Wikipedia

Østlandet

den østlige landsdelen i Sør-Norge og en av fem landsdeler i Norge

Østlandet er den østlige landsdelen i Sør-Norge og en av fem landsdeler i Norge. Landsdelen omfatter 7 av landets 15 fylker. Området omfattes av en rekke dialekter, som kan sammenfattes i begrepet østlandsk.

Østlandet

Kart over

FylkerAkershus, Buskerud, Innlandet, Oslo, Telemark, Vestfold, Østfold
Kommuner142
StatusLandsdel i Norge
Areal94 584 km²
Befolkning2 804 007 (2023)
Største byerOslo, Drammen, Fredrikstad, Skien, Sarpsborg, Sandefjord, Moss, Tønsberg, Porsgrunn
Høyeste punktGaldhøpiggen 2 469 moh.
Lengste elvGlomma 623 km
Kart
Østlandet
60°15′00″N 10°40′00″Ø

Østlandet har til sammen 2 804 007 innbyggere (første kvartal 2023)[1] og 94 584 kvadratkilometer,[2] hvilket utgjør 51 % av Norges befolkning (første kvartal 2023)[3] og 29,2 % av arealet i Fastlands-Norge. Befolkningstettheten er 29,6 innbyggere per kvadratkilometer.

Østlandets andel av Norges befolkning har vokst fra det laveste nivået på 44,6 % i 1845.[4][5] Østlandet hadde 58,7 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2009. Veksten var konsentrert om Oslo og Akershus som til sammen hadde 23,0 % av befolkningen i Norge, og hele 41,2 % av landets befolkningsvekst. Til sammenligning hadde de resterende østlandsfylkene til sammen 27,0 % av befolkningen og bare 17,6 % av befolkningsveksten i perioden.

15,5 % av befolkningen var per 1. januar 2011 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarte 380 724 mennesker. Disse utgjorde 63,4 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bodde 48,2 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.[6]

Østlandet består av 121 kommuner og har til sammen 42 byer, inklusive landets hovedstad og største by, Oslo. De fire østlandsfylkene hadde en verdiskapning på 744 mrd kroner i året (2006),[7] 53,3 % av Norges totale verdiskapning.[8] Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger i landsdelen er 360 883 kr, litt over landsgjennomsnittet på 336 667 kr (2006). Oslo fylke skiller seg imidlertid ut med en BNP per innbygger på 635 107 kr.[9]

Østlandssamarbeidet er et organisert samarbeid mellom de fire fylkene i landsdelen som fokuserer på områdene regional utvikling og samferdsel, kompetanse og internasjonalt samarbeid.

De fire andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Historikk

rediger

Avgrensingen av Østlandet har ikke vært entydig. For eksempel ble de øvre deler av de store dalene regnet til Vestlandet, og avgrensingen mot Sørlandet (som til omkring 1900 ble regnet som del av Vestlandet) variert.[5]

Det vi i dag kaller for landsdelen Østlandet var tidligere regnet som to landsdeler, med to forskjellige domsmyndighetsområder og to bispedømmer. Inndelingen av landsdelen i kystdistrikter og innlandsdistrikter har tradisjoner helt tilbake til Vikingtiden da man omtalte kystområdene som Viken (derav muligens benevnelsen vikinger[10]) og områdene nord for Oslofjorden som Opplandene.

De vestlige innlandsområdene (Valdres og Hallingdal) tilhørte lenge Gulatingets virkeområde (omtrent det nåværende Vestlandet). Fra midten av 900-tallet var Egdafylket (ytre deler av Agder) underlagt Gulatingsloven. Ifølge Landslova fra 1274 skulle utsendinger («nemndemenn») fra Valdres, Hallingdal og Setesdal (Vall, Bygland og Evje) møte på Gulatinget. Rogaland og Agder ble på 1100-tallet eget bispedømme med biskop i Stavanger. Valdres og Hallingdal hørte kirkelig til Vestlandet til 1631 (først Bergen og fra 1125 Stavanger). Områdene i Viken (Grenland, Vestfold, Vingulmark og Ranrike) soknet til Borgartinget.[11][12] Opplandene hørte under Eidsivatinget.[11]

