Hopp til innhold

Det gode samvitet

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det gode samvitet
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1916
ForlagOlaf Norlis Forlag

Det gode samvitet (opprinnelig Det gode samvite) er en roman av Olav Duun, utgitt i 1916.[1][2][3] Boka nevnes ofte som den modneste romanen Duun skrev før Juvikfolket;[4] den er også en av hans mest rendyrkede idéromaner.[5]

Romanen skildrer faren Lars, sønnen Lars den yngre og sønnedattera Frigg fra gården Lines, og hovedtemaet er samvittigheta og skiftende etiske normer gjennom tre etterfølgende generasjoner.

Boka ble utgitt på engelsk som Good conscience i 1928.[6]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Duuns hjem Fjellvang i Holmestrand. Han hadde kjøpt dette i 1914, to år før romanen utkom.

Da romanen utkom i 1916, var Duun godt etablert både som forfatter og som lærer. Han hadde giftet seg i 1908, og ekteparet flytta samme år til Holmestrand, hvor han var lærer på Ramberg skole. De fikk det eneste barnet sitt, dattera Dagmar, i 1910. I 1914 kjøpte de huset «Fjellvang», hvor de siden ble boende. Han hadde samtidig gitt ut en ny roman eller novellesamling hvert år siden debuten i 1907. I tillegg hadde han utgitt to barnebøker i 1912 og 1913.

Romanen er den tredje av i alt elleve bøker fra Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924) som foregår i det samme landskapet med de samme stedsnavnene og med hovedpersoner som opptrer som bipersoner i andre bøker. Duunforskeren professor Otto Hageberg har omtalt disse elleve bøkene som «Duuns storroman», og også Juvikfolket foregår innenfor dette universet.[4][7] Det gode samvitet er den av Duuns bøker som ligner mest på Juvikfolket, både i forfatterposisjonen og i drøftinga av hvordan moral og sosiale normer endrer seg over tid.[4] Den kan kalles en «forstudie til 'Juvikfolke'».[8][9]

Innhold

[rediger | rediger kilde]

Romanen foregår i et realistisk kystbygdmiljø i åra fra 1870 til 1910.[4] Handlinga er delt i tre hovedbolker, knyttet til hver sin generasjon.[10] Hovedpersonene kommer fra gården Lines, og etterhvert også fra nabogården Bjørland.

Romanen foregår i et realistisk kystbygdmiljø i åra fra 1870 til 1910. (Illustrasjonfoto fra Nordøyan.)

Lars Lines den eldre og naboen Per Håbjørn på Bjørland lever i en førpietistisk kultur, hvor hensynet til ætta og gårdens beste alltid kommer først, i spenningen mellom «kristenmoral og slektsmoral».[10] I dette har de mye til felles med mange av «gamlekara» i Duuns forfatterskap.[10][11][12] Derfor har Lars heller ikke dårlig samvittighet for at han selger skog som han ikke eier selv, som tømmer til kirkebygging. Han angrer heller ikke på at han tente på sitt eget fjøs som en forsikringssvindel.[13] «Det fall han ikkje inn at han ikkje hadde gjort rett, for han hadde bare gjort det som garden kravde.»[13] Per Håbjørn kjenner til begge deler, og mener at Lars har gjort urett, men ønsker likevel ikke å avsløre Lars.[13] Begge må til slutt forlate gårdene sine.

Anna Lines er datter av gamle-Lars, og en av bifigurene i den første bolken av romanen. «Anna er ei av dei første i Duuns litteratur som åpent står fram med eit 'uekte' barn og er stolt – ei merkeleg 'moderne' utsegn».[14]

Lars den yngre er hovedperson i den andre bolken, som foregår fem år etter den første bolken. Lars er lensmannsbetjent, sersjant og poståpner. Han blir gift med Nora Håbjørn, dattera på Bjørland. Lars sitter ikke like fast i ættekulturen som faren gjorde, og «manglar feste i noko utanfor seg sjølv til skilnad frå faren som fant norma for sine etiske val i slektsmoral».[10] Lars har store ambisjoner («eg skulde ta bygda på nakken og gå med henne»[15]), men kjenner at han kommer til kort («Eg trudde eg var det nye menneske, at eg var såpass rå at eg kunde gjera allting og tåle allting.»[15]). Hans store synder er at han som postbestyrer har underslått amerikabrev til Nora fra ungdomskjæresten Julius, og senere at han truer Julius med våpen og sender ham på et ærende hvor han går gjennom isen og drukner. Samtidig bærer han også på skyldfølelse for farens misgjerninger. Angeren og skyldfølelsen fører Lars inn i bedehuskristendommen,[5] uten at det blir bedre av det. «Det gir han inga moralsk ryggrad, men fører tvert imot til svekking av sjølverkjenning og ansvarskjensle.»[10]

