Hekseprosessene

europeisk historisk fenomen

Hekseprosessene eller trolldomsprosessene i Europa fra om lag 1420 til rundt 1750 innebar rettslig forfølgelse av mennesker som var blitt beskyldt for såkalt trolldomskriminalitet i en eller annen form. Forfølgelse var på sitt mest intense i perioden 1560 til 1630.

«Die drei Hexen» av Johann Heinrich Füssli.
Tyske torturmetoder brukt i hekseprosessene rundt 1509.

Prosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller denne type kriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.

Trolldomsprosessene i Norge

rediger
 
Heksemonument i Gloppen, Sogn og Fjordane

Kunstner: Stig Eikaas

I Norge er den korrekte juridiske betegnelsene på forbrytelsen «trolldom», i tråd med bibelens ord, blant annet om at «En trollkvinne skal du ikke la leve» (2 Mos 22:18). Forbryteren var følgelig «trollkvinne» eller «trollmann». Det er altså mest korrekt å tale om trolldomsprosessene i Norge (og i andre skandinaviske land). Det er først mot slutten av 1600-tallet at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen heks (tysk Hexe) for alle typer magi.

Trolldomsprosessene var vanlige rettsprosesser der kongen i Danmark-Norge ga lovene, og domstolene var de lokale bygdetingene (laveste instans på den tiden) som dømte etter trolldomslovene. Prestene hadde ikke noen formell rolle i disse prosessene som dommere,[1] i samsvar med bibelens ord «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» (Matteus 7:1) Derimot spredte de bibelens lære om trollkvinner, deltok noen ganger under «pinlig forhør», altså tortur for å tvinge fram tilståelser om trolldom, og deltok også enkelte ganger som anklagere.[2]

I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge. Erling Sandmo oppgir 924 saker i perioden 1566-1754 registrerte trolldomssaker. Størst var antallet i Finnmark med 160 saker mens det i Troms var under 20 saker. I Rogaland var det 60-80 prosesser. Ingen av de norske sakene tyder på at de tiltalte selv var knyttet til en form for organisert heksetro.[3] Det er grunn til å tro at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge er det dokumentert at 307 mennesker ble henrettet for trolldom fra 1570-årene til 1695. Trolldomsanklager mot både menn og kvinner var spesielt hyppige imellom ca. 1610 og 1690. Bruken av dødsstraff avtok gradvis etter «toppåret» 1663 og utover mot slutten av 1600-tallet.

1500-tallet

rediger

I Danmark kom reformasjonen før i Norge, og alt på 1530-tallet var danske hekseprosesser påbegynt. I 1547 ble det derfor lovfestet at tortur ikke skulle brukes for å få noen til å tilstå; tortur var et eventuelt tillegg til idømt straff. I 1558 kom et ytterligere tillegg om at hvis noen som var tiltalt for trolldom, utpekte andre som trollfolk, skulle ikke dette tas til følge. Dette hindret store kjedeprosesser på dansk jord. Reformasjonsiveren i Norge tok først fart på 1560-tallet med de første norske hekseprosessene, der de aller fleste ble frifunnet. Fra 1500-tallets Norge kan det dokumenteres 15 dødsdommer, mot hele 262 dødsdommer på 1600-tallet. Det fremkommer mye skepsis til påstander om trolldom på 1500-tallet. Lagmann Niels Stub i Oslo lot sakene ligge, mens biskop Jørgen Erikson i Stavanger var en pådriver for slike siktelser, og fogdenBergenhus fengslet en kvinne i 1576, anklaget for trolldom. Hun satt i «foraktelig» fengsel der hun ble slått blå og blodig, til hun fikk «gjøre sin døl» der 11 dannekvinner hjalp henne å sverge seg fri foran lensherre, lagmann, borgermester og råd. Hennes frifinnelse ble stadfestet av herredagen i 1578.[4]

 
Francisco Goya: Heksesabbaten.

I Bergen som var Norges største by til langt inn på 1800-tallet, ble det tent flere heksebål fra slutten av 1500-tallet. Mest kjent er saken mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole. Mye tyder på at lensherren på Bergenhus, Peder Thott, presset lagmann og byråd til å dømme henne til døden på bålet på Nordnes i april 1590. Samme høst fikk Marine Robertsdatter, konen til Bergens lutherske biskop Anders Foss, samme anklage rettet mot seg, og det var bare ved biskopens iherdighet og flere reiser til København at han fikk et beskyttelsesbrev for seg selv og familien sin som medførte at anklagen mot konen ble frafalt i 1592.[5]

