Alfabetlesing: Norma

Bildekilde: Bokelskere

Norma Ross er ei voksen dame på rundt tretti år når mora hennes, Anita, som bor i samme bygning som henne, tar sitt eget liv. Hun hopper foran toget rett etter at hun kom hjem fra en utenlandstur. Hun rakk ikke en gang å snakke med Norma en siste gang. Norma, som alltid har vært nært knytta til mora si, forstår først ikke hva som er skjedd. Hvorfor ville hun ta sitt eget liv? Etter at sjokket er lagt seg og begravelsen er overstått, begynner Norma å undersøke moras liv og den omhyggelig reingjorte leiligheten. Hun sjekker telefonen, datamaskina, nettbanken, e-postene, besøker jobben hennes og snakker med kollegaene. Og litt etter litt trer en annen side av mora fram. Etter hvert forstår Norma at mora kanskje ikke ville dø, men at det stod igjen som det eneste mulige valget.

Oppi historia om Anitas død får vi samtidig historia om Normas liv, både som voksen og som barn, der hun og Anita bodde svært isolert langt ute på den finske landsbygda. Vi blir kjent med Anitas nærmeste venninne, og får såvidt stifte bekjentskap med Normas far, før han forsvinner ut av fortellinga igjen. Og ikke minst blir vi kjent med Normas formødre, de hemmelighetsfulle kvinnene på Naakka gård som gjorde akkurat som de ville og som hadde noe helt spesielt ved seg, akkurat som Norma sjøl. Parallelt med alt dette, følger vi også flere andre personer, som har det til felles at de ønsker å komme til bunns i Anitas hemmeligheter. Og de tror at disse avsløres via Norma.

Slik starter ei jakt på Norma, ei jakt etter hemmelighetene hennes og ei jakt etter hva enn Anita måtte skjule. Norma, som virker apatisk, sorgfull og bedøva av ymse medikamenter ved bokas begynnelse, er egentlig gløgg og har unormalt gode instinkter. Men det tar tid før hun forstår hva som foregår rundt henne, før hun får kontakt med instinktene sine og skjønner hvordan hun skal bruke dem. Da kommer et lite vendepunkt i boka, også for leseren, og vi, leseren og Norma, går fra å være de som passivt blir jakta på, til å bli de som aktivt leiter.

Teksten om Norma og de andre, som formidles til oss av en allvitende forteller som betrakter det hele utafra, er delt opp i tolv kapitler og en epilog. Innimellom nåtidstekstene, der vi får fortalt det som skjer med Norma i preteritum, slippes Anita til i det som gir seg ut for å være transkriberte videodagbøker. Denne tekstvekslinga fungerer fint, men det at alle slipper til, nærmest sagt ukritisk, fører til en kakofoni av stemmer snarere enn et interessant tverrsnitt. Det er mange mennesker - og særlig mange kvinner - å holde styr på i romanen, og bokas mange tidsplan, ulike steder og mange hemmeligheter hjelper ikke akkurat leseren med å skille snørr og bart.

Forvirra? Ja, det var jeg også. Og det er ikke til å legge skjul på at akkurat denne romanen av den prisbelønte og kritikerroste finsk-estiske forfatteren Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) ikke er spesielt god. Den er rotete fra ende til annen, framstår som lite bearbeida og ikke helt forløst eller avklart. For eksempel i forhold til noe så viktig som tematikken, som springer fra en stadig økende grad av kosmetisk industri til ulovlig surrogati. På et overordna nivå er det lett å se hva Oksanen vil si - boka er ei nådeløs skildring av forholdet mellom de som utnytter og de som blir utnytta, menn på den ene sida og kvinner på den andre. Og Oksanen peker krast på det desperate utseendefokuset i vår vestlige kultur, samtidig som hun river i stykker glansbildet av Den vellykka kvinna - hun pene med lekkert hår, velstående mann, villa, volvo, vovvov og ikke minst barn. Det er modig gjort. Men teksten og tematikken kunne med stor fordel vært formidla på en annen og bedre måte. Jeg lurer på hvilke tanker oversetter Turid Farbregd (f. 1941) gjorde seg underveis.

