Hopp til innhold

I blinda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I blinda
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1919[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag
Sider285

I blinda er en roman av Olav Duun, utgitt i 1919.[2][3] Romanen er det andre bindet i seksbindsverket Juvikfolket (1918–1923).

Hovedpersonen i dette bindet er Anders Håberg, som etter hvert får kallenavnet «Blind-Anders». Anders «lever hele det lange livet sitt i brytningen mellom ætt og bygd, ættemoral og samfunnsmoral. Han er en ruvende og fengslende skikkelse, aristokrat og vismann […] dette bindet er et av de rikeste og friskeste i hele forfatterskapet.»[4] Anders er «i grunnen hovedperson i første halvparten av Juvikfolke, liksom Odin Setran er det i andre halvparten. Dei går gjennom tre bøker kvar av verket.»[5] Anders Håberg kommer tilbake senere i Duuns forfatterskap som fortelleren i rammefortellingen i novellesamlinga Blind-Anders (1924).

Innhold

[rediger | rediger kilde]
Oversikt over hovedpersonene i bokserien og deres slektskap. Romanserien «følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut.»[6]

Anders Håberg er sønnesønn av Per Anders og sønn av Per fra den forrige boka, Juvikingar. Han er ung da historien begynner omkring 1824, og historien følger ham gjennom hele livet.[7] Historien avsluttes i siste del av 1850-åra.[5] Boka er delt i to hoveddeler, og det er om lag tjue år mellom handlinga i første og andre del.[8]

Mens forgjengerne la ensidig vekt på ættas og gårdens interesser, åpner Anders seg mot samfunnet rundt seg. «Det er to mektige krefter som slåss om overtaket i ham: slekten og bygden; to slags fellesskap: en som det er styrke i og som utløser personligheten i ham, og en som er svakhet og vil gjøre ham enten til trell under de mange eller til en som skal vinne over de mange ved grov makt og herskesyke.»[9] Utviklingen av samvittighet og moralsk rettesnor hos Anders er i beste fall tvetydig.[10]

Anders mista faren i fjortenårsalderen, og måtte dermed tidlig ta mye av ansvaret for styre og stell på garden.[11] Det viser seg at han alt i unge år tilegner seg en naturlig autoritet og handlekraft som setter han i stand til å få viljen sin igjennom, både i private og i mer praktiske forhold. Folk i grenda som er langt eldre enn han, lytter til Anders og retter seg gjerne etter hans vilje.

Framgangen fører til overmot hos Anders. Når han gifter seg med samejenta Solvi, utfordrer han bygdekollektivet. I bondesamfunnets overtro, er samene en utstøtt minoritet på grunn av deres antatte evne til å ganne. At en odelsgutt gifta seg med ei finnjente var utenkelig etter bygdas normer.[12][13] Solvi har han for øvrig stjålet fra den noe yngre broren Petter, som var den som først var blitt interessert, men som viker til side for Anders. Forholdet mellom «bumann» og samer er i det hele tatt et gjennomgående trekk i boka.[14]

Når det begynner å skje uforklarlige ting i bygda, som at to ulver herjer i saueflokkene i nabogardene, men sparer Håberg, begynner ryktene å gå. Noen mener til og med å ha sett Solvi og faren Halt-Andrias kaste ulvehamen og bli menneske. Til slutt kan ikke Anders annet enn tru på at Solvi farer med gand, og han jager henne og sønnen fra garden.[7] I det Solvi og gutten ror under en berghammer, utløses et steinskred som tar dem med seg i dypet. Anders legger det på seg sjøl at han har ønska dem av vegen, og knuges en periode av anger og skyldfølelse. I virkeligheten er det Petter som har arrangert skredet. Petter utvikler seg i det hele tatt til Anders' motsetning og motstander.[7] Kontrasten mellom to motpoler er et tilbakevendende tema hos Duun, både i Juvilkfolket og i forfatterskapet forøvrig.[15] Under jakten på Solvi og Andrias merker Anders at han sjøl blir som et dyr.[7][16][17] Anders' møter med presten etter dødsfallene har likhetstrekk, eller intertekstualitet, med Bjørnsons novelle Faderen.[18][19]

Etter katastrofen med Solvi gifter han seg nå trygt med den tidligere kjæresten Massi, og kommer i harmoni med bygdesamfunnet rundt seg.[12] Det blir etter hvert seks barn på Håberg, og Anders setter etter hvert mye krefter og prestisje inn på å få dem plassert i gode og trygge kår. Eldstesønnen Per skal bli lensmann eller ordfører i bygda, Jens skal bli stor handelsmann, yngstegutten Ola skal lese til prest osv.

