Wikipedia

4 Vesta

den nest største asteroiden i asteroidebeltet
4 Vesta

Vesta fotografert av romsonden Dawn 17. september 2012
Oppdagelse
Oppdaget avHeinrich Wilhelm Olbers
Oppdaget29. mars 1807
Oppdaget fraBremen
OvergangsnavnA807 FA
Oppkalt etterVesta
Objekttypeasteroide
Gruppe
    Familie		asteroidebeltet
Vesta-familien
Baneegenskaper[1]
Epoke 2010-Jul-23 (JD 2455400.5)
Moderlegemesolen
Aphelium2,571 AE (384,72 Gm)
Perihelium2,1526 AE (321,82 Gm)
Store halvakse2,362 AE (353,268 Gm)
Eksentrisitet0,08862
Omløpstid3,63 år (1325,85 d)
Gjennomsnittlig banefart19,34 km/s
Midlere anomali307,80°°
Inklinasjon7,134[a][2]°
Lengden til oppstigende knute103,91°
Perihelargument149,84°
Fysiske egenskaper
Dimensjoner(572,6×557,2×446,4)±0,2 km[3]
525,4±0,2(snitt)
Masse2,59076±0,00001×1020[3]
Middeltetthet3,456[3] g/cm³
Gravitasjon ved ekvator0,25 m/s²
Unnslipningshastighet0,36 km/s
Rotasjonsperiode0,2226 d (5,342 t)[1][4]
Overflaterefleksjon0,423 (geometrisk)[5]
Temperaturmin: 85 K (−188 °C)
max: 270 K (−3 °C)[6]
SpektralklasseV-type-asteroide[1][7]
Tilsynelatende størrelsesklasse5,1[8]–8.48
Absolutt størrelsesklasse (MV)3,20[1][5]
Vinkeldiameter0.70"–0.22"
Kilder
JPL-idlenke
← Forrige – Neste →
3 Juno – 5 Astraea
4 Vesta på Commons

Vesta (småplanetnavn: 4 Vesta; symbol: ⚶) er en asteroide i Vesta-familien i asteroidebeltet som ble oppdaget av Heinrich Wilhelm Olbers 29. mars 1807.[1] Den er oppkalt etter jomfrugudinnen Vesta, som i romersk mytologi beskyttet arnen og ildstedet, hjemmet og familien. Navnet er avledet av en indoeuropeisk rot som betyr «å brenne», og det astronomiske symbolet representerer et alter med en flamme på.

Vesta er den tredje største av asteroidene i solsystemet. Gjennomsnittlig diameter er 525 km.[3] Asteroiden 2 Pallas er noe større (544 km), men Vesta er mer massiv.

Vesta er den nest mest massive asteroiden etter dvergplaneten Ceres.[9][10][11][12][13][14][15] og utgjør omtrent 9 % av den totale massen i asteroidebeltet.[16] Vesta er den siste gjenværende protoplaneten (med et differensiert indre) av den typen som dannet de terrestriske planetene.[17][18][19][20] For mindre enn en milliard år siden mistet asteroiden omtrent 1 % av massen etter en kollisjon med et annet himmellegeme. Etter kollisjonen ble det et enormt krater som opptar store deler av den sørlige halvkulen. Rester fra denne hendelsen har falt ned på jorden som HED-meteoritter som har gitt mye informasjon om asteroiden.[21][22]

Vesta er den mest lyssterke asteroiden synlig fra joden. Den største avstanden fra solen er noe lengre enn den minste avstanden Ceres har til solen,[b] selv om banen ligger helt innenfor Ceres' bane.[23]

NASAs romsonde Dawn (romsonde) gikk inn i bane rundt Vesta 16. juli 2011 som en del av en ettårig utforskning. Når dataene fra Dawn er analysert og tilgjengelig, vil dagens kunnskap om Vesta bli ytterligere forbedret.[24]

Oppdagelse

rediger
 
Sammenligning av størrelsen til de ti første hovedbelteasteroidene opp mot jordens måne. Vesta er nummer fire fra venstre.
 
Vesta, Ceres og jordens måne med størrelser i skala.

Heinrich Olbers oppdaget Pallas i 1802, året etter oppdagelsen av Ceres. Han foreslo at disse var rester etter en ødelagt planet. Han sendte et brev med dette forslaget til den engelske astronomen William Herschel hvor han foreslo at et søk nær stedet hvor banene til Ceres og Pallas krysset hverandre kunne avsløre flere fragmenter. Disse banekryssingene lå i stjernebildene Hvalfisken og Jomfruen.[25]

Olbers startet sitt søk i 1802, og 29. mars 1907 oppdaget han Vesta i stjernebildet Jomfruen. Dette var en tilfeldighet siden Ceres, Pallas og Vesta ikke er rester etter noe større legeme. Siden asteroiden Juno ble oppdaget i 1804, ble Vesta det fjerde objektet som ble identifisert i regionen som i dag er kjent som asteroidebeltet. Oppdagelsen ble offentliggjort i et brev sendt til den tyske astronomen Johann H. Schröter datert 31. mars.[26]