Øvre Telemark og Numedal (del av Søndre Oppland) hørte til Eidsivatinget. Det politiske og rettslige skillet mellom Opplandene og Viken hang trolig sammen med vesentlig dansk innflytelse i Viken i tidlig middelalder. De kirkelige og rettslige grensene var for en stor del sammenfallende der Hamar bispedømme (etablert på 1100-tallet) tilsvarte i hovedtrekk Eidsivatingslagen (Opplandene, Øvre Telemark, Numedal, Krødsherad og Ringerike). Det er uklart om Romerike og Solør hørte rettslig til Eidsivatinget og kirkelig til Oslo bispedømme, og grensen for Eidsivating ble trolig flyttet nordover i middelalderen. De nordligste bygdene i Østerdalen (Tynset, Alvdal, Kvikne, Folldal) hørte i middelalderen til Nidaros bispedømme. Oslo bispedømme omfattet i år 1223 Viken.[13]

 
Riksveg 7 på Hardangervidda nær vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet

I inndelingen av Norge som er gjort i Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene er Norge delt i tre hoveddeler: Kystdistrikt (maritima), fjellsonen eller Opplandene (zona montana) samt samenes land:[13] «Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer.» (Historia Norvegiae, oversatt av Halvdan Koht).[14]

Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland («Viken»).[trenger referanse] Men dette gjaldt ganske sikkert ikke Opplandene (det indre Østland) som alt hadde egne selvstyrte småkongeriker uten særlig dansk innflytelse.

Frem til omkring 1800 ble alt nord og vest for Langfjella regnet til «nordenfjeldske», menst områdene øst for Langfjella og sør for Dovre var Sønnenfjells. Denne inndelingen av landet ble brukt til omkring slutten av 1700-tallet. Til 1700-1800-tallet reiste man fra Østlandet «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn», av dette kommer betegnelsen «nordmannavegar» for ferdselsveiene over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn». Grensen i Agder mellom nordafjells og sønnfjells var mer uklar (Lindesnes og Åna Sira har vært nevnt som grenser). Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Erik Pontoppidan noterte seg blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark[15]) og hele Bergen stift.[16][17]

Dialekt

rediger

Utdypende artikkel: Østnorsk (dialektgruppe)

Østlandets dialekter inndeles ofte i to hovedgrupper: «midlandsk» i fjellbygdene (Nord-Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal, Vest-Telemark, Numedal) og «østlandsk» i Hedmark, omkring Mjøsa og lavlandet sør for Mjøsa til svenskegrensa og Grenland. Midt-Gudbrandsdalen og Øst-Telemark havner ikke klart i en hovedgruppe.[18]Dialektene på Østlandet skiller seg fra Vestlandet blant annet med bruk av tjukk l som er vanlig over det meste av Østlandet (tjukk l finnes også i Romsdal, trøndske dialekter og sør i Nordland). Konsonantgrupper som rt blir ofte uttalt som lt med tjukk l slik at svært lyder som svælt. Nord i Hedmark er det også innslag av trønderdialekt. Den nordlige Gudbrandsdalen skiller seg ut med særpreget trykk på stavelser i en del ord avhengig av antall ledd eller stavelser i ordet.[19] Dialekten i Nord-Gudbrandsdalen har hatt høy status og har holdt seg bedre enn dialektene andre steder på Østlandet. I Østerdalen og Vest-Oppland har også de tradisjonelle dialektene holdt seg. Valdres, Hallingdal og Numedal har tradisjonelt nokså like dialekter, og der var det på slutten av 1900-tallet klar tendens til at befolkningen snakket mer likt standard østnorsk. De såkalte «vikværske» dialektene (Østfold, Vestfold og Grenland), folkelig oslodialekt og dialektene på Romerike og Ringerike har hatt lav status, og tenderte på slutten av 1900-tallet mot standard østnorsk. På slutten av 1900-tallet fikk «talt bokmål» eller standard østnorsk større utbredelse på Østlandet på bekostning av lokale dialekter. Samtidig har det skjedde en viss regionalisering ved at noen dialekter har spredd seg over et større område. Blant annet var dialekten i Numedal på veg til å forsvinne omkring år 2000.[18]

Østlandets geografi

rediger

Utdypende artikkel: Norges geografi

 
Alvdal nord i Østerdalen.

Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag knyttes til topografien. Her er det store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda, Jotunheimen, Strynefjell og Dovrefjell). Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller. Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere hadde Agder og deler av Telemark blitt regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser.[20][21][22][23][24]

Østlandets landskap kjennetegnes særlig av:[25][26][27][28][29][30]

  • Daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i Tertiærtiden. På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser.[31] I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Østlandet er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; mange av de store gårdene ligger på den solvendte dalsiden.[32][33] I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel Losna i Gudbrandsdalen ovenfor Tretten.[34]
  • Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda, grensetraktene Engerdal-Lierne, høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen).
  • Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp, blant annet lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa og lavlandet i Telemark. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene.
  • Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen som i på Østlandet finnes blant annet i Rondane og Jotunheimen.
  • Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva.

På Østlandet finner vi det høyeste fjellområdet i landet, som hevet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Norges høyeste fjell er konsentrert mellom Sognefjordens innerste del og Valdres/Gudbrandsdalen med Jotunheimen og Skarvheimen. Området Hardangervidda-Gausta har topper på over 1 500 meter. Rondane-Dovrefjell har topper over 2 000 meter. Reinheimen har mange topper opp mot 2 000 meter.[35]

Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[36] De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum.[37]

Landskapet er gjennomskåret av nær nord-sørgående U-daler som ble utformet i siste istid. Terrenget faller også fra nord til sør ned til lavlandet i Stor-Osloregionen og områdene på begge sider av Oslofjorden.

Berggrunnen består i hovedtrekk av[38]

  • Oslofeltet: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa
  • Grunnfjell:
    • Prekambrium: Telemark og Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet
  • Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa

Vassdrag og vannskiller

rediger

Utdypende artikkel: Vassdrag i Norge

Østlandet har mange fjordsjøer som er utformet av isbreer i siste istid, slik som Mjøsa, Randsfjorden, Krøderen, Sperillen, Gjende og Bygdin. Noen av Østlandets innsjøer var saltvannsfjorder etter istiden, men er senere avskåret fra havet på grunn av landhevingen.[39] På slutten av istiden lå Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag - i forhold til havnivået. Det høyeste nivået havet nådde på et sted kalles stedets marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smal fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i moderne tid og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen sto under vann.[40] På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.[41] Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr.[42][43][44]

Mjøsa er landets største i overflateareal og i volum, og den fjerde dypeste i Europa.[45][46][47][48] Elver skifter ofte navn når de passerer en innsjø for eksempel innløpet til Sperillen heter Begna mens utløpet heter Ådalselva.[49] På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. De største elvene på Østlandet samles i Glomma og i Drammenselva som når havet på hver sin side av Oslofjorden. Vann fra Valdres/Begnadalen/Sperillen og fra Land/Randsfjorden møtes ved Hønefoss og ved utløpet av Tyrifjorden kommer Hallingdalsvassdraget og Simoa til. Gudbrandsdalslågen/Vorma flyter ved Nes på Romerike sammen med Glomma (fra Østerdalen) som når havet ved Fredrikstad.[50][51][51] Skiensvassdraget (som drenerer store deler av Telemark) og Numedalsvassdraget har utløp i Skagerrak. Trysilelva har avløp til Sverige og Haldenvassdraget til Iddefjorden. De mindre elvene i Oslo, Bærum og Asker har utløp i Indre Oslofjord (Akerselva og Askerelva blant annet). Skiensvassdraget (Telemarksvassdraget) er sterkt forgrenet, er i stor grad utbygget til kraftproduksjon og ble tidligere brukt til omfattende fløting av tømmer. Den sørlige delen av Telemark dreneres av Arendalsvassdraget.[51]

De store elvene følger lange, velutviklede dalfører med mange sidegrener, og elveløpet er ofte meandrerende. Sideelvene har sitt utløp fra fjellvidder der de har slake, meandrerende løp før de faller bratt ned i hoveddalen.

