Hekseprosessene i Salem

Hekseprosessene i Salem var en serie med høringer og rettssaker i de amerikanske fylkene Essex, Suffolk og Middlesex i kolonitidens provins Massachusetts med den hensikt å rettsforfølge og dømme mennesker for hekseri og hedensk trolldom i tiden mellom februar 1692 og mai 1693. Over 150 personer ble arrestert og satt i fengsel, men enda flere ble mistenkt, men ikke formelt siktet av de lokale myndighetene. To domstoler dømte 29 personer til døden for hekseri. Nitten av de tiltalte, fjorten kvinner og fem menn ble hengt. En av mennene, Giles Corey, som nektet å tilstå, ble presset i hjel av tunge steiner. Minst fem personer døde i fengsel.

Den sentral figur i denne illustrasjonen fra 1876 er identifisert som Mary Walcott, et av vitnene i hekseforfølgelsene.

Selv om det ble kjent som «Hekseprosessene i Salem», ble høringene i 1692 gjennomført i mange byer i provinsen: byen Salem, og landsbyen Salem (i dag byen Danvers), Ipswich og Andover i Massachusetts. Den mest kjente rettssaken ble ført for domstolen i 1692 i landsbyen Salem. Alle 26 som var tiltalt ble dømt. De fire sesjonene til høyesterett i 1693, som ble gjennomført i Salem, men også i Ipswich, Boston og Charlestown, fikk bare tre skyldige i de trettien sakene som ble ført.

Episoden er en av de mest berømte tilfeller av massehysteri, og har blitt benyttet som eksempel i politisk retorikk og populærlitteraturen som en fargerik og advarende fortelling om farene ved isolasjon, religiøs fanatisme, falske anklager, feilslåtte juridisk prosesser, justismord og lokalmyndighetens overgrep på enkeltmenneskenes rettigheter.

Bakgrunn

Før hekseforfølgelsene i Salem, var det overnaturlige en del av dagliglivet for folk flest. Det var en sterk overbevisning om at Satan var aktiv og til stede på Jorden. Denne oppfatningen dukket opp i Europa en gang på 1400-tallet og spredte seg til kolonitidens Amerika. Tidligere hadde hekseri og trolldom vært benyttet av bønder om omfattende grad som benyttet seg av ulike former for trollstegn og beskyttelser i jordbruket og samfunnet. En enkel form for beskyttelse kunne være å skjære inn et kors på døren i den tro at det vil hindre onde vetter å komme inn. Over tid ble såkalt hvit magi omgjort til svart magi og ble assosiert med demoner og onde ånder. Fra 1560 til 1670 ble forfølgelse av hekser vanlig som overtro som ble knyttet til djevelen, om enn ulikt i Europa. Den engelske kirkemannen Joseph Glanvill hevdet i teksten Against Modern Sadducism (1668) at han kunne bevise eksistensen av hekser og spøkelser fra det overnaturlige rike. Glanvill skrev om «benektelse av legemlig gjenopptakelse, og [overnaturlige] ånder.» I denne forvirrede avhandlingen hevdet han at kloke menn kunne tro på hekser og gjenferd, om de tvilte på åndenes rike, benektet de ikke bare demoner, men også den allmektige Gud. Glanvill ønsket å bevise at det overnaturlige ikke måtte benektes, og de som så gjorde måtte betraktes som kjettere for da benektet de også troen på engler. Tekster fra folk som Glanvill og Cotton Mather forsøkte å overbevise folk at "demoner var levende", som spilte på enkeltmenneskers frykt blant de som trodde at demoner var levende blant dem på Jorden.

Menn og kvinner i Salem trodde at all ulykke kunne tilskrives verket til demoner. Når ting som barnedød, at avlingene sviktet, eller friksjon i menigheten, kunne det overnaturlige klandres. På grunn av den uvanlige størrelsen på utbruddet av beskyldninger om hekseri, synes det som ulike aspekter i den historiske konteksten for denne episoden har spilt en særskilt rolle.

Tidligere beskyldning om hekseri i New England

Historikeren Clarence F. Jewett inkludert en liste over andre mennesker som ble henrettet i New England i The Memorial History of Boston: Including Suffolk County, Massachusetts 1630–1880 (Ticknor and Company, 1881). Han skrev:

«Den følgende liste over 12 personer som ble henrettet for hekseri i New England før 1692 da 24 andre personer ble henrettet ved Salem, hvis navn er velkjente. Det er mulig at listen ikke er komplett, men jeg har inkludert alle som jeg har kunnskap om, og med slike detaljer som navn og datoer som kunne bli fastslått: — 1647, — «Kvinne fra Windsor», Connecticut (navn ukjent) [senere identifisert som Alse Young, ved Hartford. 1648, — Margaret Jones, fra Charlestown, i Boston. 1648, — Mary Johnson, ved Hartford. 1650? — Henry Lakes hustru, fra Dorchester. 1650? — Fru. Kendall, fra Cambridge. 1651, — Mary Parsons, fra Springfield, i Boston. 1651, — Husmor Bassett, fra Fairfield, Conn. 1653,— Husmor Knap, ved Hartford. 1656, — Ann Hibbins, fra Boston. 1662, — Husbonde Greensmith, ved Hartford. 1662, — Husmor Greensmith, fra Hartford. 1688,— Goody Glover, fra Boston.»

Politisk kontekst

Guvernør sir William Phips (1651–1695)

Det opprinnelige kongelige charter av 1629 for kolonien Massachusetts Bay ble annullert i 1684, etter da installert kong Jakob II sir Edmund Andros som guvernør for området New England. Andros ble forvist etter Den ærerike revolusjon i England som erstattet den katolske Jakob II med protestantene Vilhelm III og Maria II i 1688. Simon Bradstreet og Thomas Danforth, kolonien siste ledere under det gamle charter gjenopptok deres poster som guvernør og viseguvernør, men manglet konstitusjonell autoritet til å styre ettersom det gamle charter var blitt annullert. På samme tid brøt det ut spenninger mellom de engelske kolonistene som var bosatt «Eastward», det vil si kysten av Maine, og franskstøttede wabanaki-indianere i det som kom til bli kjent som Kong Vilhelms krig. Dette var kun 13 år siden den ødeleggende Kong Philips krig med wampanoagfolket og andre innfødte stammer i sørlige og vestlige New England. I oktober 1690 ledet sir William Phips et mislykket angrep på Quebec. Mange bosettere langs kysten fortsatte å bli angrepet av indianere, inkludert Schenectady-massakrene i kolonien New York i 1690 og Candlemas-massakrene, et angrep på York i Maine, den 25. januar 1692.

Et nytt charter for den utvidede provinsen Massachusetts Bay ble gitt endelig godkjennelse i England den 16. oktober 1691. Nyheter om utnevnelsen av Phips som ny guvernør nådde Boston i slutten av januar og en kopi av det nye charter nådde Boston den 8. februar 1692. Phips nådde fram til Boston den 14. mai og ble tatt i ed som guvernør to dager senere sammen med viseguvernør William Stoughton. Et av det første den nye guvernøren og rådet gjorde den 27. mai 1692 var den formelle nominasjonen av fylkesdomstolene, sheriffer, og kommisjonen av en Special Court of Oyer and Terminer («Særskilt rett for avhør og bestemmende») for å håndtere det store antallet mennesker som var «flokket» i fengslene.

Historikerne Boyer og Nissenbaum har postulert at uten et gyldig charter var det ingen lovlig form for myndighet som kunne prøve dødsstraffsaker før Philips kom med et nytt charter. Dette har blitt bestridt av David Konig, som har pekt på at mellom chartere, i henhold til Records of the Court of Assistants, ble en gruppe på 14 pirater dømt og henrettet den 27. januar 1690 for forbrytelsene sjørøveri og mord begått i august og oktober 1689.

