Hopp til innhold

I eventyret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I eventyre
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1921[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag
Sider219

I eventyret (opprinnelig I eventyre) er en roman av Olav Duun, utgitt i 1921.[2][3] Romanen er det fjerde bindet i seksbindsverket Juvikfolket (1918–1923).

Boka skildrer oppveksten til Odin Setran, som er hovedpersonen i de tre siste bindene av Juvikfolket.[4] Boka omtales som «en av de fineste gutteskildringene vi eier, full av stemning, av livsundring, av voksterkraft, skrevet med humor og med en fortryllende glans i stilen.»[5] Odin er hovedpersonen i boka, men synsvinkelen ligger ikke utelukkende hos ham. «Fortelleren forlater han rett som det er for å følge andre personer og skildre situasjoner som Odin ikke er med i.»[6]

I Eventyret er en fortelling om et menneske med naturen på sin side, men de sosiale forholdene imot seg. Odin er først og fremst en helt, og som eventyrhelter flest er han så rettskaffen, sterk og smart at han seirer over det vonde både i og utenfor seg selv.[7]

Innhold

[rediger | rediger kilde]
Slik Duun har skildret den fiktive plassen Kjelvika, ligger den på ei halvøy nordvest på Jøa, ikke ulikt den faktiske plassen Bragstadaunet.[8][9] Duun hadde deler av oppveksten sin på gården Bragstad i nærheten.[10] Vennestad i romanen har likhetstrekk med den faktiske gården Stein.[11]
Oversikt over hovedpersonene i bokserien og deres slektskap. Romanserien «følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut.»[12]

Romanen begynner med at Odin, 7 år gammel, og mora Elen er på vandring til Odins nye fosterforeldre Bendek og Gurianna, som bor på den avsidesliggende plassen Kjelvika. Odin er født omkring 1880, samtidig med at Anders Håberg («Blind-Anders») dør, og noenlunde samtidig med forfatteren selv.[13] Duun var født i 1876. Odin er dattersønn av Åsel på Håberg, den sentrale personen i Storbrylloppet, det forrige bindet i romanserien. Elen var gårdmannsdatter, men valgte likevel å bli deklassert som tjenestejente hos gamle Eilert på gården Vennestad.[14] Der fikk hun sønnen Odin etter et svært kortvarig forhold til Otte Setran. Otte reiste siden til Amerika, uten å vite at han skulle bli far. Når Elen skulle gifte seg med Iver Vennestad, måtte Odin settes bort.[15] «For han var ikkje med i kontrakten, sa folk, og han Iver han ville ikkje sjå han, hadde dei hørt.», heter det i første kapittel av romanen.

Kjelvika ligger utenfor grendesamfunnet, både sosialt og geografisk.[14] Fosterfaren Bendek er en einstøing, og han er småkriminell så mye som det er nødvendig for å overleve.[16]

Var det noko? spurte Bendek, han stod med brunene høgt opp.
«Dem sei det, folk, at Dokk stel sild, at Dokk fér annsmanns garn – det e løgn, sa æ!»
«Sa du det?»
«Ja, for det e løgn, høyri Dokk! Men kan Dokk ikkj let det vara lell da? Hell så reisi æ min veig!»
Han ser Bendek liksom han er langt unna, han står og smiler; han har aldri stått slik før. Odin må ta ein kvist og bite i. Bendek sette seg på sagbukken.
«Det e så med di, Odin,» mumla han. «Ja. Herifrå ja; reis sin veig; det va eit ord for oss bå to. Kjelvikja – dem nemni namnet; meir veit dem ikkj om det. Mann’ skapa Kjelvikja. Og Kjelvikja skapa mann’. Det e no mi tru ja. Dem kan var gla som slepp.»

Fra kapitlet «Landet i eventyret»

Oppveksten i det avsidesliggende Kjelvika er Odins dannelsestid. «Livet i Kjelvika blir en stor tid for Odin. Her oppdager han verden, tingene omkring seg, sjøen, skogen, marken, og får gløtt inn i hva som bor i folk. Han tok imot med friske sanser og et levende sinn. Det er fryd i ham. Og aller mest undring. En vakrere beskrivelse av en barndom enn Odins i Kjelvika finnes vel neppe i vår litteratur.»[17] Odin lærer både praktiske ferdigheter, respekt for naturkreftene og en etisk grunnholdning.[18]

Mens fokuset i romanserien Juvikfolket hittil har vært på gården Håberg, pendler det i denne romanen mellom Vennestad og Kjelvika. «Den store ættegardens tid er ute, og Odin må, med Bendeks ord 'ta til fra ein annan kant'.»[19]

