det etterhvert har blitt tradisjon at Boop lar seg fotografere på 17. mai, måtte vi gjennom den delen også. Egentlig hadde jeg planer om å finne en hest som kunne være med på bildene (det kunne vært skikkelig spennende, siden jeg er livredd hester). Men siden det hadde regnet, og det var vått overalt, og siden jentungen bare ville hjem, ble fotosesjonen kortere enn planlagt - og det var sikkert like greit. Alle ble knipset x antall ganger i forrykende fart, og så var dagen over. Det var egentlig en ganske vanlig syttende mai dette året.

Daffodils og prikkete ting.

The Daffodils    
by William Wordsworth

I wandered lonely as a cloud
   That floats on high o'er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
   A host, of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
   And twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
   Along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
Tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced, but they
   Out-did the sparkling leaves in glee:
A Poet could not but be gay,
   In such a jocund company:
I gazed—and gazed—but little thought
What wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
   In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
   Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Nå når jeg ikke lenger har hage, savner jeg det helt innmari! Ihvertfall nå som solen skinner og sommeren er på vei. Altankassene og blomsterpottene er fulle av påskeliljer og spirende frø som skal bli kornblomster, ringblomster, mamelukkermer og litt annet ymse som jeg ikke vet navnene på. Tenk at jeg engang rev meg i håret over bed som måtte lukes og en hekk som måtte klippes! Åhh... som jeg savner det nå!

En 50-liters sekk med jord har gått med allerede, og det var for lite, så jeg må nok ha femti liter til. Og flere kasser og krukker. Og plutselig har jeg lyst på urtehage og sukkererter og tomater og alt annet som jeg ikke har plass til. Hvorfor hadde jeg ikke lyst på det når jeg hadde enorm hage for noen år siden? Rart, ikke sant?

Og så hjelper det at jeg fant prikkete hageutstyr i butikken her om dagen! Og de hadde mye mer også. Prikkete hagebelte og prikker, prikker, prikker... Sukk. Jeg må ihvertfall ha større altan etterhvert. Ellers begynner jeg kanskje å snike meg inn i naboens hage og gjøre hagearbeid i nattens mulm...

Påskemorgener og -dager

Ueee! Påsken er allerede over!

–Det er godt å komme tilbake til hverdagen, sa min mor idag.
–Nei, hæren fløtte meg. Det er det såvisst ikke, svarte jeg.

For hadde jeg vært sjef, da hadde det nemlig vært påskeferie i tre uker til ende. Med sol såklart. Og lysegrønne bjørketrær, og kjempedigre kryssord, og en bunnløs kilde med hvitvin. Gul marsipan skulle det være, og lesestoff (og tid og ro til lesestoff). Engelsk krim på tv hele natten, og påskeliljer så langt øyet kunne se.

Nei, nå tar jeg visst helt av. Men dere skjønner poenget: Jeg liker egentlig påsken.
For en person som hater våren, er dette en innrømmelse som sitter langt inne. Men når påsken kommer så sent som den gjorde i år, er det litt lettere.

Det var godt å tråkke ut i skogen. Ikke tenke på å snøre sekker og spenne ski, men bare vandre avgårde med kamera i ene lanken og jentungen i den andre. For sommeren er nesten her, og hvitveisen smilte til oss hvor enn vi gikk. Når hele halve slekta er samlet i påsken, passer vi også på å få gått en tur sammen iblant, så 1. påskedag tok vi med oss grill og bikkjer (nei, jeg har ikke hund) og marshmallows og pølser og kjeks og onkler og tanter og gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Veldig koselig, som det alltid er.

Jentungen fikk en ny venn, og nye venner er alltid velkomne! Gleder oss allerede til neste gang vi sees!

Og skulleruhasett! Denne holdt jeg på å tråkke på. Var ikke særlig høy i hatten når denne plutselig spratt opp en centimeter fra skoen min. Jeg tror jeg hylte. Jeg tror frosken/padda (hva er egentlig forkjellen?) hylte. Jeg prøvde å telepatere til min gamle venn Gear Bylls, men han hang i toppen av et tre og var opptatt med å bygge en seng av granbar, og dessuten ville han nok bare bedd meg spise den. Så jeg roet meg heller ned og tok et bilde av den lille tassen, som jeg – beklager å måtte si det – fremdeles syns er litt småekkel.