Lokal kontekst

Kart over landsbyen Salem, 1692

Landsbyen Salem var kjent for dens mange interne stridigheter mellom byen og landsbyen. Diskusjoner om eiendomsgrenser, beiterettigheter, og kirkeprivilegier skjedde hyppig, og befolkningen ble generelt sett på som «kranglete» av naboene. I 1672 hadde landsbyen stemt over å leie en prest som var deres egen, adskilt fra byen Salem. Deres første to prester, James Bayley (1673–1679) og George Burroughs (1680–1683), ble kun værende noen få år, og de forlot presteposten over saker som at menigheten ikke betalte det de skulle. Til tross for prestenes rettigheter ble sendt videre til lovgivende forsamling og prestegjeldet gitt advarsel, hadde prestene likevel valgt forlate sine stillinger. Den tredje presten, Deodat Lawson (1684–1688), hadde heller ikke blitt værende, til tross for tilsynelatende færre åpne konflikter og mer på grunn av det faktum at prestegjeldet ikke ble gitt tillatelse av kirken i byen Salem til å ordinere ham.

Det var en uenighet om valget av Samuel Parris som landsbyen Salems første ordinerte prest. Den 18. juni 1689 var landsbyen enig om å ansette Parris for 66 pund årlig, «en tredjedel i penger og to andre tredjedeler i provisjoner», og bruk av prestegård. Den 19. oktober 1689 stemte de over å gi ham prestegården og to acres med land, til tross for en avstemning i 1681 som slo fast at «det skal ikke være lovlig for innbyggerne av denne landsbyen å omgjøre husene eller landet eller noen annet som angår presteskapet til noen særskilt personer eller person: ikke for noen årsak ved avstemning eller på andre måter.» Via de tidligere prestenes skjebne og nivået av konflikter i landsbyen var det gyldige årsaker til å advare mot å akseptere posisjonen som prest i Salem. Parris hadde heller ingen begavelse i å berolige eller bisette menighetens stridigheter, og isteden søkte han bevisst ut «skammelig oppførsel» i sin menighet og hengte ut kirkemedlemmer ved å kreve offentlig botsøvinger for små krenkelser og overtredelser. På denne måten bidro han betydelig til å øke de eksisterende spenningene i landsbyen. Kranglingen i landsbyen fortsatte å vokse uten opphold. I denne atmosfæren kunne enhver alvorlig konflikt ha vært uunngåelig.

Religiøs kontekst

Prost Cotton Mather (1663–1728)

Før de konstitusjonelle urolighetene på 1680-tallet hadde myndighetene i Massachusetts vært dominert av konservative puritanske verdslige ledere. Puritanere, påvirket av kalvinisme, satte seg imot mange av tradisjonene til den protestantiske engelske kirke, inkludert Book of Common Prayer (Den allmenne bønneboken), bruken av prestedrakt (hette og prestekjole) under gudstjenesten, bruken av det hellige kors under dåpen, og knele under sakramentet, alt som de hevdet var «pavelig», det vil si katolsk. Den engelske kirke økte undertrykkelsen av frikirkene på 1620- og 1630-tallet, noe som førte til en betydelig utvandring av puritanere og andre religiøse minoriteter som søkte friheten til å utøve sin egen religiøse ensretning i Nord-Amerika. Mange av koloniene i New England ble således etablert av puritanere. Selvstyre var naturlig for dem ettersom å bygge et samfunn basert på deres egne religiøse overbevisning var nettopp deres målsetning. Koloniledere ble valgt fra kolonien og hvor deres religiøse tro ble formelt undersøkt og de måtte tilhøre en av koloniens puritanske menigheter. Kolonilederne var således framtredende medlemmer av sine menigheter, og rådførte seg jevnlig med sine lokale prester om saker som angikk kolonien.

Tidlig på 1640-tallet havnet England i borgerkrig hvor det puritanskdominerende parlamentariske fraksjonen havnet på den seirende siden og som henrettet kong Karl I av England. Denne suksessen var kortvarig da det engelske samveldet ikke å greide å overføre lordkansler Oliver Cromwells myndighet videre til hans sønn Richard Cromwell, og monarkiet ble gjeninnført til den gamle orden under Karl II av England. Utvandringen til New England minsket betydelig i årene under Cromwells puritanske styre, og deretter utviklet det seg i koloniene en økende framgangsrik handelsklasse som var mindre religiøst motivert enn koloniens tidligste, puritanske bosettere.

I den lille landsbyen Salem, som i kolonien som sådan, var alt liv styrt av kirkens overstyre, og som var ekstremt kalvinistisk. Musikk, dans, feiring av helligdager som jul og påske var absolutt forbudt, da det ble hevdet at alt slik hadde sine røtter i hedendommen. Den eneste musikken som var tillatt var salmesang uten musikkinstrumenter; samtidens folkemusikk som priste menneskelig kjærlighet var derimot syndig. Leker og særlig dukker var også forbudt, og betraktet som en lettsindig og sløseri med tid. Den eneste skoleundervisning for barn var å undervisning om Bibelen og den kristne lære, og alle i landsbyen var forventet å gå til forsamlingshuset for en preken på tre timer hver onsdag og søndag. Landsbylivet roterte rundt forsamlingshuset, og de feiringer som ble tillatt, slikt som feiring av høstingen, var sentrert her.

Før 1692 hadde det vært rykter om hekser og hekseri i nabolandsbyene til Salem og i andre byer. Cotton Mather, en prest i Bostons North Church (ikke til å bli forvekslet med den angeliske North Church som er kjent fra Paul Revere) var en profilert utgiver av pamfletter og en som fast trodde på hekseri. I hans bok Memorable Providences Relating to Witchcrafts and Possessions (1689) beskrev Mather hans «gåtefulle observasjoner» og hvordan «enormt hekseri» hadde påvirket barna til mureren John Goodwin i Boston. Mather illustrerte hvordan Goodwins eldste barn hadde blitt fristet av djevelen og stjålet lintøy fra vaskefruen Mary Glover. Sistnevnte var en ynkelig gammel kvinne som hennes ektemann ofte beskrev som en heks. Det er kanskje grunnen til at Glover ble anklaget for å ha kastet forbannelser eller trolldom på Goodwinbarna. Etter hendelsen begynte fire av de seks Goodwinbarna å oppleve merkelige rykninger eller hva som en del mennesker beskrev som «the disease of astonishment» («forbauselsens sykdom»). Disse manifestasjonene ble tilskrevet en sykdom som hurtig ble knyttet til hekseri og framsto som smerter i nakke og rygg, tunger som ble trukket fra strupene og tilfeldige utbrudd av høye skrik. Andre symptomer var manglende kroppskontroll, som å flakse med armene som fugler og å forsøke å skade andre og seg selv. Disse erfaringene med Goodwinbarna bidro til å fyre opp under hysteriet i 1692.

Tidslinje

Prestegården i landsbyen Salem, fotografi fra slutten av 1800-tallet.

Dagens arkeologiske sted ved prestegården i landsbyen Salem.

De fleste redegjørelser begynner med plagene til pikene i Parris' husholdning i januar/februar 1692 og avslutter med de siste rettssaker i mai 1693, men en del begynner tidligere for å plassere rettssakene i videre kontekst med hande hekseprosesser, og en del avslutter senere for å inkludere informasjon om gjenoppretting.

De innledende hendelser

I landsbyen Salem i 1692 begynte Betty Parris, 9 år, og hennes kusine Abigail Williams, 11 år, datter og niese av presten Samuel Parris, å få rykninger beskrevet som «hinsides makten til epileptiske rykninger eller naturlige sykdommer» av John Hale, prest i nabobyen Beverly. Pikene skrek ut, kastet ting rundt om i rommet, ga fra seg merkelige lyder, krøp under møblene, og fordreide seg selv i merkelige posisjoner, i henhold til øyevitnemål fra Deodat Lawson, tidligere prest i byen. Pikene klagde over å bli kløpet og stukket med nåler. En doktor, historisk antatt å ha vært William Griggs, kunne ikke finne noen fysiske bevis på noen sykdom. Andre unge kvinner i landsbyen begynte å vise lignende oppførsel. Da Lawson holdt preken i landsbyens forsamlingshus, ble han avbrutt flere ganger av utbrudd fra de som var rammet.

