Norge i rødt, hvitt og blått?

Vi har reist Norge på tvers igjen - ny sunnmørstur sist helg. Og da sitter passasjeren som vanlig og nyter naturen fra grøftekantene og utover. Det slår meg at etter vel halvgått mai har vi valgt helt feil farger på flagget om sangen skulle stemme med moder natur.

Rødt? Fint lite. En og annen rød jonsokblom har tjuvstarta, men den er nærmest sjokkrosa.

Hvitt? Ja! Masse! Hvitveis langs hele ruta - dvs. så snart vi har bikka ned i Romsdalen. Og over hvitveisteppene svever heggen. Suppler med flomstore elver og brusende fosser, så er det hvite godt representert.

Blått? Joda. Rundt Måndalen er det forglemmeiei langs veiskråningene. Ikke så lange stykket enda, men den sprer seg og er intenst lyseblå, mer i retning det svenske enn det norske flagget. Og veikantlupinene er i startgropa, men dem ønsker jeg egentlig dit pepper'n gror.

Men det gule er virkelig maifargen: Bekkeblom, løvetann, vinterkarse, marianøklebånd.

Dessuten er det sterke innslag av lilla: stemorsblomstene danner store fargesterke felt langs veier og jernbane. Og sannelig er ikke skogstorkenebben i gang også!

Så i mai er det Norge i gult, hvitt og lilla langs ruta vår!

Hage, sa du?
Joda. Har slått graset på Møre samt røska masse ugras og snust på alle auriklene for å kjenne om de har forskjellig duft. Og det tror jeg nesten. Men de små, gamle pinseliljene dufter sterkest om dagen!
I hjemmehagen har jeg sådd gulrøtter (18. mai) og spavendt og gjødsla de andre grønnsaksengene minus en. I dag har jeg flytta spirende jordskokker til det feltet de skal få ha i år. Nå gjenstår bare et bed som har huset alt annet enn grønnsaker de siste åra - der finnes staudebarn, roser (jeg har flytta ut noen), en gammel syrin og you name it - men nå skal det altså ut. Jeg har til og med fått avsetning på det jeg ikke kan ta meg av sjøl. Det må bare opp først.
Forresten ser det ut til at mange aspargesplanter har gått ut. Bare to-tre kroner har kommet med skudd så langt. Håper jeg finner planter hos Bjørke så jeg slipper ta hele veien om frø.

I rosebeda mine står det for en stor det stusslig til. To knallharde vintre på rad har blitt i meste laget for sartere damer. Av Austinrosene er det bare Mistress Quickly som ser opplagt ut, og hun er en ganske atypisk Austin. Men også flere av hardhausene har fått en knekk. Til og med Rose de Rescht ser sjaber ut, og de har ikke pleid å fryse ned en millimeter. Men skam få den som gir seg - det kan da ikke bli bare fimbulvintre framover. Og tomme roseplasser gir jo alltid muligheter til å prøve noen nye sorter!

Første rose ut

er ikke noen riktig rose. Men den er en busk, selv om den ser ut som en staude, og i rosefamilien. Så mens jeg venter på de store slektningene, nyter jeg denne.
Hagereinrose, Dryas x suendermannii, er en krysning mellom vår hjemlige Dryas octopetala og den gule Dryas drummondii. Kort flor, men intenst mens det står på. Vakre frøstander etter blomstring, og pent bladverk. Gi den skrinn jord, kalk og solskinn, så trives denne bunndekkeren utmerket og brer seg utover med god fart. Vinteren i år har vært litt slem med min, den har noen nakne flekker her og der, men jeg har full tillit til at den tetter hullene utover sommeren.

Ellers har jeg besøkt sunnmørshagen i helga. Der er det knopper på de tidligste rosene - hugonis og altaica. Jeg fikk klipt grasbakken i regnværet lørdag, den var lurvete i luggen og full av rosa engkarse. Søndag fikk jeg ruska vekk uønska innvandrere i beda (jeg er en planterasist), drept en betydelig mengde snegler (uansett farge) samt beundra blomsterprakten. Auriklene står på det fineste nå, det gjør også rhodoen Cunningham's White og pinseliljene, små, velduftende Recurvus. Berre lækkert.
Hjem igjen i går kveld, og i dag har jeg faktisk begynt på kjøkkenhagen, dvs. jeg har begynt å flytte ut stauder og roser som har stått i pensjon der.

Om vi ikke hadde hatt innsyn til tomta fra alle kanter hadde jeg vært frista til å fortsette i morgen, siden bunaden altså ikke passer før neste 17. mai. Det burde da egentlig være en nasjonal sak, å sørge for kortreist egendyrka mat? Ha en regnfri og hyggelig nasjonaldag, folkens, med eller uten bunad og/eller spagreip.

