Murstein til besvær

I ulestreolen min er det mange tjukke bøker. Det er faktisk så mange av dem, at de totalt fortrenger de tynne bøkene og de med normalt sideantall. De har så til de grader tatt over hele reolen, og ikke bare de enkelte hylleplatene, men også golvet foran reolen og stabelen ved siden av og ekstrahyllene i de andre reolene og den store pappesken fra Mammutsalget og avlastningsbordet med bøker fra fjorårets Mammutsalg og gavebunken under bordet. Overalt hvor jeg ser, finner jeg tjukke, omfangsrike, digre, tunge, massive, omfattende, rikholdige bøker. Med andre ord: Mursteiner.

Hos meg har det altså hopa seg opp. Jeg plukker fram romaner, novellesamlinger, skuespill, diktsamlinger, essay- og artikkelsamlinger, barnebøker, biografier, ungdomsromaner, korttekstsamlinger og så videre for å lese etter hvert som året og lesehumøret går sin gang. Men de virkelig omfattende bøkene, de ulitmate, uoverkommelige klassikerne, det vil si eposene, de svært store romanene og de helt uforståelig omfattende utgivelsene, står igjen. De står og står i hylla til bokryggen begynner å falme og støvlaget på toppen er mjukt og grått. I alle fall nesten.

Fakta er at de står så lenge at jeg må lage leselister og legge leseplaner med omhu for å få lest dem. Jeg må planlegge og motivere, sette meg delmål og tvangslese, av og til må jeg krysse av hver eneste leste side for å i det hele tatt se at det går framover, at jeg stadig nærmer meg neste avsnitt, neste side, kapittel, del, slutten. Om jeg ikke gjør sånt, er jeg redd mursteinene kommer til å bli stående for alltid, i alle fall til barna har flytta ut og jeg igjen har makta over min egen fritid. Men jeg har jo lyst til å lese noe i år også. Og gjerne ei tjukk og god bok som begeistrer og fascinerer, interesserer og overrasker. Men hvilken bok er da det?

Og det er her jeg er nå. I leseutfordringa Bokhyllelesing 2017 er temaet for juni og juli å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Tjukk bok for meg er ei bok på mer enn fem hundre sider, eller med så tungt innhold at den tar svært lang tid å lese. Jeg har så mange! Og valgets kval er så omfattende at jeg nå, per i dag, fortsatt ikke har valgt bok og kommet i gang med lesinga. Jeg er med andre ord nesten en måned forsinka, og mursteinene ler fra topphyllene, der de skuer ned på meg.

Hva er det jeg så har å velge i? Hvilke bøker er det som humrer og ler innimellom omslag og stive permer? Jo, det er ingen ringere enn Det annet kjønn, Idioten, Middlemarch, Den gylne notatbok, De besatte, Sin egen herre, Usynlig mann, Den guddommelege komedie, Don Quijote, Christianus Sextus, biografien om Fjodor Dostojevskij, Faust, Buddenbrooks, Den store Sertão, Historien, Juvikfolke, Blikktrommen, Rødt og svart, Frederica-kvartetten, Mannen uten egenskaper, Moby Dick, Bjørndaltrilogien, Barnas bok, Mårbacka-trilogien, Rosens navn, Herodots Historie, Sannheten om Harry Quebert-saken, Dekameronen, På sporet av den tapte tid, Michel de Montaignes Essays, Olav Audunssøn og hans barn, Kvinnen på Wildfell Hall, Romerrikets historie, Kleopatra, Sagakongene, Herr Tristram Shandys liv og meninger og så videre og så videre og så videre.

Valget er verken lett eller enkelt. Jeg har jo lyst til å lese disse bøkene, ellers ville jeg ikke ha ønska meg dem og kjøpt dem, men jeg har ikke lyst til å ikke ha lyst til å lese dem. Ikke vil jeg ha dem på utstilling heller, og stadig bli minna på at jeg nettopp ikke har lest det jeg burde lese. Ulestreolen min er ordna etter anskaffelsesdato, slik at det virkelig begynner å haste med enkelte titler. Jeg kan da vel ikke ha ti år gamle uleste bøker på lur? Da er det på tide å gjøre opp status!

Men klassikere kommer en ikke utenom. De bør og skal leses, og for min del må de leses også. Jeg syns det hører med til allmenndannelsen, og jeg lærer i tillegg så vanvittig mye av dyktige forfattere! Sånn sett burde det være en glede å lese tjukke bøker. Det som er problemet, er tid og muligheten til å kunne fokusere. Med små barn kan en sjeldent lese lenge i fred og ro. Og enkelte av de nevnte bøkene, krever fred og ro og konsentrasjon over lengre tid, noe som er utfordrende når hverdagen er delt opp i svært mange gjøremål. 

