Hopp til innhold

Johan Cappelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johan Cappelen
Født25. feb. 1889Rediger på Wikidata
Skogn (Nordre Trondhjems amt)
Død18. okt. 1947Rediger på Wikidata (58 år)
Trondheim (Sør-Trøndelag)
BeskjeftigelsePolitiker, advokat Rediger på Wikidata
Embete
  • Norges justisminister (1945–1945)
  • fylkesmann i Sør-Trøndelag (1940–1947)
  • ordfører i Trondheim (1931–1934)
  • Stortingets direktør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarJohan Christian Severin Cappelen
PartiHøyre
Frisinnede Venstre
NasjonalitetNorge
Johan Cappelen på Commons

Johan Cappelen (1889–1947) norsk politiker, embedsmann og høyesterettsadvokat fra Trondheim.

Han tilhørte eldste sønns gren av Cappelen-slekten. Han vokste opp i Levanger som sønn av Christian Cappelen, overlege ved Nordre Trondhjems amtssykehus, og hustru Katharina, født Steen.[1] Han giftet seg med Hjørdis Mack Floer (1884–1981), og deres datter Catharina (1917–2014) ble gift med kjøpmann Ivar Lykke, sønn av statsminister Ivar Lykke.

Cappelen tok juridisk embedseksamen i 1911 og påfølgende praksis som dommerfullmektig. Han begynte som privatpraktiserende sakfører i Trondheim i 1915 og ble høyesterettsadvokat i 1922. Han var Trondheims ordfører fra 1931 til 1934, som representant for Frisinnede Venstre.[2]

Johan Cappelens vei i Trondheim er oppkalt etter ham.

Andre verdenskrig og etterspill

[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig okkuperte Luftwaffe Værnes lufthavn med liten motstand.[3] På grunn av lange avstander var Værnes viktig base og mellomlanding for de tyske krigsflyene.[4] Værnes var utenfor rekkevidde for de fleste britiske krigsfly som tok av fra britisk jord. Uten Værnes ville de tyske flyene hatt problemer med å nå Narvik. De tyske styrkene organiserte, ved hjelp av lokale myndigheter og norsk mannskap, umiddelbart arbeidene med å utbedre lufthavnen, og på noen få uker hadde de bygget en ny rullebane til god bruk i felttoget i Nord-Norge.

Centralkomiteen i Trondheim ble stiftet 16. april 1940, enstemmig stadfestet av bystyret to dager senere, med full tilslutning fra det politiske miljøet om samarbeid med fienden.[5] 24. april signerte Centralkomiteen ved leder Andreas Claussen, ordfører Ivar Skjånes og fylkesmann Johan Cappelen et opprop om at «Den tyske overkommando forlanger at der skaffes 2.000 arbeidere til planeringsarbeide paa Lade og Værnes», kringkastet 25. april kl 08:16 på morgensendingen til NRK trøndelagsavdelingen. Dette skjedde mens det fortsatt pågikk kamper i Nord-Trøndelag og i Nordland. Centralkomiteen besto ellers av varaordfører John Aae, grosserer Finn Rønning, ingeniør S.S. Klingenberg og sekretær i Fylkesforsyningsnemnda Erik Sunnseth. Centralkomiteen hadde fra 16. april møter alle hverdager og når tyske representanter var til stede møtte også Skjånes og Cappelen. Okkupasjonsmakten etterlyste arbeidskraft 11. og 18. april. De tyske representantene var ikke fornøyd med antall fremmøtte, og hadde 25. april en diskusjon med de norske representantene der blant annet stats- og folkerettslige sider av saken kom opp. Cappelen avviste tvangsarbeid som løsning på tyskernes behov for arbeidskraft.[6][7][8] Tre ledende entreprenørfirmaer i Trondheim oppfordret i annonser i byens aviser arbeidere om å melde seg til tjeneste. Over 2.000 trøndere deltok i utvidelsen av flyplassen.[7]

Etter krigen ble nordmenn som hadde vært i denne form for tysk tjeneste, kollektivt frikjent, unntatt en mann fra Skatval som jobbet på Værnes under hele krigen sammen med mer enn 2.000 andre. Han ble dømt for medvirkning fordi han hadde vært NS-medlem.[9] Dommen mot mekanikeren la som skjerpende punkt til grunn at det fortsatt pågikk kamper, og at Værnes var tyskernes viktigste flyplass for kampene i Nord-Norge. Dommen ble anket til Høyesterett, der en av dommerne gikk inn for frifinnelse fordi mannen hadde fulgt direktiver fra norske myndigheter.[10][11][12][13] Ingen politiske myndigheter i Trondheim ble etter krigen gransket for sine handlinger våren 1940. Historikeren Vidar Eng mener at kunngjøringen 24. april av må ha fremstått som offisiell linje fra norske myndigheter i Trøndelag. Eng mener at Centralkomiteen og den øvrige norske ledelsen i Trondheim følte seg truet av tyske krav om å skaffe arbeidskraft. Truslene var rettet mot Trondheim som helhet, og Eng mener at Cappelen og Skjånes ikke ga etter av feighet. Undersøkelseskommisjonen av 1945 forsvarte underforstått Cappelens handlinger i 1940.[6] Historikeren Anders Kirkhusmo legger de tyske truslene til grunn, og formoder at Cappelen og de andre lederne var i en vanskelig situasjon preget av lammende frykt etter at Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer og Åndalsnes ble bombet. Namsos ble nesten lagt øde av bombing 20-21. april.[7]

Cappelen ble i 1940 konstituert som fylkesmann i Sør-Trøndelag, men avsatt samme høst av okkupasjonsmyndighetene, og var fengslet av disse på Vollan, Falstad og Grini 1943–45. Han ble gjeninnsatt som fylkesmann ved frigjøringen i 1945, og var fylkesmann til han døde i 1947.

