Sable Island
| Sable Island île de Sable | |||
|---|---|---|---|
 Sable Island sett fra nordvest | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Areal | 34 km² | ||
| Lengde | 42 km | ||
| Bredde | 1,3 km | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Canada | ||
| Provins | Nova Scotia | ||
| Posisjon | |||
 Sable Island 43°55′45″N 59°54′46″V | |||
Sable Island er ei sandøy utenfor kysten av Nova Scotia i Canada. I tidligere tider var øya fryktet som farlig farvann med mange skipsforlis og ble kalt «Atlanterhavets kirkegård». Øya er kjent for den innførte hestepopulasjonen, Sable Island-ponni. I 2013 ble øya nasjonalpark. Den er en del av Halifax kommune.
Navn
[rediger | rediger kilde]Øyas navn stammer fra sanddynene den består av. På Jacopo Gastaldis kart over Ny-Frankrike fra rundt 1550 er den kalt Isola della rena.[1]
Geografi
[rediger | rediger kilde]
Sable Island ligger på Sable Island-banken, ved kanten av kontinentalsokkelen. Øya er den eneste delen av sokkelen utenfor det østlige Nord-Amerika som stikker opp av havet.[1]
Øya ligger 161 km sørøst for Canso ved Cansostredet, som skiller Cape Breton fra Nova Scotia-halvøya, og 290 km fra provinshovedstaden Halifax. Sable Island er 42 km lang og har halvmåneform. På det bredeste er den 1,3 km.[2]
Sable Island er en rest etter ei større sandøy. I løpet av istiden for 18000 år siden, da utstrekningen av iskappen var på sitt største, fantes det mange øyer dannet av sedimenter i dette området utenfor østkysten av Nord-Amerika. De fleste har blitt til banker, blant annet Georgesbanken, Emeraldbanken, Banquereaubanken og De store bankene. Sable Island er den eneste resten av det som den gang var ei mye større øy, kanskje 250 km lang og 80 km bred.[3]
På sørkysten formes øya av sand som skylles opp av havbølgene. Havstrømmene former øya slik at den forlenges i nordøstlig retning. På nordkysten er havstrømmene svakere og forlengelsen av øya i sørvestlig retning går saktere.[1] I hver ende av øya fins det sandflater som er to til seks kilometer lange. De heter East Spit og West Spit.[4]
Langs øya strekker det seg to oppbrutte rygger av sanddyner.[4] Den nordligste av disse går opp i 26 meters høyde, mens den i sør når opp i 12 meter.[1]
Regnvann bidrar til at øya har en ferskvannslinse som flyter på saltvann. Vann fra ferskvannslinsen danner dammer og vann, særlig vest på øya. I forsenkingen mellom de to sanddynene fantes det en gang en stor og grunn brakkvannsinnsjø som gradvis er fylt opp av sand og gjengrodd. Restene av Lake Wallace er rundt én kilometer lang.[4]
Plante, dyre- og fugleliv
[rediger | rediger kilde]
Rundt en tredel av øya er dekket av vegetasjon.[4] 190 plantearter er registrert. Det er særlig salttolerante vekster som klarer seg på øya. Trær fins ikke. Marehalm av slekten Ammophila og andre vekster stabiliserer dynene.[4]
Verdens største havertkoloni holder til på Sable Island, der ungene kastes fra sist i desember til tidlig i februar.[4] Steinkobbebestanden har gått ned på grunn av hai og konkurransen fra den store havertpopulasjonen. Steinkobbene yngler fra midten av mars til midten av juni. Det finnes også ringsel og klappmyss, men disse formerer seg ikke på øya. En gang fantes det også en populasjon av atlanterhavshvalross.