De tjukke bøkene er altså noe til besvær akkurat nå. Og jeg kjenner at jeg heller litt mot å lese Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn, ei bok jeg likevel har på leselista i år, framfor å gå i gang med ei ny ei, som kanskje ikke begeistrer nå i sommervarmen. Men hvem veit, sommeren er lang og den endelige sommerleselista er fortsatt ikke helt på plass.

Lykke til med sommerens bokvalg, og god les! 

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Lys og mørker: Dikta til Jon Fosse

Bilete: Bokelskere

Lesinga i mai og juni, ja, faktisk i heile år, har vore sporadisk og fragmentarisk på same tid. Eg har hatt mykje å gjere med familie og to krevjande jobbar, og meir enn nokon gong har eg kjent på ein aukande angst for mursteinar - dei verkeleg tjukke bøkene. Og no har eg snart berre slike att i ulesthylla! Eg kom difor fram til at eg kunne iallfall lese nokre dikt innimellom alle gjeringane. Og slik vart det.

Dikta vart henta fram i korte stunder med fritid, til dømes etter middag og før jobb, etter jobb og før soving, før og etter møte, og medan borna leika utan sterk trong for inngrep frå vaksne. Boka eg har lese er satt saman av fire diktsamlingar, alle signert Jon Fosse (f. 1959), og heiter ganske enkelt Dikt. 1986-2000. Etter om lag to veker hadde eg lese alle dei fire samlingane, Engel med vatn i augene (1986), Hundens bevegelser (1990), Hund og engel (1992) og Nye dikt (1997).

Jon Fosse er ein forfattar eg likar godt, og eg så fram til å lese dikta. Men dei var ikkje heilt slik som eg tenkte meg. Eg er godt van med skodespela og romanane, det oppattakande språket, dei korte setningane, dei enkle strukturane og eit oversiktleg handlingsplan. Alt er skrive med dei same kontrastane og bileta, den djupe uroa, dei sterke kjenslene -  eit perspektiv som gjer verda stor og menneska små og liva korte, men ikkje utan meining og verdi. Det me gjer og den ein er er heilt vesentleg. Og lyrikken er på mange måtar ein heilt naturleg del i dette. Tematisk heng dei iallfall saman med resten av forfattarskapen: Det er sentrallyrikk om dei store tema, livet, døden, kjærleiken, havet, Gud, kunsten, sannheita, tida, augneblinken. Men forma, og formspråket, var heilt nytt.

Attmed uvan form -  ei fri og glidande form, eit tradisjonelt lyrisk oppsett, men med ein moderne og prosaisk handsaming av innhaldet, og eit anna språk - eit mykje meir poetisk og assosiativt språk, springande, frå bilete til bilete og plutseleg stille, frå det konkrete til det abstrakte, frå det nære til det fjerne, frå eit du til noko felles og så vidare, fekk eg også ei utfordring med innhaldet. Temaa var som skrive over velkjende, men presentasjonen av dei var så uvan at eg hadde problem med å følgje dikta. Resultatet vart at eg anten syntes dikta freista å gape over for mykje, vere for mykje, inkludere for mykje i eitt og det same, slik at dei nærast sprakk og vart utilgjengelege for lesaren, eller at dei var for enkle, så bunde i det konkrete og nære at eg febrilsk leita etter ein assosiasjon og ein dobbeltheit.

Å lese slik er utmattande. Særleg var byrjinga utfordrande - Fosse sprang ikkje berre frå dikt til dikt, men også i same dikt, og det var vanskeleg å få auge på ein raud tråd, eit tematisk samhald, eit omdreiingspunkt. Eit slik oversyn kom faktisk ikkje før eg hadde lese nesten heile boka. Då såg eg korleis alt hang saman, og då vart det også tydelegare kvifor forfattaren var ufokusert i byrjinga. Det er som om han skjerpar seg for kvar samling, det er ei rørsle som stig oppover, han innsnevrar frå det springjande kaotiske tilværet med mørke tankar, meiningslause, vonlause, uro og død, og meir og meir søkjer mot lys og innsikt, spørsmål som kven eller kva er Gud, kva er tru, kva er meininga med eksistensen, kva er tid, no, kunst, skaping, eit liv? Og i nokre av dikta er det som om Fosse freistar å fange ein augneblink, setje ord på det useielege, skildre det ordlause og gje bilete til det me ikkje kan sjå. På mange måtar er det eit håplaust prosjekt, men det er ein vakker og overtydande freistnad.

