Hopp til innhold

Juvikfolket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I 1927 ble de seks bøkene i serien gjenutgitt i en tobindsutgave. Omslagsillustrasjon ved Albert Jærn.

Juvikfolket (opprinnelig Juvikfolke) er en romanserie i seks bind av Olav Duun, utgitt fra 1918 til 1923. Bøkene regnes som Duuns hovedverk og som en klassiker i norsk litteratur. Romanserien skildrer livet til seks–sju generasjoner juvikinger fra slutten av 1700-tallet og inn på begynnelsen av 1900-tallet. Odin Setran er hovedperson i verkets tre siste bind.

Serien omfatter de seks bøkene Juvikingar (1918), I blinda (1919), Storbrylloppet (1920), I eventyret (1921), I ungdommen (1922) og I stormen (1923). Serietittelen Juvikfolke ble først etablert ved utgivelsen av en samlet tobindsutgave i 1927.[1]

Det er vanlig å beskrive temaet i bokserien som en endring i moralske normer; fra rå makt, styrke og hensynet til slektas beste hos gamlekarene, og over til medfølelse og demokratisk ansvarsfølelse hos Odin. Det er også vanlig å peke på at mange av Duuns romaner og romanpersoner i årene før Juvikfolket kan sees som forstudier til tema og typer i Juvikfolket, særlig gjelder dette boka Det gode samvitet fra 1916.[2][3]

Innhold

[rediger | rediger kilde]
Kart over Jøa og deler av Otterøya med Duuns stedsnavn avmerket. «Juvika» svarer til Jevika på nordsiden av Otterøya, mens «Håberg» ligger på vestsiden av Jøa.

Romanene foregår innenfor det samme universet som alle Duuns bøker fra romanen Tre venner (1914) til novellesamlinga Blind-Anders (1924). Her brukes de samme stedsnavnene, og noen personer opptrer som bipersoner i flere bøker. Professor i litteratur, Otto Hageberg, omtalte disse elleve bøkene som «Duuns storroman».[4] Landskapet har tydelig preg av Duuns hjemtrakter på Jøa.[5][6][7] Politikeren Guttorm Hansen skrev at «Olav Dunns dikting hentar landskap og språk frå Namdalen, frå to øyar som ligg ute i Namsfjorden mot storhavet, mot Folda — Jøa og Otterøya. Berre to–tre av bøkene hans hentar landskap frå andre kantar.»[8] Romanene er, som alle Duuns bøker, skrevet på nynorsk med dialektbruk i replikkene.[9][10][11]

De seks bøkene har ulik stiltone og fortellerteknikk, ifølge en artikkel av professor Sigurd Aa. Aarnes. Juvikingar har en objektiv, knapp fortellerstil som minner om sagalitteraturen, I blinda har en allvitende forteller som i gamle romaner, men også innslag av sagn og eventyr. De tre bøkene Storbrylloppet, I ungdommen og I stormen er realistiske samtidsromaner i tradisjonen fra 1880-årene, hvor motsetningsforhold brytes i dialoger. Den fjerde av bøkene, I eventyret, er en idyll, slik tittelen antyder.[12]

De tre første bindene

[rediger | rediger kilde]
Oversikt over hovedpersonene i bokserien og deres slektskap. Romanserien «følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut.»[13]

Romanserien skildrer livet til seks–sju generasjoner juvikinger fra slutten av 1700-tallet og inn på begynnelsen av 1900-tallet. De første kapitlene i det første bindet, Juvikingar, åpner med sagn og anekdoter om de eldste av slekten, før Per Anders introduseres som den første hovedpersonen i dette bindet. Litteraturprofessoren Harald Beyer mener at «De gamle juvikene har 'den blinde farten' i seg, lever på instinkt, refekterer lite, grubler ikke, angrer aldri. Det bor mye gammel hedendom i dem. Ættens krav er eneste rettesnor.»[1]

Sønnesønnen Anders, kalt «Blind-Anders», er hovedpersonen i det andre bindet, I blinda. Beyer mener at Anders «lever hele det lange livet sitt i brytningen mellom ætt og bygd, ættemoral og samfunnsmoral.»[1]

Handlinga i det tredje bindet, Storbrylloppet, foregår omkring 1870-åra. Her skildres «møtet mellom gammelt og nytt, mellom innflytelse fra byen og det gamle bondesamfunnets sed og skikk.»[14] I en forlagspresentasjon av boka heter det at «I Storbrylloppet opplever vi Duun på sitt mest burleske. To familiar med kvar sine verdisett og ambisjonar blir vikla inn i og ut av kvarandre i hendingar som fører fram til eit gedigent dobbeltbryllup.»[15]

Ola Håberg, som er sønn av Anders («Blind-Anders») og Massi, introduseres i I blinda og er siden med i resten av romanverket, før han tar sitt eget liv i I stormen. Han er klokker, og en tenksom og analytisk type, en «kloking uten styrken», ifølge litteraturprofessor Bjarte Birkeland.[16] Han er både en kommentator til andres ferd, og en taper i sin egen livsferd.[17]

Odin – de tre siste bind

[rediger | rediger kilde]

Odin Setran er hovedperson i verkets tre siste bind.[18][19] Odins oppvekst preges av at han, ifølge forfatter Liv Marit Idsøs introduksjonsbok om Duun, «er seg bevisst at han er 'ein av gamlekarane', at han har arven frå juvikingane å føre vidare. Men samtidig lever han i ei ny tid, med nye krav til det å vere menneske og samfunnsborgar.»[9] Den senere litteraturprofessoren Daniel Haakonsen peker på at Odin er den personen i Duuns forfatterskap som «enklest og klarest forener selvrespekt og menneskelig ansvar», de to etiske idealene som går gjennom Duuns forfatterskap.[20]

Odins livsløp går gjennom tre faser i de tre bindene. I I eventyret vokser han opp som hos fosterforeldrene Bendek og Gurianna i Kjelvika, men har også etter hvert relasjoner til mora og stefaren Iver på gården Vennestad, til faren Otte og til bestemora Åsel på gården Håberg. Skildringene fra Odins barndom i Kjelvika er en av de mest siterte delene av Duuns forfatterskap.

I den femte boka, I ungdommen, utvikler Odin det ambivalente forholdet til søskenbarnet Astri, og forholdet til rivalen Lauris. Lauris blir etter hvert til en personifisert ondskap, en type som det finnes flere av i Duuns forfatterskap. Mot slutten av boka innleder Odin et forhold til Ingri. De gifter seg og får to barn i løpet av de femten årene som går mellom femte og sjette bind.

I det siste bindet i romanserien, I stormen, topper rivaliseringen med Lauris seg i et dramatisk forlis. Etter forliset fører Odin og Lauris en samtale mens de kjemper for livet på båthvelvet. Samtidig har Odin en diskusjon med seg selv. Han svinger mellom to tider og to livssyn. Han vet at han har styrke til å velge en overmenneske-holdning overfor Lauris og beseire ham, men velger til slutt å ofre seg selv i respekt for sitt eget humanistiske livssyn. Birkeland skriver i Norges litteraturhistorie at Odins død ikke er en selvoppgivelse, men en selvrealisering.[21] Litteraturhistorikeren A.H. Winsnes er inne på det samme: «Den siste juvikingen vi hører om, nådde den høyeste selvhevdelse ved å dø.»[14]

Samfunnsbildet i serien

[rediger | rediger kilde]

Verket beskrives som en konkret skildring av tidsforløp og strømninger i norsk historie. Professor Ole Martin Høystad skriver i et etterord til 1996-utgaven av bøkene at «Duun plasserar alltid personane sine i ein historisk samanheng og tematiserer dei historiske kreftene som formar menneske og samfunn.»[22]

Professor Åsfrid Svensen mener at romanserien speiler fem faser i endringa av bondesamfunnet og bygdesamfunnet gjennom 1800-tallet:[23]

  1. Det førindustrielle bondesamfunnet med sjølbergingsjordbruk og vekt på ætta. Romanseriens generasjoner med Per Anders og Per hører til denne perioden.
  2. «Begynnende forandring», med differensiert næringsliv, utvikling av kommunikasjonsmidler og fellestiltak i bygdesamfunnet. Romanseriens generasjon med Anders hører til denne perioden.
  3. Det store hamskiftet med handelsjordbruk og utvidet fiske. Romanseriens generasjoner med Åsel og hennes barn hører til denne perioden.
  4. «Fram mot moderne tid», med større sosial og geografisk mobilitet, verdisplittelse og mer vekt på individets interesser. Romanseriens generasjoner med Elen og med sønnen Odin hører til denne perioden.
  5. «Industriens tidsalder», med industri, bankvesen og sosialvesen i bygdesamfunnet. Romanseriens generasjon med Odin, Astri og Lauris hører til denne perioden.