1600-tallet

rediger

Til hundreårsjubileet for reformasjonen 12. oktober 1617 fikk Danmark-Norge Christian IV utstedet en skjerpende forordning om «trollfolk og deres medvidere». Her tydeliggjøres det hva som menes med «rette trollfolk». Det er mennesker «som med diefvelen sin bebudning hafver eller med hannom omgaais» og videre heter det at disse «skal straffes paa deris hals uden ald naade!» Slottskirken på Fredriksborg slott stod ferdig til jubileet. Forordningen satte landsforvisning - ikke dødsdom, for «signeri», og var dermed mildere enn forordningen fra 1584. Likevel førte den til en merkbar vekst i tallet på dødsdommer, spesielt på Østlandet og Finnmark. Rundt Oslofjorden ble det på få år henrettet 33; i det tynt bebodde Finnmark 17 personer. Begge steder ble vannprøven tatt i bruk, der det gjaldt å synke. Disse sakene gikk for bygdetinget, der lensherren og futen hadde stor makt, og ble sjelden anket til lagmann og herredag. Det var bønder og fiskere som dømte naboer til døden på bålet.[6]

Vannprøve av trolldomsanklagede beskrives i både Ur-Nammus lover og Hammurabis lover. Hvis en mann hadde anklaget en annen for å ha lagt en forbannelse på ham, men ikke kunne bevise det, skulle den anklagede føres ned til den hellige elven, hoppe uti, og hvis elvevannet tok imot ham, var hans skyld bevist. Men hvis elven bekreftet hans uskyld, og han fløt, skulle hans anklager dømmes til døden.[7] Assyrerne så det derimot slik at hvis personen sank, bekreftet vannet hans uskyld ved å motta ham. Den som fløt, var skyldig, og denne versjonen var den som ble videreført i nyere tid,[8] selv om en synode holdt i Valladolid i 1322 erklærte i kanon 27: «Vannprøver og ildprøver forbys. Den som deltar i dem, ekskommuniseres.»[9] I England holdt vannprøven seg også etter 1736, da trolldom ikke lenger var noen forbrytelse. Likevel fortsatte swimming («svømming») som en form for lynsjing, der den gamle gudsprøven ble misoppfattet som en form for straff, der den mistenkte ble holdt under vann, ofte til en punkt der personens liv var i fare. Så sent som i 1864 falt det dom i en sak i Essex der en gammel mann omkom under vannprøve, mistenkt for å ha forhekset en lokal kvinne, og to menn ble dømt for å ha forårsaket hans død.[10]

Mye tyder på at prosessregelen i norsk lov som krevde to samstemte vitner for å dømme skyldig, ble tilsidesatt. Det samme gjaldt lovene fra 1547 med tilsidesettelse av anklager fra personer som selv var siktet i trolldomssaker, og forbud mot bruk av tortur. I Finnmark forklarte en kone på tinget i 1627 at hun hadde betalt samen Kvive Bårdsson for å skaffe hennes mann seilvind til hjemreisen. Saken endte på tinget fordi vinden ble for sterk. Båten forliste, og de fem mennene druknet. Bårdsson forklarte at han fremkalte vind ved å vaske høyre fot i stille sjø og rope «havvær» eller «landvær». En gang hadde han dyppet en grisunge i sjøen i stedet, men den sprellet slik at vinden ble for sterk. På spørsmål om Bårdsson mestret gand, forklarte han om runebommen. Han ble dømt til døden på bålet for å ha brukt «djevelskunster» som resulterte i forliset. Tinget fikk også mange saker om heksenes værmagi mot lensherrens skip.[11]

Mellom dem som ble henrettet i Norge på 1600-tallet, nevnes Johanne Pedersdatter fra Stavanger som ble brent på bål i 1622 for å ha forårsaket prestekonens sykdom.[12] Hovedvitnet i den saken var den påstått synske Karen Nilsdatter. Fem år etter at Karen hadde bidratt til å få Johanne dømt til døden, ble Karens egne foreldre, Nils Pedersen Skabo og Maren Povlsdatter, også anklaget for trolldom, dømt og begge brent.[13] Carl von Linné var Johanne Pedersdatters tippoldebarn.

Barbro Bjelland fra Sokndal ble brent i 1623, etter å ha innrømmet at hun kunne mane djevelen inn og ut av folk.[14] Etter den skjebnesvangre brannen i Oslo i august 1624, brannen som førte til at kong Christian IV beordret byborgerne flyttet fra østsida til vestsida av Bjørvika, ble fire kvinner dømt, fengslet og brent for trolldom samme år: Sissel, Karina, Eline og Birgitte.[15] En av de mest kjente trolldomssakene i Norge er prosessen mot ekteparet Lisbeth Nypan og Ole Nypan fra Trøndelag. Hun ble brent og han halshugd i 1670.[16]

Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst, der 91 mennesker fikk dødsdom, og de aller fleste av disse ble brent på bål.[17][18] Finnmark hadde på denne tiden omkring 3 000 innbyggere, og ser man antall personer henrettet for trolldom i Finnmark i forhold til folketallet, kommer Finnmark høyt opp på listen over områder i Europa der de mest intense hekseprosessene fant sted.[19] Nordland, Troms og Finnmark har over 40 % av alle dødsdommene i norske trolldomssaker.[20] En femdel av de dømte var samer. Heksejakten i Nord-Norge var blant de mest omfattende og brutale i verden, med bruk av tortur for å presse fram tilståelser,[21] i strid med loven av 1547.

