Whetstones

I utredningen ”årlig tap og skade på kulturminner under vann” (Nymoen & Nævestad 2006), ble det dokumentert at kulturminner i vann er særlig utsatt for skade fra flere hold, og at behovet for ny kunnskap for derigjennom å oppnå bedre forvaltning av dem er uttalt. Det ble konkludert med at opprettelse av langsiktige overvåkingsprogram rettet mot spesifikke lokaliteter innenfor geografisk avgrensede områder vil være et viktig virkemiddel. I samråd med Riksantikvaren ble det våren 2006 skissert et forprosjekt med mål om å utarbeide plan for et
miljøovervåkingsprogram med særlig fokus på kulturminner under vann i vassdrag. Motivasjonen besto dels i påvist behov for å bygge ut erfaring i forbindelse med kommende revisjoner av vassdragskonsesjoner. Dels var det også ut fra behovet for å vite mer om hvilke kategorier kulturminner som finnes i vassdrag, hvilke kildeverdi de representerer, og hvilke utfordringer som knytter seg til forvaltningen av dem.Vestre del av Skiensvassdraget, nærmere bestemt strekningen fra innseilingen ved. Langesund i Bamble til Bandak i Tokke ble valgt som undersøkelsesområde.Prosjektet ble finansiert av Riksantikvaren.

The aim of this paper is to present a group of artefacts discovered during nine
archaeological research campaigns conducted at the Abbey of Bizere (Arad County). After the initial cleaning process, from a total of 85 of these finds, 12 displayed the craftsman’s mark on their surface. The process also made it possible to identify general chronological indicators based on a handle’s bronze rivets. Based on these details, three major categories were present in our batch: thorn-shaped artefacts, items with lamellar handles or bronze plates and those with a lamellar handle and a “neck.” The articles examined in this study can be  correlated with similar discoveries within the geographical area of the medieval Kingdom of Hungary.

Finds from the Viking period, the middle ages and from more recent historical trading places and towns in northern Europe show that the export of whetstones from Eidsborg in the Telemark district of southern Norway has a more than 1000 year long history. The whetstones themselves were an inland product, but as with most other trading routes, water-based transport played a central role in their distribution. The water-based route from the quarry area, 600 meters above sea level, to the nearest shipping port consists of 120 kilometers of lakes, rivers and portages. Because of this, the whetstones constitute a direct source of information about the different stages along the maritime trading route. When seen on a map of Europe, the route reveals contact and interaction between the inland regions, the coast and overseas areas. The finds of whetstones provide a fascinating image of the winding transport route which, because of its extent, the continuity of its use and its organization, invites several interesting questions: How did the trade in whetstones from Eidsborg begin? What is the full extent of the trade? How was it organized and who profitted from it?
In spite of the long history of whetstone export and the importance of sea-based transport from Norway, only two ships with cargoes of whetstones were known until recently: the Klåstad-ship (ca. 990 AD) and the Bøle-ship (ca. 1380). This article takes up whetstone export in light of the Bøle-ship and addresses other recent finds of ships with cargoes of whetstones. A key aim of the article is to examine these and similar find contexts as sources for uncovering new knowledge about trade and intercultural contacts.

Whetstones were essential sharpening tools from the Iron Age and well into modern times. They were an important part of people’s personal kit and indispensable to anyone using knives, axes, arrows, sickles, scythes, needles, scissors and any other iron implement or weapon with a cutting edge or point. As Viking Age Scandinavia was an Iron Age society particularly dependent on their iron tools for survival and geographic expansion stone types particularly suitable for whetting were much valued and transported over long distances.

Only limited firm archaeological evidence is available to contribute to our understanding of Trans-Atlantic trade in the pre medieval period and no broad scale research has been carried out on the whetstone material in the area yet. There is no good quality stone to produce whetstones from in Iceland so almost all the material is prima facie evidence of trade and foreign connection and the fact that the trade in this commodity is well known throughout Scandinavia from the late Iron Age onwards makes it all the more promising to look at the Icelandic material.