Glommavassdraget drenerer om lag 42 000 km2 av Østlandet.[52][53][54] Drammensvassdraget er Norges tredje største og drenerer omkring 17 000 km2. Andre store vassdrag er Skiensvassdraget og Numedalslågen. Trysilvassdraget fortsetter over grensen til Sverige. Enningdalselva i Østfold renner delvis gjennom Sverige.

Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk Langfjella-Jotunheimen- Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller øst for vannskillet vil følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten.[55][56][57]

De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret.[58] Vassdragene, særlig ved snøsmeltingen om våren, frakter slam (små jord- eller sandpartikler) til innsjøer og fjorder. Dette er særlig tydelig i områder med mye leirjord på Østlandet.[59] Glomma har i Øyeren lagt opp store sandbanker og elven finner løp etterhvert som sandbankene bygges opp. Smeltevann fra isbreer frakter ofte mye slam og små fjellvann kan etterhvert fylles opp med løsmateriale fra breen. Noen innsjøer tilføres så mye masse i smeltevann fra isbreer at det over relativt kort skjer synlige forandringer som i Skim i Ottaelva som mottar vann fra Jotunheimen. Elveavsetninger danner vifter eller delta for eksempel ved Fåvang i Gudbrandsdalen der Tromsa har avsatt løsmateriale.[59][60]

Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning.[61][62] Vannføringen i vassdragen er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes. På Østlandet har elvene generelt stor nedbørsfeltet sammenlignet med resten av landet.[63][64]

Klima

rediger

Utdypende artikkel: Norges klima

I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i Jotunheimen. Kystområdene omkring Oslofjorden har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).[65] Store deler av Østlandet får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig. Ottadalen-Dovre, Rondane og Folldal får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør. I høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør er det ikke isbreer av betydning.[66][67] Gjennomsnitt for hele Norge er 1380 millimeter nedbør årlig.[68][69]

Langfjella beskytter Østlandet fra de store nedbørmengdene i vest noe som gir nedbør vanligvis under 1000 mm i året. Dette betyr og at Østlandet har flere dager med sol og varmere vær. Indre strøk nord i Sør-Norge er de tørreste områdene på fastlandet. Skjåk har høye fjell både nord, vest og sør for seg, og fra øst kommer det vanligvis lite nedbør. Dette fører til en normal årsnedbør på bare 278 mm. Den minste årsnedbøren som noen gang er registrert i Norge var på Hjerkinn i Dovre i 1914 med bare 65 mm.[70]

Distrikter på Østlandet

rediger
 
Hedrum i Vestfold med Numedalslågen.
 
Gjøvik ved Mjøsa som er Norges største og en av de dypeste.

Se også: Distrikter i Norge.

Byer på Østlandet

rediger
 
Drammen med omland er det nest største tettstedet på Østlandet.

Rangert etter tettstedets folketall (2023[71]): Oslo, Drammen, Fredrikstad, Tønsberg, Skien, Sarpsborg, Moss, Sandefjord, Porsgrunn, Hamar,Halden, Larvik, Kongsberg, Lillehammer, Gjøvik, Horten, Jessheim, Hønefoss, Ski, Elverum, Askim, Drøbak, Kongsvinger, Brumunddal, Notodden, Hokksund, Holmestrand, Stathelle, Mysen, Stavern, Langesund, Kragerø, Moelv, Svelvik, Rjukan, Åsgårdstrand, Brevik, Vinstra, Fagernes og Otta. I tillegg kommer byene Sandvika og Lillestrøm som ikke er klart avgrenset innenfor tettstedet Oslo, og som derfor ikke kan rangeres på listen. Det er totalt 42 byer i landsdelen.