John Cunningham var til stede da Kirsten Seffrensdatter ble ført for retten på Vardøhus festning 26. april 1621 fordi syv trollkvinner som var brent, skulle ha utpekt henne for å omgås med «tøveri og trollkunst» («tøveri» = heksekunst[22]), at hun var «mester og admiral for dem» - «mester og admiral» ble et stående uttrykk i disse sakene[23] - og hadde lært opp en del av dem. Hvis hun tilstod, skulle hun ikke bli pint, og da hun hørte at hun skulle utsettes for vannprøven, tilstod hun. Hun forklarte at hun tjente hos en gammel kone i Helsingør da hun var 16 år, og der kom Satan til henne i skikkelse av en hund en dag hun var ute på marken for å hente inn gjessene. Han spurte om hun ville lære heksekunst, og fulgte henne inn i huset til den gamle konen som lærte henne opp. Hun fikk et nøste til å løpe rundt på vannet, men praktiserte ikke mer, heller ikke de 7 årene hun bodde i Bergen. Men da hun ble gift med Anders Johansen og flyttet til Finnmark, blåste hun på kalven sin, og den døde straks. Hun bekjente at hun hadde ønsket vondt over Hendrich Meyer som siden døde, og den julaften da mange folk druknet i uværet, hadde hun og de andre trollkonene slått hver sin knute på et snøre og blåst på det, og da blåste det opp storm.[24] I 1638 falt Cunningham og brakk benet, og to hekser ble mistenkt for å stå bak. Begge ble dømt til bålet for dette. Under Cunninghams virke som lensherre kom 52 personer for retten anklaget for hekseri, og de fleste ble dømt til døden på bålet.[25]

Den siste kjente brenningen av en dømt heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Kvæfjord i 1695.

Hekseprosessene i Europa som helhet

rediger

Villfarne, enfoldige kvinner

rediger
 
Hekser, tresnitt av Hans Baldung, 1508.

Rettslig forfølgelse av trollfolk forekom svært sjelden i middelalderen, selv om det også på denne tiden eksisterte lover rettet mot all magi. Tidlig på 400-tallet betegnet kirkefaderen Augustin av Hippo opplevelser etter magiske ritualer som en illusjon. Bare Gud hadde makt til å utføre mirakler, mens djevelen bare lot slik, i håp om å skaffe seg makt over sjelene.[26] Frem til den første heksebrenningen i 1340 hadde den katolske kirke vært opptatt av å bekjempe det som ble kalt «hedensk overtro». Dette innbefattet troen på hekser. Den eldste bevarte teksten om emnet, Canon Episcopi, benekter at hekser finnes slik de beskrives i Capitulatio de Partibus Saxonia[27] (= Lovbok for de saksiske områder) fra rundt 785, en instruks til biskopene om hvordan de skulle forholde sig til overtroen om at noen kvinner ble sagt å ri gjennom natten i følge med jaktgudinnen Diana.[28]

Teksten sier at «visse onde kvinner, som har snudd seg mot Satan, lokket av demoniske illusjoner, tror om seg selv, og hevder å ri på visse dyr i nattetimene, sammen med Diana, hedningenes gudinne (eller med Herodias) og utallige andre kvinner, og å krysse lange strekk i nattetimenes stillhet, og være underkastet hennes lovverk som en dronnings, og kalt til hennes tjeneste.» Teksten tar utgangspunkt i at djevelen oppsøker en eller annen jente og antar en annen skikkelse, for: «Hvem har i sannhet ikke, sovende om natten, opplevd syner utenfor seg selv, og sett mangt i søvne, som aldri ble sett i våken tilstand? Hvem er i sannhet tåpelig nok til å tro at alt dette, som er hendt bare i ånden, faktisk er hendt i den fysiske verden, når Esekiel så Herren i syner, og apostelen Johannes så og hørte åpenbaringens hellige ting i ånden, ikke i den fysiske verden, slik han selv sier det.» Teksten avsluttes med at «hvem som enn tror at noe kan skapes - eller noen skapning endres til noe bedre eller verre, eller omdannes til en annen art eller likhet - av andre enn Skaperen selv, som skapte alt, og gjennom hvem alt er skapt - er en vantro og verre end en hedning.»[29]

