/ sponset innlegg

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Det er viden kjent at sjokolade er det beste som finnes i hele verden. Mange vil kanskje argumentere for at en vakker sommerdag, kjærlighet, forelskelse eller en elskers omfavnelse er hakket hvassere, men de folka tar feil.

For alle som noensinne har satt tennene i en bit sjokolade og kjent hvordan tennene begynner å løpe i vann og sommerfuglene begynner å blafre begeistret i magen, vet at god sjokolade er magisk. Spesielt med kaffe! For kaffe og sjokolade hører sammen som sol og sommer.

Og akkurat nå kan du faktisk bli en vaskekte hverdagshelt og vinne 25 000 kroner til noen som virkelig trenger det, neste gang du kjøper sjokolade!

KJØP SJOKOLADE – VINN HELTESTATUS
Freia har nemlig sparket i gang: “Vinn heltestatus” – en konkurranse der du kan støtte et prosjekt som mangler støtte med hele 25 000 kroner.

Dette har de gjort ved å gjemme åtte grønne vinnerbilletter i åtte ulike sjokolader. Finner du en billett, kan du bli en vinne heltestatus ved å støtte ett av åtte utvalgte prosjekter med 25 000 kroner!

De 8 prosjektene du kan velge mellom finner du på Freias nettsider, og inkluderer blant annet en forening for omplassering av katter, besøkshesten Liva som liver opp hverdagen til pensjonister og pleietrengende, et fotballag fra Honningsvåg som vil til Norway Cup og mye mer.

Skulle jeg vinne, er jeg derimot ikke i tvil om hvem jeg ville valgt: Pinnsvinhjelpen! For pinnsvin er noe av det triveligste jeg vet, men de søte små skapningene er faktisk utrydningstruet og trenger sårt vår hjelp. Og da synes jeg det er så fantastisk at det finnes noen som Pinnsvinhjelpen, som tar dyra på alvor og gjør alt de kan for å hjelpe så mange små svin som mulig.

Se en liten videosnutt av arbeidet deres her:

Alle som kjøper en sjokolade og finner en grønn vinnerbillett, vil dessuten få navnet sitt på en helt spesiell plakett hos dem de har støttet. Vinneren selv vil også motta en stooor pakke med masse, deilig sjokolade 🙂

Selv er jeg utrolig svak for Smil, og det får meg til å smile litt ekstra når jeg tenker på at mitt neste kjøp kan føre til 25 000 kroner i støtte til Pinnsvinhjelpen, samt en herlig plakett over pinnsvin-innhegningen med mitt navn på.

Så er det jo også fint å ha en unnskyldning for å kjøpe sjokolade: “Jeg gjør det for pinnsvina. Ikke fordi jeg har lyst, men for pinnsvina..” 😉

De grønne vinnerbillettene som kan sikre deg heltestatus og en stor pose med sjokolade, finner du i følgende, utsøkte sjokolader:

• Smil
• Melkerull
• Krokanrull
• Monolit
• Mandelstang
• Peanøttkubbe
• Japp
• Toppris

Så husk det, neste gang du kjøper sjokolade: Kanskje kan du sende et guttelag på fotballturnering, gi pinnsvina litt drahjelp eller sørge for kliss nye uniformer til et helt ungdomskorps. Kan fort bli heltestatus av sånt 😉

/ Vær en helt – kjøp sjokolade 😉

–> Les mer om “Vinn Heltestatus”-konkurransen

I dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg skulle være morsom og legge ut en tekst om at det var natt til 01. mai og dermed duket for full fest og skumparty. Men det var noe ganske annet enn den fjasete teksten som fikk oppmerksomheten i innlegget…

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg kan fortsatt ikke fatte og begripe hvordan det er mulig. Å være så distré at man legger ut et sånt bilde uten å legge merke til den kjipe mannerumpa i bakgrunnen.. x-)

Jeg skjønner dem som trodde det var et stunt, jeg hadde tross alt lagt på tekst og redigert vekk logoen på flasken, men likevel har jeg altså klart klart å gå på en skikkelig sprekk.