Analysis of whetstone material from nine selected farmsteads and all burials containing whetstones will be undertaken and compared to foreign reference collections in England and the Scandinavian homelands. It will primarily be the stone types used for whetting that is compared but other conditions such as the fragmentation will also be considered in order to explore Iceland’s setting in the Trans-Atlantic trade during the 9th to 12th centuries.

Whetstones from Viking Age and early medieval sites have been analyzed widely in Scandinavian and North Europe, but has only recently been the subject of any systematic, broad-scale analysis in Iceland. The initial goal was twofold: firstly to establish basic knowledge about whetstones from archaeological contexts in Iceland, and secondly to apply this information to increase our understanding of exchange and connections. The research is focused on the Viking Age and early medieval whetstone collections (ca. AD 870-1150), but this article also draws comparisons to the post-medieval and modern finds in Iceland. The aim is to provide an overview of whetstone research in Iceland and reveal the results of recent work on the subject.

Keywords: Whetstone, Iceland, Viking Age, Middle Ages, Trade

Moya-Maleno, P.R. (2008): “Ager y afiladeras. Dos hitos en el estudio del municipio laminitano (Alhambra, Ciudad Real)”, en J. Mangas y M.A. Novillo (eds.): El territorio de las ciudades romanas. Sísifo. Madrid. ISBN: 978-84-612-8600-3. pp. 557-588.

"Pliny the Elder on the importance of the whetstone from Laminium (Alhambra, Ciudad Real, Spain) raises questions regarding the qualities of this stone and its social, economical, political and ecological consequences which could bring about the exploitation of one crucial raw material in the context of Ibero-Roman technology. The study of written sources, the materials and ethnoarchaeological evidences allows us to approach the intimate relation between the extraction of this sandstone and the Laminitanian territory.

Grinding and polishing has always been the finishing process of all kinds of crafted goods. By burnishing, a surface becomes smoothed and an edge sharpened. Polishing gives an object a nicer look and only then the right finish. In certain cases good polishing can also prevent rapid corrosion, as can be observed on the surfaces of finds of Roman metal mirrors.
The grinding and polishing abrasives presented in this book were more-or-less easily available to prehistoric and antique man. If he really actually did work with them can only be proved without doubt in a few cases. This study demonstrates how efficient the different abrasives are and therefore how probable their use in ancient times was. Synthetically made polishing agents, such as corundum, were not yet in use, unlike some side products of early indus¬trial production like tile powder from burnt clay. I confine myself here to grinding and polishing agents which could be useful in the manufacturing of all metals known in an¬tiquity. Most of the abrasives could of course also be useful in the processing of stone (from marble to precious stones), bone, antler and wood, but our experiments and experience in the field and in the laboratory focussed on metals.
When thinking of “natural” grinding and polishing agents, mainly sandstone, quartz sand and maybe natural emery spring to mind. Old handbooks for craftsmen and workshop equipment – plus a very few sources of inform¬ation from antique authors – deal with many other substances which could either be used for sanding or for polishing. These I obtained from natural deposits and from collections, processed them for grinding or polishing and tested them on copper, bronze and brass in line with “Experimental Archaeology”. Originally the aim was to define differences in the microscopic traces which the various abrasives leave as characteristic marks on the small metal sheets, and so to obtain information as to the abrasives used on antique finds. This proved to be impossible mainly because the marks left behind by grinding are primarily affected by the particle size of the abrasives and not by the materials themselves.
Apart from grinding blocs and pulverized polishing agents, grinding and polishing tools such as files, scrapers and burnishers are also examined. Files and hones have already been dealt with in length in many specialist monographs and therefore do not need to be extensively discussed here. On the other hand, the frequently used scrapers, which played such a dominant role in antique metalworking, correspondingly merit a far more in depth examination.
In the archaeological context we rarely find evidence of sanding or polishing materials, because only in excep¬tional cases can they be identified and specified. The num¬berless hones are the exceptions. It cannot usually be determined whether they indicate ancient metalworking or whether they were used for working other raw material. This is only possible when hones are found within a specific metalworking context. However, evidence of traces of metals on brick disks from Augusta Raurica (figs. 46,1–3; 47) shows that by implementing systematic surface analysis on hones, metals also in use in metalworking may in the fu¬ture also be identified. Even with the help of modern analytics, grinding and polishing powders will still be hardly identifiable (examples figs. 102 and 107). Further archaeological research must produce well documented evidence to prove as to whether the abrasives tested and discussed here were all used in times of antiquity or not.
In this spirit, it is to be hoped that archaeologists will examine even the most vague traces of these unimposing raw materials of many craftsmen, because such evidence will help us to a better understanding of past production technologies and of the workflow leading to the finished object.
(Translation Julie Cordell)

Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg dykket ved en liten holme som heter Tove ytterst i Kvåsefjorden på grensen mellom Aust og Vest Agder i Sør Norge. For meg var denne svømmeturen mellom tareskog og bergskrenter mer spennende enn vanlig, foranledningen var som følger:

I funnarkivet ved Norsk Sjøfartsmuseum ligger en mappe som består av et ”melding om sjøfunn – skjema”, noen få notater samt et brev fra Mineral – Geologisk museum i Oslo. I meldingen som er undertegnet av to dykkere fra Toppdal dykkerklubb, Jan Raustøl og Jørgen Magne Grødum, står det ganske kort: En samling avlange steiner funnet høsten 1989 ved Toveskjær –innløpet til Kvåsefjorden på 15 meter dyp. Et notat i samme arkivmappe opplyser at funnet ble gjort på en fjellhylle i bratt skrånende terreng og at det ble observert flere lignende stein innenfor et avgrenset område. En av steinene ble tatt med opp og levert til museet som senere ba geologen Johannes A Dons om å vurdere steinens proveniens. I sitt svar skriver Dons at Steinen er uten tvil et fremmedlegeme jfr funnstedets geologi og videre, etter å ha sammenlignet et tynnslip av den med brynestein av Eidsborgtype: Min konkusjon er derfor at den kan være av Eidsborgopprinnelse idet den av mineralsammensetning og struktur er innenfor variasjonsbredden hos Eidsborg kvartsskifer.

Jeg er arkeolog, og har ofte vært borti ”Eidsborgbryner” i forbindelse med lesing og graving ymse steder og sammenhenger. Det forekommer meg at flere arkeologer før meg har forelsket seg i proveniens når det gjelder bryner fra arkeologiske kontekster. Brynesteinsbruddene i Eidsborg i Telemark er godt kjent, og virksomheten her har hatt et stort omfang, i tid og i produksjonsmengde. Dette er nok en av grunnene til at arkeologer med mindre kompetanse på området enn Dons, finner at et bryne ”kan være av Eidsborgopprinnelse”. Kanskje er det også den lange transportåren fra bruddstedene ut til kysten, kombinert med de mulighetene sikker kunnskap om et opphavssted for en handelsvare gir for arkeologiske problemstillinger som har fascinert mange.

Mitt utgangspunkt for å arbeide med temaet nå har sammenheng med undersøkelsen av et middelalderskip i Skienselva i Telemark. Av det som var bevart fra lasten i fartøyet var et parti stein –tolket som brynesteinsemner. Jeg har ikke bevis for at de kommer fra Eidsborg men i dette tilfellet kan trolig frasen ”etter all sannsynlighet” relativt trygt brukes om skipslastens proveniens.

At eksport av brynestein fra Eidsborg i Telemark er en mer enn 1000 år gammel historie vet vi fra både arkeologiske og skriftlige kilder. Brynesteinsbruddene var i drift helt fram til 1950 –tallet, de er omtalt i flere skriftlige kilder og den siste fasen av virksomheten er grundig beskrevet, først av Rolf Falck Muus, senere av Skaardal og Haakon Livland. Selv om brynesteinene fra de mange bruddstedene i Lårdal og Eidsborg er et "innlandsprodukt" har, som de fleste andre handelsruter i jernalder og middelalder, vannveien vært sentral. Fra steinbruddene som finnes spredt i åsene rundt Eidsborg stavkirke 600 m.o.h i hjertet av Telemark, til nærmeste utskipningshavn til sjøveien fra Skien, er det en 12 mil lang vannvei av innsjøer, elver og eid.

