Hopp til innhold

Vågsbunnen (Bergen)

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tidligere Bergens Kreditbanks bygning på Vågsallmenningen

Vågsbunnen er et strøk i Bergen i bydelen Bergenhus, beliggende i området sør for Vågen. Vågsbunnen avgrenses av Lille Øvregaten, Vetrlidsallmenningen, Torget, Vågsallmenningen, Allehelgens gate, Nygaten, og Kong Oscars gate tilbake til Lille Øvregaten. Strøket grenser til Bryggen og Strandsiden i nord, Fjellet i øst, Marken i sør og Sentrum i vest.

Statuen av Ludvig Holberg på Vågsallmenningen. Kanalen Dybesund gikk innover dels i retning Korskirken.[1]

Deler av området var i middelalderen en grunn forlengelse av Vågen. Ved Hollendergaten stakk det ut et lite nes der Korskirkens ble reist. Opprinnelig kunne mindre båter gå helt til Domkirken og gående måtte rundt viken for å komme fra Bryggen til Strandsiden. Det grunne området ble fylt ut inntil hele Vågsbunnen var tørt land.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Torget ble flyttet fra Nikolaikirkeallmenningen (på Bryggen) til Vågsbunnen rundt år 1500. Gateløpet fra Torget mot Kjøttbasaren ble åpnet i 1702; Zachariasbryggen (til venstre) er den ytre del av sjøgårdene som ble stående igjen.
Foto: Knud Knudsen, ca. 1890
Vågsbunnen med Korskirken sett fra Fløyen.

I tidlig middelalder strakk Vågen seg til Domkirken og den moderne Domkirkegaten (kalt Broen; Christoffer Valkendorf anla i 1558 en steinbro eller sørget for å brolegge til erstatning for en plankebro). Korskirken ble reist på et lite nes som stakk ut i Vågen. Området fra Korskirken og innover, selve Vågsbunnen, var grunt og tildels myrlendt. Kongen anså Vågsbunnen som sin eiendom. Området ble etterhvert fylt ut og bebygget til og med Torget som fra rundt 1600 dannet en ny tverrforbindelse mellom Bryggen og Strandsiden.[2][3][4]

I Sverresagaen nevnes Vågsbunnen (Vagsbotnin) rundt år 1200.[5] Vågsbunnen var navnet på en av de fire fjerdingene byen var delt i etter byloven av 1276, i senmiddelalder og på 1500-tallet. Lensregnskapene fra 1520-årene nevner fjerdingene ved navn: Bryggen, Øvregaten, Vågsbunnen (Korskirkens kvarter) og Stranden. Byloven av 1276 fastsatte at 12 tingmenn fra hver fjerding skulle møte i bylagtinget. Byting hadde nest øverste dømmende myndighet (etter kongen), dersom dommen ikke var enstemmig kunne den ankes til bylagtinget. Bylagtinget hadde lovgivende myndighet.[6] Her skal det ha vært bebygget med bygårder allerede før bybrannen i 1248. I 1330 inngikk tyske skomakere en avtale med kongen om leie av Vågsbunnen gård. Det er kjent at skomakere gjennom middelalderen holdt til i visse områder av Vågsbunnen, og fra slutten av 1400-tallet holdt blant andre hollendere[7] til her med utsalgsboder. Byloven av 1276 regulerte området for småhandel. Gatene i Vågsbunnen følger i stor grad de middelalderske gateløpene.

Deler av området var i middelalderen en grunn forlengelse av Vågen og denne viken gikk over i myr. Ved Hollendergaten stakk det ut et lite nes med Korskirkens tomt. Byggearealet ble utvidet da den indre del av Vågen ble fylt opp med blant annet søppel og bygningsrester. Særlig skomakerne tømte store mengder barkeavfal fra garvingen. Det pågikk også planmessig utfylling for å vinne land. Opprinnelig kunne mindre båter gå helt til Domkirken hvor det i muren er påvist fortøyningsringer. Ved Kong Oscars gate 45 er det funnet rester etter et naust. Tidlig på 1600-tallet var det fortsatt en kanal, Dybesund, som gikk inn mellom bebyggelsen omtrent der statuen av Ludvig Holberg står på Vågsallmenningen (på den tiden ble Torgallmenningen kalt Vågsallmenningen).[8][6][9] På 1630-tallet ble det argumentert for å mudre opp Dybesund slik at gårdene lenger inne (særlig Bollergaarden) igjen fikk sjøforbindelse. Før Dybesund ble oppfylt lå Torget trolig omtrent der gamle Norges Banks bygg ligger. Rundt 1660 ble Dybesund fylt opp og Torget ble da utvidet og flyttet utover (nordover).[10][11] Christian Koren-Wiberg antok at Dybesund ble fylt opp kort etter brannen i 1623.[8] Byleksikonet oppgir at Dybesund ble gjenfylt i 1646.[12]