Og uansett, hva i all verden skulle jeg hatt å tjene på et slikt organisert PR-stunt? Kanskje hvis jeg hadde vært Sophie Elise, Kylie Jenner, Kim Kardashian eller Beyoncé, men en naken papparumpe selger ingen forsider 😉

(bilde: instagram.com/kyliejenner)

(bilde: instagram.com/kimkardashian)

(bilde: instagram.com/sophieeliseblogg)

(bilde: instagram.com/beyonce)

(bilde: instagram.com/pappahjerte)

/ Gooood søndag, med eller uten rumpe 🙂

Les også:
– “Natt til 01. mai – skumparty!” (originalinnlegget)
– “Spikern i kista” (Christinas reaksjon på rumpeglippen, haha!)

Det lå an til å bli en skikkelig fin dag, men så ødela fattern alt.. x-)

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

For i dag har vi hatt muttern og fattern på besøk. Og det var hyggelig det altså. Kjempehyggelig. Lørdagstaco, sommersol, is og greier.

Men det var frem til fattern gikk ut på kjøkkenet, skriblet noe på et ark og kom tilbake med dette:

Siden da har ikke hjernen min fått fred. For dette er selvfølgelig en gåte, ooooog jeg forstår den ikke. Ikke det spøtt. Jeg har vridd hjernen min som en klut, jeg har tenkt både høyt og lavt, men jeg er enten altfor dum eller så er gåten umulig. Men jeg har blitt fortalt at det skal være en logisk løsning, så da gjenstår bare alternativ #1 😉

Og siden jeg har vrengt hjernen min i flere timer nå, roper jeg desperat etter hjelp hos dere. Jææælp, er det noen som skjønner denne??

Gåten går altså slik:

Disse fire personene sitter med hodet vendt den veien du ser på tegningen. De kan ikke snu seg, bare stirre fremover. Person A sitter bak en vegg og kan ikke se de andre, og de kan heller ikke se ham. Person A og C har på seg svarte hatter, mens person B og D har hvite hatter. Personene vet at det til sammen er to hvite og to svarte hatter i rommet, men ikke hvem som har hvilken hatt. De kan ikke prate sammen og de kan heller ikke se sin egen hatt.

Så er spørsmålet: Hvilken av disse kan med sikkerhet si hvilken farge det er på sin egen hatt?

(NB: De kan ikke gjette vilkårlig, men må vite 100 % sikkert hvilken farge det er på hatten før de svarer. For hvis man svarer feil, vil alle dø. I følge fattern).

(EDIT: Det er førstemann til å svare riktig.. (viktig hint)).

Jeg vet at det skal være snakk om sannsynlighetsberegning i en eller annen form, og jeg tror jeg har fått en lignende gåte før, men etter flere timer med intens tenking, føles hjernen min som en råtten agurk.

Er det noen av dere som skjønner den? Jeg har så lite lyst til å gi fattern tilfredsstillelsen ved å ringe og si at jeg gir opp, så derfor velger jeg heller å spørre dere. Juks? Næh. Okei, litt da, men det må være lov, for nå MÅ jeg få et svar snart (hvis ikke kommer jeg til å rive hele arket i småbiter og spiser det til kveldsmat).

/ Sliten hjerne søker hjelp

Tidligere i uka opparbeidet jeg meg en saftig pluss i bøkene til frua, da jeg helt uten forvarsel tok på meg oppgaven om å fikse sentralstøvsugeren som ikke har fungert siden Ålesund brant.

Viste seg raskt at reservedelene var feil og at alt gikk i dass likevel. Men jeg prøvde, dessuten ekspederte jeg en død blåmeis som dukket opp inni rørene, og for det fikk jeg en neve bonuspoeng av frua.