Se også: Liste over norske byer.

Bosetning

rediger

Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt rundt i og rundt byene Stavanger, Bergen og Trondheim.[72] I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.[73]

Tettsteder på Østlandet

rediger

Nedenfor angis de største av de 94 tettstedene på Østlandet per 1. januar 2023[71]:

Tettsted Innbyggere Kommunetilhørighet
Oslo 1 082 575 Oslo 705 643, Bærum 128 519, Asker 71 355, Lillestrøm 61 459, Lørenskog 46 452, Nordre Follo 40 876, Rælingen 14 815, Nittedal 10 909, Lier 2 547. Bystatus: Oslo, Sandvika, Lillestrøm.
Drammen 122 955 Drammen 94 536, Lier 13 762, Øvre Eiker 9 884, Asker 4 225. Bystatus: Drammen og Hokksund.
Fredrikstad/Sarpsborg 120 332 Fredrikstad 70 700, Sarpsborg 49 632. Bystatus: Fredrikstad og Sarpsborg.
Porsgrunn/Skien 95 763 Skien 50 607, Porsgrunn 34 754, Bamble 10 402. Bystatus: Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Stathelle.
Tønsberg 55 387 Tønsberg 37 408, Færder 17 979.
Moss 49 428 Moss 42 847, Vestby 6 581.
Sandefjord 46 453 Sandefjord
Hamar 29 605 Hamar 26 919, Ringsaker 2 357, Stange 329.
Gjøvik 28 494 Gjøvik
Larvik 27 136 Larvik
Halden 26 126 Halden
Jessheim 23 918 Ullensaker
Kongsberg 23 529 Kongsberg
Ski 21 434 Nordre Follo 14 469, Ås 6 965.
Lillehammer 21 263 Lillehammer
Horten 20 859 Horten
Hønefoss 16 844 Ringerike
Elverum 15 632 Elverum
Råholt 15 319 Eidsvoll 14 825, Ullensaker 494.
Askim 15 089 Indre Østfold
Drøbak 13 628 Frogn
Nesoddtangen 13 363 Nesodden
Kongsvinger 12 338 Kongsvinger
Brumunddal 11 177 Ringsaker
Ås 10 962 Ås
Fetsund-Østersund 9 335 Lillestrøm
Notodden 9 071 Notodden
Kløfta 8 371 Ullensaker
Vestby 8 334 Vestby
Holmestrand 8 258 Holmestrand
Rotnes 7 728 Nittedal
Mysen 7 026 Indre Østfold
Bekkelaget 6 962 Stange
Åmot/Geithus 6 962 Modum
Sundet/Eidsvoll 6 672 Eidsvoll
Spydeberg 6 562 Indre Østfold
Stavern 6 008 Larvik
Grønlund 5 534 Gjerdrum
Kragerø 5 405 Kragerø
Tranby 5 312 Lier

De 52 neste tettstedene med over 2000 innbyggere per (1. januar 2023[71]) er: Sørumsand (5 878)  · Brandbu/Jaren (5 084)  · Jevnaker (5 181)  · Rakkestad (4 939)  · Moelv (4 510)  · Ytre Enebakk (4 626) · Svelvik (4 256) · Årnes (5 107)  · Flateby (3 887)  · Sætre (6 227)  · Vear (3 683)  · Røyken (4 079)  · Rjukan (3 022)  · Maura (4 602)  · Stokke (4 249)  · Gol (3 291)  · Aursmoen (3 564)  · Bjørkelangen (4 144)  · Vestfossen (3 216)  · Tofte (3 110)  · Åsgårdstrand (2 959)  · Bø (3 696)  · Dokka (2 928)  · Auli (2 929) · Tjøme (2 879)  · Løten (2 920)  · Lervik (3 357)  · Stange (3 407)  · Teigebyen (3 345)  · Tynset (2 934)  · Vinstra (2 637)  · Selvik (3 415)  · Sem (2 733)  · Geilo (2 597)  · Revetal/Bergsåsen (2 419)  · Innbygda (2 467)  · Ulefoss (2 299)  · Skarnes (2 695)  · Ryggebyen (3 510)  · Ål (2 580)  · Fagerstrand (2 932)  · Rena (2 131)  · Nesbyen (2 136)  · Sande (2 342)  · Vang (2 352)  · Spetalen (2 333)  · Harestua (2 475)  · Sand (2 496)  · Karlshus (2 987)  · Andebu (2 558)  · Kapp (2 125)  · Skjønhaug (2 133)