Tema og tolkning

[rediger | rediger kilde]

Romanserien tar utgangspunkt i en forestilling om ætta som en levende, dynamisk organisme, som kan ha gode og dårlige perioder.[24] Duun-forskeren Leiv Fetveit skriver i et etterord til 1996-utgaven av bøkene at hovedpersonene i generasjonene etter gamlekarene «ber med seg ein biologisk arv og har ein åndeleg slektsarv å taka stilling til.»[25] Haakonsen skriver på samme måte at Juvikfolket er «eposet om sammenhengen i ættens liv, om sjelelivets sammenheng med den biologiske fortid.»[20]

Det er vanlig å peke på inntrykkene av brutalitet fra første verdenskrig som en del av bakteppet for romanene.[1][9][21][3]

Professor Willy Dahl skriver i sin litteraturhistorie at romanserien kan sees som en historie om ættesamfunnet som bryter sammen i møte med hamskiftet og moderniteten. Dahl mener også at «med en viss rett kan det sies at I stormen svinger bort fra den brede, detaljerte samfunnsskildring og blir en fortelling om personlige konflikter.» Dahl mener også at verket er så sammensatt og mangfoldig «at enhver omtale blir reduserende». Han advarer mot noen reduksjonistiske lesemåter: «å lese det som en serie psykologiske studier, som en fiksjonsfilosofisk avhandling om 'det etiske' eller som en sosialhistorisk reportasje er lesemåter som, konsekvent gjennomført, fører til avgrensning i forståelsen.»[26]

Et hovedtema i verket er mentalitetsskiftet; fra ættestolthet til medmenneskelighet. Haakonsen skriver at «en hovedtendens i Juvikfolke er å vise hvorledes den mektige ætten med stolthet og selvfølelse etterhvert lærer å sette sin sjelestorhet inn i sine medmenneskers tjeneste.»[20] Åsfrid Svensen skriver at «en av de oppgavene Duun har satt seg gjennom de tre siste bindene av Juvikfolke er … å finne fram til en ny samlende sosial og etisk orden som skal kunne erstatte slektsordenen.»[23]

Odin representerer den nye tid i verket. Høystad skriver at Odin er et menneske som kommer «lenger enn gamlekarane i juvikslekta og som tåler den medvitne sjølvrefleksjonen utan å bli innkrøkt i seg sjølv og misse den spontane handlekrafta.»[22]

Svensen peker også på at forfatterens intensjoner om Odins rolle virker tvetydige. Det kan se ut som om Duun «har ment å tegne Odin som en mann som når lenger enn alle andre.»[23] Men det er også elementer i romanene som peker på at andre har vært like store lederskikkelser i sin tid.[23] I romanens sluttkapittel har Anders, sønnen til Odin, noen betraktninger om «ei ny tid» som en gjentagende hendelse som ikke er unik for Odin.[23] I sluttkapittelet finnes på samme måte noen antydninger til at Lauris har blitt et nytt menneske, men også dette framføres med et lag av ironi.[21]

Mottagelse og etterbruk

[rediger | rediger kilde]

Duun fikk generelt få anmeldelser for bøkene sine i de første årene som forfatter, og de anmeldelsene som kom, var ofte knyttet til nynorskpressen.[27][28] Da Juvikfolket-serien var ferdig, skrev forfatterkollegaen Nini Roll Anker et innlegg i avisen Tidens Tegn, med tittelen «Varsku her!».[29] Anker skrev at nynorske forfattere ofte ble oversett av «den dannede almenhet» i Norge, og at mange av den grunn hadde gått glipp av Duuns bøker. Hun skrev videre at hun «ikveld netop har sluttet læsningen av et diktverk som Olav Duuns 'I Stormen' – og sitter saa lyksaligjgort og tilintetgjort – saa knust og saa opløftet, som en blir efter møte med det største.»

Bokklubbens utgave av bøkene i 1987 var i tre bind, og var illustrert av Bjørn Bjørneboe.[30] Serien er med i utvalget Århundrets Bibliotek (1991) og i idéhistoriker Trond Berg Eriksens kanon-utvalg Nordmenns nistepakke (1995).

Verket er dramatisert av Otto Homlung og oppført på Det Norske Teatret i 2004.[31][32] Paul Ottar Haga bearbeidet Holmungs dramatisering i en oppsetning på Nord-Trøndelag Teater i 2015; Haga hadde selv regien.[33] Våren 2023 framførte Hildegunn Eggen hele romanserien som sin avskjedsforestilling ved Trøndelag teater. Oppsetningen var en ny dramatisering – en soloversjon – som Eggen og Elisabeth Matheson stod bak.[34]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  2. ^ Alf Tveterås (1950). «Etiske drag i Olav Duuns ungdomsdiktning». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 19. 
  3. ^ a b Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 138. 
  4. ^ Otto Hageberg (1995). «Etterord : på veg inn i Duuns storroman». Olav Duun. Skrifter i samling. 3: Tre venner; Harald. Oslo: Aschehoug. s. 349-360. ISBN 8203174876. 
  5. ^ Haakon Odd Christiansen. «Olav Duuns landskap». Trondhjems turistforenings årbok 1976. pdf
  6. ^ Kolbjørn Gåsvær (2011). «Landet i eventyret». Årbok for Namdalen. Namsos: Namdal historielag. s. 38-52. 
  7. ^ Gåsvær, Kolbjørn (1988). Landet i eventyret: Olav Duuns steder. [Fosnes]: Fosnes kommune. 
  8. ^ Guttorm Hansen (1976). «Olav Duun og Namdalen». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 578-591. 
  9. ^ a b c Liv Marit Idsø (2000). Duun - eit omriss. Jøa: LEA. s. 10. ISBN 8292191003. 
  10. ^ Arnold Dalen. «Talemål som litterær reiskap. Om Olav Duuns språk». I: Spor i trønderord. Festskrift til Arnold Dalen. Tapir forlag, 2001. ISBN 9788251916776. Først trykt i Unitekst : 2 (1977), 38--53
  11. ^ Groven, Lars (1995). «Olav Duun i nynorskens formingstid». Frå Olav Jakobsson Høyem til Olav Duun. Tapir. s. 43-64. ISBN 8251911877. . Først trykt i Maal og minne : (1993), 1/2, 63--86
  12. ^ Sigurd Aa. Aarnes (1968). «Omkring komposisjon og stil i Olav Duuns 'Juvikfolke'». Edda : nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Universitetsforlaget. s. 17–38. 
  13. ^ «Juvikingar: roman». Solum Bokvennen (på norsk). Besøkt 20. september 2023. 
  14. ^ a b A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 536. 
  15. ^ «Storbrylloppet: roman». Solum Bokvennen (på norsk). Besøkt 20. september 2023. 
  16. ^ Bjarte Birkeland (1976). «Lauris og Odin -- hund og menneske». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. [Oslo]: Noregs boklag. s. 76-86. ISBN 8252201369. . Først trykt i Edda, 1970
  17. ^ Sturla Brørs (1942). «Dei livsudugelege : ein Duun-studie». Syn og segn. Oslo: Samlaget. s. 97-119. 
  18. ^ Svensen, Åsfrid (1978). «Juvikfolke - Odins utvikling i barndom og ungdom». Søkelys på fem nyrealister. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200016382. 
  19. ^ Ole Martin Høystad (1987). Odin i Juvikfolke: Olav Duuns språk og menneskesyn. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203156436. 
  20. ^ a b c Haakonsen, Daniel (1958). Olav Duun : tre essays. Oslo: Det norske studentersamfunds kulturutvalg. s. 14-16, 25-26. 
  21. ^ a b c Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 523. ISBN 8202154790. 
  22. ^ a b Ole Martin Høystad (1996). «Etterord». Olav Duun. Skrifter i samling. Bind 6: I eventyret ; I ungdommen ; I stormen. Oslo: Aschehoug. s. 485-498. ISBN 8203174906. 
  23. ^ a b c d e Svensen, Åsfrid (1978). Mellom Juvika og Øyvære : tre artikler om Olav Duuns romaner. Oslo: Novus. s. 12; 54-65. ISBN 8270990396. 
  24. ^ Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 280–284
  25. ^ Leiv Fetveit (1996). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 5: Juvikingar ; I blinda ; Storbrylloppet. Oslo: Aschehoug. s. 497-506. ISBN 8203174892. 
  26. ^ Dahl, Willy (1984). Norges litteratur. BInd 2 : Tid og tekst 1884-1935. Oslo: Aschehoug. s. 329-332. ISBN 8203105718. 
  27. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 8 og 29. 
  28. ^ Bjarte Birkeland (1981). «Resepsjonen av Olav Duuns roman Carolus Magnus (1928)». Bok og lesar. Bergen: Studia universitetsbokhandel. s. 29-50. ISBN 8299082102. 
  29. ^ Anker, Ninni Roll (26. november 1923). «Varsku her!». Tidens Tegn. Oslo. s. 1, 2. 
  30. ^ Duun, Olav (1987). Juvikfolke. Bind 1. Den norske bokklubben. ISBN 8252513174. 
  31. ^ «Juvikfolke». sceneweb.no (på norsk). Besøkt 20. september 2023. 
  32. ^ NRK (16. februar 2004). «"Juvikfolke" en teatersuksess». NRK. Besøkt 20. september 2023. 
  33. ^ «Juvikfolke». Turneteateret. Turnéteatret i Trøndelag. Besøkt 20. september 2023. 
  34. ^ «Juvikfolket». www.trondelag-teater.no (på norsk). Trøndelag Teater. Besøkt 20. september 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • Duuns bøker som gratis e-bøker (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Juvikfolket&oldid=23847482»