De tre første menneskene som ble anklaget og arrestert for angivelig å ha hjemsøkt Betty Parris, Abigail Williams, 12 år gamle Ann Putnam, Jr., og Elizabeth Hubbard, var Sarah Good, Sarah Osborne og Tituba. Den som anklaget kvinnene var Ann Putnam Jr. og hun er vurdert av historikerne som et offer for en familiefeide som kan ha vært den viktigste årsaken til hendelsene som førte fram hekseprosessene i Salem. Salem var åsted for en ondskapsfull rivalisering mellom to familier, Putnam og Porter. Folket i Salem var alle engasjert i denne rivaliseringen. De havnet ofte i opphetede diskusjoner som kunne eskalere til rene slåsskamper basert utelukkende på deres meninger i denne feiden.

Sarah Good var en hjemløs tigger og kjent for å tigge etter mat og husly fra naboene. Hun ble anklaget for hekseri på grunn av hennes beryktede omdømme. I hennes rettssak ble Good anklaget for ikke å ha levd opp til den puritansk forventning om selvkontroll og disiplin da hun valgte å pine og «spotte [barna] istedenfor å lede dem mot vegen til frelse.»

Sarah Osborne var kjent for at hun bare en sjelden gang var til stede ved kirkemøter. Hun ble anklaget for å være heks ettersom puritanerne mente at Osborne bare sin egeninteresse for øye da hun giftet seg på nytt med en tjener. Borgerne i byen Salem fant det også smakløst at hun forsøkte å få kontroll over sin sønns arv fra hennes tidligere ekteskap.

Tituba var en slave av blandet herkomst og etnisk forskjellig fra puritanerne og ble således et mål for beskyldninger. Hun ble anklaget for å ha tiltrukket seg unge piker som Abigail Williams og Betty Parris med fortryllende fortellinger i henhold til Malleus Maleficarum, en kjent «instruksjonsbok» som ga retningslinjer for hvordan myndighetene skulle oppspore, avsløre, etterforske og rettsforfølge trolldom og heksekriminalitet. Disse fortellingene om seksuelle møter med demoner, forlede menns sinn, og spådommer om framtiden, stimulerte forestillingene til unge piker og gjorde Tituba til et opplagt mål for beskyldninger.

Tegning av Martha Corey og hennes anklgere.

Samtlige av disse kvinnene var utskudd som passet beskrivelsene av «vanlige mistenkte» for anklagelser hekseri, og ingen sto opp for dem. Disse kvinne ble ført fram for den lokale dommeren med påstander om at de var hekser og forhørt i flere dager fra og med 1. mars 1692, og deretter sendt i fengsel. Flere beskyldninger fulgt i mars: Martha Corey, Dorothy Good og Rebecca Nurse i landsbyen Salem og Rachel Clinton i nabobyen Ipswich. Martha Corey hadde argumentert sin skepsis til påliteligheten i de unge pikenes beskyldninger og således trukket oppmerksomheten over på seg selv. Anklagene mot henne og Rebecca Nurse var meget vanskelig for samfunnet ettersom Martha Corey var et fast medlem av menigheten i landsbyen Salem, og dette samme var Rebecca Nurse i byen Salem. Om slike framstående borgere kunne være hekser, da kunne alle være hekser, og kirkemedlemskap var ingen beskyttelse mot beskyldninger. Dorothy Good, datteren til Sarah Good, var kun 4 år og da hun ble forhørt av dommerne ble hennes svar konstruert som en tilståelse som impliserte hennes mor. I Ipswich ble Rachel Clinton i slutten av mars arrestert for hekseri på beskyldninger som ikke var knyttet til plagene til de unge pikene i landsbyen Salem.

Beskyldninger og forhør av de lokale dommere

Magistrate (dommer) Samuel Sewall (1652–1730)

Vitneforklaring til Abigail Williams vs. George Jacobs, Sr.

Da Sarah Cloyce (søster Nurse) og Elizabeth (Bassett) Proctor ble arrestert i april ble de ført fram for John Hathorne og Jonathan Corwin i byen Salem, ikke bare i deres egenskap som lokale dommere, men også som medlemmer av guvernørens råd. Til stede ved avhørene var viseguvernør Thomas Danforth og assistentene Samuel Sewall, Samuel Appleton, James Russell og Isaac Addington. Da John Proctor kom med protester i løpet av forhørene ble han også arrestert.

I løpet av en uke ble følgende personer arrestert og deretter avhørt: Giles Corey (Marthas ektefelle og medlem av menigheten i byen Salem), Abigail Hobbs, Bridget Bishop, Mary Warren (en tjener i huset til Proctor og tidvis også selv en som anklaget), og Deliverance Hobbs (stemor til Abigail Hobbs). Abigail Hobbs, Mary Warren og Deliverance Hobbs tilsto og begynte deretter å navngi andre folk som medskyldige. Flere arrestasjoner fulgte: Sarah Wildes, William Hobbs (ektefelle av Deliverance og far til Abigail), Nehemiah Abbott Jr., Mary Eastey (søster av Cloyce og Nurse), Edward Bishop, Jr. og hans hustru Sarah Bishop, og Mary English, og til sist, den 30. april, presten George Burroughs, og Lydia Dustin, Susannah Martin, Dorcas Hoar, Sarah Morey og Philip English (Marys ektefelle). Nehemiah Abbott Jr. ble løslatt da de som anklaget ham ble enig om at han ikke var den personen som hadde påført plagene. Mary Eastey ble løslatt etter noen dager etter at hun var arrestert ettersom anklagerne ikke kunne bekrefte at det var hun som hadde rammet dem med plagene, men da anklagerne til sist ble enige, ble hun igjen arrestert.

I mai fortsatte beskyldninger å flomme på, men en del av de som navnga andre begynte å unnvike pågripelse. Flere fullmakter ble utstedt før John Willard og Elizabeth Colson ble pågrepet, men George Jacobs Jr. og Daniel Andrews ble ikke tatt. Fram til dette punktet hadde alle retterganger vært kun undersøkende, men den 27. mai 1692 ble William Phips beordret til å opprette en Special Court of Oyer and Terminer («Særskilt rett for avhør og bestemmende») for fylkene Suffolk, Essex og Middlesex for å straffeforfølge sakene til de som var arrestert. Fullmakter for arrestasjon for flere mennesker fulgte. Den 10. mai 1692 døde Sarah Osborne, en av de første tre som var blitt anklaget, i fengselet.

Hjemmel ble utstedt for ytterligere 36 mennesker mens undersøkelsene fortsatte å skje i landsbyen Salem: Sarah Dustin (datter v Lydia Dustin), Ann Sears, Bethiah Carter Sr. og hennes datter Bethiah Carter Jr., George Jacobs, Sr. og hans barnebarn Margaret Jacobs, John Willard, Alice Parker, Ann Pudeator, Abigail Soames, George Jacobs, Jr. (sønn av George Jacobs, Sr. og far til Margaret Jacobs), Daniel Andrew, Rebecca Jacobs (hustru av George Jacobs, Jr. og søster av Daniel Andrew), Sarah Buckley og hennes datter Mary Witheridge, Elizabeth Colson, Elizabeth Hart, Thomas Farrar, Sr., Roger Toothaker, Sarah Proctor (datter av John og Elizabeth Proctor), Sarah Bassett (svigerinne av Elizabeth Proctor), Susannah Roots, Mary DeRich (en annen svigerinne av Elizabeth Proctor), Sarah Pease, Elizabeth Cary, Martha Carrier, Elizabeth Fosdick, Wilmot Redd, Sarah Rice, Elizabeth Howe, kaptein John Alden (sønn av John Alden og Priscilla Mullins fra kolonien Plymouth), William Proctor (sønn av John og Elizabeth Proctor), John Flood, Mary Toothaker (hustru av Roger Toothaker og søster av Martha Carrier) og hennes datter Margaret Toothaker, og Arthur Abbott.