Samlingane stod altså ikkje så støtt kvar for seg, det var mørker og kaos, einsemd, hundar og englar, ein einsam gut, fargar, natur, nokre lydar, skuggar og lys. Dei to fyrste samlingane er prega av mange for meg fremmedarta bilete som eg hadde hardt for å visualisere. Eg tok ofte poenget i formuleringa, men såg det ikkje. Delvis trur eg det kom av dei hyppige og brå vekslingane, slik at eit bilete mest ikkje fekk stå i ro før det neste kom. Men med dei fire samlingane sett som ein heilskap under eitt, var det meir å hente. Og for kvart dikt var det som om eg kom nærare ei opphaveleg sanning, ei drivkraft, ein bodskap. Dimed vart det eit utbyte likevel, eit utbyte som krevjer arbeid hjå lesaren, men som kan gje mykje. Eg vil difor la dikta snakke sjølv.

Døme frå Engel med vatn i augene (1986)

svarte kvelvar i hjarta. Klunger, vind. Enno ei natt

med spraglete vimplar. Cowboyhattar

og nettingstrømper. Titlane. Morgon. Gammal

bøkeskog. Eg går

gjennom skogen med son min i den eine handa. I den

andre er varmen hennar

Døme frå Hundens bevegelser (1990)

når hjarta er ein måne

i kvelden

er regnet også der

og forteljinga

i kroppen

er fjellas

linjerørsle

langs himmelen

der inne

*

ein song av stein

eit hjarte i ein kveld

og alt som er

(ta tak, gå fram)

*

høyr korleis regnet bevegar seg

høyr korleis hjarta slår

høyr korleis tanken forsvinn

høyrer du regnet komme

(ein farge ser farge i regnet)

høyrer du lyset i steinen

(og kvar har steinen all si mold)

Døme frå Hund og engel (1992)

Det går og går

og alle dei døde er med oss

også dei døde går og går

i oss

går og går

alt går og går

dei døde som er forsvunne

dei døde som berre nesten er forsvunne

og alt går og går

og alt som finst

det går og går

fuglane flyg på himmelen

fisken søm under vatnet

vi går og går

alt går og går

*

ein slik kveld, i vinden, dreg du

båtane ut

og gardinene flagrar

og vindauge svarte

eit vindauge slår

ei røyst over fjorden

ein hund gøyr

eit vindauge slår og slår

og også du og vinden

så vind

*

slik kan du finne vår skrift

i dette som alltid forgår

og er regnet i vår einsemd

For vi står i regnet

med tydelege hjarte

utan sorg og skam

utan den skingrande sola utan høy

Vi står i regn og mørker

og molda skriv

oss med si klåre skrift

så utan kulde. Vår skam er altfor stor

og våre stemmer er små

våre rørsler er alltid og aldri åleine

For regnet har eit lys

og mørkret har eit lys

som når det lyser

frå ein båt på fjorden

eller frå eit einsleg hus

attmed land ein stad. Og eg ror i mørkret

den store sorga bort

Døme frå Nye dikt (1997)

eg ser ditt lys ta

sitt tilhald

i ei hand som spreier mold

over det som ein gong var, du trør din fot

og eg ser deg opne din varme

til ei forsvinnande hand

som ikkje lenger bevegar seg, så

trø din fot, du trør din fot

*

Du står midt i rommet

og di hand er eit langsamt ansikt

som kvitnar, som blir

langsamt kvitt

og forsvinn   med bølgjene

som slår mot fjøra   Og båten opnar seg

mot våre hender   blir så langsamt kvit   i bølgjene

som slår sitt mørker   Slår sitt mørker

inn mot fjøra   Og regnet fell i båten   Kleda dei blir våte

Regnet som gjer håret vått og tungt   Og eit ansikt, ditt, i regnet

Og det våte håret ditt, i himlens gråe lys

Og sorga skjult i trea

der inne   Og så di hand, så 

tung av skuggen frå alt som har vore

og no er deg, mi hand

så tung ein skugge   mot svart   Og ei redsle

forvandlar det sette: held

den Gud eg ber til

sin draum ved lag, er Guds draum, så

langsamt, i dette? Eller kanskje er det

heller oss, som Gud, som forlatne av Gud, i dette?

Gjenlesing: Gift

Bildekilde: tanum.no

I den korte romanen Gift fra 1883 møter vi et stort persongalleri i et tett kammerspill der ingen kan komme uforandra ut i den andre enden. Realismen ligger tett rundt menneskene, og truer med å ta livet av dem. Forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) briljerer der han elegant vandrer fra person til person. Med presise skildringer plasserer han menneskene i et stramt samfunn, der mulighetene er få og fallgruvene er mange.