Støvlebruk

Vel overstått påske! Vår sto i båtpussens tegn. Det er den tida av året da det ikke er så hyggelig med stor båt. Men nå skal jeg si vi er ship-shape: spylt, såpevaska, spylt igjen, tørka, polert og voksa. Skuta skinner, om jeg må si det sjøl. Og mannfolket har tatt alt det tekniske samt reingjort teakdekket. Heldigvis hadde vi tinga plass i hallen til Nogva igjen, der sto vi tørt og fint mens det riktig bøtta ned ute. Pjaktisk!

Og etter båtpussen ble det prøvetur på sjøen og diverse hageaktiviteter. Jeg har fått grovrenska alle sunnmørsbeda samt klipt nogle roser. Ikke et bilde tatt av noen blomst - presterte å legge kameraet hjemme. Jada, det går an. Så alle bildene av lerkesporer, aurikler, kuleprimula samt de tusen narsissene av ymse slag sitter bare i hjernen, ikke på fil. Bortsett fra påskebuketten vi tok med hjem - det gikk bare ikke an å reise fra den. Så hva gjør man når man ikke har noen vase i bilen? Jo, man tager en liten støvel. Med et par plastposer inni slik at de kan ha vann underveis. Pjaktisk - og aldri så litte latterlig.

Og mannen han gikk seg i vedaskog

Og det gjorde kvinnen også. Jeg er støl i muskler jeg ikke visste om at jeg hadde!

Sunnmørshelg igjen, endelig. Og vi som hadde sett fram til å møte tidligvåren med spirer og kanskje en liten blomst eller tre, ble møtt av kuldegrader og et lite snølag. Da hjalp det så lite at naboen kunne fortelle at det hadde vært mildvær i ukesvis. Joda, vi så noen spirer. Men ingen blomst. Ikke engang hasselen var på gang. Så derfor gikk vi løs på vedsjauen.

Og når vedaskogen er ens egen og ganske liten, er det hensyn å ta. Det er ikke så mye vi kan ta ut hvert år, alltid en avveiing mellom estetikk, vedbehov og verneskogbehov. Derfor må absolutt alt utnyttes! Pinner ned til fingertjukkelse ble klipt opp med greinsaks og lagt direkte i låge pappkasser til tørking. Ei god venninne (med større skog enn vår) ler litt av veden vår og sier det er "nett ved" Hun kan bare le - pinneveden gir mange ilegg til den gamle vedkomfyren på kjøkkenet. Dessuten blir det atskillig færre kvistlass å kjøre ned på sankthansbålet.

Så gode og slitne til kvelds at vi ikke en gang orka gjøre opp i badstua, sjøl om vi så avgjort kunne trengt det. I stedet koste vi oss med aldeles nytrukken torsk med lever, rogn og rødvin, takket være en gavmild kamerat som hadde vært på fisketur. Berre lækkert!

September

Jeg er av dem som hardnakka holder fast på at august er en sommermåned. Også i år, om den nå har vært særdeles fuktig og kjølig på slutten. Men i dag skriver vi september, og da kan jeg innrømme at sommeren er over. Vi markerer med ei romslig krabbehelg i sunnmørsparadiset, reiser allerede i ettermiddag for å forberede en smule, mens de fleste gjestene rykker inn i morgen. Gleder meg, men sørger litt over at det kolliderer med forumstreff i Trondheim.

Det har blitt lite hageblogg på meg etter ferien. Lite haging å blogge om også for den del. Jeg har hatt nok med å deadheade roser og frese over grasbakken mellom regnbygene samt høste inn bær og grønnsaker. Ringeburosene mine står ganske fint fremdeles, sjøl om de har vel mye ugras rundt beina. Fordi blomstringa begynte så mye seinere i år, fikk jeg kuttet av det visne etter ferien før de dannet nyper, så gjenblomstringa er riktig brukbar.

Nå gleder jeg meg til å gjøre sunnmørshagen presentabel før innrykk, tre uker uten tilsyn pleier bety rikelig ugras på de kanter. Frodig, kan man si!

Det er faktisk en likesinnet blant gjestene, og jeg gleder meg til å gå lange runder og dele hagegleder med ham. Er vi heldige er det fortsatt noen roser i gang der. Honorine de Brabant, kanskje?

Martagonliljer

Blomstringa er sein i år, i sunnmørshagen også. Rosene har nok ei ukes tid igjen før de står på det flotteste, sjøl om mange sorter så smått er i gang. I mellomtida er det de tidlige liljene som regjerer i hagen.

Jeg satser ikke egentlig på liljer, de har liksom sneket seg innpå meg. Ei gruppe brannliljer hadde trassig overlevd i rips- og solbærkrattet da vi overtok hagen. Jeg bryr meg ikke noe særlig om brannliljer, men jeg syntes ikke jeg kunne kaste ut urinnvånere heller. De ble likevel flytta litt i utkanten, fargesterke som de er ville de stjele all oppmerksomhet. Nå står de ved steinmuren med noen bregnetuer som bakvegg mot kirsebærlunden og gjør seg egentlig glimrende.
Dernest fikk jeg øye på martagonliljene – og falt pladask. De renhvite her øverst er resultat av mitt aller første plantebytte, etter et hjertesukk på Hagepraten over manglende leveringsevne fra Zimtrade. Dere vet - en finner noe uimotståelig i en katalog, i mitt tilfelle rosa og hvite martagon. Dernest fyller en opp bestillinga med diverse annet greit for liksom å fordele portoutgiftene. Så kommer pakka - med alt unnttatt det som fikk en til å bestille. Høres det kjent ut? Hagepraten og Gunny ble redningen, og liljene spirte villig, og så var man i gang.