Da retten kom sammen ved slutten av mai, førte det til det totale antallet av mennesker i varetekt til 62 stykker.

Cotton Mather skrev til en av dommeren, John Richards, den 31. mai 1692, hvor han ga sin støtte til rettforfølgelsene, men advarte ham om farene ved å støtte seg på åndeaktige bevis og ga råd om hvordan retten burde gå videre.

Formell straffesak

Overdommer William Stoughton (1631–1701)

Retten ble satt i byen Salem den 2. juni 1692 med William Stoughton, den nye viseguvernøren, som hoveddommer, Thomas Newton som kronens påtalemyndighet som førte sakene, og Stephen Sewall som sekretær. Bridget Bishops sak var den første som ført for storjuryen som godkjente alle anklagene mot henne. Bishop ble beskrevet som en som ikke levde en puritansk livsstil da hun kledde seg i svart og i merkelige klær som var imot puritansk kleskode. Da hun ble forhørt før hennes rettssak, ble hun spurt om hennes kåpe hadde blitt «kuttet eller revet på to måter». Dette, sammen med hennes amoralske livsstil, anklaget henne for å være en heks. Hun ble stilt for retten den samme dagen og ble funnet skyldig. Den 3. juni godkjente storjuryen anklagene mot Rebecca Nurse og John Willard, men det er ikke klart hvorfor de ikke gikk fengsel med en gang. Bridget Bishop ble henrettet ved henging den 10. juni 1692.

I juni ble flere mennesker anklaget, arrestert og forhørt, men nå i byen Salem av de lokale dommerne John Hathorne, Jonathan Corwin og Bartholomew Gedney som hadde blitt dommeren for Den særskilt retten for avhør og bestemmende. Roger Toothaker døde i fengsel den 16. juni 1692.

Ansøkning om kausjon for 11 mennesker fra Ipswich, 1692.

Mot slutten av juni og begynnelsen av juli støttet storjuryene anklagene mot Sarah Good, Elizabeth Howe, Susannah Martin, Elizabeth Proctor, John Proctor, Martha Carrier, Sarah Wilds og Dorcas Hoar. Kun Sarah Good, Elizabeth Howe, Susannah Martin og Sarah Wildes, sammen med Rebecca Nurse, ble stilt for retten på denne tiden og hvor de ble funnet skyldige og henrettet den 19. juli 1692. På midten av juli var hovedkilden for anklagene flyttet fra landsbyen Salem og til Andover da konstabelen der ba om å få noen av de pikene i landsbyen Salem som var blitt rammet til å besøke hans hustru for å forsøke å avgjøre hvem som hadde påført dem lidelsene. Ann Foster, hennes datter Mary Lacey Sr., og datterdatter Mary Lacey Jr. innrømmet alle at de var hekser. Anthony Checkley ble utpekt av guvernør Phips til å erstatte Thomas Newton som kronens påtalemyndighet da Newton tok en stilling i New Hampshire.

I begynnelsen av august anklaget storjuryene George Burroughs, Mary Eastey, Martha Corey og George Jacobs, Sr., og den mindre juryene dømte Martha Carrier, George Jacobs, Sr., George Burroughs, John Willard, Elizabeth Proctor og John Proctor. Elizabeth Proctor ble gitt midlertidig opphold fra henrettelse ettersom hun var gravid. Før George Burroughs ble henrettet siterte han Fader vår perfekt, noe som etter sigende skulle være umulig for en heks, men Cotton Mather var til stede og minnet publikum om at mannen hadde blitt dømt av en jury. Den 19. august 1692 ble Martha Carrier, George Jacobs Sr., George Burroughs, John Willard og John Proctor hengt.

I september anklaget storjuryene ytterligere åtte mennesker. Storjuryen klarte ikke å sette William Proctor, som hadde blitt arrestert på nye anklager, under tiltale. Den 19. september 1692 nektet Giles Corey å pledere ved stevningen, og ble underlagt peine forte et dure, en form for tortur hvor han ble presset under en stadig tyngre last med steiner, i et forsøk på å få ham i tale. Fire sa seg skyldige og elleve andre ble tiltalt og funnet skyldige. Den 22. september 1692 var åtte av de dømte blitt hengt, etter hva som ble rapportert kalt for «Eight firebrands of Hell», «åtte brannstokker fra helvete», av Salems prest Nicholas Noyes. En av de domfelte, Dorcas Hoar, ble gitt en midlertidig benådning med støtte fra flere prester for å gi sin bekjennelse for Gud. Aldrende Mary Bradbury rømte. Abigail Faulkner Sr. var gravid og gitt midlertidig benådning, en del rapporter fra området forteller at Abigails benådning senere ble til en utsettelse av anklagene da retten innså at om hun ble dømt til døden ville det også drepe hennes ufødte barn.

Mather ble bedt av guvernør Phips i september til å skrive om rettssakene, og fikk således tilgang til de offisielle dokumentene ved rettssakene i Salem fra sin venn Stephen Sewall, rettssekretæren, og som hans redegjørelse av hendelsene er basert på. Tittelen var Wonders of the Invisible World, «Mirakler fra den usynlige verden».

Denne rettet ble oppløst i oktober av guvernør Phips, men det ikke slutten på rettssakene.

Domstolens overrett, 1693

Undersøkelse av en heks (1853) av T. H. Matteson, inspirert av rettssakene i Salem.

I januar 1693 ble en ny domstolens overrett, Court of Assize and General Gaol Delivery, samlet i Salem i Essex County, igjen ledet av William Stoughton som justitiarius og med Anthony Checkley som fortsatte som regjeringsadvokat, og Jonathan Elatson som rettssekretær. De første fem sakene ble ført for retten i januar 1693 hvor fem mennesker som hadde blitt anklaget, men ikke dømt i september: Sarah Buckley, Margaret Jacobs, Rebecca Jacobs, Mary Whittredge og Job Tookey. Alle ble funnet ikke skyldige.

Storjuryer ble holdt for mange av de som fortsatt satt i fengsel. Anklagene ble avvist for mange av dem, men ytterligere seksten mennesker ble anklaget og stilt for retten, tre av dem ble funnet skyldige: Elizabeth Johnson Jr., Sarah Wardwell og Mary Post. Da Stoughton skrev bemyndigelsen for henrettelsen av disse kvinnene og andre gjenværende fra tidligere rettssaker, ble de benådet av guvernør Phips. I slutten av januar og tidlig i februar ble retten igjen satt i Charlestown i Middlesex County, og det ble ført for storjuryer og fem mennesker ble ført for dem: Sarah Cole (av Lynn), Lydia Dustin og Sarah Dustin, Mary Taylor og Mary Toothaker. Alle ble funnet ikke skyldige, men ikke løslatt før de hadde betalt for sitt opphold i fengselet. Lydia Dustin døde i fengslet den 10. mars 1693. Ved slutten av april hadde retten samlet i Boston i Suffolk County og frikjente kaptein John Alden ved proklamasjon, og hørte anklagene mot en tjenestepike, Mary Watkins, for falskt å ha anklaget sin arbeidsgiver for å være heks. I mai var retten samlet i Ipswich i Essex County og en rekke storjuryer avviste anklagene mot alle unntatt fem mennesker. Susannah Post, Eunice Frye, Mary Bridges Jr., Mary Barker og William Barker Jr. ble alle funnet ikke skyldige, noe som avsluttet denne episoden.