Som ung ble Nora nektet av foreldrene å gifte seg med ungdomskjæresten Julius.[10][16] Foreldrene presset henne inn i ekteskap med Lars, et forhold som gir henne mange skuffelser. Hun er en av de sterke kvinneskikkelsene i Duuns forfatterskap, sammen med Tora i På Lyngsøya og Ragnhild i Medmenneske-trilogien; de er helstøpte kvinner som stiller store krav til seg selv, og har svake ektemenn. «Trass i vonbrot og nederlag akslar dei ut fra ein intuitiv godleik det ansvaret dei får lagt på seg, og held livet saman for alle dei har omsorg for.»[10]

Frigg flytter til «byen», dvs Trondheim. (Illustrasjonsfoto fra Dronningens gate i Trondheim ca 1910.)

Den tredje bolken, med Frigg som hovedperson, begynner rundt 1905. Telefonen er en av flere tidsmarkører i boka.[17] Frigg er fristilt og fri, og tar eksplisitt avstand fra foreldrenes samvittighetskvaler og sjelegransking. Hun flytter til byen, etter at hun har sikret seg to legeattester: en til bybruk som sier at hun er frisk, og en til «dem heime» som sier at hun er sykelig og svak og bør fritas for gårdsarbeidet. Hun får arbeid hos farbroren som er advokat og inngår et fornuftsekteskap med den eldre banksjef Rohl. Hun står mellom tre menn: ungdomskjæresten Henrik, Rohl og den groteske Martin Olsen, «som er fremstilt som et monster mer eller mindre direkte steget opp fra havets gru.»[18] Hun blir gravid med Martin Olsen, og oppsøker «madam Husveg» for å få utført en abort.[5][14] Hun er også uten samvittighetskvaler i andre spørsmål, og presser penger av onkelen.

Tema og tolkning

[rediger | rediger kilde]

Litteraturhistorikerne er enige om at bokas hovedtema er samvittigheta og skiftende etiske normer gjennom tre etterfølgende generasjoner.[10][19][20][21]

Romanen handler om ulike moraler, med ei særlig vektlegging av forskjellen mellom hedensk og kristen-inspirert moral. Det handler også om møter mellom ny og gammel tid.[22][18][12] Duunkjennerne Rolv Thesen og Einar Vannebo peker på at den første generasjonen i boka, gamle-Lars, befinner seg i overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning under det store hamskiftet.[10] Den nye tidas pengekrav måtte føles som en fiende som kunne bekjempes med både ærlige og uærlige midler.[13] «Sett mot denne bakgrunnen blir ikke Lars Lines og Per Håbjørn småskårne fuskere, men ulykkelige menn som er innhentet av en ukjent og uventet utvikling.»[12]

Lars den yngre søker til bedehuset, uten at han finner sjelefred der heller. (Illustrasjonsfoto)

Olav Duun vokste opp innenfor en lavkirkelig, pietistisk kristen kultur som han senere tok avstand fra. Både faren Johannes og broren Simon Duun hadde tillitsverv i Frikirken.[23] Ulike oppgjør med bedehuskulturen finnes flere steder i forfatterskapet, fra debutboka Løglege skruvar og anna folk til den siste boka Mennesket og maktene. Iver i Tre venner (1914) blir også bedehusmann. Duun ville vise fram vrangsiden av det kristne menneskesynet,[24] og så på bedehuskristendommen som en livsflukt.[10][12][25]

Duunforskeren Grethe Fatima Syéd leser også boka som en kjærlighetsroman, med mange eksempler på vanskelig kjærlighet: Lars' opprinnelig ugjengjeldte forelskelse i Nora, Noras og Julius' kjærlighet som er umulig på grunn av standsforskjellen, Anna og Elen som begge blir gravide utenfor ekteskap.[18] «Ikke minst er Friggs kjærlighetsliv en sammensatt affære.»[18] Forfatteren Arnulf Øverland så på den andre bolken, om Lars' kjærlighet til Nora, som den sterkeste og vakreste delen av boka.[16]

Interessen for boka er særlig knyttet til den tredje generasjonen, Frigg, og hennes kompleksitet. Hun er selvsikker, gjør egne moralske valg, og framstår noen ganger som amoralsk.[4][11] Hun er likevel godhjertet, og har mange av de egenskapene Duun setter høyest.[18][11] Opprinnelig har ikke Frigg noen forståelse for forskjellen mellom godt og vondt, men dette utvikles hos henne gjennom møtene med kjærligheten og vondskapen.[12][10] Syed er likevel usikker på om romanen er entydig om Friggs etiske utvikling; hun vet forskjell på godt og vondt, men kjenner ikke nødvendigvis på noen plikt til å velge det «gode».[18]