Referanser

rediger
  1. ^ «Fakta om befolkningen - hvor mange bor det i Norge?». SSB. Besøkt 21. november 2022. 
  2. ^ «statkart.no: fylkesareal». Arkivert fra originalen 27. mars 2014. Besøkt 21. november 2007. 
  3. ^ https://snl.no/%C3%98stlandet
  4. ^ Statistisk sentralbyrå: Historisk statistikk. Hjemmehørende folkemengde, etter fylke.
  5. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1981. ISBN 8257302449. 
  6. ^ Statistisk sentralbyrå: Innvandrere og norskfødte med innvandrerfordeldre, etter landbakgrunn. Fylke. 1. januar 2011
  7. ^ «Bruttoprodukt etter fylke og næring/hovedkategori av næring/kategori av virksomhet 2006. Basisverdi. Millioner kroner (Rettet 17. mars 2009 kl. 1430)». Statistisk sentralbyrå. 17. mars 2009. Besøkt 16. september 2009. 
  8. ^ Andel av Norges totale verdiskapning, eksklusive "ekstrafylket".
  9. ^ «Hovedtall. Fylkesfordelt nasjonalregnskap 2006, per innbygger og per sysselsatt.». Statistisk sentralbyrå. 27. mars 2009. Besøkt 16. september 2009. 
  10. ^ Myhre, Bjørn, Før Viken ble Norge. Borregravfeltet som religiøs og politisk arena. Utgitt av Vestfold fylkeskommune 2015. (Norske oldfunn; XXXI), s. 149
  11. ^ a b Helle, Knut (2001). Gulatinget og Gulatingslova. Skald. ISBN 8279590226. 
  12. ^ Vest-Oppland og Valdres. no: Gyldendal. 1982. ISBN 8205131937. 
  13. ^ a b Ødegård, Marie (2021). Rettens landskap. Tingsteder og rettskretser i Viken i jernalder og middelalder. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 9788202632267. 
  14. ^ Helleland, Botolv (1975). Norske stedsnavn/stadnamn. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401042. 
  15. ^ Fossen, Christian. «Regionene». www.ntnu.no. Besøkt 25. februar 2017. 
  16. ^ Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
  17. ^ Steinar Imsen (1999). «Sønnafjellske Norge». I Imsen, Steinar; Winge, Harald. Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800 (2 utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 337. ISBN 82-456-0552-2. 
  18. ^ a b Austlandsmål i endring: dialektar, nynorsk og språkhaldningar på indre Austlandet. Oslo: Samlaget. 1999. ISBN 8252153542. 
  19. ^ Austlandsmål: språkarv og språkbruk på indre Austlandet. Oslo: Samlaget. 1974. ISBN 8252103014. 
  20. ^ Jostein Andreassen: «Begrepet Sørlandet - en historisk oversikt» (1993) og J.A. (red.): «Festskrift til Sørlandets 100-årsdag» - 16. mars 2002
  21. ^ institutt, Meteorologisk (17. september 2020). «vannskille». Store norske leksikon. Besøkt 5. mars 2021. 
  22. ^ https://snl.no/%C3%A5rsaker_til_dialektvariasjon_i_Noreg SNL
  23. ^ Skjekkeland, Martin (23. januar 2021). «dialekter i Møre og Romsdal». Store norske leksikon. Besøkt 7. februar 2021. 
  24. ^ Klunde 1968, s. 63.
  25. ^ Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8. 
  26. ^ Trond Simensen, Lars Erikstad & Rune Halvorsen (2021). «Diversity and distribution of landscape types in Norway». Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography. 75 (2): 79–100. 
  27. ^ Karlsen, Ole G. (1981). Delta. Oslo: TANO. ISBN 8251814782. 
  28. ^ Dokken 1999, s. 40.
  29. ^ Karlsen, Ole G. (1981). Delta. Oslo: TANO. ISBN 8251814782. 
  30. ^ Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8. 
  31. ^ Norge (1980), s. 20–23.
  32. ^ Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  33. ^ Axelsen, Bjørn (1976). Dal og fjell. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203065023. 
  34. ^ Trømborg, Dagfinn (2006). Geologi og landformer i Norge. Landbruksforl. ISBN 8252928595. 
