en liten refleksjon

På butikken i dag kom jeg i prat med et gammelt ektepar over fiskedisken. Vi rådførte hverandre om hvor mange gram laks man skulle beregne per person til middag. Ü (Følte meg litt voksen, og litt hemmafru i det øyeblikket skal jeg si deg!)
Ved kassen havnet vi i samme kø, og når vi pakket varer sier fruen til meg:

"Visst är det jobbigt att handla?"

Smalltalk tror jeg det heter. For jeg pjatta med som bare det.
Og ikke før jeg ruslet hjem med to overfylte handleposer under vognen + kjøkkenruller og ovnsformer over disse, og maxipakke med Lambi toalettpapir og 2 pakker Pampers oppå vogna - O G musikk i ørene, begynte jeg å fundere litt.

For vet du hva jeg svarte fruen?

"Ja, det är det. Särskilt om man handlar själv."

W h a t ?!?!
Hvor i hele verden kom det svaret fra?
Faktum er at det jeg svarte er en big fat L I E .
Jeg liker faktisk å handle! Når jeg av og til skal ha litt alene-tid har det hendt at jeg tar sykkelen til Francis og drar å handler! Det er faktisk svært sjelden at jeg opplever det som jobbigt å handle.

Når jeg rusler mellom varehyller og fyller handlekurven føler jeg takknemlighet. Takknemlig for å kunne handle matvarer og bleier og kaffe og oppvaskkoster. Takknemlig for at jeg har muligheten til å kjøpe god mat som jeg kan servere middagsgjestene våre i dag. Jeg liker følelsen av å gå i butikker. Jeg liker å gå til Möllevångstorget og kjøpe grønnsaker, frukt, egg og blomster.

Hvorfor svarte jeg at dette var jobbigt? Og særlig når man handler alene?
Lurer på hvor mange andre usanne smalltalk-lines jeg serverer folk jeg møter på?

Og forresten, om man syns det er jobbigt å gå i butikken, så kan man jo bare handle over nettet. Sånn er det nå for tiden.

we are family

Jeg er takknemlig for familien min.

Jeg har vært så heldig å få vokse opp i en trygg verden med mamma, pappa, og to brødre. En som jeg sloss med og lekte med indianerplaymo med, og en som jeg skiftet bleier på og skremte med gnomen. Med en mamma som var mye hjemme med oss og som alltid hadde bakst eller noe annet godt på lager når vi hadde venner på besøk. Med en pappa som fisket og som kom hjem med russiske smykkeskrin og ballonger som ble sinnsykt store når man blåste de opp. Vi dro på campingferier til Byske og Laderike. Og til USA når jeg var 10 år. Og gikk på ski hver påske. Først gjaldt pulken, og etterhvert ble vi kløppere på egne ski. Barndommen fortoner seg som ganske idyllisk for meg!

Jeg er takknemlig for min lille familie.

Jeg føler meg heldig som i en alder av 27 år har fått gifte meg med verdens kjekkeste og snilleste mann. Og som sammen med Francis har fått to skjønne barn. Livet er rikt!



Jeg elsker Francis for hans tålmodighet, fordi han er så snill mot jentene. For at han alltid tenker det beste om folk. For at han våger å drømme og bryte ut av komfortsoner, at han er eventyrlysten nok til å forlate fedrelandet. For at han får meg til å le. For at han er så flink til å massere. For at han er så handsome. For at han gir Awa Linnea sin fulle oppmerksomhet og tid. For at han lytter og oppmuntrer.
Jeg elsker at Awa Linnea vekker meg med et stort smil i det skjønne lille ansiktet. Jeg elsker de tusen kyssene og klemmene jeg får fra henne i løpet av en dag. Jeg elsker å høre henne prate med Lille Mø. Jeg elsker å høre henne synge eller se på at hun danser til Barbiefilmer.
Jeg elsker lille Embla´s runde kinn. Jeg blir myk som smør i hjertet når jeg ser det komiske uttrykket hun har i ansiktet når hun er nymatet og nettopp har kommet med tidenes rap. De fine øynene som hun bare halvt åpner mens hun ser rundt seg med et blikk som virker å være fullt av tøys og fanteri. Jeg elsker de små lydene hun lager når hun koser seg. Jeg elsker følelsen av at hun roer seg i armene mine etter å ha skreket ut sin 1 månedsnød...

Jeg gleder meg til å være hjemme og prioritere familien min 100% dette året. Jeg ser så mye fram mot høsten og vinteren... til å se døtrene min vokse seg enda større. Til å se Francis bli ferdig utdannet og kanskje reise på romantisk weekend for å feire ham. Jeg ønsker å forgylle barndommen til Awa Linnea og Embla slik at de vokser opp og kjenner seg like rik som jeg gjorde og gjør. Jeg ønsker å forgylle hverdagen til Francis, Awa Linnea og Embla slik at de føler seg like elsket og lykkelig som jeg kjenner meg.

genomlycklig.

For noen uker siden fikk jeg æren av å skrive i Mine Venner-seksjonen av skoledagboka til en av fjortisene på Café Life! Skoledagbok! Hadde du det? Jeg levde og åndet for mine Oh Boy-skoledagbøker...de var fulle av mye rart, og ble brent på bålet i peisen til mamma og pappa for en god del år siden...hehe, innholdet er for evig en hemmelighet. Pappa sa under skoledagbokbrennings-seansen at "dettan kommer du tell å angre på, Maria!". Ja...på en måte angrer jeg...på en annen måte ikke. (Angrer mer på at gamle ❤-brev gikk samme veien, de er jo mest bare koselig.).

Uansett, i sånne Mine Venner-seksjoner får man så mange spørsmål som jeg syns det er litt vanskelig å svare på av og til. Favoritt-ditt og favoritt-datt. Hva vil du bli når du blir stor og sånt. Hva er det beste du vet? Hva er det beste som har hendt det?(Haha, i en gammel Mine Venner-bok fra 1. klassen har jeg skrevet på Favoritt-popgruppe: Ahahah. Det var fordi jeg prøvde å herme Mona som hadde svart A-HA på sitt svar. Hehe. Jeg visste ikke hvem A-HA var, annet enn at Mona skrev "Morten Harket" i et ❤ inne i hånda si, etter at han opptrådte på Redd Barna-aksjonen på den tiden. Fnis. ) På ingen av disse spørsmålene har jeg lett for å svare bare én ting.

Hva er det beste som har hendt deg? Livet mitt er jo fyllt med fantastiske minner, verdens beste familie, gode venner, den fineste ektemannen, snart to deilige døtre. Hvordan kan man velge bare én ting?

Denne knerta kommer hvertfall svææææææææææært høyt opp på lista: