Hverdag
Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.
Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet,
Da er det for sent å vite
Det er du som gjør din dag og tinning grå.
Du er kysten som de en gang seiler fra
Si meg hvem er stor og hvem er liten da
Når fremtidshavet ligger som et speil
Så blås din medvind inn i deres seil.
Når skrikinga og skrålet
Blir litt mer enn du kan tåle
Og du kjefter på en glede og en lek
Når du har glemt å leve
Midt i hverdagen og strevet
Og tålmodigheten din har satt sin strek.
Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
