Lamia (mytologi)
- Denne artikkelen er om en gudinne. For andre betydninger av ordet, se Lamia.
| Lamia | |||
|---|---|---|---|
 Lamia som bedrøvet betrakter slangen på sin forarm, maleri av Herbert James Draper. | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Λάμια | ||
| Foreldre | Poseidon og Lybie | ||
| Make | Zevs | ||
| Barn | Skylla | ||
| Bosted | Libya | ||
| Symboler | Slangekropp | ||
| Tekster | Homer Stesichoros Ovid Pausanias | ||
Lamia (gresk: Λάμια) var i henhold til gresk mytologi en vakker dronning av Libya som ble en daimon som spiste barn. Hennes mor er i noen kilder oppgitt å være Lybie (gresk: Λυβιη, Lubiē) og hennes far var havguden Poseidon. Lybie synes å være en personifisering av landet Libya, men ettersom det er bortimot ingen referanser til Lybie i klassisk gresk litteratur, er de sannsynlig at Lybie og Lamia er alle variasjoner av den samme myten om den vakre mytologiske dronningen av Libya, datter av egyptiske Belos og Libya, en ren personifiseringen av landet av samme navn.[1]
Hovedmyten til Lamia er at hun ble elsket av Zevs, og at Zevs' sjalu hustru Hera stjal eller drepte Lamias barn slik at hun ble sinnssyk og spiste andres barn. Disse grusomhetene forvandlet Lamia fra en vakker kvinne til et forferdelig uhyre. Allerede i antikken synes det som om Lamias hovedfunksjon var noe man skremte slemme barn med, noe som ble videreført til romersk mytologi. Senere, som i senantikken, virker det også som om Lamia også ble et symbol på seksuelt aggressive kvinner. I Hieronymus' latinske bibel Vulgata ble Lilith oversatt som Lamia.[1][2]
Navn
[rediger | rediger kilde]
Dramatikeren Aristofanes hevdet at hennes navn var avledet fra det gresk ordet for «spiserør», «åpning», (λαιμός; laimos), således en referanse til at hun spiste barn.[3] En mer sannsynlig forklaring er «stor hai»,[4] Slike haier ble også referert til som ketea («havmonstre»), og det er sannsynlig at hun også ble identifisert med havgudinnen Keto ettersom begge ble omtalt som mor av havmonsteret Skylla. Som datter av Poseidon og med betydningen av hennes navn, kan det antyde at hun opprinnelige ble tenkt på som en stor, aggressiv hai.[4]
En annen forklaring er at Lamia er en kvinnelig variant av Lamos,[1] en elvegud i Kilikia i Anatolia eller Boiotia i sentrale Hellas. Hans døtre var lamidene, som var barnepleiere av guden Dionysos. Foreldrene til Lamos var Okeanos og Tethys,[5] men ved en tidlig periode eller i den del greske områder i henhold til en del kilder var de begge barn av Poseidon og oppfattet som guder.[1]
Lamia er også navnet på gresk by i den regionale enheten Fthiotis i sentrale Hellas. Forklaringen på byens navn er sprikende; delvis er det forklart som oppkalt etter den mytologiske Lamia, og delvis forsøkt forklart som etter malierne (gresk: Μαλιεῖς), den opphavelige befolkningen i området.
Mytologi
[rediger | rediger kilde]
I myten er Lamia en elskerinne for guden Zevs, noe som får Zevs sjalu hustru Hera til å drepe alle barna til Lamia og forvandle henne til et fryktelig uhyre som jakter og spiser andre barn. I en annen versjon har Hera kun stjålet alle barna til Lamia, og i sorgen og savnet etter barna får Lamia til å miste vettet og begynner å stjele og spise andre barn. De uhyrlige handlingene forvandler henne til et uhyrlig monster i seg selv.