Norma er en rar, uventa og sjangeroverskridende roman som har sitt ankepunkt i realismen, men som litt for brått, i alle fall for min del, vipper over i magisk realisme. Det tok lang tid før jeg kom inn i teksten, og enda lenger tid før jeg forsto hva som egentlig foregikk. Og sjøl da jeg hadde lest ut boka, strevde jeg med å identifisere meg med Norma. Hun var fullstendig uinteressant i all sin tafatthet og opplevdes som uviktig, noe som er helt feil med tanke på den rolla hun faktisk spiller i boka. Slik blei fortellinga dessverre ikke bare forvirrende, men også usannsynlig og utroverdig. Særlig strevde jeg med å få grep om de fantastiske elementene, som føltes malplasserte og unødvendige. Summen av alt dette - ei jakt på Norma uten nerve, Anitas død som er et mysterium som må oppklares uten spenning, Norma som er så rar at hun er vanskelig å få tak på, ei fortid som blandes inn i nåtida uten at det tilfører noe mer, galskap, medisinering, politisk budskap og springende tematikk, gjør at jeg ikke helt forstår hva boka egentlig vil. Kort og godt vil den for mye.

Likevel har boka noen kvaliteter som naturligvis også må framheves. Forsida er for eksempel nydelig, og romanen er svært pent satt. Videre er boka full av gode og presise skildringer, blant anna fra frisørsalongen, der enkelte typer damer får så hatten - og frisyra - passer. Oksanen observerer med skarpt blikk og skildrer mennesketypene på kornet, slik at det både blir lattervekkende og trist. Ikke minst får vi se hvor kjipe og ekle kvinner kan være mot hverandre i to ulike bransjer der det tilsynelatende ikke fins etiske grenser, bare et rått maktspill, og Norma får føle på kroppen hvordan det er å ha noe andre vil ha, og blir pressa, forsøkt lurt, utnytta og tvunget for at hun skal gi det fra seg. Denne fortvila situasjonen får Oksanen godt fram, likeså hvordan Norma, Anita og noen andre kvinner låses fast og ikke kan gi uttrykk for egentlige tanker og følelser, da dette kan brukes mot dem seinere. De må utvise stor sjølkontroll, hele tida, og spille så godt at de nesten tror på det sjøl. Maktsjuke menn utleveres minst like bra. Teksten har et drivende språk og formidler ei helt særprega stemning. Så er den også den eneste jeg har lest i sitt slag.

Utgangspunktet for at jeg leste Norma, var sjølsagt at jeg likte Da duene forsvant veldig godt. Og nå tenker jeg at jeg heller skal vende nesa mot disse bøkene, med tematikk fra krigen i Finland og Estland, heller enn de andre, mer sjangeroverskridende tekstene. Jeg er så absolutt for at forfattere eksperimenterer og utfordrer, i stedet for å alltid følge konvensjoner og sjangerkrav. Men da må de samtidig akseptere at ikke alle liker det nye de kommer med. Men Sofi Oksanen, hun heier jeg på uansett!

Bokhyllelesing 8: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere

Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

Kjærleik og død

Bilete: Bokelskere

Aino Julia Maria Kallas (1878-1956), fødd Krohn, er en forfattar eg mest ikkje hadde høyrt om i det heile før eg tok til med boka hennar, Gjennom eld og vatn (norsk utgåve frå 2009). Ho vart fødd på øya Kiiskilä i Finland og var mykje i Finland og særleg Helsingfors heile livet, men budde som vaksen i storbyane St. Petersburg, Tartu, London og Stockholm før ho vende heim for godt i 1953.

Aino Kallas kom frå ein stor intellektuell kunstnarfamilie, der faren var forfattar og litteraturvitar, mora var rektor og forfattar og broren var folklorist. Ho levde eit særs spennande liv og var ei språkmektig kvinne. Aino Krohn, som då allereie hadde debutert som forfattar, gifte seg med estlendaren Oskar Kallas (1868-1946) i 1900, ein mann som var både nasjonalist og diplomat. Dei fekk fem born saman, og attmed å vere travel mor og diplomatfrue, hadde ho ein omfattande og populær forfattarkarrière der ho mellom anna turnerte mykje som føredragshaldar.

