Da Boop møtte fru Nisse

MiniBoop tror ikke lenger på nissen - sier hun. Hun tror på tannfeen, men ikke på nissen. Da hun nylig mistet en tann, ble den lagt på ordentlig vis i et glass med vann i vinduskarmen. Under glasset lå et brev til tannfeen: "Tusen takk for pengene jeg fikk sist!". Litt senere på kvelden hadde det dukket opp en ny lapp: "God Jul, tannfe!". Og tannfeen ble nok glad, for neste morgen lå det penger i glasset igjen.

Men nissen finnes ikke. Ikke ifølge miniBoop. Derfor våget Boop seg frem med følgende forslag på julaften:
-Hva syns du hvis ikke nissen kommer til oss i år?
Fire stykk PetShop-figurer og en tom adventskalender klasket rett i gulvet, mens jentungen ble stående rett opp ned og stirre måpende:
-Men... men...
-Var det ikke du som ikke trodde på nissen?
-Jo, men det var fordi at forrige jul var det pappa! Jeg vet det! Jeg vet det! Den hadde pappas soldatsko, og den ene skoen hadde akkurat samme ripe som pappa har i sin sko!
Tror hun, eller tror hun ikke? Her må man trå varsomt. Dette kan ende i forferdelse på selveste julaften.
-Vel, mamma tenkte at hun kunne ringe nissen og si at han ikke trenger å komme til oss i år. Du vet, han har det jo travelt, og...
-Men! Men! Men...
-Ok-Ok-Ok... slapp av. Da skal ikke mamma ringe til nissen, da.

Etterhvert som kvelden siger på, ankommer julegjestene, og vi benker oss rundt julemiddagen.
-I år kommer vel ikke nissen, sier mormor.
-Hmm... Jo, jeg håper det, svarer Boop, og fortsetter noe mumlende bak en gaffel med pinnekjøtt: -Noen som føler seg spesielt kallet?
Stillhet.
Vi kan høre en fårepinne falle, hvis en fårepinne hadde falt.
Problemet er vel helst at alle vet at gjenkjennelsesfaren har blitt større etterhvert som årene har gått.

Julemiddagen er vel plassert i mette mager, og Boop må ut og lete i boden etter ekstra dyner til gjestene. Hun stabler seg seg bortover i snøen på stiletter.
I boden møter hun fru Nisse.
-Neimen! Hei, fru Nisse. Hva gjør du her?
-Jeg kler meg ut som mann, Boop. Nissen gikk på bar i går, og kom ikke hjem. Nå må jeg steppe inn og redde julekvelden, mens han sikkert synger karaoke med et par grønnkledde alveberter i stripete stay-ups, den... den d...støvelen!

Det er bek mørkt i boden. Fru Nisse sliter med å finne retten og vrangen på maske og løsskjegg.
-Kult! Vi har like sko, du og jeg! utbryter Boop. Stilettskoene til fru Nisse kan skimtes på gulvet. Hun har  tråkket oppi et par selskinnsko som er åtte nummer for store. Og hun trekker nå en altfor stor bukse utenpå minikjolen, mens hun stapper en enorm hodepute ned bak linningen.
-Hmpf! Hvor lavt skal man egentlig måtte synke? grynter hun. -Veldig mye poeng i å trene Zumba hele høsten, bare for å skjule det hele med billig polyestervatt når jula omsider kommer. Hun trekker den røde frakken på seg og snur ryggen til.
-Ser rumpa mi feit ut?
-Aner ikke. Det er altfor mørkt her.
-Har du ikke lommelykt?
-Glemte den.
Fru Nisse banner.

Hun tar på seg den gamle, fæle nissemaska med lerretsstruktur. Det ser nesten ut som om nissen har en sjelden hudsykdom. Skjegget er nesten borte, det henger bare noen fjoner igjen på det ene kinnet. Øynene er som gapende, tomme hull.
-Øh... ville det ikke egentlig vært bedre uten maske? foreslår Boop.
-Og vise barna at nissen bruker sminke? Spør hun hånlig. -Er du klar over hvor lang tid jeg brukte på sminken idag? Jeg skulle egentlig vært på juleparty hos Påskeharen jeg! Er du klar over hvor bra de festene er? De varer og varer og varer og varer...
Fru Nisse blir drømmende i blikket, og Boop må minne henne på hvor hun er, og hvorfor hun er her.

Boop rekker henne det ekstra løsskjegget, og prøver å plassere det noenlunde riktig utenpå maska. Strikken er for lang, så det blir hengende nedunder haka.
-Burde du ikke ta av deg de store øreringene?
Damen stirrer surt tilbake, river av seg den ene ringen, og legger den trygt oppi den ene skoen. Den andre øreringen forsvinner inni skjegget et sted, og blir hengende fast. Det er umulig å få den løs, og den blir hengende der som et siste feminint trekk ved nissen.
Hun trekker en rød nisselue langt nedover hodet før hun forsvinner ut av boden og blir borte rundt hjørnet. Frakken er på vranga, men det er det for sent å gjøre noe med.

Boop går tilbake til ærendet sitt i boden, og leter etter dyner til gjestene. Hodeputene er borte, men ellers finner hun det hun trenger.
Når hun kommer tilbake til juleselskapet er gaveåpningen igang.
-Mamma, nissen var her mens du var borte!
-Ånei! Gikk jeg glipp av nissen?
-Ja, han var her! Men han snakket ikke noe. Bare laget rare lyder! Og vet du hva?
-Hva da?
-Han gikk på kjøkkenet og stjal røykpakken din på vei ut!