I middelalderen ble Canon Episcopi antatt å stamme fra kirkemøtet i Ancyra i 314, trolig på grunn av en feil ved oversettelsen foretatt av Burchard av Worms rundt år 1000. Trolig var det Burchard som føyde til navnet Herodias og de siste ordene («verre end en hedning»). Faktisk er Canon Episkopi en frankisk lovbok, forfattet av biskop Regino av Prüm og anerkjent av Ivo av Chartres. Også tidligere tekster hentydet til «Dianas følge»; men Canon Episcopi er den første med fokus på emnet. Den bruker likevel aldri ordet «heks», og først flere århundrer senere byttes Diana (eller Hekate eller Herodias eller «viltets dronning») ut med djevelen. Canon Episcopi benekter ikke at djevelen står bak det hele; men saken dreier seg om illusjon og innbilning. Kvinner som tror de tjener Diana, er enfoldige mennesker, hvis sviktende gudstro lar den onde slippe til; men de har ikke inngått noen avtale med ham. Disse kvinnene kaster ingen forbannelser; Dianas følge utgjør bare et siste ekko av hedenskapet. De ble fordømt for å være falt ut av Guds nåde og ble dermed utstengt fra menigheten; men det virker ikke særlig avskrekkende sammenlignet med senere tiders dobbelte anklage, først for kjetteri og deretter trolldomsutøvelse. Men frem til omkring 1300 ble det regnet som kjetteri å tro på at gudinnedyrkere samlet seg om natten for å praktisere hedenske ritualer.[30]

Typisk for denne milde bedømmelsen av hekser som villfarne kvinner, er saken mot enken Ragnhild Tregagås høsten 1324. Ragnhild ble anklaget for incest, hor og som «forfallen til den kjetterske overtros avveier», som biskop Audfinn Sigurdsson i Bergen uttrykte seg.[31] Tilnavnet «tregagås» viste nok til en trettekjær kvinne. Ragnhild hadde begått incest med sin tremenning Bård, og da han giftet seg med en annen, besluttet Ragnhild å gjøre ham impotent. På hans bryllupsnatt med Bergljot gjemte Ragnhild fem erter og fem brød i de nygiftes seng, satte et sverd ved sengen og uttalte en «avskyelig besvergelse» hun hevdet å ha lært i sin ungdom av en viss Sørle Sukk: «Jeg slenger fra meg Ganduls ånder; én biter deg i ryggen, en annen biter deg i brystet, den tredje påfører deg hat og avind.» Dette kom ut, og ryktene gikk. Ragnhild tilsto da hun ble forhørt på Fusa prestegård. I januar 1325 ble hun stilt for kirkens domsrett i Bergen, men avviste da beskyldningene. I februar ble fire menn fra Os prestegjeld innkalt for å vitne om hennes tilståelse på Fusa prestegård. Hun bekreftet 8. februar det vitnene hadde forklart, og tilsto i tillegg at hun hadde stått i forhold til Bård mens mannen hennes ennå var i live. Ved å påkalle djevelen hadde hun klart å så splid mellom Bård og Bergljot, så de ble skilt, og Ragnhild og Bård dro nordover til Hålogaland. Hun mente selv å sitte med makt over Bårds liv og død. Hvis ikke han gjorde slik hun ønsket, ville hun fortelle alt til sin mann, så han kunne drepe Bård for incest og hor. Men hun avsverget sin villfarelse, slik at biskop Audfinn, som mente hun hadde vært utilregnelig på gjerningstidspunktet, idømte henne en mild straff i form av soning, der hun skulle faste på vann og brød et par dager hver uke og på visse dager i året. Hun skulle også i syv år reise rundt til ulike pilegrimsmål utenfor Norge. Gjorde hun ikke dette, ville saken bli oversendt verdslige myndigheter, som da ville regne henne som skyldig i tilbakefall til kjetteri.[32]

Hekser som djevledyrkere

rediger
 
Heksesabbat malt av Luis Ricardo Falero, 1880.

