Knerten, det er meg, det! Jeg er visstnok oppkalla etter en kvist i ei bok om en Lillebror, men det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg har min egen Lillebror i min egen famile. "Min" Lillebror er to år og synes jeg er helt toppers. Kvist eller ei. Han har nemlig vært med på å lage meg. Ja, storsøstrene hans har også vært med å laga meg - ja, og så mammaen hans. Med så mange som har bridratt til at jeg skulle bli til, så er det vel ikke rart at jeg er fornøyd med meg selv og min tilværelse!
Har du lyst til å se hvordan jeg ble til?
Først fikk jeg skjellett av noen pappruller -og et kinderegg helt i toppen.
Her er jeg bare såvist påbegynt, men øver meg likevel på å stå! Er jeg ikke flink!?
Så fikk jeg avispapir rundt magen og armer, bein og hode.
Avispapiret ble dyppa i noe som heter tapetlim før de klistra det på meg. Noe skikkelig griseri!
Men etter å ha tørka noen dager, så ble jeg tørr og fin. Da fikk jeg maling på meg.
Det kilte noe aldeles skrekkelig så jeg klarte nesten ikke å ligge stille!
Men se så fin jeg ble til slutt! En skikkelig staskar, om jeg skal si det selv.Her har jeg til og med fått ramme rundt meg i anledning fotograferinga. Noen sier jeg er altfor tjukk og slett ikke ligner på han derre Knerten i boka, men det synes jeg er tull å si. Jeg skal da ikke ligne på en annen! Jeg skal bare være meg selv, jeg. Og jeg er akkurat passe rund - fyller meg selv fra innerst til ytterst og akkurat som jeg skal være! Basta!
Her poserer jeg i vinduskarmen. Nå har det gått noen dager, og nå har jeg sjelden tid til sånn kjedelig posering. Lillebroren "min" går rundt med meg under arma i ett sett. Jeg får reise rundt i den stoooore verden og oppleve så mye. Kan man ha det bedre!?