Fra ei hagevenninne hjemme kom det rosa doble. Fra Langangen kom Early Bird (bilde 2) og Zvaigznu Varti (bilde 3). Derfra kom også den lekre, mørke Daugava, men den løken spirte dessverre aldri. Skam få den som gir seg, jeg prøver gjerne igjen! De rosa er hovedsaklig resultat av frø fra Impecta, sådden resulterte i forskjellige rosatoner (Bilde 4 og 5). Morsomt, sjøl om det tok 6-7 år fra sådd til blomstring.

Det har blitt andre slags liljer også. Den spennende Steigenlilja (Lilium monadelphum, også fra Langangen) er allerede ferdig for i år, mens andre hører seinsommeren til. Noen får bulbiller i bladhjørnene, det blir det fort bytteprosjekter av – ja, dere skjønner tegninga.

I flere år har jeg hatt planer om å samle martagonene et eller to steder, nå står de litt tilfeldig her og der mellom rosene f. eks, og der burde de slett ikke stå. Men så har skuddene plutselig blitt for store til at jeg tør ta sjansen på å røre dem, og så står de feilplassert en sesong til. Kanskje jeg klarer å få klargjort et sted og flytte dem til høsten? Og skulle det bli noen ledige plasser i bedet, finner jeg nok noen spennende, nye varianter å bestille!

Midtsommer

Årets lyseste dag har kommet og gått uten videre dikkedarer i heimen. De vingede skarer har inntatt Ringebu (myggen, forstås), så det er uaktuelt å tilbringe kvelden utadørs og utsette seg for angrepsskvadronene. Vi gjør som svenskene, vi feirer midtsommer påfølgende helg, i ettermiddag vender vi nesa vestover igjen mot fjære og bål. Dvs. jeg antar det store bålet gikk av stabelen onsdag, sånn gjør de det der i grenda, men vi skal da få til et lite privat et. Og sende en tanke til det store pallebålet på Slinningen ved Ålesund som også tennes i kveld. Vi så reportasje fra bygginga her om dagen, det så nifst ut.

Tradisjonen vår sier masse villblomster å pynte med ute og inne, her er ei bøtte på trappa vår fra ei tidligere feiring.

Og jeg skal si det er villblomster å ta av nå. Her i dalen også. Nå står tjæreblomstene på det fineste i veiskråningene, sammen med prestekrager, kløver og lette hundekjeksblonder, svakrosa karve og gule soleier og tiriltunger. Klarblå innslag av fuglevikke, blålilla av skogstorkenebb, mørk blålilla av oksetunge. Naturens egen fargerike samplanting kan konkurrere med nesten hva som helst i mine øyne. God midtsommerhelg, alle!

Aurikkeltid

Pinsetur til sunnmørhagen. Plutselig er de tidlige påskelijene visne, de seine sortene og pinseliljene tar over blant narsissene. Ruteliljene nikker med hodene og ser falsk beskjedne ut - det er egentlig tøys, de brøyter seg umerkelig fram og dukker opp fra intet de underligste steder.
Men framfor alt er det aurikkeltid. Jeg håper etter hvert på en brei aurikkelkant på innsida av det store rosebedet. Det skal ha vært bed med aurikkelkant i hagen i min sjelefrende Helgas dager, hun planta og stelte her for nærmere hundre år sia. Noen deler av kanten begynner å ligne noe, resten av veien rundt trengs det fjerning av roserotskudd og tidlige påskeliljer. Det kommer, det kommer. Neste gang jeg deler auriklene skal det bli en fyldigere kant.
De ville jo vært stilig med en ensfarga brem, men jeg er av den nysgjerrige sorten og vil helst ha alle varianter jeg kommer over. Noen er arva, noen er bytta, noen er sådd og noen er kjøpt, så aurikkelkanten er like brokete som rosebeda er når de blomstrer. Så vær så god - noen få av bitene i aurikkellapskausen!

Å, Vestland, Vestland!

Som nevnt, en lengre sunnmørshelg gjennomlevd, og endelig langt bortimot sommer! Vakker tur over som nesten alltid, nydelig sol over kysten vår. Bagasjen inn på kjøkkengolvet, deretter ned på berget ved naustet med vinflaske for å nyte solnedgangen. Har ikke tall på hvor mange ganger vi sitter der hver sommer, visse grunnleggende skjønnhetsopplevelser går en aldri lei!