Men alt på 1200-tallet hadde Thomas Aquinas innvarslet et strengere syn, da han hevdet at djevel og demoner kunne frembringe noe som til forveksling lignet mirakler, uten at det dreide seg om sanne mirakler - for disse kunne bare Gud frembringe. Derfor var djevelens «mirakler» et bedrag for å friste mennesker bort fra Guds veier. Ingen gjenstander, ord eller ramser var magiske i seg selv, men måtte forsynes med en kraft som i magiske ritualer kom fra den onde. Den kraften avhang av en pakt mellom djevelen og den som utfører magien, og dermed har gjort seg til djevelens tjener - og dessuten kjetter ved å motarbeide kirkens offisielle lære. Aquinas' kobling mellom djevelen og magi ble avgjørende for teologenes fordømmelse av trolldom etter reformasjonen. Blant katolske teologer ble trolldom regnet som kjetteri og frafall fra gudstroen. For protestantiske teologer ble trolldom regnet også som avgudsdyrkelse, dvs. djevledyrkelse. Ifølge Luther var paven selveste Antikrist, den største trollmannen av dem alle. (Her tenkte han på den katolske kirkens helgendyrkelse med bønn om helbredelse.) Fra 1617 fik Christian 4. djevlepakten innskrevet i den verdslige lovgivningen som definisjonen på «sann trolldom».[33]

Det er vanlig å hevde at det første utbruddet av moderne heksejakt fant sted i Sveits1420-tallet, men man har også dokumentasjon på hekseprosess i Schaffhausen allerede i 1402–1403. Rundt 1420 kan det også etterspores lignende prosesser i Roma.

 
Tysk illustrasjon av henrettelse med bål.

Fra slutten av 1400-tallet til om lag 1550 er hekseprosessene omtrent fraværende, for så å slå ut i systematisk forfølgelse fra slutten av århundret. Den religiøse debatten og oppsplittingen på midten av 1500-tallet – reformasjon og motreformasjon – er en viktig bakgrunn for eskaleringen av hekseprosessene. 1600-tallet var det århundret da mest intens forfølgelse av antatte trollfolk fant sted.[34]

 
Rundt 1430 kommer de første lærde avhandlingene om den nye heksetrusselen. Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren, kom ut mot slutten av 1486 og samlet det verste av det som var blitt sagt eller skrevet om hekseri. Selv om denne håndboken var ekstrem og ble møtt med kald skulder til å begynne med, skulle den særlig på 1500-tallet likevel få et gjennomslag i visse miljøer. Flere nyere forskere betviler likevel betydningen av slike bøker. De påpeker at de fleste hekseprosesser ble ført av verdslige domstoler etter verdslig lov, og at de involverte i de aller fleste tilfellene neppe kunne ha kjennskap til denne typen litteratur. Illustrasjonen viser tittelbladet til en av de seneste opplagene av Heksehammeren.

Omfang og utbredelse

rediger

Anslaget over antall hekseprosesser har variert enormt med forskerens utgangspunkt. De fleste regner nå med at det ble reist formell rettslig trolldomsanklage mot litt i overkant av 100 000 personer – av disse fikk rundt 40 000–60 000 dødsdom,[35] som gjerne betød «ild og bål» – i enkelte tilfeller riktignok etter forutgående halshugging. I Skottland ble de antatte heksene kvalt før de ble brent.[36] I England og New England ble de antatte heksene hengt.

De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning, mens henrettelse og lemlestelse av andre typer forbrytere var dagligdags.

Hekseprosessene var kanskje verst i de tyske småstatene (halvparten av dødsdommene), Luxembourg, Sveits, Østerrike, Skottland, Flandern, Kanaløyene, Øst-Finnmark og andre deler av Norden, i forhold til folketallet. Vi finner også en god del heksesaker i land som Polen, Ungarn og England. Prosessene er mindre utbredt i Italia, Spania, Russland, Irland, Holland og Frankrike. Antallet kjente saker avhenger imidlertid også av de, ofte tilfeldig, bevarte kildene.

Hekseprosessene kan altså ikke knyttes til inkvisisjonen i de katolske land. Inkvisisjonen var mer opptatt av kjettere enn av trollfolk, og var generelt skeptisk til anklager om hekseri. Selv om det var unntak, betød det i regelen redningen for en trolldomsmistenkt å bli stilt for den kirkelige inkvisisjonsdomstol. De fleste av sakene endte med frifinnelse, dersom de ikke rett og slett ble avvist.

En av Europas mest omfattende hekseprosesser fant imidlertid sted i Baskerland mellom 1609 og 1614. Av rundt 7 000 mistenkte ble 11 baskere brent. Etter 1614 opphørte heksebrenning i hele det spanske riket.

Rettsprosesser mot trollfolk foregikk der flesteparten av befolkningen bodde i det før-industrielle Europa, nemlig på bygda og i landsbyer. Det var lokal rett som var hovedarena for hekseprosessene i hele Europa, også i Norge og i Finnmark, et område med alvorlig forfølgelse av antatte hekser.[37] Tilfeller av heksebrenning fant også sted i byene.