Gjennom eld og vatn, utgjeve av Bokvennen Forlag i 2009 og med omsetjingar, etterord og innleiingar ved Liv Hatle (1937-2015), er ei bok som inneheld tre forteljingar av Aino Kallas. Dei tre frittståande verka er Barbara von Tisenhusen frå 1923, Presten i Reigi frå 1926 og Vargbrura frå 1928. Forteljingane er grunna på faktiske historiske personar og hendingar dokumenterte i dei baltiske krønikene. Kallas har henta fakta frå krønikene og dramatisert liva til hovudpersonane med soger og bibelforteljingar som føredøme med tanke på stil og språk. Teksta er udramatisk, men innhaldet er stort. Forteljingane er skrive medan Aino Kallas var på sommarferie med familien på øya Hiiumaa i Estland. Alle tre verk er lagt attende i tid, til 1500- og 1600-talet. Staden er dei baltiske områda og hovudtema er elskhug.

I Barbara von Tisenhusen møter me ei ung adelskvinne, Barbara, som forelskar seg i feil mann. For tyskaren Franz Bonnius er berre ein ussel skrivar, og ho kan ikkje, som adelskvinne, gifte seg nedover i samfunnet. Då vil ho verte ståande heilt utan juridisk og sosialt vern og utan rett til økonomisk stønad eller arv frå familien, som eig mykje land i Rannu midt i Estland. Barbara er ei tenksam og klok kvinne, så ho fær til presten for å få greie på korleis lova er, og kva Gud har å seie om saka. Dinest stikk ho av med elskaren sin. Ho er viljug til å våge alt for kjærleiken! Men familien er mektig. Broren leiar søket etter søstera, han finn ho, og dommen åt dei tolv mannlege frendane og presten er nådelaus. Ho har skjenda familienamnet, ho har krenka æra til alle med namnet Tisenhusen og ho er difor utan verdi. Omgrep som ære, synd og skam er heilt sentrale i teksta.

Presten i Reigi handlar om ein mann som får ein ganske annan lagnad. Etter mange år som lukkeleg gift med den unge og vakre Catharina Eriksdotter Wycken frå Åbo, kjem ulukka. Presten Paavali Lempelius, òg kalla Lempelensis, misser embetet sitt etter ei stygg hending han urett vert skulda for, og dei to borna åt han og Catharina døyr. Etter to år utan jobb får han embete som prest i Reigi på øya Hiiumaa, heilt ut mot havet. Det er aude der, og menneska er annleis. Presten lærar seg å leve på eit anna vis. Ein dag kjem det eit tredje menneske inn i hushaldninga, den unge diakonus Jonas Kempe. Og mellom han og Catharina vert det raskt sterke kjensler - så sterke at dei flyktar saman. Men også her vert dei elskande innhenta. Dygd, synd og skuldkjensle er vesentlege omgrep.

I Vargbrura handlar det om livet til ei kvinne som skuldast for å vere varulv om natta og kone om dagen. Me møter Aalo når ho er særs ung. Skogvaktaren Priidik får auge på ho medan ho vaskar sauer med andre kvinner, og han vert bergtatt av venleiken hennar. Eit halvt år seinare er dei gift, og innan eitt år har dei ei lita dotter i lag, Piret. Men Aalo høyrer ei stemme kviskre åt ho, og ho trekkjast mot skogen. Ein natt klarar ho ikkje å stå i mot meir, og ho vandrar ut mot myra. Ho finn ein ulvefell der ute, ho tek den på seg og slik vert ho ein ulv. I lang tid held ho på slik, kvinne om dagen og varg om natta, heilt til mannen hennar finn ut av det og sender ho til skogs for godt. Like fullt kjem ho attende, og dinest ventar dommen åt samfunnet. Her er det tydeleg at teksta er skrive for å skremme folk frå synd, og helvetes pinsler er ofte henta fram.