Thesen og flere andre mener at Frigg ikke er noen helstøpt figur,[10][19] «Ho er ikkje organisk framvaksen or det miljøet ho lever i, og den frigjeringsprosessen ho gjennomgår, er heller ikkje overtydande skildra.»[13] Hun tar litt for demonstrativt avstand fra det gamle livsgrunnlaget.[26] Hun er likevel et frampek mot den større og bredere skildringa av forholdet mellom ætt og individ som kommer med Odin i Juvikfolket.[13][10][26][24]

Duunforskeren Heming Gujord oppsummerer at det «er en gåtefull roman. Først demonsterer Duun hvordan samvittigheten kan ta makten fra ellers handlekraftige bønder. Det er dette som skjer i det første slektsleddet. Men i det andre slektsleddet går det enda verre, da Lars Lines tvangsmessig forsøker å sette hele samvittigheten til side. Han går hele veien, fra svindler til drapsmann og bekjennende synder. Den samvittighetsløse Frigg i det tredje slektsleddet er heller ikke noen idealperson. Til sammen får vi et bilde av mennesket i tre stadier, i et samfunn som er preget av ustabilitet.»[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Duun, Olav (1916). Det gode samvite. Kristiania: Norli. 
  2. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 8. 
  3. ^ Det gode samvitet; Aschehoug.no
  4. ^ a b c d e Hageberg, Otto (1996). Forboden kjærleik : spenningsmønster i Olav Duuns dikting. Oslo: Samlaget. s. 145-147. ISBN 8252146015. 
  5. ^ a b c d Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 261–270
  6. ^ Duun, Olav (1928). Good conscience. New York: Harper. 
  7. ^ Otto Hageberg (1995). «Etterord : på veg inn i Duuns storroman». Olav Duun. Skrifter i samling. 3: Tre venner; Harald. Oslo: Aschehoug. s. 349-360. ISBN 8203174876. 
  8. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 299. ISBN 8203091067. 
  9. ^ A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 534-535. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m Einar Vannebo (1996). «Etterord». Olav Duun. Skrifter i samling. 4 : Det gode samvitet ; På Lyngsøya. Oslo: Aschehoug. s. 393-403. ISBN 8203174884. 
  11. ^ a b c Beyer, Harald (1959). Nietzsche og Norden. Bind 2 : Dikterne og diktningen. Universitetsforlaget. s. 271. 
  12. ^ a b c d e Alf Tveterås (1950). «Etiske drag i Olav Duuns ungdomsdiktning». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 19. 
  13. ^ a b c d e f Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 121-127. 
  14. ^ a b Jostein Holmen. Dagar til å leva, og dagar til å døy … : med ”doktorblikk” på helse og sjukdom i Olav Duuns dikting Arkivert 9. juli 2021 hos Wayback Machine.; Tidsskriftet Michael; nr 1, 2020
  15. ^ a b Det gode samvite, 1916-utgaven; side 192
  16. ^ a b Øverland, Arnulf (1955). Olav Duun. Oslo: Aschehoug. s. 41-47. 
  17. ^ Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 28. ISBN 8252201369. 
  18. ^ a b c d e f Grethe Fatima Syéd. Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget, 2015. ISBN 987-82-7990-298-0 Side 119-132
  19. ^ a b Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 522. ISBN 8202154790. 
  20. ^ Evensberget, Snorre (2000). Litterært leksikon. Oslo: Stenersen. s. 143. ISBN 8272012618. 
  21. ^ Sverre Tusvik (1982). «Duun, Olav». PaxLeksikon. 2 : C-G. Oslo: Pax forlag. s. 25-26. ISBN 8253012365. 
  22. ^ Nils Kjell Grobakken. Sosialpsykologiske og etiske problemstillinger i Olav Duun: Det gode samvite. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 1975. Her sitert etter Syed.
  23. ^ Jubileumsskrift : Den Evangelisk lutherske frikirke, Namsos menighet : 1891-1991. Namsos: Menigheten. 1991. s. 9. 
  24. ^ a b Inger Heiberg (1958). «Olav Duun og det frie menneske». Kirke og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. s. 207-220. 
  25. ^ Alf Tveterås (1949). «I skyggen av 'Juvikfolke'». Samtiden. Aschehoug. s. 245. 
  26. ^ a b Bente Hannerich Heltoft (1976). «Hanefjeddet». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 98-111. ISBN 8252201369. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_gode_samvitet&oldid=24196201»