Ledetone
En ledetone er i musikkteorien det syvende trinnet i en Dur-skala, eller det hevede syvende trinnet i en moll-skala. Ledetonen ligger en halvtone under grunntonen av skalaen.
Ledetonen i C-Dur er h. Ledetonen i a-moll er g#.
Subtonika
[rediger | rediger kilde]Ledetonen sidestilles gjerne med subtonika. Dette går tilbake på det engelske begrepet subtonic. I engelskspråklig musikkteori er det imidlertid ikke et høyt, men et lavt syvende trinn i en diatonisk skala som er subtonika.
En del forfattere av musikkhistoriske lærebøker ser høyt og lavt syvende trinn under ett, idet de snakker om lavt og høyt ledetone.[1] Derimot bruker de fleste lærebøker i satslære og harmonilære begrepet ledetone bare for høyt syvende trinn.[2][3][4]
Bruk av uttrykket subtonika på norsk kan også skape en viss konfusjon i forhold til tonikabegrepet innom funksjonsteorien. En funksjon er imidlertid alltid knyttet til en akkord, ikke til en tone.
Akkord og funksjon
[rediger | rediger kilde]Ledetonen i en skala ligger som ters i dominantakkorden. I streng koralsats må ledetonen med ganske få unntak oppløses mot grunntonen. Dette innebærer at en dominant – igjen med ganske få unntak – må oppløses mot en akkord som inneholder denne tonen, det vil si mot tonika eller én av tonikaens medianter.
En meget markant følelse for ledetonens sterke drag mot grunntonen får man når man lytter til slutten av Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon (korsats nr. 68: Wir setzen uns mit Tränen nieder).[5] Her spiller fløyten ledetonen h mot hele orkestrets c-moll-akkord.
Et annet eksempel finner man i begynnelsen av første sats til Gustav Mahlers tredje symfoni.[6] Trompetene spiller her fire ganger en frase som over halvannen takter holder ledetonen c# mot grunntonen d.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Hjorthaug, Sigmund (2002): Musikkhistorisk oversikt. Stavanger: Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-485-2, s. 10
- ^ Bekkevold, Lisa (1988): Harmonilære og harmonisk analyse. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-12969-8
- ^ Jeffs, Roger (1995): Satslære. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, ISBN 82-05-22688-1
- ^ Jeffs, Roger (2006): Aktiv musikklære. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, ISBN 978-82-05-25044-4
- ^ Bach, Johann Sebastian (1973): Passion unseres Herrn Jesu Christi nach dem Evangelisten Matthäus, BWV 244, hrsg. von Alfred Dürr und Max Schneider. Leipzig: VEB Deutscher Verlag für Musik (DVfM 3087), s. 300, siste takt
- ^ Mahler, Gustav (u.å.): Symphony No. 3 – Score. Wien: Universal Edition (UE 950 LW), s. 4-9 mellom sifrene 1 til 5
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Tveit, Sigvald (2008): Harmonilære fra en ny innfallsvinkel. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01211-7