Påfølgende dager bød på perlevær og flat sjø, det ble båtliv og litt polering - overbygget denne gangen - fiske, hyggelig lag, mer grøftegraving og flere solnedganger. Middagene så f. eks. slik ut: fisk av ymse slag med tilbehør etter innfallsmetoden, pakket i folie og rett på klebersteinsplata over grua. Her breiflabb med reker, løk, gulrot, pipeløkringer, urter.







Etter noen minutter ser det sånn ut - med poteter stekt på samme vis og hva skapet formår av vin. (Chianti funka forbausende bra, men det burde muligvis vært en hvitvin. Nuvel, det smakte fortreffelig som det var.)

Dessertopplevelsen denne kvelden var en oter, en unge tror vi nok, som lekte seg i sjøen og på svaberga. (Eller var det en stor mink? eller en blanding, hva nå det måtte hete - en miter? en onk? Litt langt unna, forstås, og i motlys.)




Enn hagen? Jo, takk som spør. Den eksploderte omtrent i finværet, til og med husbonden kunne se at det vokste fra dag til dag. Det er narsissenes og primulaens tid. Og i løpet av de fem dagene ble det helt tydelig at hostaene har overlevd, det er fine bladknopper på nesten alle og godt håp for etternølerne. (Må huske å plante mer vårløker mellom dem, beda ser litt triste ut ei god stund utover våren.) Mellom alle de andre aktivitetene ble det tid til årets første grasklipp og en smule luking i noen bed, før perleværet gikk over til vannperlevær ettersom nasjonaldagen nærma seg.
Julerosa (niger) er på hell, og gir et trøstefullt bilde på at det går an å eldes med stor ynde og verdighet, synes dere ikke?

Klippe, klippe, grave, grave

Jeg sitter og laster opp dagens bilder fra sunnmørsparadiset. Det er så deilig der nå at det var ille å reise hjem - rent bortsett fra været, som var den vanlige sunnmørsmiksen. Hør bare: Fredag kveld: Sol, stille, ganske mildt, vidunderlig solnedgang. Lørdag: Grått, hovedsaklig opphold, men noen regnbyger og noe sol innimellom, stille. Søndag: Strålende sol - grått - vind - stille - sol - vind - snø - regn - hagl - sludd og vind. Snakker om berg-og-dalbanevær! Under fotoseansen var det sol, men litt vind, så de små ville ikke riktig samarbeide. Dere får tilgi dem og meg for det.

Lørdag var den store klippedagen. Først skogskjegghekken, deretter alle rosene. Jeg var redd det skulle være lovlig seint for beskjæring, men nei - våren er forholdsvis enda seinere her enn hjemme. Litt flaks skal man ha. Enda mer flaks: Sunnmørsrosene har klart vinteren mye bedre enn det så ut til sist jeg var over. Noe tilbakefrysing var det, men godt med liv i alt sammen. Likevel tok jeg mer enn jeg pleier, det tror jeg de har godt av. I Maximakrattet fremst på bildet var jeg ekstra hardhendt, det var altfor tett og med mange gamle greiner. Nå er bare unge greiner tilbake, og de ble også tatt ned en god del på høyden. Så slipper jeg gjøre stort der på et par år! Etter å ha kjørt fire trillebårlass med rosekvist på sankthansbålet innleda vi grillsesongen i fjæra med maiskolber og kyllingspidd. Antrekk varmedress. Riktig så koselig var det.

I dag fikk jeg ut gjødsel på de nyklipte - tre bokser Animix rakk nesten rundt. Må huske å ta med mer hjemmefra. Og så var det graving, dessverre ikke av typen plantedomino, (det er også høyst påkrevd,) men fortsettelse av høstens dreneringsprosjekt. Familien innehar bare en rygg som duger til denslags, så da er det bare å trå til som grøftegraver, om nå lystene går mer i retning flytte planter og ordne bed. Heldigvis er ikke grøfta så brei og djup, men full av hindringer i form av røtter og stein, og så må vi (jeg) passe på et det blir noenlunde jevnt fall. Denne gangen rakk jeg to tredjedeler av avstanden mellom hus og stabbur. En dags graving til, så er vi (jeg) i mål, håper jeg.

Avslutter med helgas store, lille overraskelse - Dicentra cucullaria, sjømannshjerte. Den ble kjøpt på forumstreff i Asker 08, det var ei potte med navnelapp men uten noe annet synlig - planten går nemlig under jorda ganske raskt etter blomstring. I fjor kom det opp et enkelt, grønt blad ved navnelappen, men se nå! En blomsterstilk bare, men kjempesøt! Å, om den kunne vokse i omfang og antall. Den fortjener i grunnen en bedre plass, men nå vet jeg ikke om jeg tør flytte den.

Edit 10.05: HildeG minte meg på Britt Åses (jada, du hadde rett) opplevelse med planten. Se den kostelige, gamle tråden på hagegal her.