Rettslig fremgangsmåter

Oversikt

Etter at noen konkluderte med at et tap, sykdom eller død hadde skjedd grunnet hekseri, overleverte anklageren en klage mot den påståtte heksen hos de lokale forhørsdommere.

Om klagen ble vurdert troverdig, fikk forhørsdommerne personen arrestert og ført fram for en offentlig undersøkelse, i all vesentlighet et forhør hvor forhørsdommerne presset den anklagede til å tilstå.

Om forhørsdommerne på dette lokale nivået var tilfreds med at klagen var velbegrunnet ble fangen overført til en høyere domstol. I 1692 valgte forhørsdommerne å vente på et nytt charter og ny guvernør som kunne etablere en Court of Oyer and Terminer («Domstol for avhør og bestemmende») for å håndtere disse sakene. Det neste skrittet ved et høyere rettsnivå var å føre vitner foran en storjury.

En person kunne bli tiltalt for beskyldninger om drive med hekseri, eller for å bedrive ulovlig forbindelse med djevelen. Straks den anklagede var tiltalt ble vedkommende sendt i fengsel, tidvis den samme dagen, og som i dette tilfellet ble den første person som ble tiltalt og forhørt den 2. juni, Bridget Bishop, henrettet den 10. juni 1692.

Det var fire datoer for henrettelser hvor nevnte Bridget Bishop ble henrettet den 10. juni 1692, fem henrettet den 19. juli 1692 (Sarah Good, Rebecca Nurse, Susannah Martin, Elizabeth Howe & Sarah Wildes), ytterligere fem henrettet den 19. august 1692 (Martha Carrier, John Willard, George Burroughs, George Jacobs, Sr. og John Proctor), og åtte den 22. september 1692 (Mary Eastey, Martha Corey, Ann Pudeator, Samuel Wardwell, Mary Parker, Alice Parker, Wilmot Redd og Margaret Scott). Flere andre, inkludert Elizabeth (Bassett) Proctor og Abigail Faulkner, ble tiltalt, men gitt midlertidig benådning ettersom de var gravide. Ytterligere fem kvinner ble tiltalt i 1692, men dommen ble aldri utført: Ann Foster (som senere døde i fengsel), hennes datter Mary Lacy Sr., Abigail Hobbs, Dorcas Hoar og Mary Bradbury.

Giles Corey, en 80 år gammel bonde fra den sørøstlige enden av Salem (kalt for Salem Farms) nektet å komme med et svar på tiltale om han var skyldig eller uskyldig da han ble stilt for domstolen. Da man ikke kunne henge noen som nektet å svare, benyttet dommerne en arkaisk form for straff for å tvinge ham å svare ved noe som ble kalt for peine forte et dure hvor det ble lagt tunge steiner på brystet hans inntil han ikke lenger greide å puste. Etter to dager med peine fort et dure døde Corey uten å ha kommet med et svar, annet enn å kreve «mer vekt», «flere steiner». At han nektet å svare på tiltalen har tidvis blitt forklart som en måte å forhindre at hans eiendommer ble konfiskert av Kronen, men i henhold til historikeren Chadwick Hansen hadde det meste av Coreys eiendom allerede blitt tatt, og han gjorde ferdig sitt testament i fengsel: «Hans død var en protest... mot domstolens metoder.»

Det er et ekko av en samtidig kritiker av prosessene, Robert Calef, som hevdet at Corey sa seg ikke skyldig til tiltalen, men ville ikke bli underlagt en rettssak med en jury da de samme vitnene ville ført mot ham, og valgte således heller å gjennomgå den død de påla ham: «Giles Corey pleaded not Guilty to his Indictment, but would not put himself upon Tryal by the Jury (they having cleared none upon Tryal) and knowing there would be the same Witnesses against him, rather chose to undergo what Death they would put him to.»

Men selv ikke i døden var de anklagede heksene gitt fred eller respekt. Dømt som hekser ble Rebecca Nurse og Martha Corey bannlyst fra sine kirker og ikke gitt anstendig begravelse. Så snart som likene fra de henrettede ble skåret ned fra trærne, ble de slengt ned i en grunn grav og menneskemengden spredte seg. Muntlig historiefortelling hevder at familiene til de døde tok likene tilbake etter mørkets frambrudd og gravla dem på nytt i umerkede graver på familieeiendommen. Nedtegnelser fra samtiden nevner ikke hva som skjedde med de døde etter at de ble henrettet.

Spektrale bevis

Tittelsiden til Cases of Conscience (Boston, 1693) av Increase Mather

Mange av bevisene, men ikke alle, mot de anklagede var spektrale bevis, eller vitnemål av de som ble rammet som hevdet å se framtoningen eller formen til personen som tilsynelatende hadde rammet dem. Den teologiske diskusjonen som fulgte om bruken av denne bevisførselen er sentrert rundt spørsmålet om en person måtte gi tillatelse til djevelen for at personens form kunne bli brukt til å plage eller hjemsøke andre. Motstanderne hevdet at djevelen var i stand til å benytte enhver form for hjemsøke ofre, men domstolen motsatte seg dette ved at djevelen ikke kunne benytte seg av en persons form uten at denne personen hadde gitt tillatelse til det. Da den som var blitt rammet hevdet å se framtoningen av en bestemt person, ble det akseptert som bevis på at den anklagede faktisk hadde vært involvert med djevelen.

Increase Mather og andre prester sendte et brev til domstolen, «The Return of Several Ministers Consulted», hvor de henstilte til forhørsdommerne om ikke å dømme utelukkende på spektrale bevis alene og spektrale bevis ble senere bestemt som ikke tillatt, noe som førte til en dramatisk reduksjon i andelen fellende domsavgjørelser og antagelig førte til at hele prosessen til sist ble avsluttet. En kopi av dette brevet ble trykket i Increase Mathers bok Cases of Conscience, utgitt i 1693. Utgivelsen A Tryal of Witches, ble benyttet av forhørsdommerne i Salem, da de så etter en presedens som tillot spektrale bevis. Da de ikke fant noen annen enn juristen Matthew Hale som hadde tillatt dette beviset, støttet av filosofen, legen og forfatteren Thomas Browne, til å bli benyttet ved hekseprosessene ved Bury St Edmunds i Suffolk i England i 1662. Dette tilfellet ble vurdert som holdbart og akseptert som gyldig og hekseprosessene i Salem fortsatte.

Heksekake

Ved et tidspunkt i februar 1692, sannsynligvis i tiden mellom da plagene begynte, men før de spesifikke navnene ble nevnt, instruerte en nabo til prost Parris, Mary Sibly (tante av den hjemsøkte Mary Walcott) en av prestens slaver, John Indian, om å lage en heksekake ved å benytte tradisjonell engelsk hvit magi til å avdekke identiteten til heksen som hadde hjemsøkt og plagd pikene. Kaken, gjort fra rugmel og urin fra de hjemsøkte pikene, ble gitt til en hund.

Prost Samuel Parris (1653–1720)

I henhold til engelsk folkelig forståelse av hvordan hekser gjennomførte hjemsøkelse, når hunden spiste heksekaken ville heksen bli skadet ettersom usynlige partikler hun hadde sendt for å hjemsøke pike forble i pikenes urin, og heksens smerteskrik når hunden spiste heksekaken ville identifisere henne som heksen. Denne overtroen var basert på kartesianske Læren om Effluvia (effluvium = utdunsting, utflod) som fastslo at hekser som hjemsøkte ved bruken av «giftig og ondartete partikler som ble kastet av øyet», i henhold til brev av 8. oktober 1692 fra Thomas Brattle, en samtidig kritiker av hekseprosessene.