I middelalderen måtte man gå gjennom Bryggesporen/Skræddergaten og sørover i Vågsbunnen for å komme fra Bryggen til Stranden. På 1600-tallet etter utfylling av Dybesund og anlegg av Hollendergaten ble det mulig å gå nord for Korskirken. Etter brannen i 1702 og regulering ble forbindelsen mellom Torget og Vetrlidsallmenningen åpnet ved at en ny gate skar gjennom de tidligere lange sjøgårdene som stakk ut i Vågen. Den ytre delen av disse sjøgårdene ble stående igjen som Zachariasbryggen.[1] Da det ble opprettet forbindelse mellom Bryggen og Stranden over Torget mistet Hollendergaten noe av sin status som byens fineste boligstrøk. Byens fornemme familier slo seg etterhvert ned på vestsiden av Vågen (Strandsiden).[12]

I middelalderen var det tre gårder i Vågsbunnen og disse var utformet omtrent som gårdene på Bryggen. De strakte seg fra omtrent Torvet innover mot Korskirken. Gårdene sto på pæler fordi en arm av Vågen omgitt av våtmarker/myrer strakk seg helt til Domkirken («Olavskirken i Vågsbunnen»). Denne armen av Vågen ble etterhvert oppfylt av avfall (blant annet ruiner av Allehelgenskirken[6]) og på 1500-tallet ble Torvet anlagt på fyllingen. For å komme til den andre siden av Vågen måtte man fortsatt gå gjennom Hollendergaten og bak de lange gårdene. Det åpne Torvet kom etter bybrannen i 1702. Zachariasbryggen var opprinnelig den vestligste av gårdene i Vågsbunnen. Domkirken ble reist på 1100-tallet innerst i Vågsbunnen ved den innerste enden av Vågen: Kongsgården Ålrekstad hadde kanskje skipene liggende der på 1000-tallet og senere. Kong Sverres birkebeinere rømte til kirken da kong Magnus' styrker inntok Bergen.[13] Fransiskanere (også kjent som gråbrødre) slo seg i 1248 ned i Vågsbunnen nær den nedbrente Domkirken som munkene sørget for å gjenreise. Klosterbygget brant i 1464.[6] St. Agathe-kirken lå trolig i Vågsbunnen nær Allehelgenskirken og er kjent i skriftlig kilde fra 1320 og nevnt av Absalon Beyer i 1570. Mikaelskirken var av stein og lå omtrent mellom Hollendergaten og Torget. Den var sognekirke for de tyske skomakerne. Mikaelskirken brant i 1393 og på nytt i 1413, deretter ikke gjenreist.[14][6]

Den daværende østlige bydelen fra Sandbru til Vågsbunnen brant helt ned 11. juni 1248. Katarinahospitalet brant i 1248 og ble gjenreist i Vågsbunnen på tomten senere tilhørende Kong Oscars gate 42 (sammen med Katarinakirken). Katarinahospitalet var opprinnelig omtalt som institusjon for spedalske, senere for 20 fattige kvinner. Det var trolig det første sykehuset i byen Bergen. Etterhvert tok hospitalet mot fattige tyske innbyggere og ble drevet med støtte fra Mariakirken og innsamlinger i regi av hanseatene. Hospitalet brant i 1702 og ble gjenreist på murene. Hospitalet ble nedlagt i 1771 og bygget overtatt av Den almindelige friskole (en av byens folkeskoler for fattige). Hospitalsbygget ble revet i 1884. Vågsbunnen ble omfattet av den store brannen palmesøndag 1623. Før om lag år 1200 besto gatene i Bergen av gangstier dekket av tresviller, senere ble det anlagt langgater og allmenninger. i Vågsbunnen fulgte gatene utfyllingen i Vågen ofte med krokete løp. Sutarstredet (Skostredet) endret løp når standlinjen ble forskjøvet. I 1330 fikk 44 tyskere monopol på skoproduksjon ved at kongen leide ut sin egen gård i Vågsbunnen.[6]

Fisketorget, Korskirken, Tanks videregående skole, Danielsen videregående skole og Hordaland politikammer ligger i området, mens Domkirken, Bergen katedralskole og Fløibanens nedre stasjon alle ligger like over grensen til strøket Fjellet. På Vågsallmenningen står statuen av Ludvig Holberg, og ved Torget står statuen av Shetlands-Larsen.

