Gaven fra mormor og morfar: prinsessetelt! Fantastisk morsomt og midt i blinken. Reaksjon: "Awa's huuuuuuuus!!!"
Venter på at gjestene skal komme:
Prinsessemuffins for barna;
Pingukaka foreviget - før sabotasjen av the demolition man Natanael:
Prinsessemuffins for voksne:
"Vi gratulerar! Vi gratulerar! Vi gratulerar på din födelsedag...":
Litt forundra over all oppmerksomheten:
Isac, som Awa Linnea tydeligvis har et lite crush på og prater om hver eneste dag:
Dagen derpå var jo den egentlige dagen, og da var det tid for å åpne resten av pakkene fra familien. Det aller morsomste var faktisk kortet fra oldemor og oldefar i Havøysund med musikk ("Hurra for deg som fyller ditt år")! Awa Linnea lo og lo, og spilte det om og om igjen og glemte av resten av pakkene. Til slutt måtte vi beslaglegge kortet inntil videre (mamma var jo nysgjerrig på hva som var inne i resten av pakkene, humre, humre...):
Den flotteste prinsessekrona i verden, som pappa hadde kjøpt:
Til frokost fikk bursdagsbarnet lys i brødskiva med stekt egg. Litt hjelp av mamma for å blåse ut:
Besøk senere på kvelden. Awa er veldig fortjust i Kjetil, og han ble dermed invitert inn i "Awa's hus!". Artig for store og artig for små....;)
Velkommen!
Bloggen min faller utenfor de typiske kategoriene... jeg blogger mest som jeg vil, om hva som faller meg inn, og når jeg har tid, inspirasjon eller får bloggeånden over meg.
Jeg er kjempegla for at du stikker innom og setter Stor Pris på et hei fra deg i kommentarfeltet...
lørdag 22. november 2008
onsdag 19. november 2008
Mitt første forsøk på å skrive en sonnett (eller hva det nå heter på norsk!)
Jeg har (forhåpentligvis) pakket bort Style in fiction-bøkene en gang for alle, og har nå begynt et nytt kurs denne terminen: Poesi. Min lærer er en likeable guy from the states, poet og veldig...........hmm...poet-aktig! Som følge av dette forventes det tydligvis at vi ikke bare skal lære oss termer innen poesi, men vi skal også skrive poesi. Jeg har skrevet poesi før, bl.a til Francis når vi gifta oss, men har litt angst og problemer når jeg får det i lekse og poesien i tillegg skal innta en spesiell form.
Jeg brukte sånn ca 45 minutt på mitt forsøke på en Petrarchan Sonnet, ikke en av de mest ambisiøse studentene i klassen, med andre ord. Jeg lever fortsatt i håpet om at alt ordner seg til slutt liksom. Jeg har ABBA ABBA CDDC EE rimet inne, men sonnetten skulle også være i pentameter, og det vet jeg ikke helt om var så vellykket i mitt tilfelle. Syns det er vanskelig å telle takter liksom! Og igjen lever jeg da altså i håpet om å falle i nåde hos Darius (poeten).
Uansett, så var det faktisk litt morsomt å skrive også. Jeg liker jo egentlig å skrive. Men det er alltid litt skremmende å bli pusha lenger.
Litt pinlig og liksom selv-utleverende, men her er min første "sonnet":
There is this man, he calms my waters: Be still.
His soothing, yet strong words of peace divine
It has forever captured this heart of mine
I never sought, just stumbled, just faltered, ’till
the sun broke through, appeared behind the hill
My fear shed to pieces, no more of that kind
Showing me love I thought never I’d find
Not a thing in this world giving me such a thrill
When all is new, when darkness flew, when all that’s left
is hope renewed. When life arise, like flowers in sand
Peace given to me from a carpenters hand
I’m keeping it safe from all ’temptions of theft
So darkness: just come, you harm me no more
I’m walking with him, in his strength I will soar
Nå kan dere tolke den!! :)
Og ps: det kommer snart bilder fra 2-årsdagen!:)
Jeg brukte sånn ca 45 minutt på mitt forsøke på en Petrarchan Sonnet, ikke en av de mest ambisiøse studentene i klassen, med andre ord. Jeg lever fortsatt i håpet om at alt ordner seg til slutt liksom. Jeg har ABBA ABBA CDDC EE rimet inne, men sonnetten skulle også være i pentameter, og det vet jeg ikke helt om var så vellykket i mitt tilfelle. Syns det er vanskelig å telle takter liksom! Og igjen lever jeg da altså i håpet om å falle i nåde hos Darius (poeten).
Uansett, så var det faktisk litt morsomt å skrive også. Jeg liker jo egentlig å skrive. Men det er alltid litt skremmende å bli pusha lenger.
Litt pinlig og liksom selv-utleverende, men her er min første "sonnet":
There is this man, he calms my waters: Be still.