Velvel... Tilbake til hverdagen. Ihvertfall for noen dager...

Roser er falmet, og jeg er likeså.

Jeg er ganske sikker på at det er noe galt med meg som liker rosene best når de er akkurat sånn. Litt falmet, liksom. Kanskje det var noe som kom med alderen? Hmmm... lurer på hvorfor. Haha.

I kveld var jeg på kino og så The King's Speech. Utrolig fin film med gode skuespillere. Litt morsomt å komme hjem og finne samme Colin Firth i en skikkelig kjip film fra tjue år tilbake på tv'en.

På vei hjem fra filmen var det hjort overalt. Ikke mindre enn tre flokker passerte vi på turen hjem, massevis av lysende øyne som stirret på bilen fra jordene, og vel hjemme sto det en enslig hjort og beitet bortforbi huset også. Vi har alltid sett masse hjort her, men nå for tiden er det uvanlig mye syns jeg. Det er koselig, og de er fine - så lenge de ikke spretter ut foran bilen.

Klokka er mye, helgen er over, og boop skal snart tasse i seng. Natta.

Foggy... and smokey

foggy days

foggy daze

Jeg har vært inne i en periode med fullstendig nyhetsavhengighet. Det er noe som er skrekkelig plagsomt, for jeg sitter og zapper fra nyhetskanal til nyhetskanal, mens jeg bare irriterer meg over dårlig dekning og at det ikke kommer nye nyheter hvert femte minutt (Jeg syns egentlig verden er forjævlig for tiden, og jeg venter på at en stemme plutselig skal bryte inn og si at det kommer en ekstra nyhetssending om at alt har ordnet seg på mirakuløst vis). Så i et desperat forsøk på å rive meg løs, har jeg i kveld sett andre ting, og spilt Mario på minis Nintendo.

Og akkurat nå har jeg tatt et glass hvitvin mens jeg ser på...

...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

I tolvårsalderen var min favorittfilm...
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

Den gangen hadde jeg en litt lang sykeperiode, og jeg lå på sofaen og så et VHS-opptak av
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit (ok, nå gjentar jeg meg selv...) igjen og igjen. Jeg tror jeg kunne alle replikkene utenat.

(På sykehuset holdt jeg på å bli klin kokos av hun som lå ved siden av meg og hørte på den splitter nye Portveien 2-kassetten (du vet, den med Ta en potet), men jeg tipper hun ble sprø av å høre meg sitere the Bandit og nynne på East Bound and Down også... :-S )

Når jeg ser den nå, skjønner jeg ikke helt den gamle fascinasjonen, og replikkene har jeg visst glemt for lenge siden. Men jeg vil nå likevel påstå at Burt Reynolds var tøffere enn Jonas Brothers.

Det var egentlig bare det jeg hadde å si idag. Jepp. Bare det.

Overstått morsdag

Fantastisk å bli vekket grytidlig en søndags morning av en 7-åring (snart 8-åring) som gratulerer med morsdagen med egenlaget rosa kort, og hjerteformet, glitrende kjøleskapsmagnet som hun også har laget selv. Og sjokolade! (Fordi mamma elsker sjokolade!) Og hårspenne som hun har plukket ut selv, fordi det matcher armbåndet hun kjøpte til meg til jul :)

Det er hektiske dager, og jeg må innrømme at jeg slukner en stund på sofaen hver kveld for tiden. Jeg ryddet kroken min litt, slik at jeg skulle få plass til å sette meg ned å lage noe, men det ble med ryddingen, og ikke engang det. Men på søndag... kanskje. På søndag. Eller neste søndag. Eller ihvertfall til høsten.

Men nå skal jeg finne meg en mozartkule, og så skal jeg kaste bort flere kveldstimer på å gjøre stort sett ingenting. Jepp.