Og de hadde jeg gledet meg til å bruke. Kanskje på en pokerkveld med gutta. Eller som et påskudd til å kjøpe meg hagle? Skulle gjerne tatt fallskjermlappen også, men da trenger jeg i så fall myyyye mer bonuspoeng. Men ett sted får´n starte og frua var fornøyd, så da var jeg fornøyd.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Men det var inntil i dag…

For tidligere i kveld sto jeg på kjøkkenet og scrollet hjerneløst gjennom facebook-feeden, da jeg plutselig hørte et hyl. Eller et vræl egentlig. Fullt av vemmelse og avsky. Jeg kastet fra meg telefonen og løp etter lyden.

Men innen jeg kom frem, hadde lyden gått fra hyl til iskald stillhet og en enda kaldere skulder.

For der inne i boden sto frua med “blikket”. Du vet, blikket som holder 50 minusgrader og kan borre seg gjennom betong. Og i hendene holdt hun en pose. Oppi posen… en ganske så død blåmeis.

Hupps.

Kan late til at noen glemte å kaste fuglen som nå har ligget og marinert i boden en snau ukes tid.

Jeg prøvde selvfølgelig å lette på stemningen og tenkte kanskje jeg ville klare å sno meg unna med en ørliten hvit løgn, så jeg slo overrasket ut med armene og utbrøt:

– “Næmmen jøss, én til?!”

Beklageligvis er Christina smartere enn som så. Så her sitter jeg da, uten så mye som et bonuspoeng i sikte.

Heldigvis har Christina spurt meg rundt 10-12 ganger om jeg kan fikse den slarkete sideveggen i dusjkabinettet snart, så der burde det være en røslig sekk med poeng i vente. Jeg må bare vente til jeg har noe å bruke poengene på. For akkurat nå har jeg ingen planer i sikte, så da får dusjkabinettet vente litt til. Jeg gidder jo ikke fikse det nå, bare for å gjøre noe idiotisk og dermed spolere poengene igjen.

Så inntil videre holder jeg det stakkars dusjkabinettet gissel i mitt djevelske lille spill. Så håper jeg bare ikke frua oppdager det, for da kommer det til å vanke så mange minuspoeng at jeg ikke ser plussiden før jeg har sydd matchende bunader til hele familien 😉

/ Gooood freddan!

* Følg Bonushjerte på Facebook *

Hei.

Mitt navn er Frida og på lik linje med 1 av 7 andre barn, ble jeg seksuelt misbrukt.

Nå har jeg et ønske om å dele.

(tekst og bilde: Frida. Gjengitt med tillatelse)

Jeg vil dele så andre utsatte kanskje tør å prate mer. Tør å prate om et tema vi allerede snakker litt om men ikke på langt nær nok. Jeg vil ikke lenger tie. Små barn blir hver dag utsatt for fysisk og psykisk vold, seksuelt misbruk og andre overtramp. Det florerer av nyhetssaker om voksne som gjør helt ubegripelige ting mot små barn. Og bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.

Jeg var bare 5 år første gang han tvingte hånda si ned i buksa mi. Og jeg husker skammen, usikkerheten og smerten som om det var i går. Hvordan kunne dette være riktig? Dette som var så vondt. Jeg gråt og ba han om å slutte. Dette skulle aldri snakkes om. På det som føltes som en evighet, men sikkert varte i 5 minutter, raste alle de trygge rammene rundt hjemmet mitt sammen.

Siden han var en nær venn av familien fikk jeg ikke fred fra de svette, ekle hendene hans i årene som kom. Selv om jeg gjemte meg så godt jeg kunne, fant han meg. Til og med under dyna mi, mange timer etter at jeg hadde lagt meg. Dette skulle aldri snakkes om. Det fulgte mange timer hos fastlege, helsesøster og på et tidspunkt ble jeg også lagt inn på St. Olavs med magesmerter og spisevegring. Men det var ingen som så hva det var jeg gikk igjennom. Jeg ble innesluttet og var syk hele tiden.