His soothing, yet strong words of peace divine
It has forever captured this heart of mine
I never sought, just stumbled, just faltered, ’till
the sun broke through, appeared behind the hill
My fear shed to pieces, no more of that kind
Showing me love I thought never I’d find
Not a thing in this world giving me such a thrill
When all is new, when darkness flew, when all that’s left
is hope renewed. When life arise, like flowers in sand
Peace given to me from a carpenters hand
I’m keeping it safe from all ’temptions of theft
So darkness: just come, you harm me no more
I’m walking with him, in his strength I will soar
Nå kan dere tolke den!! :)
Og ps: det kommer snart bilder fra 2-årsdagen!:)
søndag 16. november 2008
Sparken!
Har jo skjønt, med sorg i mitt ♥, at Kong Vinter heller prioriterer Norge fremfor Sverige, og at venner i det høye nord pakker fram ski og smurning og kjelker...og sparken! Plutselig føltes det uendelig lenge siden jeg har sparka!
Har et glansbilde-idyllisk-bilde (som med så mange andre barndoms-vinter-minner) om at alle ungene på Sommarøya spontant forente seg i tidenes lengste sparketog! Noen Sommarøyværinger som deler dette minnet?:) Vi sparka forbi Voll-butikken og mot Hjalmarkaia og opp mot Amandus sitt hus og så "innover"! Herlige tider!
Alle hadde sin egen spark, gjerne i barnestørrelse, med navnet skrevet inn med fete sprittusjbokstaver, gjerne fikset av Aslaug på Voll-butikken. Har alle sin egen spark enda? Eller er det et Sommarøyfenomen? Og helst et farmorfenomen nå?
Jeg savner sparken og skulle ønske at sparken var nyttig å ha i våte Malmö, hvor det nærmeste vi har vært vinter i år er den 5 minutters lange sklætt-elingen i dag.
Har et glansbilde-idyllisk-bilde (som med så mange andre barndoms-vinter-minner) om at alle ungene på Sommarøya spontant forente seg i tidenes lengste sparketog! Noen Sommarøyværinger som deler dette minnet?:) Vi sparka forbi Voll-butikken og mot Hjalmarkaia og opp mot Amandus sitt hus og så "innover"! Herlige tider!
Alle hadde sin egen spark, gjerne i barnestørrelse, med navnet skrevet inn med fete sprittusjbokstaver, gjerne fikset av Aslaug på Voll-butikken. Har alle sin egen spark enda? Eller er det et Sommarøyfenomen? Og helst et farmorfenomen nå?
Jeg savner sparken og skulle ønske at sparken var nyttig å ha i våte Malmö, hvor det nærmeste vi har vært vinter i år er den 5 minutters lange sklætt-elingen i dag.
Etiketter:
livet i utlendighet,
søte minner,
vinter
fredag 7. november 2008
Tanker om Toalett.
Hele idéen toalett har alltid vært en litt touchy del av mitt liv. Når jeg var veldig liten var det vanskelig å gå på do. Løsning: klystér. Å sitte på farmors lilledo (med det lille bildetskiltet på veggen som av en mann som sa "Jeg er sjefen i huset og har fått lov av kona å si det" og de der evinderlige toalettrulldokkene!), mens farmor gjerne ropte utenfor "Æ høre ælva som reinn!!" Hahaha. En gang låste Stephan seg inne på lilledoen til farmor. Omsider kom han seg ut igjen. Også mamma og pappa da, som gjerne fotograferte oss når vi satt på do! What's that all about? Angst for å gå på do når man bor sammen med noen. Den lukta. Hele mitt første år som nygift unngikk jeg toalettbesøk dersom Francis var hjemme/ var ventet hjem snart. Jeg gikk heller på det offentlige toalettet til IMI.
(her skulle det vært bilde av dorulldukker, men bloggen min streiker)
I mitt liv har jeg opplevd mange spesielle dosituasjoner. Toalettet til den fattige familien i Gafsa feks, som var et fullstendig mørkt rom uten vinduer, med jordgulv. Ved hjelp av - var det en lommelykt? - fant man fram til et hull i jordgulvet hvor man gjorde sitt fornødne. I Istanbul gikk jeg på et fancy kjøpesenter med hull-i-gulvet-do, det var fliselagt og veldig fresht! Egentlig er jo det mye bedre enn sånne vannklossett som vi har. (Det finns forresten et hull-i-gulvet-do på Malmö Högskola! Et tegn på en flerkulturell by.) På offentlige toalett slipper man da å være i kontakt med en overflate hvor en annens rumpe også har vært. Hvordan er den andres hygiene? Husker dere 80-tallet, når man var redd for å få AiDS fra å sitte på offentlige toalett? Eller var det bare i mitt hode? Jeg husker mamma la dopapir rundt hele ringen før jeg kunne sette meg på et offentlig toalett. I disse moderne tider finns det jo gjerne sånn desinfiseringsmiddel man vasker toalettringen med før og etter ens dobesøk. Jeg kjenner et snev av lykke når jeg ser sånne desinfiseringsbokser på veggen.