Wax on, wax off

Hei, hvor det går! Etter tre netter hjemme bar det vestover igjen, denne gangen for ei oval helg med båtpuss. Vi ble heist på land fredag morgen, så fulgte tre dagers beinhard jobbing før vi ble heist på sjøen igjen i formiddag. (For de uinnvidde: høytrykksspyling, såpevask, skyll, tørk. Fjerne skjell, rur og groe (heldigvis lite), pusse propell og ror, skifte sink, rulle/pensle på bunnstoff, polere skroget, gni av polish, påføre voks, gni av voks. Puh! Vi kom i mål. Rygger og armer verker, men så er også skibet så blankt at vi kan speile oss i det. Det er noe djupt tilfredsstillende ved vissheten om å ha gjort en god jobb! Motorservice er i all hovedsak unnagjort før. Nå gjenstår bare polish og voks på overbygget, men det kan vi enkelt ta mens vi ligger ved brygga. Klare for vårens og sommerens båtgleder!

Været var ganske så fint og stille, sjøl om vi hadde liten glede av det inne i hallen. Vi var ikke engang i fjøra. Men vi har da gått raske hagerunder og sett vårens frammarsj: De danske lerkesporene (solida) så vi ikke noe til i påska, men nå blomstrer de i kirsebærlunden. Påskeliljene er helt på nippet til å åpne seg, og ruteliljene sender opp sine forvridde skudd overalt. Dessuten har gullstjernene dukka opp i plenen, men de blomstrer ikke enda. Det gjør derimot de hvite julerosene! O fryd og glede - men bilder fikk jeg ikke. Vi var så tidlig på båten og så seint hjemme at der var intet fotolys til denslags. Før i dag, men da regna og blåste det. Jaja. De sitter på netthinna, yndlingene. (Hvorfor heter hvit julerose Helleborus niger, forresten, det virker noe pussig?) Så jeg lar krokus- og snøklokkebakken min stå for hagefryden denne gangen, bildet er fra påska.

Slipp klokkene fri, det er vår

Det er vår i havgapet! I går hadde vi 10 plussgrader og delvis sol, men først litt utpå dagen ble det såvidt stille at de tynnstilkede vårblomstene lot seg fange med kamera. Alt som blomstrer må dokumenteres; Snøklokker, klosterklokker, kusymre, antydning til chionodoxa, ørsmå nyfødte eranthis, juleroseknopper, de få krokusvariantene som er i gang. O lykke!

Mannfolket lurer på om jeg ikke tok bilder av de samme blomstene i fjor. Og i forfjor. Og året før.....
Jovisst! Men underet er like stort hvert år, og jeg fryder meg like mye. Så vær så god, folkens, her er marsklosterklokker, årets utgave. Så farer vi fort over det faktum at dagen i dag starta og endte med snøvær. Det er nok vår i morgen også, og jeg kan fortsette å ruske i bed og plukke vekk pinner og kvas. God påske!

Effekten av kuling og varmegrader

Undrenes tid er fortsatt ikke over! Dette bildet er tatt i dag tidlig, under et døgn etter bildet i forrige innlegg. Kuling og 5-7 varmegrader har tatt utrolig mye av snøen på de få timene. Nå kjenner jeg igjen sunnmørsklimaet!

Snøklokkene er fortsatt dekket av snø (de var i alle fall det da vi reiste i formiddag), men ved trappa på nordveggen så jeg svulmende knopper på klosterklokkene. Krokustupper og narsisser tyter fram her og der, juleroseblader og skyggesildrerosetter er avdekket i et av rosebeda. Nesten fælt å reise hjem til kuldegradene, men heldigvis er det bare noen få av dem i kveld.

Krokusbakken min

Vi dro til Sunnmøre for å møte våren i helga. Jomen sa jeg - natt til fredag kom det 25 cm nysnø, så her er krokusbakken min i dag. Må bare ha trua på at krokus og snøklokker er under der et sted, og at våren kommer en gang. Nå er det i det minste plussgrader og ganske mye vind, så det er lov å håpe. Naboen sier at det var nesten bart på markene før dette siste snøfallet, og hun er et sannferdig menneske.

Det andre målet for turen var å lufte båten litt. Som båtfruer vet: Det er alltid noe med båten. Nå har det vært maskinmennesker ombord for ørtende gang for å fikse turtallfall og jeg vet ikke, og denne gangen ser det ut til at feilen er fiksa. Tilsynelatende. Vi hadde en fin tur til Ålesund fredag (etter å ha måkt vekk nevnte 25 cm snø og løsna stivfrosne fortøyinger), og motoren oppførte seg ytterst eksemplarisk. Vi fikk fylt diesel også, det trengtes etter at varmekjelen har sugd diesel i vinter. All slags vær underveis: Snøkav og tåke, slaps, overskya, strålende solskinn og snøbue (som regnbue, bare mer utviska) med solbelyst lysende ferje i. Vakkert, men ingen telelinse på min mobil. Men litt av utsikten kan dere få se, gjennom ruter med takdryppdråper på. Det går noen skikkelige snøbyger over fjella!




























Og så ser jeg at mitt nyervervede mobile bredband fungerer her også. Sakte, men det går da. Telenor type kveld og helg, det holder greit for meg. Farvel til nettabstinens i feriene!