Også denne gangen er stedet forfatterens barndomsby Stavanger. For dagens lesere må vi likevel legge inn et forbehold: For å få et tidsriktig bilde må vi i alle fall hundre og tretti år tilbake i tid. Det er ei tid da skipsrederne styrer det økonomiske i byen, for olja er naturligvis ikke funnet og en må i høy grad fortsatt leve av primærnæringene. Det er vanlig med både hester og kjerrer i bybildet, på hvert gatehjørne fins ei krambu eller ei torgkone, i smugene er det skitt og stank fra dobøtter, gategutter løper ærend for penger og byens privilegerte barn har tilholdssted på latinskolen. Og det er skolen som er ett av bokas to tematiske hovedfokus.

Hovedpersonene i romanen er familien Løvdahl og to av deres nærmeste venner. Vi begynner med den unge Abraham Løvdahl, omtrent femten-seksten år, en forholdsvis god elev ved latinskolen. Han forstår mye, slipper å pugge, men har ikke helt den sterke interessa for gresk og latin. Hans mor er fru Wenche Løvdahl, en frittalende bergenser med nymotens oppfatninger om både kirke, konfirmasjon, stat, skole og barneoppdragelse. Det forarger naturligvis Abrahams far, den eldre professor Carsten Løvdahl, som er en del av det ubevegelige og arkaiske i samfunnet som fru Wenche opponerer mot. Videre blir vi kjent med lille Marius Gottwald, en stakkarslig klassekamerat av Abraham. Han kommer fra et nedre sjikt av samfunnet, med enslig mor og ukjent far. Han strever fælt på skolen og har det ikke godt i det forelda og elitistiske systemet. Også viktig er Michal Mordtmann, en gammel bekjent av fru Wenche, som nå vender tilbake til byen for å samle inn penger til en ny fabrikk. Prega av sin britiske utdannelse som han er, sympatiserer han med fru Wenche i vel så meget - og klart det hjelper at hun er vakker, også. Og det er slik bokas handling virkelig settes i gang.

Ganske fort oppstår det nære vennskap. Det mellom Abraham og Marius er etablert før vi kommer inn i historia, mens det mellom fru Wenche og Michal utvikler seg underveis i fortellinga. Det blir av en slik karakter at Carsten for alvor begynner å tenke ondt om sin hustru, men han gir aldri noe uttrykk for det i sine passiarer med henne. Det er denne dobbeltmoralen som gjennomsyrer samfunnet, kirka, skolen, arbeidsplassene, familien og ekteskapet jeg opplever er det andre av bokas to tematiske hovedfokus. Hele veien er det et spill om fortid og framtid, det gamle og det nye, det tradisjonelle og det moderne, liv og død, kontinuerlig og konstant mellom de unge og de gamle, de privilegerte og de mindre heldige, de etablerte og de frie, med argumenter som dreier seg om lærdom, kristendom, manndom og samfunnsplikt og motsetningene erfaring, humanisme, kvinnelighet og etikk, med skolen og konfirmasjonen som nedslagspunkter og ekteskapet som kamparena. Kontrastene skaper dynamikk og spenninger i teksten på flere nivåer, noe som også gjenspeiles i den tvetydige tittelen.

Sjølve hovedhandlinga i boka er svært liten, men det hele er så elegant utført at det ikke oppleves slik. Akkurat som tematikken løper også handlinga i to hovedspor: Skolesporet, som dreier seg om skjebnene til henholdsvis Abraham og Marius (dannelsesromanen og undergangsfortellinga), og ekteskapssporet, som konsentrerer seg om fru Wenche og Carsten (tendensromanen). I hver historie er det sterke innslag av realisme, med naturalismen som en overhengende fare og en evig påminnelse om at det ikke alltid verken kan eller vil gå bra. Og dette har satt så sterke spor blant norske lesere opp igjennom tidene at lille Marius ikke bare er en fiktiv person, men også et begrep som en har trukket med seg inn i debatten om hva en skole er og hva en skole skal kunne tilby - klassisk dannelse eller brukbar lærdom? Kielland følger med andre ord fortsatt sitt sosialpolitiske program: Han er de stumme og svakes talerør og han våger å bruke ytringsfriheten sin til kritikk gjennom å sette problemer under debatt. Hva er samfunnets gift?

Det er intertekstuelle bånd mellom Gift og romanene Garman & Worse (1880) og Skipper Worse (1882), noe som alltid er moro og interessant i seg sjøl, men som her viser en svært bevisst forfatter som planlegger sine verker og som har et mål med skrivinga utover det å skrive. Ved siden av å være en politisk agitator, tegner Kielland et bilde av byen Stavanger. Skildringene er såpass mange og såpass presise at byen og bylivet i seg sjøl sies å være som en hovedperson i verkene. Og det er også skildringene av Stavanger jeg huska best fra ungdomsskolen, særlig denne mørke natta hvor fru Wenche er ute og vandrer, nedstemt av alt spillfekteriet - hun ferdes ned mot havet, bølgene, skvulpene, der det ikke lenger er gatelykter, bare stein og vann og mørke.   