Jeg sitter nå og skriver eksamen nr 3 av 5 dette semesteret. Eksamensskriving innebærer mange kopper te om dagen (te er tingen). Mange kopper te innebærer mange toalettbesøk - på offentlige toaletter. I den forbindelse har jeg gjort meg noen følgende tanker:
1) Hvorfor tisser noen på ringen? Er det gutter som ikke gidder å ta opp ringen før de tisser? Eller er det jenter som ikke vil sette seg ned på ringen (jmfrt grunner nevnt ovenfor) og derfor står og tisser - og dermed bommer på målet? Dersom det siste: det finns som sagt hull-i-golvet-do på Malmö Högskola! Og hvorfor tørker man det ikke bort? Det er fryktelig, gremmelig irriterende og EKKELT å måtte tørke opp andres tiss.
2) Jeg liker helst å gå på handicap-toalett. De er større, har stort speil og best såpe (hvorfor får kun de handicappete deilig Palmolive såpe med duft av melk og honning??? mens vi andre må bruke instutisjonssåpe som tørker ut hendene). Toalettet på handicap-doen har jo støtter rundt og alt mulig. En ting er likevelutenfor min fatte-evne: hvorfor er alltid toalettpapiret så sinnsykt langt fra doen? Gjerne 1 meter eller mer! Hvordan skal den handicappete, eller jeg, rekke bort til en vegg som er så sinnsykt langt fra meg? Lite gjennomtenkt spør du meg. Så nært men dog så fjernt.
3) Å gjøre nr 2. Det er fryktelig pinlig å stå i en lang dokø, og når du kommer inn på doen som blir ledig når det er din tur møter en eim av drit deg, som et slag i trynet. Du er fryktelig tissetrengt og har inget valg, køen bak deg er nemlig minst 2 km lang. Du holder for nesa og tenker på andre ting mens du tisser fort. Køen har ikke minsket i det du er ferdig og går ut, men nå møter en ny og forferdelig urettferdig situasjon deg: personen som skal inn på doen etter deg tror jo gjerne at det er du som har bæsja! Med mindre den personen så deg gå inn og beregner at du umulig kan ha tømt tykktarmen på 30 sek (du skynder deg pga lukta), ergo må det være bæsjelukt fra en tidligere toalettbruker. Man kan jo aldri være sikker på hva denne personen tenker om saken dog, og jeg må alltid holde tilbake en trang til å si: "Det er ikke jeg som har bæsja, altså!!!"
4) Når man går på verdenspremiere på den nye Bond-filmen, og alle toalettene på jentedoen er ødelagte forutenom én, da syns jeg faktisk at personalet på kinoen skal midlertidig bytte Jente/ Gutte-skiltene, sånn at jentene får gå på guttedoen i jenteskiltforkledning. Jeg mener: 1) Vi går mer på do. 2) Hvor blir det av gentleman-manerene?????
(her skulle det vært bilde av dorulldukker, men bloggen min streiker)
I mitt liv har jeg opplevd mange spesielle dosituasjoner. Toalettet til den fattige familien i Gafsa feks, som var et fullstendig mørkt rom uten vinduer, med jordgulv. Ved hjelp av - var det en lommelykt? - fant man fram til et hull i jordgulvet hvor man gjorde sitt fornødne. I Istanbul gikk jeg på et fancy kjøpesenter med hull-i-gulvet-do, det var fliselagt og veldig fresht! Egentlig er jo det mye bedre enn sånne vannklossett som vi har. (Det finns forresten et hull-i-gulvet-do på Malmö Högskola! Et tegn på en flerkulturell by.) På offentlige toalett slipper man da å være i kontakt med en overflate hvor en annens rumpe også har vært. Hvordan er den andres hygiene? Husker dere 80-tallet, når man var redd for å få AiDS fra å sitte på offentlige toalett? Eller var det bare i mitt hode? Jeg husker mamma la dopapir rundt hele ringen før jeg kunne sette meg på et offentlig toalett. I disse moderne tider finns det jo gjerne sånn desinfiseringsmiddel man vasker toalettringen med før og etter ens dobesøk. Jeg kjenner et snev av lykke når jeg ser sånne desinfiseringsbokser på veggen.