I Holland var heksebrenningen slutt allerede i 1608. Island og England henrettet sine siste hekser 1685, og New England i 1692. I Sverige var siste heksehenrettelse i 1704, og i Skottland i 1727. Den siste offisielle henrettelse for hekseri i Europa blir vanligvis sagt å ha funnet sted i Sveits 18. juni 1782 (Anna Göldin), men i Polen skal man ha brent hekser i offentlig regi tidlig på 1800-tallet.

Foruten henrettelse kunne trollfolk straffes med livsvarig landsforvisning, bøter, pisking og andre skam- og kroppsstraffer. Både lovgrunnlag og rettspraksis varierte mye landene imellom. Bemerkelsesverdig er forskjellen på de akkusatoriske rettssystemene i Norden og Storbritannia, og de inkvisitoriske i det meste av Europa forøvrig. I det første tilfellet var rettssakene basert på en anklage (oftest fremført av en privatperson), og den anklagede måtte fri seg gjennom støtte fra pålitelige folk. Her var tortur i prinsippet ikke tillatt før skyld var formelt fastslått eller i alle fall sannsynliggjort. I Danmark-Norge var tortur tillatt under hekseprosessene etter at dom var avsagt, for å få fram navn på medsammensvorne.[38] I det inkvisitoriske systemet (som altså ikke var begrenset til den kirkelige Inkvisisjonen) ble den mistenkte utsatt for forhør (som regel under tortur), inntil en tilståelse forelå.

Det er viktig å understreke at mange gjennomgikk en hekseprosess som endte med frifinnelse. Under den store hekseforfølgelsen i Sverige 1668–1676 ble over 60 % av de tiltalte fullstendig frifunnet for hekseanklager. Søstrene Anna Zippel og Brita Zippel var imidlertid blant de mest kjente kvinner som ble dømt som hekser i Sverige.

Statistikk på henrettelser

rediger
Antall henrettelser i tidlig nytid i Europa[39]
Land Henrettelser Folketall rundt 1600
Norge 300 400 000
Danmark 1000 570 000
Island 21 50 000
Sverige 300 800 000
Finland 115 350 000
De baltiske landene 260
Russland 300 15 000 000
Tyskland 25 000 16 000 000
Polen 2000 3 400 000
Tsjekkia og Slovakia 1000 2 000 000
Ungarn 1100 4 000 000
Slovenia 400
Kroatia 145 1 000 000
Italia 500 13 100 000
Spania 300 8 100 000
Portugal 7 1 000 000
Frankrike 3000 19 000 000
Østerrike 500 2 000 000
Liechtenstein 300 3000
Luxemburg 358 300 000
Belgia 1600 1 600 000
Nederland 150 1 500 000
Jersey og Guernsey 90 15 000
Irland 4 1 000 000
England 300 5 000 000
Skottland 1300 1 000 000
Bermuda 6
New England 36 100 000

Flest kvinner?

rediger

I europeisk sammenheng var nesten 80 % av de rettsforfulgte og 86 % av de henrettede kvinner. Både i Skottland og Finnmark var det mer enn 80 % kvinner blant de anklagede.[40] Denne overvekten gjelder imidlertid ikke for alle land. I enkelte land og regioner, for eksempel Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten var det omtrent like mange eller flere menn blant de hekseridømte. I Finland ble flere menn enn kvinner anklaget, og på Island ble bare menn henrettet i trolldomssaker.

Flere faktorer kan bidra til å forklare en generell overvekt av kvinner. En er at flere kvinner enn menn befant seg i sosiale posisjoner der de ble utsatt for mistanke om trolldom. Den svenske historikeren Linda Oja peker på at menns muligheter til å avgjøre konflikter ved voldsbruk eller rettssaker i stor grad var stengt for kvinner. Eldre forskere fremhever hvordan teologer hadde avledet av den bibelske skildring av syndefallet at kvinnen var lettere mottagelig for djevelens list enn mannen (se Heksehammeren). Den danske sosialantropologen Kirsten Hastrup (se Ankarloo & Henningsen 2001) hevder at overvekt av menn blant de trolldomstiltalte er typisk for områder med sjamanistiske tradisjoner.

I Norge er der registrert om lag 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. Forfølgelsen av europeiske trollfolk rammet sjelden jøder, tatere, sigøynere og andre minoritetsgrupper – med unntak av de samiske sjamanene. Sinnssyke eller psykisk ustabile individer er heller ikke å finne blant de trolldomsdømte. Det samme gjelder mennesker med «merkelige» sykdommer, slik som for eksempel epilepsi.

Mange av de anklagde var noe opp i årene, gjerne over 40 år. Det kan ha sammenheng med at de hadde hatt hekserykte hengende over seg i lang tid før rettsmyndighetene grep inn. Blant trollkvinnene finner vi imidlertid unge tjenestejenter og pikebarn yngre enn 12 år. En god del av heksesakene fra Sverige, Tyskland, New England og Spania er kjent for sitt store innslag av barn.