Gift er første bok i det som ofte ses på som en trilogi, der de frittstående fortsettelsene er henholdsvis Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Det er førstenevnte jeg nå skal gå i gang med.

Black Rabbit Hall

Bildekilde: Gyldendal

Boka tar til med en kort prolog. Vi er sammen med Amber i Cornwall og det er den siste dagen i sommerferien i året 1969. Amber er i midten av tenåra, og hun sitter på et slags platå forma naturlig høyt oppe i det steile klippelandskapet. Fra der hun sitter, kan hun kjenne vinden suse, smaken av saltvann, høre bølgene som slår. Men plutselig ser hun noe som beveger seg nedi vannet i bukta under henne. Og hun aner at det er en katastrofe hun bevitner.

I første kapittel hopper vi deretter mer enn tretti år fram i tid. Hovedpersonen heter nå Lorna, og vi befinner oss fortsatt i Cornwall. Lorna, som er i begynnelsen av trettiåra, er på jakt etter et passende bryllupslokale sammen med forloveden Jon, men det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jon vil dra hjem, men Lorna dras mot det siste punktet på lista, Pencraw Hall. Et gammelt gods som på en eller annen måte har lagra seg i hjernen, slik at hun tror hun har vært der før. Men har hun det? Når? Og med hvem?

Slik åpner altså romanen Black Rabbit Hall (2015, på norsk i 2016) som er skrevet av den britiske forfatteren Eve Chase (ikke noe fødselsår her da navnet er et pseudonym), og denne kryssklippinga av to kvinneskjebner fortsetter boka igjennom. Med Amber blir historia fortalt i førsteperson, mens alt som har med Lorna å gjøre fortelles i tredjeperson. Begge to får sine liv servert i presens. Gåta vi lesere naturligvis skal være med på å avdekke, er hvordan disse kvinnelivene på mystisk og intrikat vis henger sammen. Bare synd det verken er mystisk og intrikat, bare dramatisk og overtydelig.

Vi blir kjent med Amber i den mest kaotiske tida av livet hennes, nemlig de forvirrende tenåra. I begynnelsen er hun ei livskraftig og glad jente, en fornøyd fjortenåring som mer enn noe annet er knytta til tvillingbroren Toby og den pene mora. Særlig når de er på ferie på Black Rabbit Hall. Da gjelder ikke Londonlivet og Londonreglene lenger, alle får dyrke fritid og frihet. Amber leser, tenker, svømmer og er i skogen. Alt er harmoni. Det endrer seg drastisk når mora omkommer i en fæl ulykke. Omstendighetene rundt får hvert av de fire barna til å klandre seg sjøl, fra småtassene Kitty og Barney til det langt eldre tvillingparet. Og dødsfallet knuser faren nesten helt til det ugjenkjennelige. Mens kapitlene går må Amber lære seg å leve med sorgen, med det faktum at Toby sendes bort, med at hun tar moras plass for småsøsknene og med den spirende forelskelsen hun bærer på.

Lorna derimot, er bare opptatt av Pencraw Hall. For da hun og Jon endelig fant fram og fikk møte Dill, som åpna døra på det digre godset, var det mye som falt på plass. Her har hun vært før! Men sammen med svarene kom det også mange nye spørsmål, og dessverre var ikke Jon like sjarmert som Lorna. Med sitt trente snekkerblikk så han raskt alt som måtte gjøres på stedet, og han påpekte at en vielse der ville være komplett umulig. Hjemme i London er Lorna fortsatt ikke overbevist, på tross av at det vokste blomster opp av golvet i ballsalen. Hun trekkes mot Pencraw, og når hun får bekrefta av faren at hennes nylig avdøde mor ofte tok henne med dit, klarer hun ikke å la være å grave i fortida.

Mer enn det kan jeg vel egentlig ikke skrive uten å røpe resten av boka - i den grad det er noe mer å avsløre. Som sagt er det ei ganske overtydelig fortelling, og som om ikke det var nok, spyr forlaget ut det som kunne vært litt spennende ved hjelp av baksideteksten. Det er ikke særlig imponerende. Omslaget minner en del om Barnas bok av A. S. Byatt, med ulike blåtoner, gulldetaljer, øyenstikkere og blader. Det er absolutt ikke heldig for Byatts del, og litt pretensiøst fra forlagets side - om det i det hele tatt er noe de har vært bevisste på. For mellom Byatt og Chase er det mange hundre trinn på kvalitetsstigen.