En del redegjørelser forteller at hun har en slanges hale nedenfor midjen.[6] Denne populære beskrivelsen av henne har i stor grad sin årsak i et moderne dikt av John Keats, kalt for Lamia (1820)[7] Antoninus Liberalis benytter Lamia som et alternativ navn for Sybaris, en slangeaktige drakaina (gresk drage av hunkjønn), men Diodorus Siculus beskriver imidlertid henne som ikke mer vanskapt enn et forvridd ansikt.[8]
Senere tradisjoner refererte til mange lamiaier, disse var i henhold til folkeminne fryktelige underjordiske daimoner eller succubi som lurte unge menn til sine blodige senger ved å se ut som vakre kvinner.[9]
I senere fortellinger ble Lamia forbannet slik at hun ikke kunne lukke øynene og alltid ville besatt av inntrykkene av hennes døde barn. En del fortellinger (se Horatius nedenfor) forteller at Hera tvang Lamia å sluke sine egne barn. Ulike mytene beskriver Lamias monsteriøse (tidvis som en slange) framtoning som et resultat av enten Heras vrede, smerten fra sorgen, galskapen som drev henne til mord, eller i en del sjeldne tilfeller, et naturlig resultat av være datter av Hekate.[10]
Zevs ga henne evnen til fjerne sine egne øyne. Hensikten med denne evnen er uklar hos Diodorus Siculus, men andre versjoner har uttalt at hennes evne til å fjerne øynene kom med gaven av profeti. Zevs gjorde dette for å formidle Lamia i hennes bitre sorg over tapet av barna og for at hun skulle greie å sove til tross for at hun ikke kunne lukke øynene.[11]
Horatius i Ars Poetica[12] tenkte seg muligheten av gjenfinne levende de barna hun hadde spist:
- Neu pranse Lamiae vivum puerum extrabat alvo.
Alexander Pope oversatte det til følgende:
- «Shall Lamia in our sight her sons devour,
- and give them back alive the self-same hour?»
Stesichoros identifiserte Lamia som en datter av Poseidon og som mor til Skylla med havguden Forkys som far.[13] Det kan være en sammensmelting (to tekster som flettes sammen) av Lamia med havgudinnen Keto, tradisjonelt Forkys' hustru og mor til Skylla. Ytterlige forbigående referanser til Lamia ble gjort av Strabon[14] og Aristoteles.[15] Andre kilder siterer Triton som far til Skylla med Lamia som mor. Antoninus Liberalis identifiserte dragen Sybaris med Lamia, en annen sammensmeltning.
Tolkninger
[rediger | rediger kilde]
Mødre over hele Europa pleide å true sin barn med fortellingen om Lamia.[16] «Hun ble en form for eventyrfigur, brukt av mødre og barnepiker for å få til god oppførsel blant barn.»[17]
Mange skumle detaljer ble funnet på av senere skribenter, satt sammen i det bysantinske leksikonet Suda, utvidet i renessansens poesi og samlet på nytt i Thomas Bulfinchs antologier av fabler (1850-tallet) og Brewer's Dictionary of Phrase and Fable (1870): Lamia var misunnelige på andre mødre og spiste deres barn. Hun var vanligvis kvinne, men komedieforfatteren Aristofanes forestilte seg at en hermafrodittisk fallos.[18] «På tiden til Apuleius, var ikke bare Lamias karaktertrekk fritt blandet inn folkelige oppfatninger om hekseri, men ved en del nivåer var selve navnene vekslende.»[19] Lamia har også blitt sammenlignet med middelalderens succubus og mor til trollet Grendel som opptrer i det angelsaksiske heltediktet Beowulf.[20]
Apuleius i Det gyldne esel beskriver heksen Meroe og hennes søster som lamiae:[21] «De tre fremste trollkvinnene i romanen — Meroe, Panthia og Pamfylia — avslører også mange vampyriske egenskaper som generelt var assosiert med lamiae».[17]
