Nordnes
Nordnes er et halvøyformet område og et strøk i Bergen i Bergenhus bydel som ligger mellom Vågen og Puddefjorden.
| Nordnes | |||
|---|---|---|---|
 Nordnes og Vågen sett fra Fløyfjellet | |||
| Beliggenhet | |||
 Nordnes 60°23′53″N 5°18′30″Ø | |||
Strøket
redigerStrøket Nordnes grenser: Fra Verftets grense ved Nordnesparken, opp langs fjellet ved Fredriksberg fort, over Haugeveien og ned Nykirkeallmenningen til Vågen. Alt land nord for denne grenselinjen hører til strøket Nordnes.
På Nordnes ligger også Akvariet i Bergen, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, avdelinger av Høgskolen i Bergen, Nordnes skole og Tollboden fra 1761 i barokkstil. I Nordnesparken ligger Nordnes sjøbad. Ytterst i parken står det en totempåle skjenket til Bergen av vennskapsbyen Seattle i anledningen Bergens 900-årsjubileum i 1970. Nordnes er også tilholdssted for buekorpset Nordnæs Bataillon. Bergens eneste bynære buldrefelt ligger også her.
Da rodeinndeling ble innført i Bergen, startet man med rode nr 1 på Nordnes.[1] Nordnespynten ytterst var imidlertid militært område, og ble liksom Sverresborg unntatt rodeinndelingen. Deler av området ble ødelagt under eksplosjonen på Vågen 20. april 1944.
Strøket Nordnes omfattes av grunnkretsene Nordnes, Sliberget og Tollbuen, som til sammen hadde 1 872 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,19 km². Hovedveiene i området er Tollbodalmenningen, Strandgaten, Nordnesgaten, Nordnesbakken, Nordnesveien og Haugeveien. I sjøkanten mot Vågen ligger det verneverdige gamle sjøboder (Nordnesboder, navn fra 1887 på en liten vei fra Allersgården vestover mot Nordnespynten).[2]
Halvøyen
redigerNordneshalvøyen omfatter også strøkene Verftet med kulturhuset USF Verftet, TV 2, Fredriksberg fort og Carte Blanche, Strandsiden med Nykirken fra 1763, branntårnet Corps de Garde fra 1870, Bergen tekniske fagskole, Bjørgvin videregående skole, Muren fra 1561 og Buekorpsmuseet, og Nøstet med Klostergarasjen, Stranges stiftelse og Sydnes sjøbad. I området lå også Munkeliv kloster fra 1110. Ludvig Holberg ble født ved Holbergsallmenningen i 1684. Like ved denne står statuen av Amalie Skram i en liten park kalt Klosterhaugen.
De ti grunnkretsene på Nordneshalvøyen som omfattes av disse fire strøkene hadde til sammen 5 117 innbyggere 1. januar 2014 og utgjør et samlet areal på 0,50 km².
Klosteret
redigerDe eldste delene av bebyggelsen skriver seg fra kong Øysteins tid, da Munkeliv kloster ble reist i tiden 1107-10, noe som gjør det til et av landets eldste klostre. Kong Øystein iverksatte dette mens broren Sigurd Jorsalfare var på pilegrimsferd til Det hellige land. Til klosteret hørte Mikaelskirken, en stavkirke beliggende omtrent der fotgjengerovergangen på Klosteret befinner seg nå.[3] Svært mange kirker i denne tiden ble oppkalt etter erkeengelen Mikael, og hans helligsteder ble ofte lagt på høyder. Her var Nordnesryggen godt egnet. Klosteret fikk navnet St. Mikaelsklosteret, og kong Øystein gav munkene gods i områdene Nordnes og Sydnes som hadde tilhørt kongedømmets odel. Et vernebrev fra kong Magnus Lagabøte i 1264 stadfester klosterets rett til «Nordnes og Sydnes med oppsettingsplasser for skip og veideredskaper og andre tilliggende herligheter».[4]
Munkeliv var blant Norges rikeste klostre, stiftet før 1110 av kong Øystein Magnusson som benediktinerkloster viet til erkeengelen Mikael, men overgikk til birgitternonnene på 1420-tallet og ble dermed et kombinert munke- og nonnekloster. I 1427 rådet det over hele 330 gårder på Vestlandet, Shetland og Orknøyene, men i 1455 ble klosteret brent ned av tyskerne og deretter gjenoppbygd av cistercienserne.[5] I 1462 besluttet pave Pius II at Munkeliv ikke skulle ha flere enn 85 munker og nonner, og man måtte se seg om etter nye inntektskilder. Munkeliv bygslet ut tomter, og frem til 1507 fikk klosteret i tillegg inntektene fra Nonneseter-godset. Under kong Christian II mistet Munkeliv kongehusets beskyttelse, og det ble nedlagt i 1531 fordi beliggenheten hadde fått militær betydning.[4] I 1536 ble det brent ned av Tord Roed som også fjernet ruinene.[6]
Munkelivs klosterhager på vestsiden av Nordnes, ned mot Nøstet, tilfalt etter reformasjonen også kronen.[7] Ved kongebrev av 17. mars 1562 fikk Erik Rosenkrantz tillatelse til å gjenbruke murrestene fra klosteret til sin privatbolig, Murhvelvingen. Området der Munkeliv hadde ligget, ble gradvis bebygd, men etter bybrannen i 1702 ble området lagt ut som en 47 meter bred allmenning som strakte seg fra Lille Lungegårdsvann ut til Fredriksberg festning.[8]
På 1600-tallet stod det på Klosterhøyden en «pratebom» (bom = et tre, av tysk Baum = tre[9]), et gammelt lindetre med benker under, der folk samlet seg for en prat. Tilsvarende trær stod i nordtyske byer,[10] derfor det tyskpregede navnet.