Som ein kan sjå av dei korte handlingsreferata over, er det nokre fellestrekk ved forteljingane. I fokus er kvinna, kvinna som elskar. Og ho vert granska av presten sin eller av mannen sin, altså av eit mannleg blikk. Forteljingane er dinest skrive ned av fleire ulike menn, og pusla saman att og skildra på ny av ei kvinne (Kallas). Kvinna som elskar er ikkje ei lukkeleg kvinne. Det går ikkje godt med desse tre, men dei freister alt for å få lukke. Ei lukke korkje Gud eller samfunnet kan godta, men like fullt ei lukke.

Unge Barbara ofrar seg for kjærleiken, og me får historia frå presten, som ikkje heilt kan forstå kvifor ho er viljug til å gjere det ho gjer. Han granskar ho, som om han då vil få eit svar: Kva gjer at dette, dette samhaldet mellom mann og kvinne, er meir verd enn sjølve livet? Kvifor er det noko ho vil døy for? Kan ho ikkje berre leve utan kjærleiken? Men det kan ho ikkje. Livet utan ein slik kjærleik er ikkje verd å leve. Då kan ho like greitt døy.

Catharina bryt ut av ekteskapet for å leve med ein annan mann. Gjennom auga til presten kan me sjå kvifor ho likar Jonas, og me kan godta at dei er glade i kvarandre. Men presten fattar like fullt ikkje alt. Kvifor stikk dei av? Om natta, i kulda, midt i joledagane? At dei lever så ille som dei gjer, at dei ikkje nektar for noko når dei kan, at dei friviljug vil dømmast? Kvifor vil dei ikkje redde seg sjølve, redde kvarandre? Kvifor kan dei ikkje sjå meir enn berre den andre? Utan at Paavali tenkjer eller skriv det, er det vanskeleg å ikkje tenkje på munnhellet "kjærleik gjer blind". Og som me får seinare får lese, blindar hat med.

Aalo er den tredje kvinna. Og ho elskar mannen sin, barnet sitt og livet deira. Men ho er merkt av Satan, skriv forteljaren, som er ein namnlaus geistleg. Ho har eit svart merke under venstre bryst, som om Satan har gripe etter ho, eller kan hende ein varg har klora i ho. Ho har vargblod i seg, og ho trekkjast mot skogen og det fælslege når det kallar på ho. Om ho elskar Satan, skriv han ikkje eksplisitt, men at ho likar å vere varg, meiner han klårt at ho gjer. Ho er kvinna som ikkje kan velje, men som vert jaga åt skogen av di mannen og samfunnet og Gud ikkje godtek varulvar.  Då vert ho varg, den ho eigentleg er, for ho er i makta åt ein demon. No i dag er slike forteljingar om varulvar ikkje dei same som før (overtru), men ein kan tolke problema som ein kamp i kvinna, mellom natur og kultur, eigne instinkt, eigen vilje og eigen identitet på den eine sida, og at ho skal leggje seg under mannen på den andre, ein prosess som kan vere både smertefull og sjølvutslettande.

Og det er ei av mange moglege tolkingar som ein kan nytte på alle tre verk. Samfunnet og mannen freistar å kontrollere og styre kvinna og kjærleiken hennar, og dei sikrar seg med lov, gudstru og ekteskap som pressmiddel. Så lengje ho held seg til reglane, går det ho godt. Men kvinna vil vere fri. Å leve bunde og kua er ikkje å leve. Då er det betre at ho friviljug lèt livet.

Aino Kallas har ein stor og imponerande forfattarskap, og eg ser fram til å lese meir av ho. Ho skriv så godt! Diverre er det ikkje mykje som er omsett til norsk, men eg trøyster meg med at det kan vere meir å finne på svensk. Dei tre forteljingane i Gjennom eld og vatn er framifrå omsatt av Liv Hatle, med eit kraftfullt, klingande, susande, skildrande, arkaisk, kvikt, ordrikt, spanande og saftig nynorsk språk. Eg rår alle til å lese boka!