I ukebladet Kamille leste jeg nettopp en nydelig historie om et ektepar som elsket hverandre hele livet, og døde med bare noen dagers mellomrom. De skulle ha feiret sin 73.bryllupsdag kort tid etter sin død. Familien forteller at de var svært forskjellige, og de hadde begge blitt spurt om ikke de heller vil hatt en annen, en som var mer lik dem selv. Det ville de absolutt ikke, de hadde valgt hverandre, og da var det noen ting de måtte forsake, sånn var det bare. De elsket hverandre til det siste, og viste kjærligheten sin.
Jeg leste historien med tårer i øynene, og beundring, men samtidig håp. Håp om å få oppleve det samme...
I en verden der det omtrent er blitt bytte- og returrett på ektefeller også, blir jeg så glad når noen velger å profilere kjærlighet som varer livet ut.
Kjærlighet handler om å GI og å få. Kanskje er vi mer opptatt av "what's in it for me?" enn "hva kan jeg gjøre for at ektefellen min skal føle seg elsket?"? Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden! Man får det ikke nødvendigvis bedre med en annen ektefelle. Hverdagen kommer dit også! (Snakker ikke om voldelige ekteskap eller utroskap)
Den dagen jeg leste historien var jeg litt sint og oppgitt på min kjære. I en hektisk småbarnshverdag er det ikke alltid så mye tid til hverandre, og det er lett å fokusere på alt som er feil eller som kunne vært bedre. Vi er ikke flink nok til å pleie og arbeide på kjærligheten!
Historien ga meg ny tro og nytt pågangsmot på at det går an. Drømmen om å bli gammel med min kjære overskygget plutselig alle de små hverdagslige bagatellene, og jeg så oss for meg: gammel og krokrygget i armene til hverandre ♥
Vi har jo lovet, innfor Gud, å elske hverandre i gode(null problem) og onde(her ligger utfordringen) dager, til døden skiller oss!!
Lånt fra Pinterest
Velkommen til nye følgere! Håper dere vil trives her!
Er i sommermodus, så det blir ikke så hyppige innlegg, men noen innimellom :)