Kapittelet «Gråvêren og oterbørsa» har blitt nevnt som et av de mest gåtefulle i Juvikfolket. Her skjer det flere ting som synes å henge sammen på mystisk vis, og som alle innebærer kontakt mellom mennesker og dyr.[20] «Kapittelet om gråværen og oterbørsa bidrar først og fremst til å bygge opp Odin som en mytisk, men moralsk helteskikkelse i et univers der både synlige og usynlige makter råder.»[7] Skyteepisoden i dette kapitlet ender med en krangel med fosterforeldrene og med at Odin blir jaget på dør på selveste juleaften, og deretter forlater Kjelvika for godt. På juleaften overnatter han på et så symboltungt sted som i en stall,[20] siden oppsøker han mora og stefaren på Vennestad. Dette oppbruddet skjer nærmest midt i boka, og deler fortellingen om Odins barndom i to deler: de grunnleggende danningsårene i Kjelvika, og videre utvikling i kontakt med resten av bygda. Odin bodde sju år i Kjelvika,[13] og gammelonkelen Ola Håberg sier at han «Han er ingen juviking, vi kallar, det voks han seg tvert igjennom med han gjekk uti Kjelvika, etter som eg kan sjå, – han har hatt ei god lære, gut! […] Han hi levd. Gjennom sju mannsaldrar på sju år.»[21]

Odin vender tilbake til Kjelvika en kort stund for å drive plassen mens Bendek ligger for døden.[22] Så reiser han tilbake til Vennestad. Etter at Odin flytter fra Kjelvika til Vennestad tar han til å formes som voksent menneske. Han beskytter mora mot stefarens temperament.[6] Han får også et nytt og bredere inntrykk av alle personene som er i en farsrolle for ham: Bendek, Otte og Iver. Hver på sin måte bidrar de også i Odins språklige utvikling, og gir ham «ordets makt».[14] Odin knytter seg også mer aktivt til menneskene og samfunnet rundt seg. Overraskende, men ikke uventet, er det den senere rivalen Lauris som blir Odins veiviser inn i bygdesamfunnet.[23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://nbl.snl.no/Olav_Duun; Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1921). I eventyre. Oslo: Norli. 
  3. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 10 og 29. 
  4. ^ Aune, Tormod (1994). "I eventyre": i Olav Duuns rike. Namsos: Form&Foto. ISBN 8291134073. 
  5. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  6. ^ a b Åsfrid Svensen (1978). «Juvikfolke - Odins utvikling i barndom og ungdom». Søkelys på fem nyrealister. Oslo: Universitetsforlaget. s. 53-64. ISBN 8200016382. 
  7. ^ a b Beatrice M. G. Reed. «Etterord : i og utenfor eventyret». I: Olav Duun. I eventyret. Solum Bokvennen forlag, 2021. ISBN 9788279904748
  8. ^ Kolbjørn Gåsvær (2011). «Landet i eventyret». Årbok for Namdalen. Namsos: Namdal historielag. s. 38-52. 
  9. ^ Jøa – landet i eventyret; visitnamdalen.com
  10. ^ Gåsvær, Kolbjørn (1988). Landet i eventyret: Olav Duuns steder. [Fosnes]: Fosnes kommune. 
  11. ^ Haakon Odd Christiansen. «Olav Duuns landskap». Trondhjems turistforenings årbok 1976. pdf
  12. ^ Juvikingar; solumbokvennen.no
  13. ^ a b Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 207-217. 
  14. ^ a b c Ole Martin Høystad (1996). «Etterord». Olav Duun. Skrifter i samling. Bind 6: I eventyret ; I ungdommen ; I stormen. Oslo: Aschehoug. s. 485-498. ISBN 8203174906. 
  15. ^ Reidar Astås (1998). Barndommens eventyrland? : Duun: I eventyre som kilde. Oslo: Tano Aschehoug. s. 133-140. ISBN 8251836719. 
  16. ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 528. ISBN 8202154790. 
  17. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 540. 
  18. ^ Fetveit, Leiv (1979). Juvikfolke og tradisjonen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252108849. 
  19. ^ Åsfrid Svensen (1978). Mellom Juvika og Øyvære : tre artikler om Olav Duuns romaner. Oslo: Novus. s. 40. ISBN 8270990396. 
  20. ^ a b Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 296-301, 312-316
  21. ^ Fra kapitlet «Ut or eventyret»
  22. ^ Eugenia Kielland (1929). «Olav Duun». Fem essays om moderne norsk literatur. Aschehoug. s. 73. . Først trykt i Ord och bild 1927
  23. ^ Ole Martin Høystad (1987). Odin i Juvikfolke: Olav Duuns språk og menneskesyn. Oslo: Aschehoug. s. 104-105. ISBN 8203156436. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=I_eventyret&oldid=24081791»