Både Tveitane og Myrvoll har beskrevet og diskutert transportåren og organiseringen av virksomheten i vikingtid og middelalder ut fra stedsnavn, arkeologi og topografi. Historier om steinfrakten ned Skiensvassdraget i nyere tid er dokumentert av blant annet Livland.

Ut fra det arkeologiske kildematerialet fra utgravningene på Handelstorget i Skien karakteriserte Siri Myrvoll den tidligste fasen av dokumentert bebyggelse - flettverksfasen (slutten av vikingtid) som et ”varelager” for brynestein. Andre funngrupper viste spor av arbeid med bein, horn og lær og at det fra 1000 –tallet var etablert en type økonomi her som ikke var jordbruksbasert. Av mengden brynesteinsemner påvist i alle bebyggelseslagene slutter Myrvoll at en transitthandel med denne varen kan ha vært en viktig faktor for bosetningens økonomi.

En tidlig skriftlig kilde om Skien og brynehandelen er beretningen i Sverres saga om slaget ved Fimreite i 1184 som sier at Heklungene brukte brynesteinsemner fra Skien som kastevåpen. Falck-Muus nevner Fimreite – slaget og tar samtidig med et annet tilfelle av steinkasting i sjøslag nevnt i sagaene, nemlig slaget ved Gøta elv i 1159, der Gregorius Dagssøn (fra Skien) deltok. Sistnevnte eksempel virker noe søkt og er etter min oppfatning snarere et bilde på, og et ønske om å billedliggjøre Snorres fortellinger med historiske fakta. Senere skal vi se at det lar seg hevde at bryner også kan ha vært assosiert med, og brukt som våpen i tidlig historisk tid. Her skal vi nøye oss med å konstatere at Snorre eksplisitt nevner at det i sjøslaget ved Fimreite ble brukt stein fra vareballasten som våpen og at dette var hardsteingrjot fra Skiða. I denne omgang vil jeg nøye meg med å påpeke at kilden først og fremst er interessant i det den sier noe om at Skien var et kjent utskipingssted for brynestein på 1100 - tallet.

Skiens beliggenhet er så lang inn i landet man kom på kjøl uten å dra over land –ved utløpet av vannveier med forgreininger til et stort oppland. Sammen med jernet, huder, lin, tømmer og andre innlandsvarer kan brynesteinsemner ha vært stedets ”spesialitet” –men hvorvidt det er brynehandelen alene som er Skiens grunnstein kan vel diskuteres. Uansett er det klart at det i middelalder var en etablert oppfatning at stedet for brynehandel på Østlandet var Skien. Foruten mengden funn av ”brynestein av Eidsborgopprinnelse” spredt rundt i Europa er kongens tiltak for beholde kontroll over handelen ved eksplisitt å nevne denne varen i et brev fra 1358 et godt eksempel på det. Med Guds og sin hilsen til alle menn i Skien og Skienssyssel gjør Kong Håkon Skien til en ”priviligert by” ved å deklarere at her kan det handles med brynestein som dere har gjort fra gammel tid, noe som vel kan tolkes som en bekreftelse på forhold som allerede hadde alders hevd.

Noen årtier etter kongens privilegiebrev, gikk det helt galt for mannskapet på en bredbuket, klinkbygget, noe over 20 meter lang frakteskute –tungt lastet på vei ned elva fra Skien havn. Den korte strekningen fra lasteplassene i byen ut til fjorden var trolig vel så kritisk som de åpne havstrekkene det skulle ut på: de øvre delene av Skienselva var nå begynt å bli farlig grunne. Skipet kan ha tatt bunnen, kommet på tvers og tatt inn vann, forløpet er uklart –men at det forliste, ble stående på kjølen, og trolig raskt ble fylt med sand og leire er ganske sikkert. At havnevesenet i 1959 ikke visste at det sto et nærmest skroghelt middelalderfartøy inne i den sandhaugen de ønsket å fjerne hører også til de kalde fakta. Dermed gikk det helt galt en gang til, skipet ble knust.