Anders opplever på sine eldre dager å se nesten alle sine store vyer bli knust, da den ene ulykken etter den andre rammer han sjøl og barna. Det vil si: Han ser det ikke, for han blir blind, en blindhet som han framskynder med en hestekur som han påfører seg sjøl når han frykter for at synet begynner å svekkes.

Så gjorde han det: Han smurte heite tjæra innpå auga med fingeren, over sjølve augesteinen så godt han fekk det til; han måtte rulle med auga både hit og dit før han var trygg. Ryggen krøktes i vêre på han, og knea gav seg, men han heldt på til han var ferdig. Da sette han seg på senggavlen.
'Jamenn va no det der fullt giftarmål lel!' sa han. 'Æg ska fortel dokk det kjentes der det kom. Og ondt ska ondt fordriv! Ja da; det her det går bra det. Kast dit brød …'

I blinda; kapitlet «'Kast dit brød på vandet'»[20]

De åra han må leve som blind, bli Anders seende.[13] Han ser at han har tura fram i blindt overmot mens han var i sin fulle kraft. Nå er tida inne til en mer ydmyk innstilling til livet, og til å ta prestens ord innover seg. Noen personlig Gud er han ikke i stand til å tru på – det har aldri noen juviking gjort – men han godtar at det finnes en skjebne eller styrelse som heller ikke han har kunnet fri seg fra.[21]

Da boka utkom, ble den av noen oppfattet som avslutningen på et tobindsverk.[22] Boka er oversatt til svensk, dansk, engelsk, finsk, nederlandsk, tysk, latvisk, italiensk.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://nbl.snl.no/Olav_Duun; Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1919). I blinda. Kristiania: Norli. 
  3. ^ a b Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 9 og 29. 
  4. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  5. ^ a b Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 167-193. 
  6. ^ Juvikingar; solumbokvennen.no
  7. ^ a b c d Leiv Fetveit (1996). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 5: Juvikingar ; I blinda ; Storbrylloppet. Oslo: Aschehoug. s. 497-506. ISBN 8203174892. 
  8. ^ Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 28. ISBN 8252201369. 
  9. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 537. 
  10. ^ Inger Heiberg (1958). «Olav Duun og det frie menneske». Kirke og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. s. 207-220. 
  11. ^ Erling Tobiassen (1919). «[Anmeldelse av I blinda]». Kirke og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. s. 540. «bogen om en mands betathet av sin ætt» 
  12. ^ a b Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 525-528. ISBN 8202154790. 
  13. ^ a b Olav Midttun (1919). «Boksjaa: I blinda». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 426-427. 
  14. ^ Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 284–290
  15. ^ Sigurd Aa. Aarnes (1968). «Omkring komposisjon og stil i Olav Duuns Juvikfolke». Edda. Oslo: Universitetsforl. s. 17--38. 
  16. ^ Bjarte Birkeland (1976). «Lauris og Odin -- hund og menneske». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. [Oslo]: Noregs boklag. s. 76-86. ISBN 8252201369. . Først trykt i Edda, 1970
  17. ^ Jomisko, Kari Anne Særvold. "Klo mot klo, det va gammel visdom i lande her!" Animalisering og dehumanisering i Olav Duuns romaner I blinda og I stormen; masteroppgave; Universitetet i Bergen 2018
  18. ^ Bjørkøy, Aasta Marie Bjorvand. «Repetisjoner og variasjoner : Bjørnsons "Faderen" som intertekst i Duuns I blinda». I: Norsk litterær årbok 2013
  19. ^ Otto Hageberg «Opposisjon ex auditorio : Heming Gujord: Juviking og medmenneske : en kontekstuell tilnærming til Olav Duuns Juvikfolke : doktordisputas». I: Edda; nr 1, 2006
  20. ^ I blinda, kapitlet «'Kast dit brød på vandet'»; fra bokselskap.no
  21. ^ Ola Setrom (1936). «Olav Duun og dei gamle juvikingane». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 387-401. 
  22. ^ Charles Kent (1920). «Stil og stof». Samtiden. Aschehoug. s. 213-220. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=I_blinda&oldid=23087294»