Siden Olbers allerede var kreditert for oppdagelsen av en planet – Pallas (på den tiden var asteroider ansett som planeter) – gav han oppgaven med å navngi oppdagelsen til den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss. Gauss beregninger av banen hadde gjort det mulig for astronomer å bekrefte eksistensen av Ceres, den første asteroiden, og han hadde beregnet banen til den nye planeten på den bemerkelsesverdige korte tiden 10 timer.[27][28] Gauss bestemte at den skulle oppkalles etter den romerske jomfrugudinnen for hjem og ildsted – Vesta.[29]

rediger

Vesta var den fjerde asteroiden som ble oppdaget, derav nummeret 4 i den formelle betegnelsen. Navnet Vesta, eller nasjonale varianter av det, er i internasjonal bruk med to unntak: Hellas og Kina. På gresk ble det helleniske varianten av Vesta tatt i bruk – Hestia (4 Εστία); på norsk ble det navnet brukt på asteroiden 46 Hestia, mens gresk bruker «Hestia» for begge og bare asteroidenummeret skiller dem). På kinesisk kalles Vesta 'ildsted-gud(inne)-stjernen', 灶神星 (zàoshénxīng). Gudinnen Vesta, derimot, bærer sitt latinske navn også på kinesisk.[c]

Da Olbers oppdaget Vesta, var Ceres, Pallas og Juno klassifisert som planeter og alle hadde sitt eget planetsymbol. Vesta ble også klassifisert som en planet, og sammen med navnet designet Gauss et passende planetsymbol, ⚶ – alteret Vesta med sin hellige ild.[30][31] I Gauss' form ble dette tegnet som  ; i den moderne form er det  .[d]

Etter oppdagelsen av Vesta tok det 38 år før det ble oppdaget nye himmellegemer, og det ble antatt at solsystemet hadde elleve planeter.[32] I 1845 ble imidlertid nye asteroider oppdaget i et raskt tempo og i 1851 var det femten av dem, hver med sitt eget symbol, i tillegg til de syv store planetene. Raskt ble det klart at det ville være upraktisk å fortsette å finne opp nye planetsymboler i det uendelige, og noen av de eksisterende viste seg å være vanskelige å tegne raskt.

Samme år ble dette problemet sendt til Benjamin Apthorp Gould som foreslo å nummerere asteroidene etter oppdagelse og plassere dette nummeret i en sirkel, som et generisk symbol for en asteroide. Dermed ville den fjerde asteroiden, Vesta, fått det generiske symbolet ④. Etter hvert som antallet økte ble dette raskt sammenkoblet med navnet til en offisiell nummer-navn-betegnelse, ④ Vesta. Innen 1858 ble sirkelen forenklet til parenteser, (4) og (4) Vesta, som var enklere å skrive. Andre tegnsettinger som 4) Vesta og 4, Vesta ble også brukt, men døde mer eller mindre ut innen 1949.[e] I dag blir enten Vesta eller det vanligere 4 Vesta brukt.

Tidlige målinger

rediger

Fotometriske observasjoner av asteroiden ble gjennomført ved Harvard College Observatory i 1880–82 og ved Observatoire de Toulouse i 1909. Disse og andre observasjoner gjorde det mulig å fastslå rotasjonshastigheten til asteroiden på 1950-tallet. De ble imidlertid stilt spørsmål ved de tidligste overslagene på grunn av at lyskurven inneholdt variasjoner i både form og albedo.[33]

Tidlige anslag over diameteren til Vesta varierte fra 383 km (i 1825) til 444 km. E.C. Pickering utarbeidet et estimat på 513 ± 17 km i 1879, noe som er nær dagens verdi for den gjennomsnittlige diameteren, men etterfølgende overslag varierte fra lave 390 km og opp til høye 602 km i løpet av det neste århundre. De målte overslagene var basert på fotometri. I 1989 ble det brukt interferometri for å måle en dimensjon som varierte mellom 498 og 548 km i løpet av en rotasjonsperiode.[34] I 1991 ble en okkultasjon av stjernen SAO 93228 observert fra flere steder i det østlige USA og Canada. Basert på observasjoner fra fjorten forskjellige steder, er de beste dataene en elliptisk profil med dimensjoner på ca. 550 km × 462 km.[35]

Vesta ble den første asteroiden som fikk massen fastslått. Hvert 18. år nærmer asteroiden 197 Arete seg Vesta, og kommer innenfor 0,04 AE. Basert på observasjoner av Vestas gravitasjonelle påvirkning på Arete i 1966, estimerte Hans G. Hertz massen til Vesta til (1.20 ± 0.08) × 10−10 solmasser.[36]

Se også

rediger
  • Dawn, en ubemannet romferd som i juli 2011 startet å ta nærbilder av 4 Vesta.