Likevel, det som ble tatt vare på etter mudringen, sammenstilt med det som er funnet nå i forbindelse med fjorårets undersøkelser på forlisstedet, gir håp om at skipsrestene kan bringe inn ny kunnskap om middelalderske handelsfartøy. At skipet sank med last forsterker kildeverdien ytterligere, og som del av prosjektets problemstilinger knyttet til undersøkelsen er brynesteinshandelen satt opp som eget tema.

Det store omfanget denne steinindustrien har hatt, og den vide spredningen av produktet rundt om i Europa til tross, er listen over andre kjente skipsfunn med brynesteinsemner i lasten foreløpig kort. I tillegg til Bøleskipet har vi Klåstad skipet, ca 990 og Darss koggen fra ca 1290. Mye tyder på at listen nå kan bli lengre, mer om det avslutningsvis.

Dette var litt av bakteppet for hvorfor jeg opplevde dykket ved Toveholmen som mer enn vanlig spennende. Det er litt tidlig å si noe sikkert, men så langt er det mulig å påstå at steinlasten ved Tove ”etter all sannsynlighet” er brynesteinsemner fra bruddene i Telemark. I denne artikkelen tar jeg sjansen på å drøfte funnet med dette som utgangspunkt –vel vitende om at kilden også kan være er annet sted. Jeg skal
gjennomgå og kort kommentere proveniensbestemmelse og andre tidligere studier av bryner som arkeologisk kildemateriale. Skipsfunn og skipslaster med bryner ment som gave, bytte eller salg utgjør et ganske uvanlig kildemateriale og det åpner for flere interessante spørsmål. I denne artikkelen er jeg mer opptatt av å formulere spørsmålene, enn å drøfte mulige svar. I så måte er det en skisse til problemstillinger i et større forskningsprosjekt med skipslaster som utgangspunkt, her eksemplifisert ved et funn –derfor først en nærmere beskrivelse av funnstedet og steinlasten.

Moya-Maleno, P.R. (2019): “Etnoarqueología para el estudio de la Segunda Edad del Hierro de la Meseta Nororiental”, en Boletín de la Asociación de Amigos del Museo de Guadalajara, 10. Asociación de Amigos del Museo de Guadalajara. Guadalajara. pp. 401-424.

Whetstones and coal from the late Slavonic settlement at Priesterkamp, near the town of Usedom on the island Usedom, NE-Germany are studied. One whetstone is made of Norwegian Eidsborg schist from Telemark, three of so-called purple slate/dark shist are of probably mid Norwegian origin. A peace of coal might be of medieval origin, because coal was imported since the 13th century from NE-England to the Baltic Sea coastal town. But, more likely, the coal originates from steam engine agricultural machinery or real properties border markers.

A Przeworsk Culture cemetery at Czersk, Piaseczno County is excavated by Katarzyna Czarnecka and Katarzyna Watemborska-Rakowska from 2008. (...) Whetstones in the Przeworsk Culture have not yet been highlighted in scientific description. Archaeologist have overlooked these tools or have presented single whetstones
without drawing further analogies (...) Cases where technical analyses of stones were made are very rare and therefore this article should be treated as an introduction to ancient sharpening tools issue only. The stones for whetstones were found or extract in outcrops, then transported to workshops. Raw rocks were ground on grinding plates with quartz sand added. Roughly shaped blocks were cut along on one or two surfaces and then broken on cut lines. Such a treatment does not always end successfully and stone plates were cracked in unexpected sections. The last step was drilling hole for suspension, which was drilled on one or both sides (...) Analysis of a collection of whetstones from the Celtic  oppidum Stare Hradisko (...) concluded that there had to be a specialized centre or centres making different types of whetstones and participated in extensive trade with finished goods and raw materials to make them (...) The nearest place of occurrence of similar rocks (fine-grained sandstone or mudstone) are the north-eastern regions of the Holy Cross Mountains, where they are located near the surface of the earth, and in some places formed natural outcrops. However, it may not be ruled out that the stones for the whetstones found in the cemetery at Czersk, were mined in the specific location and then transported over long distances, at least several tens of kilometers (...)Three of the whetstones from Czersk have a suspension hole (...) Probably whetstones hanging from the belt were part of the fashion especially popular since the end of the 1-st to the beginning of the 3-rd century AD (...) In all cases where there is no doubt about the sex of the buried person, whetstones with suspension hole come from male graves and should be associated with the element of a warrrior’s belt.