Trollkvinnene var oftere gifte kvinner enn enslige. De tilhørte heller ingen spesiell yrkesgruppe, for eksempel jordmødre. Europas hekser utgjør ingen typisk fattigdomsgruppe. I Norge er det ikke uvanlig å finne ektepar som blir mistenkt for trolldom – sml. saken mot Ole og Lisbet Nypan. Men da Guri Hansdatter ble henrettet i Oppdal, noterte fogden at hun «aldeles intet var eigendis, uden de pjaltede (fillete) Klæder hun gikk udi til Retterstedet».[41]

Trollmenn er en oversett gruppe i hekseforskningen, og mannlige hekser er tidvis blitt bortforklart som «sekundære» – trukket inn i rettssaker som i utgangspunktet ble ført mot «trollmennenes» hustruer eller kvinnelige slektninger (jf. nyere perspektiver hos Apps & Gow 2003).

Dagens hekseprosesser

rediger

Forskere regner med at det er drept like mange anklagede hekser i Afrika i femtiårsperioden 1956–2006, som alle de som ble brent i løpet av europeisk historie. I kolonitidens Afrika ble det innført forbud mot hekseforfølgelser, men ved kolonitidens opphør er disse lovene gradvis blitt fjernet fra lovverket i de fleste afrikanske land.[42]

Kamerun har store problemer med at kvinner anklages for heksekunst.[43] I Nigeria har den kristne predikanten Helen Ukpabio tatt til orde for at barn kan være satans tjenere. I sin bok Unveiling The Mysteries of Witchcraft peker hun ut «barn under to år som skriker om natten, gråter, alltid har feber, brått får dårlig helse, viser frykt og ikke tar til seg mat.»[44] Hun står bak flere filmer som sprer budskapet om at barn kan bli besatt av onde ånder. I End of the Wicked vises barneskuespillere som spiser menneskekjøtt og dreper sine foreldre. Ukpabio turnerte med sitt program Freedom From Strong Family Darkness i Kamerun i oktober 2017.[45] Foreldre og hele landsbyer har angrepet barn i ren panikk. Barna er blitt brent, forgiftet, knivstukket, lenket til trær, brent levende eller jaget inn i jungelen.[46]

Hjelpearbeidere rapporterte i 2009 at heksejakt på kvinner og mindreårige er vanlig i Nepal og Papua New Guinea, både i landdistrikter og i byene. Antall drap på de som menes skyldige, er stigende.[47]