I legejournalen min står det “Det virker som om Frida har mye å tenke på”. Hva i all verden kan ei 6 år gammel jente tenke så hardt på at hun blir innlagt. Hvorfor var det ingen som spurte? Hvorfor var det ingen som nevnte i forbifarten: “Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?”. Fem år etter den første opplevelsen av å miste kontroll over kroppen min klarte jeg endelig å sette ord på det. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det ikke var så mye kunnskap rundt dette temaet i skolen.

For jeg fikk ikke noe ordentlig hjelp. Jeg fikk aldri prate med noen om hva som egentlig hadde skjedd og at jeg følte kroppen min var revet fra meg. Jeg har slitt i så mange år med dette, kanskje nettopp fordi jeg aldri fikk noe hjelp. Jeg har tatt så mange dårlige valg og angret på så mye jeg har gjort. Jeg har vært syk og angst og depresjon har spist meg helt opp til tider. Jeg har store vansker med å ha tilitt til mennesker jeg møter og de som allerede er i livet mitt. I 15 år har jeg følt at jeg har bært på verdens største og vondeste hemmelighet, først nå har jeg ENDELIG fått den hjelpen jeg så sårt trengte den gang.

Og da har jeg et spørsmål; er det virkelig nødvendig at det skal ta 15 år før man får riktig hjelp? Skal det ta 15 år før man får lov til å prøve å sette ord på det? Skal det ta 15 år før noen spør; er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt? Vi trenger at dette blir et tema. Alle små barn burde få vite hva det er som er riktig og hva som er feil. Hva det er lov til å gjøre med barn og hva som aldri skal skje. Kanskje da, kan barna fortelle.

Jeg vet at jeg hadde tatt mindre skade av rene fakta enn å bli utsatt for et misbruk i flere år av et menneske jeg hadde tillit til. Hvordan går det med deg, Frida? Er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?

Nå har han små barn selv, og jeg lurer på om det har blitt sagt; “er det noen som har gjort noe mot deg som du synes var vondt eller ekkelt?”. Eller sies det: “Dette skal aldri snakkes om”.

Gjerne DEL og til dere foreldre #TaPraten

Hei, kjære bloggleser. Jeg pleier ikke å gjøre dette, men jeg vil bare advare deg om at i kveld kan det bli litt tøft å lese bloggen min igjen.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

For i kveld deler jeg et innlegg fra en gjesteblogger som har opplevd noe som ingen noensinne burde oppleve. Men det har skjedd. Og det skjer hver eneste dag, og derfor må vi fortsette å kjempe.

Jeg har så umåtelig stor respekt for jenta som tør å stå frem med sin triste historie i kveld. Men den er ikke bare trist, den er også utrolig viktig. For hun har opplevd noe vi andre ikke tør tenke på engang, og hun stiller spørsmålene vi kanskje ikke kan forstå, men trenger å høre. Spørsmål som må frem i lyset om vi noensinne skal få bukt med problemet.

For om vi skal komme noen vei må mannen i gata få opp øynene, men det er ikke alltid så lett når man ikke vet hva man skal se etter. Derfor er historier fra virkeligheten så utrolig viktige. For som dere vil forstå etter å ha lest Fridas historie i kveld, så er det noe vi alle kan gjøre. Trenger ikke være lærer, lege eller ansatt i barnehagen, det kan også være hvem som helst. Deg. Meg. Vi har alle et felles ansvar for å åpne øynene og se.

Og jeg ville bare gi et lite varsko fordi jeg krever at historien behandles med respekt. Til vanlig aksepterer jeg stort sett alt av kommentarer og meninger, men når noen vrenger sjelen sin og deler brystkassen i to for å blottlegge sitt hjerte, blir saken brått en helt annen.

Jeg vet at mange synes det er vanskelig med slike tekster, og nettopp derfor må de leses og deles. Vi kan ikke gjemme det bakerst i hodet og late som at det ikke finnes. For det gjør det. 1 av 10 norske barn lever med dette hver eneste dag.