Eve Chase roses for sitt gode språk av flere anmeldere i både inn- og utland, og da må jeg sette spørsmålstegn ved anmeldernes evne til å konsentrere seg. Har vi lest samme bok? Her et sitat fra side ti, som for sikkerhetsskyld gjentas på side 352, begge ganger i like begredelig forfatning: Instinktivt huker jeg meg ned i dragsuget fra vingene, og nesen treffer den kjølige huden på knærne mine med nesen. Dette er en svært dårlig setning, være seg på engelsk eller norsk, og om Eve Chase og hennes artilleri av forlagsfolk ikke er gode nok til å luke den ut, burde helt klart oversetter Hege Mehren (f. 1961) og Gyldendal være det. Det er skuffende dårlig forlagsarbeid, og enda verre er det at samme feil står ordrett to ganger. Som om ikke det er nok, er boka pepra med en god del andre feil også - slurvefeil, ser det ut til. Dessverre.

Det er tydelig at forfatteren har bakgrunn fra journalistikk, for språket er lett, visuelt og dramatisk der det ikke er upresist og forvirrende, samtidig som forfatterens evne til å holde fokus, skildre, bygge opp spenning og holde på stemninger over flere avsnitt er lik null. Så kan også de ulike kapitlene sammenlignes med fyldige artikler over ulike, nært beslekta temaer, artikler som kverner videre på noe minimalt og etter hvert ganske uinteressant.

Det er ikke det at historia i seg sjøl er dårlig, eller at den er uhorvelig dårlig fortalt. Det meste henger jo på greip, og en får lett tak i essensen. Men historia er i beste fall helt ordinær, og formidlinga er omstendelig og matt. Helheten mangler overskudd og kraft, personene er pregløse og det er ikke noe unikt noe sted, ikke en åpenbar årsak til hvorfor akkurat denne historia måtte fortelles akkurat slik. Jeg tror en annen innfallsvinkel kunne gjort susen - å dele opp synsvinkelen er et mye brukt og svært enkelt grep som gjør at forfatteren slipper å sy sammen en større enhet. Når en velger en slik billig utvei, bør det være fordi en turnerer alle andre virkemidler med glans. 

Det vanskelige med å skrive om ei slik bok som den nylig utleste Black Rabbit Hall, som ikke en gang har fått en ordentlig norsk tittel, er at den nesten er glemt idet den er ferdig, sjøl om ingenting var som forvespeila. Det som jeg trodde skulle være en lettbeint og passelig interessant underholdningsroman, blei en seig og bedrøvelig affære som dessverre tok både tid og krefter. Og som om ikke det var nok, kjører forfatteren på med lassevis av snørr og tårer, slik at dette er den dominerende følelsen i boka - noe ganske langt unna det som loves på omslaget. Og jeg føler meg atter en gang snytt for en rask og positiv leseropplevelse. 

Boklige bomkjøp

Fra tid til annen opplever jeg at jeg kjøper bøker mot bedre vitende. Misforstå meg rett: Jeg kjøper til stadighet en del bøker, både som gaver og til meg sjøl, og de fleste av dem er svært interessante, lesverdige, aktuelle, uunngåelige, inspirerende, fascinerende, spennende, gode eller i alle fall bortimot helt nødvendige å ha i hylla. Men av og til lar jeg dømmekraft, fornuft, økonomiske hensyn, manglende bokhylleplass og leselister fare ut av huet til fordel for en impuls. Jeg tenker som så at når jeg stort sett overstyrer kjøpeimpulsene og lar de glansa omslagene ligge, må de av og til overstyre meg, de også. For det kan jo hende impulsen har rett, og at akkurat den boka der, i den fine blåfargen, er ei bok som vil gi meg en sterk leseropplevelse. 

Men så er det alle de gangene det er skivebom, da. De gangene gjør jo at det går lenger og lenger mellom hver gang impulsen får styre. Eksemplene står der til skrekk og advarsel og skriker til meg fra ulesthylla: Se, slik gikk det med forrige impulskjøp - jeg står her fortsatt! Og jeg tenker: Hvor var den kritiske røsten som ellers er i huet da jeg la denne boka på disken og betalte for den? Og fra et annet sted i huet kommer det svar: Ei bok fra eller til spiller ingen rolle, og som regel lar det seg ordne både enkelt og greit. Og det er jo sant. Problemet er når det blir ei bok eller to ved hvert kjøp. Heldigvis er jeg ikke helt der ennå. 