Vi tenner våre lykter

Nettopp tilbake etter romjul og nyttår på Sunnmøre. Det har vært noen late, gode dager, riktig til å samle overskudd og innsatsvilje av. Uvant kaldt til der å være, og snøen lavet ned, slik at det nå er mye mer av den der enn hjemme. Ingen hagevandring for å speide etter nyttårsblomster, altså. Men gledelig nok ingen rådyr- eller hjortespor i hagen heller!

Sjølve nyttårsfeiringa ble en særdeles fredelig affære. Mannfolket mitt var småforkjøla og tung i hodet, så vi meldte avbud til vennelaget og holdt oss hjemme. Det ble riktig koselig med god musikk, reker, hvitvin og masse levende lys. I det fjerne så vi fyrverkeri fra Synnalandsneset og fra øyene samt lengelysende, utdaterte nødbluss over havet. Se i nåde til den stakkaren som sender opp nødbluss på alvor en nyttårsaften! Sjøl hadde vi ingen futt og smell, bare snølykter på trappa, de lyste så mjukt og stemningsfullt.

Takk for alle hyggelige stunder i 2009, mine hage- og bloggvenner, og godt nyttår!


Jeg hadde idiotisk nok lagt igjen kameraet hjemme. Musikeren min tok mobilbilder av snølyktene før han dro på nyttårsfest.

Mildt, stille oppholdsvær

i sunnmørshagen i helga. Herlig! Roseblomstringa har tatt seg opp igjen, fine blomster (om ikke så mange) på Mme Boll, Honorine de Brabant, Stanwell Perpetual, Portlandica, Rose de Rescht og Altaica. Men sola er vekk for i år, så det dabber nok av snart.

Stille vær = sjøvær, så skipper'n og jeg benytta sjansen og dro på koseluftetur med skibet lørdag. Turen gikk rundt Midøya, en stille tusletur på en 3-4 timer. Lenge sia sist nå. Turens høydepunkt var ei havørn som strøk rett over båten og videre tett over havflata mot øya. Majestetisk! Vi ser ofte ørn, men sjelden så nær.

Mildt her hjemme også, men alt ute er knekt av kulda for i år. I dag tidlig var verden pakka inn i bomullstett tåke, men den letter nå, ser jeg. Håhåjaja, når jeg kommer hjem fra jobb er det mørkt uansett. Skal jeg få utretta noe utadørs her må jeg skulke jobben eller holde meg hjemme i helgene.

Høst i sunnmørshagen

Jeg er på etterskudd med det meste for tida, også i blogging og bildeoppdatering. Her kommer en rapport fra forrige helg, som ble tilbrakt på Møre.

Flere bloggvenner har vist fram hostaer i høstskrud - her er noen av mine. Det er hyggelig med plantinger som er dekorative hele sesongen, her synes jeg at jeg har fått det til. Hosta er jo seine om våren, men jeg har putta marsklosterklokker innimellom dem, så da har jeg tidlig vårblomstring også.

Tidløsene står fremdeles flott. Et aldri så lite under, når jeg tenker på all den storm, blæst og nedbør de har vært utsatt for. Men så er det plasseringa, da. Disse hvite ble i si tid planta i forkant av et rosebed. Nå står de nesten bakerst og midt mellom buskene, etter at bedet har blitt utvida i to etapper. Og det er jo synd, de fortjener virkelig en framtredende plass, nydelige som de er. Tro når det er gunstigst å flytte dem?


Sjøl om hele hagen har høstpreg, er det fortsatt noen roser som holder ut. Her er først Mme Boll. Hun er den eneste av rosene mine som har fått et bed helt alene, jeg planta tre stk tett sammen som midtpunkt i sentralbedet i rosehagen. Hun forsvarer plassen sin bra, velforma, duftende, frisk og fin, og nesten aldri uten blomster. (Ser dere at det er rim i graset bak henne?)
Quatre Saisons tar derimot reale pauser mellom florene. Dette blir det siste for i år, og det er ikke sikkert at veldig mange flere knopper rekker springe ut. Vel er det mildt klima, men sola er øyeblikkelig vekk for i år, vi hadde vel et kvarters tid med sol i tunet lørdag.

For undrenes tid er ikke over, det ble opphold og relativt lite vind i helga. Kaldt natt til lørdag, riktignok, vi måtte jamen skrape is av bilrutene her også. Men dagen ble fin!

Vi styra mest med noe vedkapping. Mannfolket rensa noen dreneringsgrøfter, så prøvde han fiskelykka uten særlig hell. Jeg rydda unna masse nedblåste greiner og bestemte at grasbakken fikk klare seg for vinteren som den var, før jeg tok for meg gras og mose i grusgangene i krydderhagen. Kom nesten i mål, bortsett fra på et par små kvadratmeter er det nå fritt for synlig gras og ugras. Frøplanter av bergfrue, timian og salvie ble transplantert til mindre utsatte voksesteder etter hvert som jeg kom over dem.