* Følg Pappahjerte på Facbook *

Dette må være den rareste konkurransen noen noensinne har satt i gang.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Jeg vet jo ikke, men jeg tror kanskje Christina og jeg trenger litt mer spenning i hverdagen. Kanskje vi burde meldt oss på fallskjermkurs. Eller tatt jegerprøven. Eller kanskje kjøpt en levende ulv? Okei, kanskje ikke helt det da, men noe må vi gjøre, for jeg er redd vi er i ferd med å bli litt i overkant etablert.

For det er én ting å slutte å gå på byen for å holde seg hjemme og pjuske hverandre på armen en sen fredagskveld, men noe helt annet er det når man plutselig begynner å ha avocadoplante-kappløp!

Ja, du leste riktig. Avocadoplante-kappløp. Vi starter med hver vår avocadostein, så er det førstemann til å få den til å bli en plante. Høres enkelt ut? Å nei du, for avocadoen er en lunefull jævel og Christina har prøvd flere ganger tidligere uten suksess.

Ikke bare det, men det tar visstnok også kjempelang tid. Alt fra 2-8 uker før man ser noe som helst tegn til liv! Og i hele den perioden må avocadosteinen pleies og koses med. Den må ha de rette forholdene og vannet må skiftes helst annenhver dag.

Christinas ankermann ligger og basker seg

I starten tenkte jeg at dette høres ut som en hobby myntet på pensjonister og humret godt av Christinas mislykkede forsøk, men da hun utfordret meg til avocadoplante-kappløp, ble saken brått en annen. For konkurranse er konkurranse og nå skal jeg vinne!

Så i vinduskarmen på kjøkkenet vårt står det nå fire ulike avocadosteiner og jobber i det skjulte. To er hennes, to er mine. Jeg vurderer å bygge ut med flere steiner og kanskje skjule noen på hjemmekontoret. Hva enn som må til for å vinne, egentlig.

I følge flere nettsider skal man følge en viss fremgangsmåte, men jeg har kjørt to ulike løsninger. Stein A følger malen og Stein B improviseres underveis. Så Stein A er skrellet og stukket med fyrstikker og henger som korsfestet i vannskorpa, mens Stein B har fått spesialbygget en liten flåte som den koser seg på.

Jeg har også hørt at det skal hjelpe å prate til planter, så det har jeg selvfølgelig begynt med. Til Stein A får brøler jeg motiverende kamprop om at vi skal knuse fienden, mens Stein B får kos og lovord for hvilken utrolig fin stein den er.

A: “Kom igjen, du er et beist!”
B: “Du er meg en fin en, du. Få en kos a”

Konkurransen har så vidt sparket i gang og enda har det skjedd utrolig lite, men løpet er langt, vi venter i spenning og heier steinene videre.

Så hvis du er i beit for en ny hobby, kan jeg oppfordre andre (gjerne småbarnsforeldre som bruker mesteparten av fritiden sin innendørs som rydde- og vaskeroboter for sine barn) til å henge seg på 😉

It´s aliiiive!

/ Førstemann til avocadoplante vinner! 😉

Jeg står i boden i full planlegginsdag-uniform: Joggebukse, bustehår, tennissokker og t-skjorta fra i går. Foran meg står den kolossale sentralstøvsugerboksen som har okkupert et stort hjørne av boden i snart 4 år uten å løfte så mye som en finger. I dag er det på tide å gjøre opp regnskap. Gjør nytta di eller pell deg vekk!

Jeg prøver å skru den på, men allerede der møter jeg første problem. Ingen på-knapp. Hva søren? Jeg sjekker instruksjonsboken igjen. Jo da det skal finnes en på baksiden. Jeg går over hele kladden med lupe, men ingen knapp. Kan den være inni selve veggfestet da? I så fall må jeg løfte av hele skiten..

Virker jo unødvendig knotete, men la gå, jeg kan ikke bruke 20 nye minutter på å stå og vente på at på-knappen på magisk vis bare skal dukke opp.