I Einar Gerhardsens første regjering (Samlingsregjeringen) i 1945 var Cappelen justisminister som representant for Høyre, men uten at Høyres ledelse var konsulert. Cappelen var ikke medlem av Høyre, og han ønsket heller ikke å møte i Høyres stortingsgruppe.[14]

Den 17. juli 1945 signerte justisminister Cappelen et brev til granskningskomiteen i Bergen om retningslinjer for straff av lærere i «den høyere skole» under rettsoppgjøret: «Lærere som er tilsatt, forfremmet eller forflyttet under okkupasjonen, kan bare fortsette i stillingen dersom de oppnår godkjenning...Rettslig sett kan det ikke antas å være noe til hinder for at en gjør godkjenning avhengig av at tjenestemannen underkaster seg ordensstraff...Under enhver omstendighet må det anses tilstedelig - også uten lovhjemmel - å ilegge lærere ordensstraffer i den utstrekning de selv samtykker.»[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Eklo, Asbjørn D.K. (1998). Bygårder i Levanger. 1. Levanger. s. 49–50. ISBN 82-994651-1-7. 
  2. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). Trondheims historie. Vekst gjennom krise og krig : 1920-1964. 5. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161. ISBN 82-00-22860-6. 
  3. ^ Sandmo, Espen (12. april 2010). «Da tyskerne tok Værnes». NRK. Besøkt 26. mars 2019. «– Man kan jo lure på hvordan det gikk an at det ble skrevet ut norske arbeidsstyrker til Værnes mens det samtidig stod engelske soldater i Namsos, og norske soldater på vestsida av Snåsavatnet, sier Roger Rein.» 
  4. ^ Sandmo, Espen (12. april 2010). «Da tyskerne tok Værnes». NRK. Besøkt 20. november 2020. «– Hadde ikke flyplassen på Værnes stått klar, hadde de ikke kommet seg til Narvik, og da hadde tyskerne stått i en kritisk fase lenger nord i Norge. Dette var derfor strategisk viktig for hele utviklingen av krigen i Norge, sier Roger Rein.» 
  5. ^ Hermann Hansen: «Mange tjente på krigen», Adressa 8. mai 2015
  6. ^ a b Vidar Eng (2010). «Hvorfor arbeidet gode nordmenn på flyplassene i Oslo og Trondheim i april 1940?». Historisk tidsskrift. 89: 430. 
  7. ^ a b c Anders Kirkhusmo (2016). «Centralkomiteen i Trondheim og tyskerarbeidet på Værnes i april 1940 – Enda en gang». Trondhjemske Samlinger. 
  8. ^ «Rom for NS-nyanser?». Agderposten. 8. desember 2009. «Mens kampene fortsatt pågikk i Norge våren 1940, gikk myndighetene i Trondheim inn for å skaffe tyskerne arbeidere til planeringsarbeid på Værnes og Lade flyplasser. Sosialrådmann på dette tidspunkt var O. C. Gundersen. Etter krigen ble han justisminister i Gerhardsen-regjeringen. Ordfører Ivar Skjaanes (Ap) ble etter krigen forfremmet til fylkesmann ved Gundersens hjelp.» 
  9. ^ Hermann Hansen: «Mange tjente på krigen», Adressa 8. mai 2015
  10. ^ Kirkhusmo, Anders (2011). «Kommentar til Vidar Engs artikkel: Hvorfor arbeidet gode nordmenn på flyplassene i Oslo og Trondheim i april 1940?». Historisk tidsskrift. 04 (på norsk). 90: 587–591. ISSN 1504-2944. Besøkt 19. november 2020. 
  11. ^ Ulateig, Egil (1999). De gode mot de onde: verdenskrig, partisankrig, likvidasjoner og folkerett. [Lesja]: Forl. Reportasje. ISBN 8299529905. 
  12. ^ Kroglund, Nina D. (2010). Hitlers norske hjelpere. Oslo: Historie & kultur. 
  13. ^ Haarr, Geirr: The German Invasion of Norway: April 1940. Barnsley, Seaforth Publishing.
  14. ^ Hambro, Johan (1984). C.J. Hambro: Liv og drøm. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-11347-8. 
  15. ^ Mappe 3300/1950 III - 23, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Fylkesmann i Sør-Trøndelag
1940–1940 		Etterfølger
Okkupasjonsstyre
Forgjenger 
Okkupasjonsstyre
 Fylkesmann i Sør-Trøndelag
1945–1947 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johan_Cappelen&oldid=24428014»