Iron working workshops in the industrial quarter of the large Roman town of Autun (France). description of the structures and wastes.
Extract from Chardron-Picault P., Pernot M., Un quartier antique d'artisanat métallurgique à Autun. Le site du Lycée Militaire. Document d'Archéologie Française 76.

At Covasna – Cetatea Zânelor (Fairies Fortress), 97 Dacian whetstones were found. Most likely, the whetstones were used to sharpen metal objects. However, the metal objects discovered in the site are just a few that leaves open the possibility of using these whetstones for other purposes as well. Some of the whetstones can be associated with two edifices with the roof sustained by three rows of wooden pillars that could be interpreted as temples.

This paper examines the iconographical background of Adam's skull beneath Christ's cross in Byzantine art, its appearance as a motif in Irish texts and its possible occurrence on two Pictish artworks, the Portsoy whetstone and the Dunfallandy cross-slab.

Snowdonia has hundreds of Bronze Age burial cairns, of a wide variety of types, of which some 50 are located on mountain-tops between 500 and 1100m above sea level. The excavations at Drosgl revealed that the main cairn had a complex structural development with two cists, one of which had a whetstone and cremated bone deliberately hidden within the structure. A smaller, nearby, cairn had been robbed but still retained an intact cremation deposit. It is argues that the main cairn was situated on a false-crest, inter-visible with putative Bronze Age settlement in the valley below. Appendices include reports on the cremations, phosphate and heavy mineral analyses of soil deposits and a catalogue of all the then-known mountain-top cairns in Snowdonia.

Moya-Maleno, P.R. (2007): “La moliz desde la Arqueología iberorromana: Las piedras de afilar y el territorio laminitano (Alhambra, Ciudad Real)”, en La Ruta, 22. Asociación de Amigos del Campo de Montiel. Villahermosa. D.L.: CR 552/99. pp.14-15.

The present paper presents and provides an interpretation of five classes of stone objects resulting from field research of the French‐ Romanian project " Orgamè/Argamum, nécropoles et territoire ". The objects were discovered in sites placed around the Razim Lake, belonging to different historical periods. They are divided in two categories and fall under various types, starting with weapons and finishing with common household items. This diversity gives us the opportunity to observe the origin of stones and the techniques of their production. An important point is to understand for which purpose various stone objects were used in different periods of time, in a limited and well defined geographical area, so that we obtain new information about various aspects of the military and economic spheres. Cuvinte‐cheie: obiecte din piatră, proiectile, şlefuitor, pistile, cute, râșniță de mână, Orgame/Argamum Rezumat: Prezentul articol analizează cinci tipuri de obiecte din piatră descoperite în timpul cercetărilor de teren din cadrul programului franco‐român " Orgamè/Argamum, nécropole et territoire ". Acestea au fost descoperite în situri arheologice din jurul lacului Razim, datate în epoci istorice diferite şi se împart în două categorii cu mai multor tipuri, începând cu arme și încheind cu obiecte folosite în viața de zi cu zi. Această diversitate ne oferă posibilitatea de a identifica proveniența pietrei și tehnica folosită la producția acestora. Un aspect important este acela al încercării de a înțelege care este scopul folosirii obiectelor din piatră în diferite perioade de timp, într‐un spațiu geografic bine definit, obținând astfel noi informații despre aspectele militare și economice.