Jeg løfter på den gigantiske støvsugerinnretningen og noterer meg at den er pluss minus like stor som Christina. Den er tung og klønete, og når jeg endelig får røsket den løs, kobles den fra røret som leder luften fra maskinen ut av huset og ut av røret spretter en død fugl!

Jeg brøler. Som en kvinne. Like greit å innrømme det først som sist. Jeg kan kanskje ta en liten elefants vekt i benkepress, men når jeg plutselig blir angrepet av en død blåmeis, går stemmen raskt i fistel.

Jeg holder pusten og håper ingen hørte meg, men ikke lenge etter kommer barna stormende til og lurer på hva i all verden som foregår. Jeg forklarer som sant er at pappa bare mekker litt på huset. Det høres bedre ut sånn.

Jeg kvitter meg med den stakkars lille meisen, men jeg kan fortsatt ikke finne noen på-knapp. Jeg går over boksen med løse deler igjen. Oppi der ligger det et modem og en internettkabel. Hva i all verden skal jeg med det? Men jeg er villig til å prøve alt og kobler den til veggen.

Så setter jeg sentralstøvsugerkabelen inn i vegghølet, holder power-knappen inne i 10 sekunder og venter. Ingenting. Kanskje ikke så rart. Jeg har et modem som ikke er koblet opp mot noe annet enn veggen og en støvsuger uten på-knapp.

Jeg prøver fremgangsmåten som står i manualen rundt 7-8 ganger, men det føles mest som å prøve å starte en bil ved å sparke på hjulene. Så jeg gjør noe overraskende, veldig overraskende til meg å være: Jeg ringer fabrikanten. For jeg kan mer om gresk lyrikk fra 700-tallet enn jeg kan om sentralstøvsugere, og tålmodigheten min har for lengst tatt slutt.

Jeg gidder ikke å late som og legger lista rett fra start:

– “Morn du! Jo nå skal du høre her.. Jeg prøver å få i gang sentralstøvsugeren, men jeg finner ikke på-knappen engang. Hvor skal jeg starte?!”

Og ved fela til Rybak og alt som er hellig, viste det seg faktisk at det var noe feil! For de som bodde her før oss hadde kjøpt feil slange! De skulle nemlig ha kjøpt utstyrspakken til den for lengst utgåtte CV200-serien, men hadde heller kjøpt slangesettet til den mye fjongere CVR-serien. Så maskinen har faktisk ikke på-knapp, det skal være på håndtaket på støvsugerslangen!

Men okei, uten å bli for tekniske på støvsugerfronten, la oss bare bli enige om at det faktisk ikke var min skyld. Glad og lykkelig samlet jeg alle delene i en boks og kastet den lengst inn i boden igjen. Så var det rett på nett og nå er ny slange bare 4-5 virkedager unna 😀

Så, teknisk sett har jeg fikset støvsugeren, men det kvalifiserer liksom ikke til bonuspoeng hos frua likevel. Og det var litt trist, for etter at jeg spøkte med at hun kunne representere oss på vel-møtet i kveld og i samme slengen få seg litt alenetid (…), var jeg plutselig i beit for litt bonuspoeng igjen 😉

Så skulle tilfeldighetene ha det til at vel-møtet selvfølgelig var lagt til midt i barnas leggetid. Og det hadde ikke pappa regnet med. Og det høres kanskje rart ut, men jeg kan ikke huske sist jeg la dem alene. Vi har liksom vår faste rutine på at vi legger hver vår. Men plutselig sto jeg der med to kveldshyperaktive barn som skulle fôres, preppes, pusses, pysjes og legges for kvelden.