Referanser

rediger
  1. ^ Morgenbladet 17. april 2015, s. 44.
  2. ^ "Trolldomsprosessene på Østlandet - En kulturhistorisk undersøkelse", Gunnar W. Knutsen, hovedfagoppgave i historie, 1996
  3. ^ Erling Sandmo (25. november 2015). «Fantes det hekser på 1600-tallet?». Norgeshistorie/Universitetet i Oslo. Besøkt 25. mars 2023. 
  4. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 231), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
  5. ^ Fossen, Anders Bjarne: «Anders Foss» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 29. april 2022 fra [1]
  6. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 234)
  7. ^ «Hammurabis lover, s. 3» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 3. juli 2022. Besøkt 25. juli 2022. 
  8. ^ James O'Connor: Keplers heks (s. 313), Damm forlag, 2005, ISBN 82-496-0703-1
  9. ^ «prøver», Catholic encyclopedia (1913)
  10. ^ «swimming ordeal», Oxford Reference
  11. ^ Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 233–235)
  12. ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 218–219), forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2
  13. ^ Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 224)
  14. ^ «Heksebrenning». erlingjensen.net. Arkivert fra originalen 21. september 2016. 
  15. ^ St. Hallvard :. 1988. 1. januar 1988. 
  16. ^ Prestvik, Torbjørn (1. januar 1962). Lisbet Nypan: den siste hekseprosess i Trøndelag som førte til bål og brann. Trondheim: s.n. 
  17. ^ Steilneset minnested[død lenke] hos vegvesen.no
  18. ^ Åpning av Steilneset Minnested Arkivert 14. oktober 2020 hos Wayback Machine. hos vegvesen.no
  19. ^ Willumsen, Liv Helene (2010). Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift. Bergen: Skald. s. 11. ISBN 978-82-7959-151-1. 
  20. ^ Lensherrer, heksejakt og justismord i Finnmark på 1600-tallet, hos varangermuseum.no
  21. ^ Willumsen, Liv Helene (1994). «5». Trollkvinne i nord. Tromsø: Skriftserien Høgskolen i Tromsø. s. 29, 39. ISBN 82-7389-010-4. 
  22. ^ Hagen, Rune Blix: «heks» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. november 2021 fra [2]
  23. ^ Arne Kruse og Liv Wilhelmsen: Magic language (s. 18)
  24. ^ «Prosessen mot Kirsten Seffrensdatter», tekstsamlingen Kolon, Samlaget, Oslo 1996, ISBN 82-521-4333-3
  25. ^ Hagen, Rune Blix: «John Cunningham» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 16. november 2021 fra [3]
  26. ^ https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/djaevelen-og-trolddom-i-danmark-i-1500-og-1600-tallet/
  27. ^ https://www.britannica.com/topic/Capitulatio-de-Partibus-Saxoniae
  28. ^ http://www.giornopaganomemoria.it/canonepiscopien.html
  29. ^ http://www.giornopaganomemoria.it/canonepiscopien.html
  30. ^ http://www.giornopaganomemoria.it/canonepiscopien.html
  31. ^ https://snl.no/Ragnhild_Tregagås
  32. ^ https://nbl.snl.no/Ragnhild_Tregagås
  33. ^ https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/djaevelen-og-trolddom-i-danmark-i-1500-og-1600-tallet/
  34. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «1». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana forlag. s. 13. ISBN 978-82-8104-203-2. 
  35. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «1». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana forlag. s. 13. ISBN 978- 82-8104-203-2. 
  36. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «4». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana forlag. s. 109. ISBN 978-82-8104-203-2. 
  37. ^ Willumsen, Liv Helene (2014). «4». 'The Historical Dimension: From Court Records to Exhibition Texts', i Steilneset Memorial. Art Architecture History. Stamsund: Orkana forlag. s. 32. ISBN 978-82-8104-245-2. 
  38. ^ Willumsen, Liv Helene (2011). Steilneset. Minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Oslo: Statens vegvesen, Nasjonale Turistveger, Varanger Museum. s. 44, 45. ISBN 978-82-998059-0-2. 
  39. ^ Hagen, Rune Blix: Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2007.
  40. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «3, 9». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana. s. 79, 80, 166. ISBN 978-82-8104-203-2. 
  41. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 128), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
  42. ^ «Heksene brennes fremdeles», journalist Didrik Søderlind, forskning.no, 10. mars 2006
  43. ^ «I Afrika blir hekser fortsatt tatt av dage», kronikk av Rune Blix Hagen, Aftenposten 24. juli 2004
  44. ^ Tracy McVeigh: «This Christian preacher should not have been allowed to bring her «witch hunt» into this country» Guardian 13. april 2014
  45. ^ Helen Ukpabio
  46. ^ Tracy Mcveigh: «Children are targets of Nigerian witch hunt» Observer, gjengitt i Guardian 9. desember 2007
  47. ^ Robert Evans: «Killing of women, child «witches» on rise, U.N. told» Reuters 23. september 2009

Se også

rediger

Noen eksempler på dømte for hekseri, trolldom eller heresi i Norge

Noen eksempler på dømte for hekseri, trolldom eller heresi i andre land

Litteratur

rediger
  • Bengt Ankarloo, & Gustav Henningsen: Early Modern European Witchcraft. Centres and Peripheries. [Oversettelse av Häxornas Europa 1400–1700: Historiska och antropologiska studier. Lund 1987]. Oxford: Clarendon Press/Oxford University Press 2001
  • Lara Apps & Andrew Gow: Male witches in early modern Europe. Manchester & New York: Manchester University Press 2003
  • Stuart Clark (red.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Moderen Culture. Houndmills & New York: Macmillan/St.Martin’s Press 2001
  • Nils Gilje: Heksen og humanisten. Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer: en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2003.
  • Rune Blix Hagen: Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2007.
  • Rune Blix Hagen: Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, Humanist forlag, Oslo 2003
  • Brian P. Levack: The witch-hunt in early modern Europe, Longman, London 1995
  • Hans Eyvind Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet, Universitetsforlaget, Oslo 1983
  • Liv Helene Willumsen: Trollkvinne i nord, Skiftserien Høgskolen i Tromsø, Tromsø, 1994
  • Liv Helene Willumsen: Dømt til ild og bål, Orkana forlag, Stamsund, 2013
  • Liv Helene Willumsen: Witches of the North, Brill, Leiden, 2013
  • Liv Helene Willumsen, Steilneset. Minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark, Statens vegvesen, Nasjonale Turistveger, Varanger Museum, Oslo 2011
  • Liv Helene Willumsen, Trolldomsprosessene i Finnmark. Etr kildeskrift, Skald, Bergenb 2010
  • Reidun Laura Andreassen og Liv Helene Willumsen (red.), Steilneset Memorial. Art Architecture History, Orkana forlag, Stamsund 2014

Eksterne lenker

rediger