De fires tegn

Bildekilde: Bokelskere

Rett etter påske, da alle andre hadde meska seg med usannsynlige mengder med påskekrim på melkekartongen, smarttelefonen, tv-skjermen, nettbrettet og mellom boksidene, var det min tur. Jeg leser jo ikke så mye krim, et par ganger i året, bare. Og det er det samme for meg når jeg leser den, så lenge leseren i meg ønsker å lese krim. Derfor blei det etterpåskekrim, skrevet av ingen ringere enn Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Og boka er De fires tegn fra 1890. Min utgave er oversatt av Nils Lie (1902-1978) og kom ut på Bokvennen i 2016.

De fires tegn er en av de mest berømte tekstene med den ikoniske mesterdetektiven Sherlock Holmes i hovedrolla. Forut for denne finner vi En studie i rødt (1887), som var lesernes første møte med Sherlock Holmes. Etter å ha sysla så smått med en slik krim, ønska Arthur Conan Doyle, som opprinnelig hadde studert medisin og hadde etablert en legepraksis i Plymouth, å skrive historiske romaner, slik som heltene Walter Scott (1771-1832) og Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men da han fikk tilbud om publisering i både Storbritannia og USA med ei helt ny tekst om detektiven, kunne han ikke dy seg. Noe måtte han jo gjøre mens han venta på pasienter!

Og fram fra boksidene trer da altså Sherlock Holmes, den geniale, narkomane detektiven som stadig betraktes av sin venn og bofelle Dr. Watson, som aldri slutter å forbauses, urovekkes og imponeres av sin venns intellekt og hvis måter det fungerer på. Det er altså Dr. Watson som forteller til oss, det er han som sanser, føler og tenker, og Sherlock Holmes er en bifigur i hans fortelling om hva som egentlig hendte, for eksempel den gangen Miss Morstan trådte inn i deres værelser i Baker Street 221B og ba om hjelp til å oppklare et mysterium.

Det har seg nemlig slik at Miss Mary Morstans far er borte. Han forsvant den 3. desember 1878 og har ikke vært sett i ettertid. Han var offiser ved et indisk regiment, og hadde akkurat kommet hjem til England da han blei borte. Han rakk ikke en gang å møte datteren sin! Men nå mottar Mary årlig store, kostbare perler, levert i esker uten avsender. Og i et anonymt brev som kom med posten tidligere samme dag, er det noen som ønsker treffe henne utafor tredje søyle ved teatret. Hun skal ikke kontakte politiet, men hun får lov til å ha med seg to venner.

Det eneste som er sikkert, er at Mary nå er kommet til riktig sted. De to vennene hennes kan naturligvis være Dr. Watson og Sherlock Holmes! Slik trekkes vi med inn i ei spennende intrige med en original versjon av det lukkede roms mysterium, et reelt historisk bakteppe, eksotiske detaljer og ei effektiv etterforskning, der alt fra politifolk, hestedrosjer, gategutter og dampbåter er involvert. Og til slutt får vi naturligvis det hele forklart, i kjent stil.

I De fires tegn demonstreres en ganske annen måte å skrive krim på enn den vi kjenner i dag. Sjøl om Holmes og Watson ikke skyr et slagsmål eller er redde for å takle en drapsmann, er det kløkt, observasjoner og deduksjon som stadig driver dem framover. Bloddryppende detaljer, intense skildringer av ondskap og makaber brutalitet hører ikke hjemme her - slikt er uvesentlig. Det sentrale er intrigen, omdreiingspunktet er å få svar på spørsmåla eller mordgåten, løst opp knuta, avdekka hemmeligheter og fortidig grums. Og først når alle spørsmål er besvart og det ikke gjenstår noe å løse, er Holmes fornøyd. Det etterlater også leseren helt stappa, for ingen tråder henger og dingler. Det er rett og slett ikke noe å lure på.

Men kanskje det på mange måter er greit? Likevel: Det jeg opplever som leser, er at bøker der alt avsløres og ingenting blir hengende og dirre ved bokas slutt, fort blir glemt. Og jeg tror det blir tilfellet her også, uten at De fires tegn på noen måte er ei dårlig bok. Den er bare så veldig tydelig, eller forklart - det siste lange kapittelet er i sin helhet lagt i munnen på skurken i fortellinga. Den samme formen for bekjennelsesmonologer kjenner vi også fra Agatha Christie (1890-1976), mens en forfatter som John Dickson Carr (1906-1977) ofte klarer seg uten.

De fires tegn har hatt klassikerstatus i flere tiår. For meg innebærer det ei formulering og en forventning om litteratur som tåler tidas tann. I dette tilfellet blei jeg faktisk bittelitt skuffa. De fires tegn er innmari satt i sitt eget univers, og vipper mer mot det fremmede enn mot det eksotiske og spennende. Men det er lett for meg å si, som har røtter i norsk kultur, og ikke den britiske, der minnene om imperietida fortsatt står sterkt hos mange. Heldigvis har noen kloke hoder tenkt på nettopp dette fremmedelementet, slik at det bakerst i boka er noen sider med noter. Disse er det riktignok ikke gjort rede for i den løpende teksten, så en får finne fram litt på måfå. For- og etterordet ved Nils Nordberg (f. 1942) var derimot helt vesentlig, og ga flere fine innganger til teksten.

De fires tegn er en pen utgivelse og ei interessant bok, den har ei god krimgåte og er en spennende tittel, særlig fra et litteraturhistorisk ståsted. Og både Holmes og Watson er underholdende typer som det er fornøyelig å lese om. Men det blir ikke mer med det første, kjenner jeg, for jeg liker at ei bok er mer enn bare underholdning og fiffige løsninger.

Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben

Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.