Fotnoter og referanser

rediger
Fotnoter
  1. ^ 7,134° mot ekliptikken, 5.56° mot det konstante planet.
  2. ^ 10. februar 2009, under Ceres' perihelium, var Ceres nærmere solen enn Vesta siden Vesta har en aphelium som er større enn Ceres' perihelium-avstand. (2009-02-10: Vesta 2,56AE; Ceres 2,54AE)
  3. ^ 維斯塔 wéisītǎ, med en obskur ī, er den nærmeste kinesiske tilnærmingen til den latinske uttalen westa.
  4. ^ Andre kilder samtidige til Gauss brukte en mer forseggjort form av symbolet:   (Se Bureau des longitudes 1807, s. 5 og Canovai & del-Ricco 1810, s. 149)
  5. ^ Se Hilton, hvor han diskuterer Gould 1852, og den etterfølgende historien. Diskusjonen av Cunningham 1988 forklarer parentesdelen.
Litteraturreferanser
  1. ^ a b c d e JPLdata.
  2. ^ Surewest 2009.
  3. ^ a b c d Russell 2012, s. 684.
  4. ^ Harris, Warner & Pravec 2006.
  5. ^ a b Tedesco et al. 2004.
  6. ^ Mueller & Metcalfe 2001, s. 38.
  7. ^ Neese 2005.
  8. ^ Menzel & Pasachoff 1983, s. 391.
  9. ^ NASA, Dawn Mission.
  10. ^ Shiga 2011.
  11. ^ Amos 2011.
  12. ^ Lang 2011, s. 372, 442.
  13. ^ Kremer 2011.
  14. ^ Space Telescope Science Institute 2009.
  15. ^ Russell et al. 2011.
  16. ^ Pitjeva 2005, s. 176.
  17. ^ Savage, Jones & Villard 1995.
  18. ^ Max-Planck-Gesellschaft 2011.
  19. ^ BBC News 2012.
  20. ^ Daily Mail 2012.
  21. ^ Kelly 2003, s. 215.
  22. ^ NASA/JPL 2011.
  23. ^ Gravity Simulator.
  24. ^ Jet Propulsion Laboratory.
  25. ^ Littmann 2004, s. 21.
  26. ^ Lynn 1907, s. 103–105.
  27. ^ Dunnington, Gray & Dohse 2004, s. 76.
  28. ^ Rao & Berghe 2003, s. 123–133.
  29. ^ Schmadel 2003, s. 15.
  30. ^ von Zach 1807, s. 507.
  31. ^ Carlini 1808.
  32. ^ Wells & Bliss 1850.
  33. ^ McFadden et al. 2008.
  34. ^ Hughes 1994, s. 331.
  35. ^ Povenmire 2001, s. A165.
  36. ^ Hertz 1968, s. 299–300.

Litteratur

rediger
Artikler
Bøker
  • Bureau des longitudes (1807). Annuaire pour l'an 1808 (på engelsk). 
  • Canovai, Stanislao; del-Ricco, Gaetano (1810). Elementi di fisica matematica (på engelsk). 
  • Carlini, Francesco (1808). Effemeridi astronomiche di Milano per l'anno 1809 (på engelsk). 
  • Dunnington, Guy Waldo; Gray, Jeremy; Dohse, Fritz-Egbert (2004). Carl Friedrich Gauss: Titan of Science (på engelsk). The Mathematical Association of America. ISBN 0-88385-547-X. 
  • Lang, Kenneth (2011). The Cambridge Guide to the Solar System (på engelsk). Cambridge University Press. 
  • Littmann, Mark (2004). Planets Beyond: Discovering the Outer Solar System (på engelsk). Courier Dover Publications. ISBN 0-486-43602-0. 
  • Menzel, Donald H.; Pasachoff, Jay M. (1983). A Field Guide to the Stars and Planets (på engelsk) (2nd utg.). Boston, MA: Houghton Mifflin. ISBN 0-395-34835-8. 
  • Schmadel, Lutz D. (2003). Dictionary of Minor Planet Names: Prepared on Behalf of Commission 20 Under the Auspices of the International Astronomical Union (på engelsk). Springer. ISBN 3-540-00238-3. 
  • Space Telescope Science Institute (2009). Hubble 2008: Science year in review (på engelsk). NASA Goddard Space Flight Center. 
  • von Zach, Franz Xaver (1807). Monatliche correspondenz zur beförderung der erd- und himmels-kunde, Volume 15 (på engelsk). 
Øvrige

Eksterne lenker

rediger
 Portal:Astronomi
Denne videoen utforsker Vestas landskap, historie og planetlignende egenskaper.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=4_Vesta&oldid=23153405»