Skjelett, marihøner og litt do-prat.

-Du skal få bestemme helt selv hvordan vi skal pynte til bursdagen din! hører du deg selv si, mens du inni deg smiler et lurt smil. Du vet nemlig at enhver jentunge på fem vil velge rosa barbie-tema, og du vet at alt du trenger er en kjapp tur innom Nille i lunsjen, for der har de alt du trenger til en veldig billig penge.

-Kan jeg velge helt, helt selv?
-Jepp! akkurat det du vil! (Nille, here I come...)
-Åhh...! Da vet jeg det, mamma! Skjelett- og Marihøne-bursdag!!

(Skjelett og marihøne?? What the...? Hva skjedde med Barbie? Hva skjedde med Nille?)

-Sikker på du ikke vil ha Barbie-bursdag?
-Nei! Skjelett-bursdag!! Og marihøne!
-Lynet MacQueen, da?
-*fnis* Nei, men mamma da..! Det er det jo guttene som har!

(Jeg grubler. De eneste skjelettene jeg har i skapet, skal forbli nettopp der.)

-Men mamma vet jo ikke hvordan man pynter til en skjelett-bursdag?
-...og marihøne, mamma. Vel, vi bare maler skjeletter på veggene og over alt, liksom!
-Nei, det tror jeg ikke er en god ide, vennen min.
-Åh! Men jeg vil jo ha en skjelett-bursdag!!!

*gulp*

Hva skal vi stakkars foreldre i tidsklemma gjøre?
Det første jeg gjør er å utsette mer grubling til i morgen. Skyve det foran meg, og heller panisk finne på noe lurt i helga.

Vel overstått påske forresten. Jeg var litt incommunicado i påsken da jeg var på vestlandet. Det var en fin tur, og selv om været var litt opp og ned, var det for det meste fint (og kaldt!). Vi holdt på å blåse av ferga første dagen, både jentungen og jeg. Det blåste sidelengs snøstorm før vi la til land, og et øyeblikk så jeg meg selv som Mary Poppins, flyvende avgårde i høyhælte støvletter og sort kåpe, med en unge hylende i hånda. Vi hadde nok ikke flydd langt, den halvt hevede baugen ville nok fått meg raskt ned på bakken igjen.

Etter en lang, lang togtur på onsdag, var vi hjemme igjen. Da hadde dagen startet med en ny (roligere) fergetur, en halvtimes biltur, som ble avsluttet med en bilsyk femåring som spydde over hele seg, klesskift i vegkanten på motorveien, kjapt møte med svigermor, og så åtte timer med tog. Kryssord er verdens beste tidsfordriv på tog, men ikke lett når man skal underholde og svare 200 ganger på om vi snart er fremme. Derfor ble det lite kryssord denne gangen. Første gangen jeg svarte på om vi snart var fremme var ved Arna stasjon. Fem minutter etter at vi forlot Bergen.

Toalettene på gamle tog er forresten ikke laget for folk som følger barn. Eller barn i følge med voksne om du vil. For det første - du kommer deg nesten ikke inn der når du er to stykker. Og så er det nok ikke lett for enkelte å treffe riktig når toget er i bevegelse, så man skal jammen se hvor man plasserer hender og føtter også - uten å gå for mye i detalj. Og når vi først er inne på det - togfolka har ihvertfall forstått én ting. La for himmelens skyld dørene i så små rom gå utover.

Skal man følge en unge på do på ferga, kan man risikere å bli med noen ganger tur/retur over fjorden. Det er et puslespill å komme seg ut av et rom på én kvadratmeter, inkludert doskål og vask, når døra går innover. Kommer du et sånt dilemma, kan det være verdt å vite at jeg kom meg ut av klemma (bokstavlig talt) ved å få ungen til å stå oppå dolokket mens jeg fikk åpnet døra nok til at vi kunne smyge oss ut.

At det går an å ha så mye å si om toaletter. Ja, jeg kunne fortsatt og fortsatt... nevnte jeg mangelen på papir? Nei, det glemte jeg - men det kan være det samme. Jeg oppdager vanligvis sånt tidsnok. Stakkar sjel som ikke gjør det. Tenk å sitte midt på fjorden og oppdage noe slikt.
Jeg vil ikke tenke på det engang..

Nå skal jeg tenke på skjeletter og marihøner.

snakkes snart.

Look who's talking - again!