Det startet selvfølgelig dårlig med en særs uforberedt servering av kveldsmat på kjøkkenbenken. På menyen? 1 stykk pappa snurret rundt lillefingeren og servert på sølvfat. Med andre ord: Smågodt og kokosboller 😉

Men så fikk jeg da endelig de to apekattene med meg opp og kveldsrutinene på badet, som til vanlig pleier å være en langtekkelig kamp mot naturkrefter og tålmodighet, ble en aldri så liten dans på roser. Og før jeg visste ordet av det, lå vi i senga på hver vår pute og leste fra et Anna & Elsa-magasin. Da kom endelig tidligere nevnte fistel-stemme til sin rett og jeg gjorde stor suksess ved å lese opp linjene til Anna og Elsa med tynn pipestemme som en ganske rusten sølvgutt.

Men jeg rakk ikke lese spesielt lenge, før det begynte å gå av gjesper i øst og vest, og plutselig hørte jeg den vakreste lyd jeg har hørt på lenge: Et tostemt snork fra to små kaninneser.

Ikke lenge etter hørte jeg det knirke i døra nede. For sent muttern, fattern har allerede tatt ansvar. Og han er ikke så rent lite stolt. Og han tar de 100 bonuspoengene sine nå, takk 😉

/ Olaaaf, æ står under misteltein!

* Følg Støvsugerhjerte på Facebook *

Året er 2013, vi er på visning i det som skal bli vårt nye hus. Vi går inn i den innerste boden og på veggen henger en sentralstøvsuger.

– “Sentralstøvsuger? Oj, så kjekt!” sier vi i kor.

– “Ja, altså den er ikke helt ferdigmontert enda, men det fikser dere fort. Alle rørene og alt er jo på plass”, sier huseier.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Hun går videre og vi følger etter, men før vi forlater rommet skubber jeg borti Christina. Jeg nikker over skulderen, i retning sentralstøvsugeren, og sier kjekt:

– “Det der fikser jeg, vettu”. Christina smiler fornøyd og litt forelsket. Hennes kjære handyman leverer.

Snart 4 år senere er fortsatt ingenting gjort. Jeg har riktignok sett på den, men aldri faktisk tatt i verken boksen med løse deler, støvsugeren eller i det hele tatt prøvd å skru den på. Sant å si så finner jeg ikke på-knappen.

Men det er frem til i dag! For i dag ble vi overrasket med planleggingsdag, men ute snør det og jeg har ikke tenkt til å finne frem termodressen for å ta en tur på lekeplassen, så i dag blir det å brette opp ermene og ferdigstille gamle prosjekter.

Og først på agendaen står den gamle mammuten som har stått og sett hånlig på oss hver gang vi går inn i boden for å hente hammer, spiker eller is fra fryseren.

Så med instruksjonsmanual, pågangsmot og et ønske om å score et sted mellom 50-100 bonuspoeng hos frua, går jeg på med dødsforakt. Nu jävlar skal det støvsuges her! 🙂

/ Men seriøst: Hvor er på-knappen..? x-) (oppdatering kommer)

Tidligere i dag var jeg på God Morgen Norge for å snakke litt om parforhold og forventninger. Om at det ikke er meningen at et forhold skal være fantastisk hver eneste dag, og at man heller gjør lurt i å ikke forvente gull og glitter. At ingen forhold er perfekte og at man må kjempe for kjærligheten, og ikke gjøre store problemer ut av små ting.

Etter at sendingen var ferdig, satte jeg meg i bilen og kjørte hjemover – glad og fornøyd til sinns. Jeg følte jeg hadde fått fram budskapet mitt på en tålelig bra måte og var klar for å ta fatt på den nye uka med ny giv.

Så kommer jeg hjem, setter på kaffemaskinen, og mens jeg står der og venter, titter jeg kjapt innom Instagram. Scroller meg nedover for å se hva som har skjedd i helgen. Og der lyser det mot meg. Et bilde som på få sekunder får hele min visjon til å rakne.

For jeg vet at jeg sa at de aller fleste forhold er verdt å kjempe for altså, men dette tror jeg rett og slett blir vanskelig. Det er bare så mye en mann skal tåle.

På fredag kom nemlig min gode venn Bjarte hjem fra jobb og oppdaget dette:

/ Tenker på deg, kompis.