Ei bok som så fin og interessant ut i butikken, men som hjemme virker både platt og kanskje litt uinteressant, kan bli en god gave til en leser som liker lette bøker. Ei bok som jeg vurderte som vesentlig, men som ligner forskrekkelig mye på ei bok jeg allerede har, kan gis bort til noen jeg veit ikke har den. Oppslagsverk innkjøpt til huset er ei like fin gave til en student. Barnebøker får alltid bein å gå på. En roman jeg har hørt mye godt om, men som jeg mister lysta til å lese, kan gis til noen som vil lese nettopp den boka. Og dessuten kan jeg alltids bytte boka i butikken dersom jeg ikke finner en grei gavemottaker. Men noen ganger er jeg så treig, så treig, slik at boka både blir gammel og støvete - sett med bokhandeløyne - og når en aktuell mottaker fortsatt ikke er på plass etter et års tid, blir det til at jeg må lese boka sjøl. Den havner med andre ord i reolen for uleste bøker, som per nå er omtrent ti hyllemeter.

Og der står den, sammen med alle de andre uleste bøkene, og venter tålmodig i lesekø. Jeg velger som regel nøye ut de bøkene jeg skal lese, og lager som kjent både leselister og leseplaner på årlig og månedlig basis. Av og til brytes de jo - heldigvis - ellers hadde jeg vel vært helt rigid. Slike avvik ser jeg på som veldig sunne og helt nødvendige! Men det morsomme er at det alltid er like spennende å sette i gang med ei bok som jeg ikke kjenner noe særlig til, en tekst som er helt åpen for meg, et forfatternavn som jeg må lese høyt, for å sjekke at det fortsatt ikke kommer noen assosiasjoner. Jeg tenker at det er fint å utfordre seg sjøl slik innafor alle sjangre, å tørre å ta en sjanse eller to, å forsøke det ukjente. Ellers er det fort gjort å størkne i gamle lesespor. 

Dessverre er også fallhøyden stor i slike tilfeller. Fordelen er at en stiller helt blank - det er lagt minimale føringer på lesinga. Men en kan også stole litt vel mye på egne forventninger, eller føringer som legges i omslag og på baksidetekst. Det er ikke alltid denne informasjonen stemmer på grunn av hastverksarbeid i pressegruppene hos forlagene. Ofte skummer de et sammendrag framfor å lese hele boka, derfra trekker de forhasta konklusjoner og leverer deretter en tekst basert på egen synsing og ikke den faktiske teksten. Slikt forekommer oftest med oversatte bøker, særlig der det er kraftig tidspress, for eksempel når den norske utgaven skal utgis så fort som mulig for å oppnå høyest mulige salgstall. Andre ganger kan en som leser oppleve å være helt uenig i en baksidetekst etter å ha lest boka, av og til av samme årsak, men også fordi ulike lesere får ulikt utbytte av samme bok.

Men tilbake til fallhøyden. Når ei slik blank bok ikke innfrir, blir det et skikkelig klask når leseren realitetsorienteres. For min del er det som regel slik at jeg en sjelden gang har kjøpt ei bok som er lettere enn de jeg vanligvis leser, ei bok som befinner seg hakket mer mot underholdningslitteratur enn den vanlige romanen. Og jeg tenker at dette blir koselige, lette timer der jeg slipper å gruble på hvordan alt så elegant henger sammen, bekymre meg for hva som kommer til å skje med hovedpersonene, ta lesepauser fordi det er så sterk tematikk, eller lese sakte fordi hver setning er en fryd. Med andre ord: Jeg forventer at jeg slipper å føle så mye, jeg forventer å bruke kort tid. Lettlest er fort og greit, lest og glemt (nesten). For det er forskjell på lektyre og litteratur. 

Feilen jeg gjør, er den at jeg tror jeg skal kose meg, altså både få pose og sekk. Fakta er at jeg gremmes så til de grader av dårlig språk og irriterer meg grenseløst når det mangler bøyingsendelser, bokstaver eller tegnsetting i teksten. Jeg skjemmes av grove feil på handlingsplanet, blir flau av slurvefeil der forfatteren roter med tid, og direkte sint når ei lett og tilgjengelig bok ikke klarer å være tydelig på hvilken person som snakker og tenker til hvilken tid! Bare for å nevne noe. Resultatet blir at jeg bruker mye mer tid og krefter på den dårlige boka enn på den gode. Jeg investerer tid og krefter i å lese, jeg merker meg alle feil og lærer av dem, jeg skriver om i huet, forbedrer, bytter ut, og i tillegg kan det hende boka får gjennomgå i skriftlig format også. En sjelden radbrekking har vel forekommet verbalt i tillegg. Disse bomkjøpene er altså langtifra lettbeinte nytelser. 

Likevel fastholder jeg at det er viktig å stikke fingeren i jorda fra tid til annen, altså å lese disse ukjente bøkene av de ukjente forfatterne, de blanke bøkene der en som leser stiller uten føringer. Uansett om en svinger innom underholdningslitteratur eller fordøyer tung essayistikk, om en bryner seg på lyrikk eller gleder seg over en velforma historisk roman, om en opplyser seg med biografi eller lar seg rive med av et drama: Alt hjelper oss med å reflektere rundt lesing og litteratur og til å forstå hvorfor vi tar de bokvalgene vi gjør når vi kjøper bøker. Og det er vel verdt noen timer med frustrasjon fra tid til annen.