Rettersted
redigerBegge de viktigste retterstedene i Bergen - Kristiansholm og Nordnes - lå godt synlige i innseilingen til byen, slik at tilreisende kunne se at forbrytelse lønnet seg ikke her. Sagaene forteller om Nordnes' rykte som rettersted alt på 1100-tallet. Sigurd Slembe meldte seg i 1136 hos kong Harald Gille i Bergen og ville ha hans bekreftelse på at de begge var sønner av Magnus Barfot. I stedet beskyldte Harald Gille sin mulige halvbror for å ha deltatt i drapet på Haralds gode venn Torkjell Fostre Sumarlidason på Orknøyene. Det ble reist dødssak mot Sigurd for dette, og etter råd fra lendmennene ble Sigurd lokket ut i en båt en kveld. Han ble rodd «sør til Nordnes» og engstet seg for at dette kunne være svik, så han klarte å hoppe over bord, svømme i land og gjemme seg i det som i dag kalles «Sigurd Slembe-hola» i Mjølkeråen.[11]
Sigurd Jorsalfares datter, Kristin Sigurdsdatter, fikk en sønn som ble kalt Harald med sin fetter Sigurd Munn. Kristins mann, Erling Skakke, bekymret seg for at stesønnen Harald skulle konkurrere om kongeverdigheten med hans egen sønn med Kristin, Magnus Erlingsson, som var blitt hyllet som konge alt som femåring. Erling Skakke lot derfor stesønnen føre over til Nordnes, der han ble halshugget tidlig på 1170-tallet.
Lendmannen Audun Hugleiksson ble hengt på Nordnes i 1302, og Bergens første hekseprosess, mot biskopens enke Anne Pedersdotter, endte med at hun ble brent på bål her i 1590.[12] Bergens siste halshugging (av Jakob Wallin i 1876) fant sted her med rundt 5 000 tilskuere, og bøddelen Theodor Larsen svingte øksen.[13]
I 1301 ble «den falske Margrete» brent her. Hun påstod at hun var Margareta Eiriksdatter (født i 1283, kongsdatteren som døde på Orknøyene i 1290 under overfarten til sitt bryllup med den engelske tronarvingen. Nå var hun angivelig kommet med sin mann for å kreve sin rett som kongsdatter, men verken biskop eller myndigheter festet lit til historien, da kvinnen fra Lübeck hadde gråsprengt hår og selv mente hun var rundt førti år, mens den virkelige Margareta ville vært en syttenåring. Bedragerskens mann ble halshugget og hun selv brent - den første i Norge som ble brent på bål. Men folk flest og deler av geistligheten ser ut til å ha trodd på henne, og valfartet til hennes rettersted. I 1320 forbød biskop Audfinn Sigurdsson dyrkelsen av hennes, men til ingen nytte, for mer enn seksti år etter hennes død ble det reist en kirke på Nordnes i hennes navn, «Margaretakirken» eller «Sanct Maritte kirke». Man kjenner til testamentariske gaver til Margaretakirken så sent som i 1515.[14]
Referanser
rediger- ^ «Rodekart», Bergen byarkiv
- ^ «Nordnesboder», Bergen byleksikon
- ^ https://www.bergen.kommune.no/byantikvaren?articleId=16147&artSectionId=2024§ionId=2024[død lenke]
- ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2010. Besøkt 26. mars 2009.
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Munkeliv» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. april 2024 fra [1]
- ^ «Munkeliv kloster», Bergen byleksikon
- ^ [2] Dagfinn Moe: Bergens glemte hager (s. 34)
- ^ Knut Olav Aslaksen og Øystein J. Jansen: «En byhistorie i kleber», Fragmenter av historie (s. 47), ISBN 978-82-7887-051-8
- ^ Baum = et tre
- ^ Magne Bruun: «Parken i byen», Byggekunst nr 3/1981
- ^ «Slembevegen», Bergen byleksikon
- ^ Kulturminnegrunnlag: Nordnes ytre deler (s. 11), Bergen kommune
- ^ «Henrettelsen av Jacob Wallin», Justismuseet
- ^ «Den falske Margrete i Bergen», katolsk.no
Litteratur
rediger- Fortidsminneforeningen; Det antikvariske register sone 3, Bergen 1986 ISBN 82-90052-33-2
- Hartvedt, Gunnar Hagen; Bergen Byleksikon, Bergen 1994 ISBN 82-573-0485-9
Eksterne lenker
rediger