-Makan til tjuvradd, tenker Boop. -Neste år ringer jeg definitivt til nissen og sier at han ikke trenger å komme!

God Jul!

Etter intensiv rydding og vasking og pynting i siste liten igår, ble det noenlunde jul her i huset også. Og ute har snøen lavet ned. I går var vi og hentet juletre til foreldrene mine i skogen. Dere ser at det er svært, men de bruker selvsagt bare toppen. Resten blir til ved :)
 

 
MiniBoop og jeg var oppe tidlig, tidlig idag. Nå sitter hun og koser seg med innholdet i julestrømpen sin, og jeg sitter og lurer på hvor jeg skal begynne på gjøremålene for idag.
 

 
Bl.a må jeg pakke inn litt flere gaver, rydde noen kroker rundt omkring, og kjøpe poteter - hvis de har flere igjen i butikken. Om noen timer blir huset fullt av folk.
 

 

Jaja... Jeg ønsker dere alle en riktig God Jul!

Kos dere masse i kveld :-)

Juleforberedelser... snart.

Det ramler inn forespørsler om jobbing nå i førjulstiden. Noe som betyr at jeg må ta meg selv i nakken, og begynne ryddingen og pyntingen til jul snart - ellers blir det kanskje ikke nok tid før julaften. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å være flink i år, og det hele gikk ganske bra frem til for to uker siden.

Plutselig oppdager jeg at atter engang har vi kommet halvveis i advent, og jeg er veldig på etterskudd med alt! Hel...goland!

Men julekransen er oppe :)) Den fine, fine julekransen, som jeg sikkert postet i fjor også, men som er så fin at jeg sikkert kommer til å poste den hvert år. Get used to it. Og kassene med resten av julepynten har stått midt på gulvet i gangen i en uke. Kanskje på tide med et dypdykk.

Så dette er bare en post for min egen del, mens jeg sitter her med kaffien og psyker meg opp til julerengjøring. Kanskje funker det sånn at hvis jeg skriver om det, så må jeg fullføre det.

Grønnsåpe! Here I come!

Snart...

Årets Pepperkakehus

Sånn i tilfelle du kjeder deg i desember... Du kan jo lage et pepperkakehus!

Super måte å få tiden til å gå. Egentlig. :-) 

Og, nei - jeg kan fremdeles ikke bake. Men sååå bra at man kan kjøpe ferdig deig!

 

Fra snabelskøyter til Susan

Jeg vokste jo opp på 70- og 80-tallet... Og hør nå her, alla barn: Den gangen gikk ski og skøyter i arv i generasjoner. Vi følte oss superheldig siden slekten endelig hadde lagt bestefars snabelskøyter på hylla, og erstattet dem med moderne versjoner fra tidlig andre halvdel av nittenhundretallet. Den gangen var det tilogmed populært å se på skøyter på tv, folkens! Alt som kunne krype og gå samlet seg foran skjermen for å se Maier og Hjallis og Kuppern gå rundt og rundt på isen i forrykende tempo. Skøyter var greia den gangen. Skøyter, og rare kallenavn som Pølsa og Bønna og Hjallis og Kuppern, var definitivt greia.

Sonja Henie var ut. Sonja var avleggs og fisefin og rosa og svarthvitt og definitivt ut. Nå skulle det være gressgrønne boblejakker og oransje luer... og skinnende, lange lengdeløpere. Bøy i knea, Boop! Henda på ryggen. Skyv ifra! Og skyv ifra! Jepp. Vi hadde gått over på lengdeløpere. Jeg var aldri født med ski på beina, og kanskje ikke med skøyter heller - men om jeg hadde vært fødd med skøyter på beina, så ville det vært lengdeløpere.

I skapet lå et flott par kunstløpskøyter... De var så hvite at jeg måtte knipe øynene halvveis sammen for å klare å se på dem uten å bli blendet. De hadde lange, hvite snørelisser og elegante, små meier med små tagger fremme. Jeg visste ikke hvorfor de taggene var der, for sånt no hadde vi ikke på lengdeløpsskøytene. Men åh... så fine de var. De var arvegods de også, fra min eldre kusine, og de var altfor store for meg. De var jo voksenstørrelse. Dessuten var jo ikke sånne skøyter helt greia heller. Hvem tar vel ny norgesrekord på 5.000-meter på kunstløpskøyter? Så jeg gikk der og myste inn i skapet i boden med jevne mellomrom i mange år.

Men så gikk det mange, mange, mange år uten at jeg hadde skøyter på beina. Helt til ifjor faktisk, da jeg hentet frem de fagre skøytene fra skapet. De var ikke så blendende som de engang hadde virket. Og skinnsko som ligger ubrukt i over tredve år, blir ganske stive og vonde å ha på såre, gamle føtter og svake, gamle ankler. Jeg skjønte fort at dette kom ikke til å fungere.

Så - for å gjøre en lang historie kort, var jeg nær ved å si. Men jeg ser jo nå at den lange historien som skulle bli kort, ble ganske lang likevel...
Jeg har ihvertfall kjøpt meg nye skøyter!
Og gjett hvilke skøyter!

Det står tilogmed Susan på dem med gullskrift. Kan det bli søtere da?