Strøket omfattes av grunnkretsen Torget, som hadde 654 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,08 km². I tillegg omfatter strøket mindre deler av grunnkretsene Marken og Vetrlidsallmenningen.

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Bergen domkirke med muren rundt. Akvarell av Peter Andreas Blix, 1882. Ved Domkrigen er det påvist fortøyningsringer da den innerste delen av Vågen gikk dit i Middelalderen.

Vågsbunnen var en langgrunn vik som innerst endte i et myrområde. I stedet for ankring ble skipene landsatt ved flo sjø, og lasting og lossing foregikk når det fjæret. I 1184 hadde ett av Magnus Erlingssons skip «fjæret oppe» i Bergen, slik at det først kunne forlate byen om natten. Det er tungt å gå i fuktig fjæresand, og sjauerne må ha vært lettet da en stor del av området ble strødd med småstein. Denne «brolegningen» gjorde sjauing i Vågsbunnen enklere.[15] Gjennom Vågsbunnen rant bekken Hugaå, nevnt i byvedtektene av 1282 som forbød skomakere «å bære bark» i Hugaå, slik at «avfall og skitt fra gårdene ikke bæres utfor bryggene».[16]

I 1746 fortelles at tidligere kunne småbåter ro helt inn til Domkirkemuren og fortøye i ringene der. Våtmarksområdet var gradvis blitt fylt igjen ved naturlig tilslamming og ulovlig søppeltømming, ikke minst fra skomakerne som kvittet seg med store mengder barkavfall fra garvingen. Skikkelige brygger kom først etter bybrannen i 1702, da området ble regulert. Kaifronten ble flyttet utover rundt 1730, da Triangelbryggen ble anlagt. Ved Christian 6.s besøk i 1733 ble det anlagt en honnørbrygge i form av en utstikkerkai. Triangelen ble fiskebrygge, der handelen foregikk fra fiskebåtene. I dag er det tre flaggstenger, voktet av hver sin løve, som symboliserer den forsvundne Triangelbryggen.[17]

Viktige gater

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Koren-Wiberg, Christian (1921). Bergensk kulturhistorie. Bergen: Grieg. 
  2. ^ Lorentzen, Bernt (1976). berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene. Bergen. ISBN 8271290134. 
  3. ^ Helle, Knut (1995). Kongssete og kjøpstad. Bergen: Alma mater. ISBN 8241901879. 
  4. ^ Kloster, Robert (1957). Øvregatens krønike. Bergen. 
  5. ^ Lorentzen, Bernt (1952). Gård og grunn i Bergen i middelalderen. Bergen: John Griegs boktrykkeri. 
  6. ^ a b c d e f Hartvedt, Gunnar Hagen (1994). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8257304859. 
  7. ^ Sivertsen, Aage Georg; Eivind Simonsen (1997). Bergen under lupen: en historisk reise. Oslo: Sofista forl. ISBN 8279100008. 
  8. ^ a b Koren-Wiberg, Christian (1908). Bidrag til Bergens kulturhistorie. Bergen: Grieg. s. 18. 
  9. ^ Solberg, Per (1983). Vågen: Bergen havn 1070-1800 : [utstillingkatalog] : Bryggens museum. Bergen: Museet. ISBN 8290289111. 
  10. ^ Bergen byplans historie - visjon og virkelighet: et seminarinnlegg om byutvikling i eldre og nyere tid. Bergen: Foreningen. 1990. ISBN 8275740002. 
  11. ^ Fossen, Anders Bjarne (1985). Fra båtstø til storhavn 1070-1900: utgitt av Bergen Havnevesen i anledning 250-års jubileet 1735-1985. Bergen: [Havnevesenet]. s. 41. ISBN 8299133300. 
  12. ^ a b Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257310360. 
  13. ^ Strand, Odd (1976). Det gamle Bergen: institusjoner og bygninger. Bergen: Bergens tidende. ISBN 8271310100. 
  14. ^ «Mikaelskirken i Vågsbunnen | Bergen byleksikon». www.bergenbyarkiv.no. Besøkt 3. september 2021. 
  15. ^ Per Solberg m.fl.: Vågen (s. 4) Bryggens museum, ISBN 82-90289-11-1
  16. ^ http://www.hist.uib.no/grunnfag/kjelder/1282_vedtekter.htm
  17. ^ Per Solberg m.fl.: Vågen (s. 12)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Strøk og boligområder i Bergen kommune
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vågsbunnen_(Bergen)&oldid=24678648»