En fortolkning fastslår at Lamia kan ha vært en forførerinne, slik som i sofisten Filostratos' Livet til Apollonios fra Tyana (gresk: Τὰ ἐς τὸν Τυανέα Ἀπολλώνιον; latin: Vita Apollonii Tyanensis), en biografi over nypythagoristiske filosofen Apollonios fra Tyana. Her avslører Apollonios til den unge brudgommen Menippos at hans utkårete kvinne, som han i all hast skal gifte seg med, i virkeligheten er en Lamia som planlegger å fortære ham.[17] En del skjøger og prostituerte het Lamia som navn.[22] Forbindelsen mellom Demetrios I Poliorketes og kurtisanen Lamia fra Athen var beryktet.[23][24][25] I et maleri av Herbert James Draper (1909, illustrasjon over), er Lamia framstilt i tunglynt stemning som ser på slangen på hennes forarm og hun synes å representere en hetære. Selv om den nedre delen av hennes kropp er menneskelig, hentyder maleren til hennes assosiasjon til slangesymbolikk ved at hennes midje er drapert inn et slangeskinn. I emblemer i renessansen hadde Lamia kroppen til en slange og brystene og hodet til en kvinne, tilsvarende forestillingen av hykleri.[26]
Kristne forfattere advarte mot den forførende kraften til lamiae. I hans avhandling fra 800-tallet om skilsmisse, De divortio, listet erkebiskop Hinkmar av Reims opp lamiae blant de overnaturlige farene som truet ekteskap, og identifiserte dem med geniciales feminae,[27] kvinnelige reproduktive ånder.[28]
John Keats beskrev Lamia i diktsamlingen Lamia and Other Poems (1820) hvor han presenterte en beskrivelse av ulike farger av Lamia som var basert på Robert Burtons The Anatomy of Melancholy (1621).[29] Keats fortellinger følger den generelle handlingsgang til Filostratos hvor Apollonios avslørte Lamias sanne natur før bryllupet.
Moderne folkeminne
[rediger | rediger kilde]
I moderne gresk folkeminnetradisjon har Lamia overlevd og beholdt mange av hennes tradisjonelle attributter.[30] John Cuthbert Lawson bemerket at «... de fremste karaktertrekkene til lamiae, bortsett fra hennes blodtørst, er deres skittenhet, deres grådighet, og deres tåpelighet.»[31] Det samtidige gresk utsagnet «τό παιδί τό 'πνιξε η Λάμια» («barnet har blitt kvalt av Lamia») forklarer uventet krybbedød.[31][32]
Moderne henvisninger
[rediger | rediger kilde]Redaktørene av 1800-tallets utgivelse av Lempriere's Dictionary var av den mening at Lamia er modell for Lamiae – små afrikanske monster som hviskende smigrende kunne ødelegge små barn. Disse blir i dag kalt for lemurer, men moderne mytologer mener at denne forbindelsen er søkt og lite sannsynlig. I bulgarske og baskiske legender blir Lamia i Hellas ofte assosiert med huler og fuktige steder.
Lamier blir også nevnt i bokserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Der blir de beskrevet som meget vakre kvinner med sølvblondt hår som flagrer selv om det ikke er vind. De kan forhekse de fleste menn med sin skjønnhet, men blir de sinte kommer en annen side frem av dem: De får skjellete vinger og fuglehoder. Lami-hår kan brukes i tryllestaver, men det er kjent for å gi spesielt temperamentsfulle staver og Herr Olivander bruker det aldri. Fleur Delacour er kvart lamia, og hennes tryllestav inneholder et hår fra hodet til en lami, en av hennes bestemødre.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d «Lybie and Lamia», Bulfinch Mythology
- ^ I Vulgatas Jesajaboken 34:14; se Hurwitz, Siegmund (1980, 1993): Lilith, die erste Eva: eine Studie über dunkle Aspekte des Weiblichen. Zürich: Daimon Verlag. I engelsk oversettelse som Lilith, the First Eve: Historical and Psychological Aspects of the Dark Feminine, oversatt av Gela Jacobson. Einsiedeln, Switzerland: Daimon Verlag, 1992 ISBN 3-85630-545-9.
- ^ Aristofanes: Vepsene, 1177.