Oisann. hele fire stykker som slet seg gjennom monologen min her om dagen. Takk til dere for at dere hørte på meg... Jeg trodde ikke det var noen som besøkte denne bloggen lenger, nesten.

Helgen har kommet og gått. Jeg har ikke fått gjort halvparten av det jeg skulle denne helgen. Jeg vasket 3,5 vinduer, og så var jeg lei av det. Jeg hadde nok ikke vasket dem engang, hadde det ikke vært for at solen fant ut at den skulle skinne ekstra på akkurat mine vindu, og avsløre trehundreognitti klissete håndavtrykk og litt lim etter ymse klistremerker som har blitt klistret der de siste ukene.

Og så har jeg laget ett - 1 - kort. Sukk... jeg skulle være skikkelig effektiv, og lage 20 konfirmasjonskort, men det får bli i morgen - eller dagen etterpå... Jeg laget ett Magnolia-kort som kan sees her, dersom du har interesse for det.

Resten av helgen har gått med til å jobbe med neste kolleksjon fra Papiliostamps (som blir helt annerledes enn de tidligere). Og dette er foreløpig en hemmelighet jeg deler med dere få sjeler som besøker denne bloggen. (Jeg er veldig happy med denne så langt!)

Tenk at det allerede er påske igjen! Ja, jeg vet at påsken er litt tidlig i år, men likevel... Det var jo nettopp forrige påske. Jeg skal en tur hjem til det vakre vestland, og jeg gleder meg til det. Påsken handler så mye om tradisjoner og vaner, og det er alltid der "hjemme" det er mest påske for meg.

I mitt forrige innlegg nevnte jeg et program som - ja - går (gikk) på Discovery channel.. Jeg er håpløs når det gjelder disse kanalene. Jeg vet ikke hvorfor, men med en gang klokken passerer tolv om kvelden, så må jeg liksom bytte over til Discovery, Discovery travel & living eller Nat. Geographic. Jeg vet at det er mange som meg der ute - men har dere merket en ting? Det er ikke det samme på dagtid! Det er så rart. Man kan se på krabbefiskere med den største interesse klokken tre om natten, men forsøker du å se det samme klokka fire om ettermiddagen så er det bare det dølleste ever!

Når det gjelder fiske, så ser jeg ikke sånne program p.g.a. dramaet, men mer bare for å se de høye bølgene. Jeg føler nesten jeg kan kjenne lukten av sjø når jeg ser det synet, og jeg elsker lukten av sjø. Jeg skulle gjerne ha fisket hele året (Det må være en rest av nordlending i meg etter den delen av slekta). Det er merkelig - jeg er ikke akkurat den mest tålmodige. f.eks. holdt jeg nesten på å smelle hele laptopen i veggen idag, da den ikke kunne finne scanneren samme hva jeg gjorde. Men når det gjelder fiske, kunne jeg sikkert sittet i to døgn i strekk uten å få et eneste napp. Jeg er alltid sikker på at dersom jeg venter bare 10 minutter til, så napper det, og hvis ikke, venter jeg bare 10 minutter til. Jeg har en engels tålmodighet når det gjelder fiske, men bare der.

Forresten. En ting til: Liker du sangen Betty Carter synger på siden her? Jeg glemte å si så mye om den sist. Den er av Kurt Weill, og finnes på CDen September Songs, som er en herlig samling av Weill-låter med kjente musikere som Elvis Costello, PJ Harvey, Nick Cave, Lou Reed m.fl. Jeg har hatt denne i hus i flere år, og er kjempeglad i den.

Jepp. Så fikk jeg jammen lirt av meg en del i dag også.

Telle sauer, eller skrive tull?

Jaddajaddajadda... jeg er en skikkelig elendig blogger. Jeg trodde jeg skulle bli bedre, men det ser ikke ut til at noe virker. Med tre blogger, hvor alle tre blir mindre og mindre oppdatert, er det tydelig at jeg bare rett og slett s**er i blogging.

Nå har jeg lagt inn Betty Carter på siden her, slik at jeg kan lokke meg selv inn her, og kanskje bli fristet til å skrive noe i blant. Eller jeg kan gå til plan B, og skrive til krampa tar meg nå, og med god samvittighet vente i noen måneder til før jeg blogger igjen.
Du står ved et veiskille her: Du kan velge å lukke øya halvveis igjen, dempe belysningen, lene deg godt tilbake, og lytte til Lonely House mens du nipper til et glass rødvin (eller brus om du er av den typen). Eller du kan velge den noe mindre atraktive ruten, og lese videre når jeg nå skal skrive altmulig om absolutt ingenting verdt å vite.