Øya er tilholdssted for fugl, særlig måker og snipefugler.[1] Også rosenterne holder til på Sable Island. Totalt 350 fuglearter er registret og 16 av disse hekker på øya. Øyas egen underart av musespurv (Passerculus sandwichensis princeps) hekker bare her.[4]
I ferskvannsdammene på øya lever det killifisk, stingsild og amerikansk ål. Det fins også spesielle biller, sommerfugler og nattsvermere.[4]
Av de rundt 600 artene virvelløse dyr på øya er seks endemiske, blant disse er bladbillearten Trichlochmaea sablensis. Sable Island er det eneste stedet i Canada der den flygeudyktige skyggebillearten Ephalus latimanus lever.[5]
Sable Island-ponni
[rediger | rediger kilde]
Hest ble innført rundt 1738 og har etablert seg med en forvillet populasjon som varierer mellom 150 og 400 individ.[4] Sable Island-ponniene beiter på vegetasjonen på øya, men spiser også tang og tare som skylles opp på strendene.
Hestene er de eneste landlevende pattedyrene på øya. I 1962 ble hestene fredet.[6]
Klima
[rediger | rediger kilde]Øya er det mest vindfulle sted i Nova Scotia. Det er mye tåke. Sommertemperaturen når sjelden mer enn 25 grader. Vintertemperaturen ligger normalt mellom -5 og 5 grader og faller sjelden under -13 grader.[7]
Ved øya møtes varmt havvann fra Golfstrømmen og kaldt vann fra Labradorstrømmen. Som et resultat av dette er det fra mai til juli mye tåke.[8]
Historie
[rediger | rediger kilde]
Det første dokumenterte europeiske besøket på øya fant sted da portugiserne utforsket området tidlig på 1500-tallet.[9] Øya er med på et kart av Pedro Reinel fra 1505. Fiskere fra Europa drev torskefiske ved øya fra første halvdel av 1500-tallet. I tillegg til det gode fisket, var det på Sable Island også mulig å fange sel og hvalross. Utforskeren Humphrey Gilbert, som tapte skipet «Delight» i det første kjente forliset ved sable Island, omtaler et koloniseringsforsøk fra rundt 1550.[8]
Frankrike forsøkte seg sent på 1500-tallet også med en koloni, men uten at forsøket var vellykket. I 1598 tok Troilus de Mesgouez, marki de La Roche, med seg 40 fanger til øya for å kolonisere den. De tolv som overlevde ble reddet i 1603.[1]
På 1600- og 1700-tallet ble det gjort flere nye forsøk på å kolonisere øya, uten det store hellet. Det ble også forsøkt å innføre husdyr, som kveg, gris, sau og hest.[9] Bare hestene etablerte seg. På grunn av alle skipsforlisene, holdt folk som berget vrakgods også til på øya.[9]
Joseph Frederick Wallet Des Barres kartla Nova Scotia og loddet også havdypet ved Sable Island. I 1784 utga han A chart of Nova Scotia. Dette kartet ble kjent for sin kvalitet og hans målinger av havdybden ble brukt av sjøfarende de påfølgende 75 årene.[10]
«Atlanterhavets kirkegård»
[rediger | rediger kilde]
Sable Island nyder en sørgelig Berømthed formedelst de hyppige Skibbrudd, som her foregaa. Øen ligger lige i Kursen for de fra Europa seilende Fartøier. Nogle Fiskere bo her, og her findes en Station til Hjælp for Sibbrudne.
