Nanga Parbat
| Nanga Parbat | |||
|---|---|---|---|
 Nanga Parbat sett fra nord | |||
| Andre navn | Diamir | ||
| Høyde | 8 126 moh. | ||
| Primærfaktor | 4 608 m | ||
| Sekundærfaktor | 189 kilometer | ||
| Land |  Pakistan | ||
| Region | Gilgit-Baltistan | ||
| Fjellrekke | Himalaya | ||
| Førstebestigning | 3. juli 1953 av Hermann Buhl | ||
Posisjonskart   Nanga Parbat Nanga Parbat (Pakistan) | |||
 Nanga Parbat 35°14′15″N 74°35′21″Ø | |||
Nanga Parbat (også kjent som Diamir), 8126 moh., er verdens niende høyeste fjell[1], og det nest høyeste fjell i Pakistan. Nanga Parbat betyr «nakent fjell» på urdu/hindi.
Nanga Parbat ligger i Himalayas vestligste del, og er den av verdens 8000-metere som ligger lengst vest. Fjellet ligger like sør for Indus-elven, i Diamir-distriktet i det nordlige Pakistan. Like nord for Nanga Parbat ligger den vestlige delen av Karakorum-kjeden.
Store tap av menneskeliv
[rediger | rediger kilde]Nanga Parbat regnes som et svært krevende fjell å klatre, og det har blitt omtalt som «dødens fjell» av lokalbefolkningen. For hver tredje klatrer som har stått på toppen av Nanga Parbat, har én omkommet. Dette gir en dødsrate på 30 prosent, og bare Annapurna kan vise til en høyere dødsrate av fjell i Himalaya.
Nanga Parbat-kjeden
[rediger | rediger kilde]Nanga Parbat er ikke ett enkelt fjell, men en 20 kilometer lang fjellkjede som reiser seg høyt over det omkringliggende landskapet. Den sørvestlige delen av denne kjeden er kjent som Mazeno Ridge, og består av en rekke topper. Mot andre siden strekker hovedryggen seg mot øst, før den dreier nordøst mot Rakhiot Peak (7070 m).
Den voldsomme sørflanken, kjent som Rupal Face, dominerer sør/sørøstsiden av fjellet. Den reiser seg 4600 meter over dalen under, og regnes som kanskje verdens største fjellside. Den noe slakere nordsiden, Rakhiot Face, har også en veldig stigning over en relativt kort strekning. Rakhiot-siden faller over 7000 meter fra toppen og ned til Indus-elven bare 27 kilometer unna.
Toppene i fjellkjeden
[rediger | rediger kilde]| Nanga Parbat – hovedtoppen | 8125 m |
| Schulter | 8070 m |
| Sørtoppen | 8042 m |
| Nordøsttoppen | 7910 m |
| Nordtoppen | 7815 m |
| Nordtoppen II | 7785 m |
| Silberzacken | 7597 m |
| Østtoppen | 7530 m |
| Rakhiot Peak | 7070 m |
Klatrehistorikk
[rediger | rediger kilde]Mange forsøk, mange tapte menneskeliv
[rediger | rediger kilde]Klatrere begynte tidlig å forsøke bestigning av Nanga Parbat. Allerede i 1885 gjennomførte den britiske fjellklatreren Albert Mummery en ekspedisjon til fjellet. De kom helt opp til 7000 meter på fjellets vestside (Diamir Face). Mummery og to av hans Gurkha-hjelpere døde senere under rekognosering av Rakhiot-siden.
Seks tyske ekspedisjoner gjorde forsøk på fjellet i 1930-årene, uten å lykkes og med store tap av menneskeliv. Ekspedisjonene kom opp til 7700 meter på Østryggen, via Rakhiot-siden. Nanga Parbat ble kjent som «det tyske fjellet» blant 8000-meterne, i motsetning til Annapurna og Mount Everest, som ble karakterisert som hhv. «fransk» og «britisk» pga. det høye antallet klatrere fra Frankrike og Storbritannia på disse fjellene.
De første milepælene
[rediger | rediger kilde]Toppen ble besteget første gang 3. juli 1953, av østerrikeren Hermann Buhl. Han besteg toppen alene, etter at de øvrige klatrerne i ekspedisjonen hadde snudd. Buhl er den eneste klatreren som har førstebesteget et fjell over 8000 meter alene og uten kunstig oksygen-tilførsel.
Nanga Parbat fikk sin andre bestigning i 1962. En tysk ekspedisjon klatret til topps via en rute i venstrekant av den rasutsatte Diamir-siden, og etablerte det som i dag er den mest brukte ruten opp fjellet.
I 1970 besteg brødrene Reinholdt og Günther Messner toppen via en direkterute opp den enorme Rupal-siden, i det som ble den tredje bestigningen av fjellet. Ute av stand til å returnere samme vei som de kom opp, gjennomførte de to også den første traversen over toppryggen, og klatret ned Diamir-siden. Günther ble tatt av et snøskred og forsvant under nedturen.
I 1978 returnerte Reinhold Messner til Nanga Parbats Diamir Face, og gjennomførte den første bestigning helt uten ekspedisjonsstøtte (solo over Base Camp) av en 8000-meter.
I 1984 ble franske Lilliane Barrard første kvinne på toppen av Nanga Parbat.
Nanga Parbat fikk sin første vinterbestigning 26. februar 2016, da italienske Simone Moro, Alex Txikon fra Spania og Ali Sadpara fra Pakistan nådde toppen via Messner-ruta.[2]
Nordmenn på toppen
[rediger | rediger kilde]- 1990: Andreas Fredborg besteg toppen 11. august 1990.[3] Fredborg klatret fjellet uten bruk av kunstig oksygentilførsel.
- 2022: Kristin Harila nådde toppen 1. februar 2022.[4] Dette var den 7. toppen i hennes forsøk på å sette verdensrekord som den raskeste til å klatre alle 14 fjell over 8000m.
- 2024: Vibeke Andrea Sefland nådde toppen 10. juli 2024. Dette var hennes 8ende 8000 metersbestigning.[5]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «The highest mountains in the world». Worlddata.info (på engelsk). Besøkt 7. september 2022.
- ^ «Nanga Parbat: summit and first winter ascent by Simone Moro, Ali Sadpara and Alex Txikon». PlanetMountain.com (på engelsk). Besøkt 8. september 2022.
- ^ «Ascents - Nanga Parbat». www.8000ers.com. Besøkt 11. november 2024.
- ^ NORSK-KLATRING.NO (1. juli 2022). «Kristin Harila besteg Nanga Parbat». NORSK-KLATRING.NO (på norsk). Besøkt 11. juli 2022.
- ^ «9 mountaineers climb Nanga Parbat». Seven Summit Treks. Besøkt 11. november 2024. «Kathmandu, July 10: 9 mountaineers, including Sherpas, scaled Nanga Parbat on July 10, 2024. This achievement follows a group of 4 climbers, who climbed the mountain on July 9 fixing the route for this season.»
