Noen ganger snubler jeg innom denne bloggen, og da tenker jeg at: wow, her er det lenge siden det var oppdatert...
Og så tenker jeg at jeg kanskje burde skrive noe her. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg!
Masse! Jeg har et helt superspennende liv
(Neida, jeg har ikke det. Jeg bare prøver å høres skikkelig kul ut). Men jeg kan jo lire av meg
utrolig mye om
utrolig lite. Jeg må bare vente til jeg er i det rette humøret. Men når jeg er i det humøret at jeg kan lire av meg mye om lite, så velger jeg ofte å heller krype langt under et teppe og holde meg der til det maniske går over.
Nå som julen er over
(Det var trettende dag jul idag!). Og nyttår. De greiene er over, da kan jeg nesten ikke utsette det lenger. Dere må jo ikke tro jeg har vandret heden.
Jeg er her.
Julen, ja. Er det ikke rart? Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men det var det der om julaften på kjerringa. Bokstavelig talt. Kjerringa altså... og julaften. HVERT eneste år sier man at
...jeg skal begynne tidlig i år. Åh, som jeg skal bake og kose meg, og alt skal være klart lenge før jul: Pepperkakehus, sju slag, juletre og samtlige julegaver! Jeg skal bare nyte den siste uka før julaften. Jeg skal slenge beina på bordet, drikke te - ikke sånn pose-te, men skikkelig te - som lukter jul, og jeg skal se alle slags suppete filmer på tv og lese alle bøkene jeg tenkte å lese i år, og brodere initialene mine på lommetørkler, og henge opp pepperkakehjerter i vinduene. Og når jeg ikke gjør sånne koselige husmorsysler skal jeg lage en snømann og en snødame som omfavner hverandre.
Kyss meg der sola aldri skinner.
Fire dager før jul så leiligheten fremdeles ut som et bomba bordell. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle plassere juletreet. Alle aktuelle plasser var opptatt av møbler, papirhauger, stabler med leketøy, kartonger med julepynt, poser med julegaver og fiendtlige kolonier hybelkaniner. Jeg bestemte meg for at dagen skulle brukes til rydding.
Er dere flinke å rydde under press? Jeg er
superflink. Ikke bare ryddet jeg. Jeg ommøblerte også. Det er spennende. Man begynner med å samle alle møblene i en haug i et hjørne. Hvis kommoder og skjenker er tunge, tar man ut alle skuffene - med innhold - og stabler slik at de danner et skeivt tårn oppi sofaen. resten av møblene balanserer man oppå salongbordet
(hvis man klarer å løfte dem over alle haugene med småting som ligger rundt på gulvet). Ikke forvent hjelp. Det er noe med familier... de står vanligvis bare i en klynge og ser måpende på deg når du begynner å ommøblere. Når du har fått plassert de møblene du vil beholde der du vil beholde dem, kaster du resten utfor terrassen. Så kan du begynne å plassere alle småtingene som har ligget i hauger på gulvet det siste halve året. De dytter du oppi alle skuffer og steder hvor det er ledig plass
(etter at du har tømt noen skuffer utfor terrassen). Hvis du kaster nok ting utfor terrassen, skal du se at leiligheten blir skikkelig ryddig til jul! Har du tenkt litt strategisk, har du også plass til juletreet.
Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.
Tre dager før jul var det altså tid for å skaffe juletre. Siden jeg jobbet på dagtid, måtte kvelden brukes til juletrepynting. Jeg skulle jo tross alt bruke de siste dagene til å ha beina på bordet, drikke te og... ja. du vet. Når det er
ett eneste juletreutsalg i tilgjengelig omkrets, bør jeg huske til neste år å være tidligere ute. Jeg er ganske kresen på trær, og de trærne som var igjen, var ikke helt... min greie. Men etter masse
ellemelledegfortelle, endte jeg opp med et som var veldig fint én meter, og veldig stygt én meter. Det var nesten som om alle greinene hadde ramla ned og hang altfor tett nederst på treet, og så var det ingen greiner igjen på toppen. Det var helt sikkert et
dametre - på min alder.
-Det gjør ikke noe, sa jeg til meg selv. -Jeg kan flytte greinene lengre opp. Man gjør det med mennesker, man kan gjøre det med trær. Så hjem fra jobb jeg kom den kvelden, i kjole, høye hæler, og verdens mest pæreformede dametre på slep. Familien hadde sikkert ikke kommet over sjokket fra dagen før, for de sto fremdeles bare og måpte. Så jeg kjempet meg vei inn på badet med treet mitt, en sag og en drill. Jeg var så oppglødd at jeg glemte å bytte klær. Først da jeg satt på badegulvet, med treet liggende diagonalt fra inni dusjkabinettet og ut badedøra til gangen, og sagde av den nedeste desimeteren, oppdaget jeg at jeg fremdeles hadde kjole på. Og høye hæler, og en ny strømpebukse som hadde raknet tre forskjellige steder - og barnåler på vei mot steder ingen barnåler noen gang bør dra.
Og så var drillen utladet. Og laderen var borte vekk. Sett på makan. Treet mitt så ut til å måtte være pæreformet hele julen. Leiligheten ble endevendt igjen, men ingen lader. Jeg etterlyste den hos venner og kjente hvor jeg og drillen min hadde vært i løpet av året
(det var egentlig ikke så mange steder...), men ingen lader var å finne.
Så jeg pyntet mitt pæreformede tre som det var, og tenkte at
-Jaja, man skal jo ikke tukle med skaperverket. Treet mitt er vakkert som det er. Og det ble faktisk ganske ok. Det var jo likevel så mye pynt, at man egentlig ikke kunne se treet uansett.
Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.
To dager før jul var det pepperkakehus-tid. Brodern og jeg hadde forlengst startet på pepperkakehuset, men når man skal jobbe, pynte juletre, rydde og ommøblere leiligheten, handle julegaver, bake sju slag og slenge beina på bordet og drikke te... vel, da utsetter man jo pepperkakehuset ikke sant? Noe som er en shame, for vi laget jo verdens kuleste pepperkakehus!
(Nei, jeg er ikke beskjeden egentlig). Vi utsatte det så lenge at det ble liksom aldri lagt ut i bloggen i år.
Derfor har jeg lagt det ut nå (se linken for flere bilder, selv om noen sikkert har allerede har sett det andre steder)
Vi satt til langt på kveld og koste oss med å lage ferdig huset og figurene.
Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.
Én dag før jul var det på tide å gjøre ferdig alle julegavene som var hjemmelaget. Bilder skulle i ramme, ting skulle strikkes ferdig, dampes, monteres. Detaljene er ikke verdt å skrive om. Dere vet at sånt tar fem ganger lenger tid enn man tror på forhånd. Jeg ble
såvidt ferdig.
Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.
Så var det tid for å slenge beina på bordet, drikke te, og innse at det ble ikke sju slag i år heller. Det ble ikke snømenn som omfavnet hverandre, Det ble ikke snø engang. Men det ble juletre, og pepperkakehus, og julegaver.
Det ble jul.
Og på nyttårsaften fant jeg laderen til drillen!
Den lå innimellom damaskdukene i en skuff der jeg ryddet fire dager før jul...
...til neste år blir det et perfekt tre.