I henhold til Arkivene for kirken i landsbyen Salem, snakket Parris med Sibly privat den 25. mars 1662 om hennes grand error, «enorme feil», og aksepterte hennes «sorgtunge bekjennelse». I løpet av søndagspreken den 27. mars adresserte han sin menighet om emnet «ulykker» som hadde begynt i hans eget hus, men uttalte «det brakte aldri fram til noe betydelig lys, før diabolske grep ble gjort ved å lage en kake av min indianermann som hadde sin rettledning om dette fra vår søster, Mary Sibly,» og gikk videre med å advare mot bruken av noen form for magi, selv hvit magi, ettersom det var i alt vesentlig «å gå til Djevelen for hjelp mot Djevelen». Mary Sibley tilsto offentlig feilen i sine handlinger framfor menigheten som stemte med å vise med hendene at de var tilfreds med hennes innrømmelse av feil.

Andre hendelser var også nedtegnet i arkivene om en episode som demonstrerte en fortsatt overbevisning av menigheten om denne effluvia som et gyldig bevis, inkludert to redegjørelser i utsagn mot Elizabeth Howe som folk hadde foreslått å skjære av og brenne ørene til to forskjellige dyr som man mente at Howe hadde hjemsøkt, og således bevise at hun var den som forhekset dyrene til døde.

Denne framstillingen fra 1800-tallet av «Tituba og barna» av Alfred Fredericks, sto opprinnelig i A Popular History of the United States, bind. 2, av William Cullen Bryant (1878)

Tradisjonelt har de påståtte hjemsøkte pikene vært sagt at de hadde blitt underholdt av Parris' slavekvinne Tituba som angivelig skal ha lært dem om voodoo i kjøkkenet til prestegården i løpet av vinteren 1692, skjønt det er ingen samtidige bevis som støtter denne historien. En rekke sekundære kilder som begynner med Charles W. Upham på 1800-tallet har typisk satt i forbindelse at en sirkel med piker som med Titubas hjelp forsøkte ved sine hender å spå framtiden ved å bruke hviten av et egg og et speil for å skape en primitiv krystallkule for å avgjøre hvilket yrke deres framtidige menn hadde, og skremte hverandre da den ene angivelig skal ha sett formen på en likkiste isteden. Fortellingen er avledet fra John Hales bok om rettssakene, men i Hales redegjørelse er det kun en av pikene, ikke en gruppe av dem, som hadde bekjent til ham at hun hadde forsøkt dette en gang. Hale nevnte ikke at Tituba hadde noen andel i dette, heller ikke når det skal ha skjedd. Dog hevder nedtegnelsen av rettssaken med Sarah Good og Sarah Osborne at hun ga en energisk tilståelse for retten om «vesener som bosatte den usynlige verden», og «mørke ritualer som binder dem sammen i Satans tjeneste», og impliserte både Good og Osborne samtidig som det ble forsikret at «mange andre mennesker i kolonien var engasjert i djevelens sammensvergelse mot [Massachusetts] Bay.»

Titubas etniske opphav er ofte sitert som indiansk fra Karibia eller av afrikansk avstamming, men samtidens kilder beskriver henne kun som en «indianer». Undersøkelser gjort av Elaine Breslaw har antydet at hun kunne ha blitt tatt til fange i hva som i dag er Venezuela, og fraktet til Barbados, og kan således ha vært en arawakindianer. Andre, noe senere beskrivelser av henne, gjort av guvernør Thomas Hutchinson da han skrev sin historie om Massachusetts Bay-kolonien på 1700-tallet, beskrev henne som en «spansk indianer». På den tiden betydde vanligvis en innfødt amerikaner fra Nord- og Sør-Carolina, Georgia og Florida.

Prøve ved berøring

Det mest beryktede utslaget av overtro i effluvia – og i direkte opposisjon til hva Parris hadde rådet sin menighet i landsbyen Salem – var prøve ved berøring som ble benyttet i Andover i løpet av de innledende undersøkelsene i september 1692. Om den anklagede heksen hadde rørt ved offeret mens offeret hadde et anfall, og anfallet deretter gikk over, da betydde det at den anklagede var den personene som hadde hjemsøkt offeret. Da flere av de anklagede senere kunne fortelle, «vi ble blindet med et tørkle for øyene, og våre hender ble lagt på de hjemsøkte personene, de hadde deres anfall og falt i deres anfall ved at vi kom til deres tilstedeværelse, som de sa. Noen ledet oss og la våre hender på dem, og deretter sa de at de var bra, og at vi var skyldige å ha hjemsøkt dem; deretter ble vi alle grepet som fanger ved en bemyndigelse fra fredsdommeren og omgående fraktet til Salem.»

Prost John Hale forklarte hvordan dette skal angivelig ha virket: «Heksen ved å skjele med hennes øye sendte en framkallelse av en Malefick Venome inn i den forheksede for å kaste ham inn i et anfall, og derfor er berøringen av hånden gjort i sympati, fører til at venome (det giftige) går tilbake til heksens legeme igjen.»

Andre bevis

Andre bevis omfattet tilståelser fra den anklagede, vitnemål fra en person som innrømmet å ha vært heks som identifiserte andre som hekser, oppdagelsen av bøker om spådom og horoskoper, eller potter med salve, og eksistensen av såkalte heksevorter på kroppen til den anklagede. En heks' vorte var etter sigende en føflekk eller skavank et sted på kroppen som var følsom for berøring, og oppdagelsen av slike følsomme områder var betraktet som et faktisk bevis på hekseri, men det motsatte kunne også være tilfelle ved at man stakk en anklaget med en nål, på engelsk kalt for «pricking», og vedkommende ikke følte det, var det også bevis på demonske egenskaper, og særlig om mente å finne det såkalte «heksemerket» som angivelig ikke skulle blø når man stakk på det med en nål.

Samtidige kommentarer

Prost Increase Mather (1639–1723)

Ulike redegjørelser og meninger om prosessene begynte å komme på trykk allerede i 1692.

Deodat Lawson, en tidligere prest i landsbyen Salem, besøkte stedet i mars og april 1692, og utga deretter en redegjørelse i Boston samme år om hva han vært vitne til og hørt, kalt for A Brief and True Narrative of Some Remarkable Passages Relating to Sundry Persons Afflicted by Witchcraft, at Salem Village: Which happened from the Nineteenth of March, to the Fifth of April, 1692.

Første side av Some Miscellany Observations On our present Debates respecting Witchcrafts, in a Dialogue Between S. & B., tilskrevet Samuel Willard.

Prost William Milbourne, baptistprest i Boston, offentlig kom med en skriv til den lovgivende forsamlingen tidlig i juni 1692 hvor han utfordret bruken av spektrale bevis av domstolen. Milbourne måtte gi et gjeldsbevis på hele 200 pund eller bli arrestert for «planlegge, skrive og utgi de nevnte skandaløse papirer».

Den 15. juni 1692 overleverte tolv lokale prester — inkludert Increase Mather, Samuel Willard, Cotton Mather — brevet The Return of several Ministers til guvernøren og rådet i Boston hvor de advarte autoritetene om ikke å stole alene på bruken av spektrale bevis, og hevdet at «Antagelser hvorpå personer kan være engasjert, og langt mer, domfelling hvorpå personer kan bli dømt som skyldige i hekseri, burde virkelig være mer vesentlig enn såvidt de anklagede personene være representert av et spektre (gjenferd) på den hjemsøkte.»

Tittelsiden av Wonders of the Invisible World (London, 1693) av Cotton Mather

En gang i 1692 utga Samuel Willard, prest ved First Church i Boston, anonymt en kort avhandling i Philadelphia kalt Some Miscellany Observations On our present Debates respecting Witchcrafts, in a Dialogue Between S. & B. Forfatterne ble listet som «P.E. og J. A.» (Philip English og John Alden), men var generelt tilskrevet Willard. I teksten diskuterte to figurer, S (Salem) og B (Boston), måten som hekseprosessene hadde blitt utført og hvor «B» henstilte til forsiktighet med bruken av vitnemål fra de som hadde vært hjemsøkt av hekser, og hevdet at «uansett som kommer fra dem må være mistenkelig, og det er farlig å bruke eller godskrive dem for langt».