– Verdenshandlens Geografi, 1873[11]
|
Øya ligger like ved de rike fiskefeltene på De store bankene og i ruten for skipstrafikken mellom Nord-Amerika og Europa. Mange skip har derfor gjennom tidene passert Sable Island, som på grunn av storm og tåke var et farlig sted for skipsfart. Siden det første forliset i 1538 har mer enn 350 skip forlist ved Sable Island. Øya har derfor også vært kjent som «Atlanterhavets kirkegård».[9]
Regjeringen i Nova Scotia bygde i 1801 den første av en rekke redningsstasjoner på øya.[9] Sandbankene og det grunne havet ved øya gjorde at skip gikk på grunn langt fra øya og redningsforholdene var vanskelige, med fire–fem timers rotur for redningsmannskapene for å nå ut til de skipbrudne. Ved utgangen av århundret fantes det en hovedstasjon, fire mindre redningsstasjoner, to fyr (reist i 1873) samt utkikstårn. Redningsmannskapene etablerte seg med familiene sine på øya. I 1890 fikk øya en meteorologisk stasjon[9] og i 1905 kom en Marconi-stasjon.[8]
Etter andre verdenskrig kom det forbedringer i navigasjonssystemene slik at forlis ble sjeldnere. Redningsstasjonene ble nedlagt i 1959. Det siste fyret ble automatisert i 1987.[9] Etter et forlis i 1947, skjedde det ikke noe havari før en 12 meters seglbåt gikk på grunn i 1999.[12]
Naturgass og nasjonalpark
[rediger | rediger kilde]
På 1960-tallet begynte leteboring etter olje. Det ble ikke funnet olje ved boring på land, men naturgass er funnet på sokkelen like utenfor øya.[9] I 1995 startet Sable Offshore Energy Project for å hente opp gass og i desember 1999 startet produksjonen.[1] Rørledning langs havbunnen ble lagt til fastlandet i Nova Scotia.
Mye av aktiviteten på land på Sable er konsentrert omkring Main Station, ved den meteorologiske stasjonen. Kystvakten har også etablerte seg, blant annet med drivstofflager for helikoptre. Rundt seks personer holder til på øya året rundt, mens besøkende forskergrupper og andre er innom for kortere perioder på opp til tre måneder.[9]
Sable Island National Park Reserve ble etablert i 2013. Den ble nasjonalpark nummer 43 i Canada. Nasjonalparken omfatter Sable Island og havet rundt øya, slik at olje- og gassvirksomhet er forbudt ut til én nautisk mil fra land.[13]
Forvaltning
[rediger | rediger kilde]Sable Island er en del av Halifax kommune.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g «Sable Island», Canadian Encyclopedia. Lest 28. desember 2018.
- ^ «Maps», Sable Island National Park Reserve, Parks Canada. Lest 28. desember 2018.
- ^ Pielou, E. C.: After the Ice Age. The Return of Life to Glaciated North America, Chicago: University of Chicago Press, 1991, s. 139–141.
- ^ a b c d e f g h i «Natural history» Arkivert 29. desember 2018 hos Wayback Machine., Sable Island National Park Reserve. Parks Canada. Lest 28. desember 2018.
- ^ «Sable Island: Flora and fauna of a remote sandbar», CBC Radio-Canada, 11. september 2014. Lest 28. desember 2018.
- ^ «Sable Island Horses», Canadian Encyclopedia, Lest 28. desember 2018.
- ^ «Weather», Sable Island National Park Reserve. Lest 28. desember 2018.
- ^ a b c «Sable Island» Arkivert 12. mars 2016 hos Wayback Machine., Encyclopedia of Newfoundland and Labrador, bind 5, St. John's: Harry Cuff Publications, 1994, s. 1.
- ^ a b c d e f g h i «Cultural History» Arkivert 29. desember 2018 hos Wayback Machine., Sable Island National Park Reserve. Lest 28. desember 2018.
- ^ Murray, Jeffrey S.: Terra Nostra, 1550–1950. The Stories Behind Canada's Maps, Montreal: Septentrion, 2006, s. 103–104.
- ^ Andree, Carl: Verdenshandlens Geografi, bind 2, Christiania: J. Rasch, 1873, s. 950.
- ^ «Sable Island: Shipwrecks at the graveyard of the Atlantic», CBC Radio-Canada, 4. september 2014. Lest 28. desember 2018.
- ^ «Sable Island now Formally Protected under National Park Legislation», Newswire, Cision, 1. desember 2013. Lest 28. desember 2018.