- ^ a b «Lamia», Theoi Project
- ^ «Lamos», Theoi Project
- ^ Sammenlign med havmonsteret Tyfon, Ekhidna («hunn-slange»), gigantene og andre arkaiske, ktoniske skremmebilder.
- ^ Keats, John: «Lamia»
- ^ Diodorus Siculus: Library of History, xx. 41.
- ^ «Empousai & Lamiai», Theoi Project
- ^ Homer: Odysseen 12.124 og skolia, nedtegnet hos Kerenyi, Karl (1951): Gods of the Greeks, s. 38, note 71.
- ^ Bell, Robert E. (1991): Women of Classical Mythology: A Biographical Dictionary, ABC-CLIO, støtter seg på Diodorus Siculus 22.41; Suda: 'Lamia'; Plutark: 'On Being a Busy-Body' 2; Skolia på Aristofanes: Freden, 757
- ^ Horatius: Ars Poetica, l.340
- ^ Stesichoros, Fragment 220
- ^ Strabon, i.II.8
- ^ Aristoteles: Etikken vii.5
- ^ Tertullianus: Mot Valentinius, kapittel III
- ^ a b c Leinweber, D.W. (1994): «Witchcraft and Lamiae in The Golden Ass» i: Folklore 105, s. 77-82
- ^ Aristofanes: Freden, l..758
- ^ Leinweber (1994), s. 78
- ^ Kiessling, Nicolas K. (februar 1986): «Grendel: A New Aspect» i: Modern Philology 65.3, s. 191–201.
- ^ Den engelske utgaven av den elisabethanske oversetteren William Adlington gjenga lamiae som «hags», «hurpe» eller «trollkjerring», noe som gjorde Apuleius' særskilte referanse uklar for generasjoner av engelske lesere; jf. Apuleius (1989): Metamorphoses, Harvard University Press
- ^ Kerényi (1951): The Gods of the Greeks, s 40.
- ^ Plutark: Livet til Demetrios, xxv.9
- ^ Claudius Aelianus: Varia Historia, XII.xvii.1
- ^ Athenaios: Deipnosophistaí, III.lix.29.
- ^ Nohrnberg, James (2014): The Analogy of «The Faerie Queene», Princeton University Press, s. 241-242
- ^ Hinkmar: De divortio Lotharii («Om Lothars skilsmisse»), XV Interrogatio, MGH Concilia 4 Supplementum, 205, som sitert hos Filotas, Bernadotte (2005): Pagan Survivals, Superstitions and Popular Cultures in Early Medieval Pastoral Literature, Pontifical Institute of Mediaeval Studies, s. 305.
- ^ I hans 1628 Glossarium mediae et infimae latinitatis, Du Cange gjorde opptegnelse av geniciales feminae, og assosierte dem med ordene vedrørende til generasjon og genitalia; oppslag online
- ^ Keats gjorde et notat til dette mot slutten av første side i en renskrift: se Harrold, William E. (oktober 1966): «Keats's 'Lamia' and Peacock's 'Rhododaphne'» i: The Modern Language Review 61.4 (579–584), s. 579 og noter med bibliografi på dette punktet.
- ^ Lamia har en seksjon i Megas, Georgios & Colaclides, Helen (1970): Folktales of Greece (Folktales of the World), University of Chicago Prtes.
- ^ a b Lawson, John Cuthbert (1910): Modern Greek Folklore and Ancient Greek Religion: A Study in Survivals, Cambridge University Press, s. 175ff.
- ^ «Plutselig spedbarnsdød (krybbedød)» Arkivert 12. november 2014 hos Wayback Machine., NHI.no
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Graves, Robert (1955): «Lamia» i: Greek Myths. London: Penguin. ISBN 0-14-001026-2. s. 205–206
- Kerényi, Karl (1951): The Gods of the Greeks. Thames & Hudson, nyutgivelse februar 1980, ISBN 0-500-27048-1. s. 38–40
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Lamia (mythology) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Lamia», Theoi Project
- «Keto», Theoi Project