En gang i september 1692 på anmodning av guvernør Phips skrev Cotton Mather heftet Wonders of the Invisible World: Being an Account of the Tryals of Several Witches, Lately Executed in New-England som et forsvar hekseprosessene for å «hjelpe svært mye å jevne ut det raseri som vi nå så mye vender mot hverandre». Det var utgitt i Boston og London i 1692, skjønt datert 1693, og med en introduksjon ved William Stoughton, overdommeren ved prosessene. Boken hadde en redegjørelse av de fem rettssakene, mye av materialet kopiert direkte fra rettsprotokollene som ble gitt til Mather av Stephen Sewall, en venn og samtidig rettssekretær.

Cotton Mathers far, Increase Mather, utga Cases of Conscience Concerning Evil Spirits, datert 3. oktober 1692 etter de siste rettssakene, skjønt tittelsiden lister utgivelsesåret som «1693». I teksten gjentar Mather sin advarsel mot å støtte seg utelukkende på spektrale bevis og hevdet at «Det var bedre at ti mistenkte hekser burde slippe unna enn at en uskyldig person burde bli dødsdømt». Andre og tredje utgaver av denne boken ble utgitt i Boston og London i 1693. Den tredje inkluderte også Lawsons Narrative og den anonyme A Further Account of the Tryals of the New-England Witches, sent in a Letter from thence, to a Gentleman in London.

En rik forretningsmann i Boston og tidligere student fra Harvard, Thomas Brattle, lot sirkulere et brev i manuskriptform i oktober 1692 hvor han kritiserte metodene som retten benyttet seg av for avgjøre skyldspørsmålet, inkludert bruken av prøve ved berøring og vitnemål fra de som tilsto, og hevdet at «de er bedragere, påtvunget, og under innflytelse av noen onde ånder, og derfor uskikket som bevis mot dem selv eller mot noen annen.»

Ettervirkning og avslutning

Selv om den siste rettssaken ble holdt i mai 1693 hadde den offentlige reaksjon på hendelsene fortsatt. I tiårene etter prosessene var sakene hovedsakelig opptatt av å etablere uskyld for de enkeltpersonene som var blitt dømt og erstatning for de overlevende og familiene, og de påfølgende århundrene har etterkommerne av de som rettmessig ble anklaget og dømt søkt å ære deres minne.

Omstøtinger av tap av ære, og erstatninger

Tittelsiden til A Modest Enquiry Into the Nature of Witchcraft av John Hale (Boston, 1702)

Det første antydning om at offentligheten ville kreve erstatning var ikke grunnet hva som skjedde i 1695 da Thomas Maule, en kjent kveker, offentlig kritiserte håndteringen av rettssakene av de puritanske lederne i kapittel 29 i hans bok Truth Held Forth and Maintained, og ved å ekspandere det kjente sitatet til Increase Mather, hevdet han at «det er bedre at et hundre hekser skal leve, enn at en person skal bli drept for heks, som ikke er en heks.» For å ha utgitt denne boken ble Maule fengslet i hele tolv måneder før han ble stilt for retten hvor han ble funnet ikke skyldig.

Den 17. desember 1696 bestemte den lovgivende forsamling at det skulle være en fastedag den 14. januar 1697 i «referanse til sene tragedie, voldt blant oss av Satan og hans instrumenter.» På den dagen ba Samuel Sewall prost Samuel Willard om lese høyt hans unnskyldning til menigheten i Bostons kirke South Church, for «å ta skylden og skammen» til domstolene i Salem. Thomas Fiske og elleve andre fra juryene ba også om tilgivelse.

Prost Samuel Willard fra Boston (1640–1707)

Robert Calef, en handelsmann fra Boston og en lang tids offentlig motstander av Cotton Mather, utga på nytt i 1700 Cotton Mathers Wonders of the Invisible World med tilleggsmateriale til den som bredt kritiserte rettergangene, under tittelen More Wonders of the Invisible World, noe som igjen gjorde saken aktuell i den offentlige debatt. John Hale, en prest i Beverly som var til stede i mange av rettssakene, hadde fullført sin bok, A Modest Enquiry into the Nature of Witchcraft, i 1697, men den ble ikke utgitt før i 1702, etter hans død, og den var kanskje en reaksjon på Calefs bok. Ved å uttrykk beklagelse over de handlinger som hadde skjedd, innrømmet Hale at «Slik var mørket den dagen, torturen og jamringen til de som var hjemsøkt, og makten til tidligere presedenser, slik at vi gikk på skyer og kunne se hvor vi gikk.»

Ulike anrop ble levert i tiden 1700 og 1703 til myndighetene i Massachusetts som krevde at domfellingene skulle bli formelt omstøtt. De som var blitt stilt for retten og funnet skyldig var i juridisk forstand betraktet som døde, og med domsfellingene fortsatt i bøkene var de som ikke var blitt henrettet utsatte for ytterligere beskyldninger. Den lovgivende forsamling omgjorde dommen kun for de som hadde avlevert ansøkninger, og det var kun tre mennesker som hadde blitt dømt, men ikke henrettet: Abigail Faulkner Sr., Elizabeth Proctor og Sarah Wardwell. I 1703 ble det avlevert ytterligere en ansøkning, som krevde en mer rettferdig båndleggelse av de som feilaktig hadde blitt anklaget, men det var ikke før i 1709 da den lovgivende forsamling mottok enda en henvisning at forsamlingen handlet grunnet denne ansøkningen. 22 mennesker som hadde blitt dømt for å være hekser, eller de slektninger som hadde blitt dømt for hekseri, presenterte for myndighetene i mai 1702 en ansøkning hvor de krevde både en omstøting av tap av liv og ære og kompensasjon for finansielle tap.

Massachusetts' guvernør Joseph Dudley (1647–1720)

Anger var åpenbar innenfor kirken i landsbyen Salem da prost Joseph Green og medlemmene av kirken stemte den 14. februar 1703, etter bortimot to måneder med overveielser, om å tilbakekalle bannlysningen av Martha Corey. Den 25. august 1706 kom Ann Putnam Jr., en av de som var mest ivrig på å anklage, til kirken og ba offentlig om tilgivelse. Hun hevdet at hun ikke hadde handlet på grunn av ondskap, men hadde vært bedratt av Satan til å anklage uskyldige mennesker og nevnte Rebecca Nurse i særdeleshet, og hun akseptert for fullt medlemskap i kirken.

Den 17. oktober 1711 vedtok den rådgivende forsamling en lov som omgjorde rettskjennelsene mot de 22 menneskene som var listet i ansøkningen i 1709 (det var ytterligere syv mennesker som hadde blitt dømt, men ikke signert ansøkningen, og deres dom ble ikke omgjort). To måneder senere, den 17. desember 1711 aksepterte også guvernør Joseph Dudley finansiell erstatning til de 22 menneskene i ansøkningen av 1709. Beløpet på 579 pund og 12 shilling ble autorisert til å bli fordelt bla de overlevende og slektningene til de som var blitt anklaget, og de fleste oppgjør ble avgjort i løpet av et år, bortsett fra Phillip Englishs omfattende krav som ikke ble avgjort før i 1719.

Beretninger av etterkommere

Rebecca Nurses etterkommere reiste minnesmerke av granitt formet som en obelisk til hennes minne i 1885 på stedet til Nurse-gården i Danvers, og med en inskripsjon fra salmedikteren John Greenleaf Whittier. I 1892 ble et ytterligere et minnesmerke reist til ære for de 40 naboene som signerte et opprop til støtte for Nurse.