Sommerlesing

Endelig kom sommerfølelsen for alvor! Jeg er blitt solbrent etter mange, lange dager ute på leikeplassen og syns alltid at jeg kjenner lukta av grillmat. Når sola gløtter fram, kommer kotelettene også, virker det som. Og barna leiker med en ny glød, alt er så lett og lyst og blidt, så de vil bare være ute. Syrinen dufter tungt om kveldene, vi må vanne både seint og tidlig fordi det er tørt. Og det blir så pent, så pent ute, med alt det grønne og blomstrende, og været og solskinnet er så mektig at det er godt å komme inn etter middag. Inn for å lese. 

Alexander L. Kielland

Etter lang ventetid er jeg endelig i gang med bind tre av Alexander Kiellands samla verker, som innledes med romanen Gift. Den handler som kjent om lille Marius og hans vanskelige skoledager - men også om så mye, mye mer.

Jens Bjørneboe

Jeg venter med å lese Jonas av Jens Bjørneboe til jeg har lest Gift av Alexander Kielland; slik får jeg samme tematikk behandla to ganger av to ulike forfattere. Jeg er spent på eventuelle paralleller!

Per Olov Enquist

Nå er det juni og biografisirkeltid, men boka til Enquist er nokså tjukk, så det kommer til å ta sin tid å lese den ut. Jeg er allerede nå helt sikker på at jeg ikke når tidsfrista, men jeg er helt sikker på at boka skal leses. Og jeg gleder meg!

Sigrid Undset

Jeg og samleser Birthe har lest ferdig det første av to bind som handler om Olav Audunssøn. Jeg har også skrevet om alle tre bøkene: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Etter en svært intens leserinnspurt mot slutten, kjenner jeg at jeg trenger ei lita pause før jeg er i stand til å lese videre i dette mektige middelalderverket. Minst ett lesekryss!

Marita Fossum

Fossum er fortsatt ulest. Først blei hun forbigått av Ian McEwan, deretter kom det ei helt fremmed dame inn i bildet...

Ian McEwan

Romanen Serena er lest, omtalt og likt! Jeg tar sikte på å lese ei McEwanbok i året, men når de er så gode, er det jo fristende å lese flere. Omtale finner du her!

Eve Chase

Jeg hadde aldri vurdert å lese Eve Chase før jeg plutselig satt med romanen Black Rabbit Hall i hendene. Det var vel noe med det britiske, et gods og noen gamle hemmeligheter og greier. Det går trått, det må jeg innrømme, men nå er jeg snart ferdig med lesinga og ser fram til å skrive om boka.

William Shakespeare

Til mairunden av Bokhyllelesing 2017 leste jeg Kong Lear av William Shakespeare, og er veldig godt fornøyd med det. For et mesterlig verk! Så komplekst og fullendt, fascinerende og rikt! Særlig er jeg imponert over språket, det er noen helt utrolige vendinger underveis, og skjebnen til hovedpersonene er heller ikke til å komme utenom. Anbefales!

Aino Kallas

Med så mye forskjellig på leselista, har det ikke blitt noe av Aino Kallas denne måneden. Men jeg trekker henne med meg videre og satser på en alle tiders lesesommer.

Jon Fosse

Tema for mairunden av Bokhyllelesing 2017 var å lese dramatikk eller lyrikk. Jeg tok like greit begge deler, og er snart ferdig med ei samleutgave av Jon Fosses dikt. En enorm kontrast til den ordrike og dramatiske Shakespeare.

Bokhyllelesing

Runde nummer seks av Bokhyllelesing 2017, strekker seg over både juni og juli. Og det er ikke så dumt, da temaet er å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Jeg har mange på lur, og er fortsatt ikke sikker på hva jeg kommer til å velge. Det eneste jeg veit, er at boka må være på mer enn fem hundre sider for å klassifisere som tjukk. Helst burde den kanskje være mer enn tusen, men jeg må være realistisk også. Vel kan det bli mye lesing i sommer, men det er ikke så greit å ta med kolosser på ferie. Noen alternativer jeg har i ulestreolen er Det annet kjønn, Den guddommelege komedie, Idioten, Middlemarch, Nostromo, Historien, Sin egen herre, Moby Dick, Barnas bok, Rosens navn, Sannheten om Harry Quebert-saken... Ja, også videre også videre. Valgets kval. Tips?

Faglitteratur

Et rimelig greit nei her denne måneden også, og jeg nyter den friheten. Endringa kommer tidsnok.

Riktig god forsommerlesing!