Problemet er mosen. Jeg har nok fjerna det grøvste, men det blir mosegrønt igjen før jeg vet ordet av det. Jeg tror jeg må kapitulere og ty til kjemi til våren. Mener det skal være et svovelholdig middel som kan brukes. Eller mosekverk for plen. Jeg trenger ikke være så påpasselig med doseringa heller, det spiller ingen rolle om ugraset ryker med i samme slengen.

På hjemmeplan har jeg nå spadd ned alle venteplanter i kjøkkenhagen, det er et årvisst høstpanikktegn hjemme hos meg! Mye burde vært lukt, rydda og ordna, men ettersom vi knapt er hjemme en hel helgedag har jeg ikke store forhåpninger. Det jeg får gjort nå før vinteren kan regnes som rein bonus.

Stormvarsel til tross

Vi reiste vestover i helga tross entydige varsler om storm og store nedbørsmengder. Denne gangen slo varslene til! Men temperaturen var god, og mellom de aller verste bygene gikk det godt an å være i hagen iført orange oljeuhyre type fisker. Så det var vi. Rart med det når en bare har et par-tre dager å gjøre ting på, da spiller været mindre rolle enn det gjør hjemme.

Fredag gikk med til å grave grøft for drenering av et meget vått område bak uthuset - det rant lystig i slangen da vi var ferdige for dagen, så vi vet at det virker. Greit med det! Med tida skal grøfta forlenges forbi stabburet og ut av tomta vår, men en dag om gangen som grøftegraver holder for min del.

Lørdag og søndag fikk jeg plassert ut diverse knoller og løk som ble tatt opp tidligere i sesongen, blant annet kom fjorårets eurobulbkrokus opp i det nye hostabedet. Ren luksus å ha et nytt bed å putte dem i, helt uten fare for å møte eksisterende løkgrupper! Jeg har fått en julerosebit i bytte fra Akoen, den ble plassert sammen med sine slektsfrender i forkant av parkeringsplassbedet. (Der har forøvrig frøplantene fra Inger Karin i vår vokst seg store og fine, det blir spennende å se fjeset på dem etter hvert.) Jeg fikk også lukt gjennom de fleste beda. Det kan faktisk være smart å luke i regnvær, røttene slapp uventa lett. For anledningen testa jeg hansker type vinyl engangs, det funka forbausende bra, fingertuppfølelsen noenlunde intakt, og det tok timer før første fingertuppen røk. Hadde jeg aldri forestilt meg! Grasklipp var ikke til å tenke på, ganske så greit det også, ettersom det er den hageaktiviteten jeg er minst begeistra for.

Hagen bærer preg av kontinuerlig regn og blåst siden midt i august, men noen lyspunkt er det da. Colchicumene ligger riktignok langflate i vinden, men både album og vanlig autumnale blomstrer! (Jeg har lånt et bilde av C. album fra eurobulb formedelst umulig fotovær).
Ei lita gruppe Tiarella wherryi trosser ufortrødent værgudene, det samme gjør noen seine storkenebb. Og faktisk noen roser: Mme Boll og Rose de Rescht lar seg ikke affisere, Honorine de Brabant presterer en enkelt værsliten blomst og Stanwell Perpetual noen ganske få. Alfred de Dalmas byr på drøssevis av knopper. Gjenstår å se om de springer ut, det er like før sola går bak fjellet for i år.

Arbeidslivet er oppskrytt

Jeg kunne godt venne meg til uker som den forrige, med to arbeidsdager og fem fridager.

Værmelderne lovte bare regn, men det ble det slett ikke. Når det gjelder Sunnmøre melder de ikke været, de spår. Som en av gjestene sa: I valget mellom Yr og virkeligheten velger jeg virkeligheten.

Torsdag var nydelig, mannfolket måtte kaste T-skjorta under utsetting av krabbeteiner, så varmt var det. En helt usedvanlig fantastisk solnedgang møtte gjestene våre da de ankom. (Jeg har ingen bilder, dere ville bare tro de glødende rosafargene var manipulert likevel.) Nyrøkt makrell og kålrotstappe på menyen.
Fredag var en smule våt, men vi fikk da til en liten båttur og rusletur før husets bacalao av sjølprodusert klippfisk. Lørdag var den store krabbedagen, og igjen var været på vår side. Folk koste seg i fjæra eller prøvde makrellen fra berget. Lunkne krabber nytt i friluft med hvitvin, loff, appelsinbåter og rømme med hvitløk, persille og bjørnerot til, det er slett ikke dumt. Varmen holdt såvidt utover kvelden at vi kunne sitte ute på benken mellom rundene i badstua. Deilig!