  35. ^ Reusch, Hans (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  36. ^ Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
  37. ^ Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London.
  38. ^ Norges fjellverden. Oslo: Det Beste. 1980. s. 12. ISBN 8270101079. 
  39. ^ «Fjord». Norwegian Biodiversity Information Centre. Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 30. januar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 30. mai 2020. 
  40. ^ Johansen, Øystein Klock (1994). Fra fangstmann til viking. Hokksund: Øvre Eiker kommune. 
  41. ^ Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
  42. ^ Telemark. Oslo: Gyldendal. 1975. ISBN 8205068445.
  43. ^ Norge sett fra luften. Oslo: Det Beste. 1980. ISBN 8270100935.
  44. ^ Mikkelsen, Egil (1989). Fra jeger til bonde: utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. Oslo: Universitetets oldsaksamling. ISBN 8271810790.
  45. ^ Rogstad, Lars (1985). OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN. Oslo: SSB. 
  46. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  47. ^ Økland, Jan (1998). Vann og vassdrag. Stabekk: Vett & viten. ISBN 8241201613. 
  48. ^ Strøm, Kaare (1959). Innsjøenes verden. Oslo: Universitetsforlaget. 
  49. ^ Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  50. ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
  51. ^ a b c Holmesland 1971, s. 12-13.
  52. ^ Askheim, Svein (15. juni 2020). «Norges lengste elver». Store norske leksikon. Besøkt 26. juli 2020. 
  53. ^ Turid-Anne Drageset. (2001). Flomberegning for Drammenselva (012.Z). Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Arkivert 12. februar 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 2013-05-23
  54. ^ Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  55. ^ Metrologisk institutt: Vannskillet Arkivert 9. juli 2015 hos Wayback Machine., Metlex på met.no, lest 8. juli 2015.
  56. ^ Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  57. ^ https://snl.no/vannskille_-_meteorologi
  58. ^ Jørgensen, Per (1997). Kvartærgeologi. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252921078. 
  59. ^ a b Dokken 1999, s. 46.
  60. ^ Norge: Land og miljø. Oslo: Cappelen. 1984. ISBN 8202090083. 
  61. ^ Werenskiold, Werner (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  62. ^ Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  63. ^ Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger = Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution = Environmental statistics 1983 : natural resources and. Oslo: Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. 1983. ISBN 8253719361. 
  64. ^ Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  65. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044499. 
  66. ^ Axelsen, Bjørn (1976). Dal og fjell: Nynorsk. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203065031. 
  67. ^ Thorsnæs, Geir (12. februar 2021). «Rondane». Store norske leksikon. Besøkt 4. juli 2021. 
  68. ^ Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218. 
  69. ^ Økland, Jan (1998). Vann og vassdrag. no: Vett & viten. ISBN 8241201613. 
  70. ^ NRK (21. august 2016). «Norske steder blant de tørreste i Europa». Besøkt 26. august 2016. 
  71. ^ a b c «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023. 
  72. ^ Norge (1971), s. 50-52.
  73. ^ «Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted». ssb.no (på norsk). Besøkt 8. august 2020. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Østlandet&oldid=24397428»