I forbindelse med et omfattende arbeid Norske Skogindustrier ASA igangsatte i 2006 med formål å restrukturere industribebyggelse og landskap på Klosterøya i Skien, har Norsk Sjøfartsmuseum ved flere anledninger gjennomført arkeologiske registreringer (Falck 2007, Nymoen 2008). Denne rapporten beskriver og drøfter funn som ble gjort ved arkeologisk registrering i forbindelse med fjerning av industriavfall og forurenset grunn. Planområdet omfatter et  landareal ned mot Skienselva kalt Klosterhavna. Undersøkelsene er gjennomført i form av 8 en dags befaringer i tidsrommet 28.11.08 til 18.08.09 etter kulturminneloven § 9 og melding fra tiltakshaver etter § 14,3 ledd.
I deler av planområdet ble det under flere meter tykke fyllmasser avdekket sammenhengende tømmerkonstruksjoner tolket dels som ledd i tidlige landvinningsprosjekt, og dels som underlag for bryggeanlegg og bygninger. Årringsdateringer tilsier at disse tømmerkonstruksjonene ble anlagt her fra midten av 1700 –tallet.
Gravearbeidene avdekket dessuten flere nord sørgående kløfter avgrenset av fjellrygger  som må ha vært en del av et grunntvannsområde med bakevjer mellom den gamle Klosterhavna og Kattskjæret. I disse rennene ble det funnet store mengder flis og tømmer. Andre funn var bryner, del av oppgangssag, vannsagede bord, båtdeler samt brekkasje av bruksgjenstander og handelsvarer. Funnkonteksten taler for at dette kan stamme fra aktiviteter i Klosterhavna eller dels være fraktet hit av elvestrømmen.
Rapportens første del er en kort beskrivelse av områdets kulturhistoriske kontekst. Deretter redegjøres det for de enkelte funn og funnsituasjoner samt den dokumentasjonen som er gjort. Tilsist drøftes resultatene fra de arkeologiske arbeidene samlet. Det påpekes at disse inneholder kilder som i fremtiden vil kunne være egnet til å belyse to hovedtema:
1  Middelalderens topografi og havnelandskap samt i hvilken periode og hvorfor det ble gjennomført større ”landvinningsprosjekter” på Klosterøya.
2  Arkeologisk datering av oppgangssagenes historie i Skien og utskipning av brynestein som ”trading ballast” sammen med trelastprodukter.

Moya Maleno, P.R. y Novillo López, M.A. (2009): “El pasado prerromano y romano del Campo de Montiel”, en L. Matamoros y J.F. Cuenca (coords.): Por tierras del Campo de Montiel: Segundo paseo literario. Villavento. Madrid. ISBN: 978-84-613-3687-6. pp. 168-191.

Moya-Maleno, P.R. (2009): “Mercurio en la epigrafía hispanorromana: el ara votiva de Laminium (Alhambra, Ciudad Real)”, en Revista de Estudios del Campo de Montiel, 1. Centro de Estudios del Campo de Montiel. Villanueva de los Infantes. ISSN-e: 1989-595X / ISSN: 2172-2673. pp. 101-123. CIRC: D.

Mercury has been relacionated basicly in the roman culture with the trade activity.The presence of an inscription dedicated to this god in Alhambra (Ciudad Real) come to shows the romanizan fenomen in the suouther meseta as so as like the importance of this town in the Antiquity.

The purpose of this paper is to demonstrate cross-Channel exchange of calcareous sandstone-type whetstones derived from the Weald (Sussex, UK) in the Roman period. The presence of this particular type of whetstone at several Roman sites on the Continent – more specifically, in Belgium, France and the Netherlands – is reported for the first time. The morphology, geological provenance, petrographic characteristics and distribution patterns are discussed, based on a comparative analysis with archaeological and geological reference material. The geological analysis identifies a common geological source for the Continental finds: the very fine-grained, thin-bedded, flagstone-like calcareous sandstone beds of the Lower Cretaceous Wealden Clay Formation. These sandstones were, most probably, extracted in the north-western part of the Weald area. The distribution pattern of the archaeological material implies the importance of personal mobility, with potential military affinities.

Moya-Maleno, P.R.  (2018): “Michel Blondieau (2017): Le coticule. Nature, histoire et autarcie en Ardenne. Les éditions du Stâbe dés Boûs. ISBN 978-2-9602061-0-4. 78 págs. 57 figs., color”, en Cuadernos de Prehistoria y Arqueología UAM, 44. Universidad Autónoma de Madrid. Madrid. pp. 244-246. DOI: http://doi.org/10.15366/cupauam2018.44