Jeg sitter nå og skriver eksamen nr 3 av 5 dette semesteret. Eksamensskriving innebærer mange kopper te om dagen (te er tingen). Mange kopper te innebærer mange toalettbesøk - på offentlige toaletter. I den forbindelse har jeg gjort meg noen følgende tanker:
1) Hvorfor tisser noen på ringen? Er det gutter som ikke gidder å ta opp ringen før de tisser? Eller er det jenter som ikke vil sette seg ned på ringen (jmfrt grunner nevnt ovenfor) og derfor står og tisser - og dermed bommer på målet? Dersom det siste: det finns som sagt hull-i-golvet-do på Malmö Högskola! Og hvorfor tørker man det ikke bort? Det er fryktelig, gremmelig irriterende og EKKELT å måtte tørke opp andres tiss.
2) Jeg liker helst å gå på handicap-toalett. De er større, har stort speil og best såpe (hvorfor får kun de handicappete deilig Palmolive såpe med duft av melk og honning??? mens vi andre må bruke instutisjonssåpe som tørker ut hendene). Toalettet på handicap-doen har jo støtter rundt og alt mulig. En ting er likevelutenfor min fatte-evne: hvorfor er alltid toalettpapiret så sinnsykt langt fra doen? Gjerne 1 meter eller mer! Hvordan skal den handicappete, eller jeg, rekke bort til en vegg som er så sinnsykt langt fra meg? Lite gjennomtenkt spør du meg. Så nært men dog så fjernt.
3) Å gjøre nr 2. Det er fryktelig pinlig å stå i en lang dokø, og når du kommer inn på doen som blir ledig når det er din tur møter en eim av drit deg, som et slag i trynet. Du er fryktelig tissetrengt og har inget valg, køen bak deg er nemlig minst 2 km lang. Du holder for nesa og tenker på andre ting mens du tisser fort. Køen har ikke minsket i det du er ferdig og går ut, men nå møter en ny og forferdelig urettferdig situasjon deg: personen som skal inn på doen etter deg tror jo gjerne at det er du som har bæsja! Med mindre den personen så deg gå inn og beregner at du umulig kan ha tømt tykktarmen på 30 sek (du skynder deg pga lukta), ergo må det være bæsjelukt fra en tidligere toalettbruker. Man kan jo aldri være sikker på hva denne personen tenker om saken dog, og jeg må alltid holde tilbake en trang til å si: "Det er ikke jeg som har bæsja, altså!!!"
4) Når man går på verdenspremiere på den nye Bond-filmen, og alle toalettene på jentedoen er ødelagte forutenom én, da syns jeg faktisk at personalet på kinoen skal midlertidig bytte Jente/ Gutte-skiltene, sånn at jentene får gå på guttedoen i jenteskiltforkledning. Jeg mener: 1) Vi går mer på do. 2) Hvor blir det av gentleman-manerene?????
Etiketter:
morsomme hverdagsglimt,
refleksjoner,
søte minner
mandag 3. november 2008
A perfect day.
For en perfekt start på dagen!
Det dro litt ut på mårrakvisten med frokost og vanskelig-å-lösrive-seg-fra-dataen. Omsider, halvveis til bussstoppet, oppdager jeg at jeg har glemt mobilen hjemme og må snu. Kommer på en lur idé: jeg kan jo låne sykkelen til Francis og SYKLE til skolen! Min mann, full av nåde og godhet, lar meg låne hans elskede cruiser, og fornöyd og lykkelig sykler jeg i höstsola på vei til Orkanen.
En fantastisk ting med Malmö er sykkelveiene. All the way to Högskolan. Jeg var syklist nr 1975 denne morgenen, sa sykkelregneren ved Konserthuset. Höstlöv og glade mennesker i frisk luft. Skinnhansker og ingen oppoverbakker. Lovsang i hjertet og takknemlighet på mine lepper.
Et godt utgangspunkt for hellora-uka som venter meg, med skole-eksamen og hjemme-eksamen på en gang. :)
Det dro litt ut på mårrakvisten med frokost og vanskelig-å-lösrive-seg-fra-dataen. Omsider, halvveis til bussstoppet, oppdager jeg at jeg har glemt mobilen hjemme og må snu. Kommer på en lur idé: jeg kan jo låne sykkelen til Francis og SYKLE til skolen! Min mann, full av nåde og godhet, lar meg låne hans elskede cruiser, og fornöyd og lykkelig sykler jeg i höstsola på vei til Orkanen.
En fantastisk ting med Malmö er sykkelveiene. All the way to Högskolan. Jeg var syklist nr 1975 denne morgenen, sa sykkelregneren ved Konserthuset. Höstlöv og glade mennesker i frisk luft. Skinnhansker og ingen oppoverbakker. Lovsang i hjertet og takknemlighet på mine lepper.
Et godt utgangspunkt for hellora-uka som venter meg, med skole-eksamen og hjemme-eksamen på en gang. :)
Etiketter:
høst,
livet i utlendighet,
lykke,
utdanning
Abonner på:
Innlegg (Atom)