Hagemessig? Jeg slo grasbakken, planta mine tre byttehostaer ('Stiletto' fra Gullet70, 'Whirlwind' og 'Kiwi Full Monty' fra Sigrid) og gikk lukerunden før gjestene kom.
Heldigvis er en av gjestene av det slaget at han skjønner hva jeg sier når jeg snakker om moseroser, borbonicaer og remontering. Vi to fikk oss en lang og hyggelig hagerunde i godværet en formiddag, inkludert høsting av lommefrø og -bulbiller. (Resten av de sistnevnte tok jeg med hjem for utsending, nå er alle lovt bort for i år.) Det var riktignok ikke så mye å se, av rosene var det bare Mme Boll, Honorine de Brabant, Altaica, Portlandica, Stanwell Perpetual og Quatre Saisons som presterte noen blomster. Finest av staudene var noen seine storkenebb: endressi fra Solveig, himalayense, nutans og en rødlilla mørk jeg ikke husker navnet på i farten. Fint sto også Akoens hvite høstfloks og de hvite lychnisene fra smgj. Isnende kjærlighet, sa besøket mitt (lol). Ja, og så blomstrer aurikkelkanten så smått og en Tiarella wherryi. Hostabedene fikk også skryt, det er jo koselig.

Nå er jeg tilbake i hverdagen igjen etter ei veldig koselig helg. Ikke akkurat uthvilt, det blir gjerne seine kvelder i hyggelig lag, men det gir krefter likevel. Denne uka skal jeg antakelig jobbe minst fire dager...

(Leser korrektur her nå og merker for jeg vet ikke hvilken gang at hagen er full av innslag fra dere, mine kjære hagevenner. Takk for at dere lyser opp tilværelsen for meg!)

Hosta for alle penga - og litt til

Nevnte jeg at mannfolket synes hageprosjektene mine tar litt overhånd? Det har noen helt klare unntak. Hans yndlingstema i så måte er å kle av fjell! Dette området ble befridd for jord, busker og mose for noen år sia, og så anla vi et lite hostabed ved foten av fjellet. Nå har det vokst seg til, og vi er såre fornøyde med resultatet begge to.

I sommer har han rydda i skogen for kratt og lave greiner slik at vi ser dybden innover (her skulle jeg hatt et før-bilde ) og høytrykksspylt fjellet for mose (og da skulle jeg hatt et etter-bilde, jaja.)

Men litt til høyre for fjellskjæringa på bildet var det en liten skråbakke med gras igjen. Det burde vel være fjell under der også?

Det var det, ja. Under masse jord og røtter var det fjell, men med jordlommer innimellom, og ei ganske høy skjæring med bare jord og røtter.
Grave, hakke, banne, trille jord. Her går arbeidet mot slutten, jeg fjerna mer en tjue trillebårlass med flott humusrik og nesten steinfri jord i denne skjæringa! Ikke skal jeg kjøpe sekkejord på ei god stund.

(Feltet til venstre med eføy på ble kledd av i et tidligere prosjekt, forresten.)

Hva skulle vi så bruke det jomfruelige bedet til? For skyggefullt og grunt til roser. Mannfolket foreslo mer Hosta. Og tror dere ikke han kom med en stor lapp dedikert til formålet samt transport og følge til hagesenter. Av egen fri vilje. Undrenes tid er ikke over! Vi dro til Viddal i Brusdalen, der hadde de sannelig flotte planter og fortsatt bra utvalg sjøl midt på sommeren. Halv pris på stauder var det også, så vi kom hjem med ca 30 planter og hadde bare overskredet budsjettet med 10-15 prosent. Røverkjøp! (Og da har vi/han altså i følge de planteøkonomiske lovene spart en god tusenlapp som vi/jeg kan disponere til nye plantekjøp ved en senere anleding. Ikke verst!)

Da gjensto bare å plante, så nå ser det slik ut. Jordskjæringa øverst skal dekkes av fjellmarikåpe etter hvert som jeg finner planter, har såvidt begynt med det. Den er vintergrønn og fin og binder jorda bra, håper jeg.

Det så liksom så mye mer ut i kassene enn når det kom på plass i bedet, så det er fortsatt noen høl her og der. De sjølsådde er putta litt innimellom foreløpig. De er for små, naturligvis, men mellomromma får fungere som ventebed enn så lenge. Jeg må nok også plante om i gamlebedet til våren, der er for tett noen steder.


Avslutningsvis småbilder av de fleste hostaene mine, større utgaver finnes i albumet .
Først fra gamlebedet, der flere av plantene er milde gaver fra hagevenner:

Golden Tiara og fortunei Albopicta


Aureomarginata og August Moon



Undulata (min eldste Hosta), Sieboldiana elegans + en navnløs hvitkantet


Julie Morss og Toy Soldier


Og så var det nyanskaffelsene:

Great Expectations og Francee


Ventricosa og Wide Brim

Gold Standard og Blue Cadet

Og til slutt El Nino, en lekker blådugget sak som det dessverre bare var en igjen av hos Viddal.

(Mangler bilder av Gay Feather, Albopicta og de egensådde i nybedet samt en nylig delt puslete Joyce Trott.)

Ikke misforstå her: Jeg samler ikke på hosta slik som på roser. Da hadde det sikkert ikke vært to like noe sted! Jeg synes bare de er dekorative og spennende, og så er det litt ekstra hyggelig å dele gleden med den skaphostagale husbonden.