Ikke alle de dømte har blitt juridisk straffebefridd tidlig på 1700-tallet, og i 1957 krevde etterkommerne av seks mennesker som ble feilaktig dømt og henrettet, men som ikke ble inkludert i loven for omstøtning av dom i 1711, eller lagt til den i 1712, at den lovgivende forsamling formelt befridde navnene til deres forfedre. En forordning ble godtatt som utropte deres uskyld, skjønt den listet kun Ann Pudeator ved navn. Andre ble listet kun som «bestemte andre personer», en frase som feilet å særskilt nevne Bridget Bishop, Susannah Martin, Alice Parker, Wilmot Redd og Margaret Scott.

Skilt som markerer landsbyen Salem som et arkeologisk sted i forbindelse med hekseprosessene.

300-årsjubileumet for hekseprosessen ble markert i Salem og Danvers av en rekke hendelser i 1992. En minnepark i Salem ble dedikert med en steinbenk for hver av de som ble henrettet i 1692. Blant de som talte ved seremonien i august var forfatteren Arthur Miller og Nobels fredsprisvinneren og forfatteren Elie Wiesel. Danvers reiste et nytt minnesmerke, og gravla levningene av den ujordet døde på nytt av det som man mener tilhørte George Jacobs, Sr. på et nytt hvilested ved Rebecca Nurse Homestead (Nurse-gården).

I 1992 overtale en komité i Danvers representantenes hus i Massachusetts til å utstedte en uttalelse som æret de som hadde blitt henrettet. Etter mye arbeid i overtalelse av læreren Paula Keene i Salem la representantene J. Michael Ruane og Paul Tirone, og andre, navnene til alle de som tidligere ikke hadde vært listet til denne uttalelsen. Da den endelig ble signert den 31. oktober 2001 av guvernør Jane Swift, mer enn 300 år etter justismordene skjedde, ble alle proklamert som uskyldige.

I litteratur, media, og populærkultur

En dramatisk gjengivelse av «Rettssaken til George Jacobs den 5. august 1692», maleri av Thomkins H. Matteson, 1855.

Historien om hekseprosessene, rettssakene og henrettelsene har fanget fantasien til forfattere og kunstnere i århundrene etter at hendelsene har skjedd. Mange av tolkningene har tatt seg store friheter med fakta til den historiske episoden. I skjæringspunktet mellom en gradvis avstand til middelalderens fortid og en framvoksende opplysningstid, og i forholdet mellom tortur og tilståelse, har slike tolkninger ofte avslørt en angivelig klar grense mellom middelalderen og postmiddelalderen som kulturelle konstruksjoner.

Medisinske teorier om de rapporterte hjemsøkte

Årsaken til symptomene til de som hevdet å ha vært hjemsøkt eller plaget har fortsatt å være et emne av interesse. Ulike medisinske og psykologiske forklaringer av de observerte symptomene har blitt undersøkt av forskere, inkludert psykologisk hysteri som svar på indianerangrep, krampaktig ergotisme (meldrøyeforgiftning) ved å spise rugbrød gjort fra hvete infisert av soppen Claviceps purpurea (Meldrøye), som er det naturlige substansen hvor LSD er avledet fra, en smittsom hjernehinnebetennelse fra fugler, encephalitis lethargica, og en søvnparalyse, er blant de forklaringer til de påståtte nattlige angrepene til en del av anklagede. Andre moderne historikere er mindre overbevist om at biologiske forklaringer var årsaken, og foretrekker isteden å forklare motivene som sjalusi, ondskap, og et behov for oppmerksomhet til de som anklaget og drev hekseprosessene av sted.

Litteratur

• Boyer, Paul S.; Nissenbaum, Stephen, red. (1972): Salem-Village Witchcraft: A Documentary Record of Local Conflict in Colonial New England, Northeastern University Press, ISBN 1-55553-165-2
• Breslaw, Elaine G. (1996): Tituba, Reluctant Witch of Salem: Devilish Indians and Puritan Fantasies, NYU Press, ISBN 0-8147-1307-6
• Bunn, Ivan; Geiss, Gilbert (1997): Trial of Witches: A Seventeenth-Century Witchcraft Prosecution, Routledge, ISBN 978-0415171090
• Cooke, William H. (2009): Justice at Salem: Reexamining the Witch Trials, Undertaker Press, ISBN 1-59594-322-6
• Erikson, Kai T. (2005): Wayward Puritans: A Study in the Sociology of Deviance, Allyn & Bacon, ISBN 0-205-42403-1
• Francis, Richard (2005): Judge Sewall's Apology, Harper-Collins
• Glanvill, Joseph: «Essay IV Against modern Sadducism in the matter of Witches and Apparitions» i: Essay on several important subjects in philosophy and religion, 2. utg, London: (printed by Jd for John Baker and H. Mortlock, 1676, s. 1-4 (in the history 201 course-pack compiled by S. McSheffrey &T.McCormick)
• Gretchen, A. (2009): The Specter of Salem: Remembering the Witch Trials in Nineteenth-Century America, University of Chicago Press
• Hansen, Chadwick (1969): Witchcraft at Salem, Brazillier, ISBN 0-8076-1137-9
• Jackson, Shirley (1956): The Witchcraft of Salem Village, Random House, ISBN 0-394-89176-7
• Mather, Cotton: Memorable Providence, Relating to Witcraft and Possessions. law.umkc.edu
• Questions VII & XI. «Maleus Maleficarum Part I.», oversatt av Montague Summer. Sacred-texts.com
• Reis, Elizabeth (1997): Damned Women: Sinners and Witches in Puritan New England, Cornell University Press, ISBN 0-8014-8611-4
• Roach, Marilynne K. (2002): The Salem Witch Trials: A Day-To-Day Chronicle of a Community Under Siege, Cooper Square Press, ISBN 1-58979-132-0
• Robinson, Enders A. (1991): The Devil Discovered: Salem Witchcraft 1692, Hippocrene, ISBN 1-57766-176-1
• Silverman, Kenneth, red. (1971): «Letter of Cotton Mather to Stephen Sewall, September 20, 1692», Selected Letters of Cotton Mather, University of Louisiana Press, ISBN 0-807-10920-7
• Starkey, Marion L. (1949): The Devil in Massachusetts, Alfred A. Knopf, ISBN 0-385-03509-8
• Upham, Charles W. (2000) [1867]: Salem Witchcraft, 2, Dover Publications, ISBN 0-486-40899-X
• The Examination of Bridget Bishop, April 19, 1692. «Examination and Evidence of Some Accused Witches in Salem, 1692». law.umkc.edu
• The Examination of Sarah Good, March 1, 1692. «Examination and Evidence of Some the Accused Witches i Salem, 1692». law.umkc.edu Arkivert 20. januar 2011 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

• Salem Witchcraft Trials of 1692
• A documentary archive Arkivert 20. januar 2008 hos Wayback Machine., dokumentarkiv, blant annet de opprinnelige rettsdokumentene for rettssakene, kart, interaktive kart, biografier, og interne og eksterne lenker til ytterligere ressurser
• Salem Witch Trials (includes former «Massachusetts Historical Society» Arkivert 19. desember 2008 hos Wayback Machine., University of Virginia
• Salem Witchcraft, Volumes I and II, ved Charles Upham, 1867, fra Prosjekt Gutenberg
• Salem Witch Trials: The World Behind the Hysteria
• SalemWitchTrials.com Arkivert 6. august 2020 hos Wayback Machine., essayer, biografier av de anklagede og de som ble rammet
• The Wonders of the Invisible World. Observations as Well Historical as Theological, upon the Nature, the Number, and the Operations of the Devils (1693) av Cotton Mather (PDF-utgaver online)
• 17th Century Salem