Ok...
kremt...
(hva er det egentlig folk skriver om i bloggene sine?)

La meg begynne med... Ja! Jeg gjorde mitt tapreste forsøk på å starte et nytt og bedre Martha Stewart-liv. Scroll ned, så vil du se at jeg faktisk har filtet tilogmed. Og jeg gjenoppdaget makramé her for litt siden. Ikke fordi jeg egentlig liker det, men fordi jeg fant ut at det var en ting man absolutt bør kunne hvis man skal være som Martha Stewart, og slik at jeg en dag kunne ha en blogg hvor jeg viste frem mine fantastiske makramé-kreasjoner. Etter 30 nesten like armbånd (som luktet kumøkk - ja, hamp lukter kumøkk - jeg anbefaler ikke å smykke deg med hamp en kveld på byen), ga jeg opp det prosjektet. det ble rett og slett litt kjedelig i lengden - over, over, under, gjennom, bladibla, omattatt og omattatt. Men jeg lærte meg ihvertfall å lage makramé, og det kan bli nyttig dersom jeg en dag finner ut at jeg skal bli sjømann (visste du at det var sjømenn som startet med makramé? Du kan altså klandre sjøens helter fra fortiden for de skrekkelige uglene og hengeplante-dingsene du måtte knyte i formingstimene - makramé er ikke oppfunnet av damer med sans for nips.) Men all ære til Martha og alle som er som henne (innerst inne har jeg fremdeles en drøm om at jeg kan bli en del av den klubben...)

Og så var det den politiske perioden... Den begynte med at jeg satt ved middagsbordet og diskuterte verdensproblemer slik jeg ofte gjør. Det vil si, jeg diskuterer egentlig ikke. Jeg bare forteller hvordan verdensproblemer lett kan løses hvis ting bare ble gjort på min måte. Det var da jeg fant ut at bloggen min måtte bli et sted for mine politiske ytringer, og hvis bare folk kom og leste det jeg skrev, ville jeg bli valgt til ny statsminister på flekken, og jeg ville bli hyllet som den som løste alle verdens kriser på rekordtid - og dette hørtes så slitsomt ut, at jeg fant ut at det nok var best å holde meningene mine for meg selv. Dermed ble min politiske bloggekarriere avsluttet før den begynte (og det var kanskje like greit, for det er egentlig mer enn nok av slike blogger der ute).

Andre tema:
Filmer: Ser nesten ikke filmer, og de jeg ser er så gamle at ingen gidder å lese om dem.
Musikk: Hører ikke spesielt mye musikk, og den jeg hører er så gammel at ingen gidder å lese om den.
Bøker: Leser faktisk litt bøker, men de jeg leser er så gamle at ingen gidder å lese om dem.
Mote: Bwahaha

Men dette er min blogg, og jeg kan skrive om det jeg har lyst til, og så lenge ingen sikkert gidder lese, likevel, så kan jeg avsløre skikkelig pinlige detaljer om meg selv...

...Som at et av mine favorittprogrammer på tv handler om folk som fisker krabbe i Beringhavet. En gang i uka, når resten av verden sover, finner jeg frem min mørke sjokolade og ser på skikkelser i oransje oljeregntøy som kaver rundt på våte, isete dekk og drar opp krabber. (Ja, jeg nevnte jo at jeg trente til jeg kanskje en gang blir sjømann!)

(Nå er jeg skikkelig lei av å skrive, altså)

Jeg merker at blikket mitt oftere og oftere søker tv'en, i et desperat ønske om å finne noe som kan få meg bort fra min plan om seks måneders blogging i ett innlegg. Men fytti katta, det er masse rart på tv om natten. F.eks. utallige program om oppussing. Når ble dette som en slags idrettsgren som skal fullføres på kortest mulig tid? Hvem vil vel ha besøk av noen som sier de skal fikse opp hele huset ditt på under en time? Enhver raring skjønner vel at sjangsen er stor for at resultatet blir deretter. Hadde noen "overrasket" meg med knall lilla soverom, og stuevegger av trespon... la meg bare si det sånn, at de hadde ikke ønsket å overraske meg flere ganger.

Nei, nå gidder jeg ikke mer. Det er ikke noen som har lest helt hit likevel. I så fall er de rarere enn meg. Så jeg sitter her - i min blogg - lonely house.