Hopp til innhold

Gerd-Liv Valla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gerd-Liv Valla
Født25. jan. 1948Rediger på Wikidata (76 år)
Korgen (Nordland)
BeskjeftigelsePolitiker, friidrettsutøver, fagforeningsleder Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
SøskenNils Valla
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avKommunistisk Universitetslag
Norges justisminister
4.februar 1997–17.oktober 1997
RegjeringJagland
ForgjengerAnne Holt
EtterfølgerAud Inger Aure
Leder av Landsorganisasjonen
2001–2007
ForgjengerYngve Hågensen
EtterfølgerRoar Flåthen
Gerd-Liv Valla på Commons

Gerd-Liv Valla (født 1948) er en norsk tidligere fagforeningskvinne og politiker (Ap). I 1997 var hun statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet i Thorbjørn Jaglands regjering. Hun var leder for Landsorganisasjonen (LO) fra 2001 til hun valgte å gå av den 9. mars 2007 som følge av den såkalte Valla-saken.

Bakgrunn, utdannelse og yrke

[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp på en av Valla-gårdene på Bjerka i Hemnes. Nils Valla, tidligere leder i Norges Bondelag, er hennes storebror.[1]

Hun har hovedfag i statsvitenskap med mellomfag i sosialantropologi og grunnfag i offentlig rett. Hun ble cand.polit. ved Universitetet i Oslo i 1977 og tok pedagogisk seminar i 1979. Hun ledet Norsk Studentunion 1974–75. I syv år var hun gift med historikeren Harald Berntsen. De har en datter sammen.

Hun har arbeidet både i fagbevegelsen og som førstekonsulent og kontorsjef i Norges almenvitenskapelige forskningsråd samt som høyskolelektor ved Eik Lærerhøyskole i Tønsberg.

Tidlig kommunistisk engasjement

[rediger | rediger kilde]

Narve Trædal har hevdet at han var med på å ekskludere Valla fra SUF(m-l) sommeren 1971, men at han ikke husker grunnen til eksklusjonen.[2] Ifølge Valla selv har hun aldri vært medlem i SUF (m/l), men var tvert i mot svært uenig med organisasjonen.[3][4]

Midt i 1970-årene ble hun med i Kommunistisk Universitetslag (KUL). Valla selv bekreftet i et intervju at hun hadde vært medlem av KUL, men la til at «av alle mine aktiviteter på 70-tallet så var KUL den minste, men likevel har den fått størst oppmerksomhet». I samme intervju sa hun også at «jeg har aldri vært stalinist.»[5] KUL har da også alltid tatt avstand fra stalinismen. I memoarboken Gi meg de brennende hjerter (2012) skriver Valla at hun var med i KUL i «to–tre år», og at hun forlot bevegelsen «tidlig i 1980», altså i en alder av 32 år. Hun skriver at hun nekter å angre på at hun var medlem.[6]

Karriere i Arbeiderpartiet

[rediger | rediger kilde]

Valla ble medlem av Arbeiderpartiet i 1988.[7] Hun var politisk rådgiver ved Statsministerens kontor fra 1990 til 1992 og deretter statssekretær samme sted frem til 1994, under statsminister Gro Harlem Brundtland.

Justisminister

[rediger | rediger kilde]

Valla etterfulgte Anne Holt som statsråd i Justis- og politidepartementet 4. februar 1997. Dette var på en vanskelig tid for departementet. Man hadde nettopp hatt Lund-rapporten og striden om den såkalte Furre-saken. Statsråd Grete Faremo var blitt avsatt, og hennes etterfølger justisminister Anne Holt ble langvarig syk og måtte til slutt gå av. Departementet hadde lenge hatt en urolig ledersituasjon. Denne situasjonen gikk Valla inn i. Øystein Mæland var statssekretær for Justis- og politidepartementet i perioden før og under Valla, men trakk seg fra stillingen i løpet av Vallas periode.

Det var i hennes periode som justisminister at flykapreren Souhaila Andrawes, som hadde fått tilknytning til Norge, ble innvilget overføring fra tysk fengsel til å fortsette soningen i Norge. Noe senere, under Bondeviks første regjering, ble Andrawes benådet og løslatt.

Thorbjørn Jaglands regjering gikk av etter valget samme år.

Karriere i fagbevegelsen

[rediger | rediger kilde]
Folkets Hus i Oslo. Valla var leder i LO fra 2001-07, og var med det en av Norges mektigste personer
Foto: Kjetil Ree

Som statsråd ble hun valgt til nestleder i Landsorganisasjonen i Norge (LO), et verv hun innehadde frem til hun i 2001 ble valgt som ny leder etter Yngve Hågensen. Før det var hun forbundsnestleder (1994 til 1997) i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Valla var LOs første kvinnelige leder, den første leder med bakgrunn i offentlig sektor og den første akademiker som ledet landets største arbeidstakerorganisasjon.

Valla tok initiativ til «den lange valgkampen» sommeren 2004.[8] Dette var starten på en lang kampanje for å bidra til at flest mulig LO-medlemmer ville stemme på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget 2005.

Bakgrunnen for kampanjen var at svært mange LO-medlemmer hadde stemt på andre partier enn Ap ved valget i 2001. Spesielt hadde Fremskrittspartiet fått stor oppslutning. [trenger referanse]

Arbeiderpartiet fikk etter valget flertall på Stortinget sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet og dannet regjeringen Stoltenberg II.

I 2006 klarte Valla, til dels i samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), å få Stoltenberg-regjeringen til å gå bort fra planene om å fjerne skattefordelene ved avtalefestet pensjon (AFP), som regjeringen aktet å ta bort fra 1. januar 2007. Dessuten ble det til at regjeringen ville lovfeste det statlige bidraget til AFP og at dette skulle trappes opp i takt med befolkningsutviklingen. Dette betød, ifølge Valla, at AFP-ordningen ville sikres så å si til evig tid. Det ville da ikke lenger være noen usikkerhet foran hvert eneste tariffoppgjør om det fortsatt blir AFP eller ikke, fremholdt hun.[9] Det var stor dramatikk om denne saken, og utfallet var med på å befeste Valla som en av Norges mest innflytelsesrike personer.

Valla hadde som LO-leder en rekke styreverv. Hun var bl.a. styreleder i A-pressen og i Fafo. Hun var også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og ledet valgkomiteen i Arbeiderpartiet.

Hun gikk av som LO-leder 9. mars 2007 etter den såkalte «Valla-saken».

«Valla-saken»

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kontroversen rundt Gerd-Liv Valla i 2007

I januar 2007 oppstod sterk kontrovers rundt Gerd-Liv Valla etter at Ingunn Yssen valgte å si opp sin stilling som internasjonal sekretær i LO fordi hun følte seg mobbet og trakassert av Valla. Valla avviste dette under en pressekonferanse samme dag, og i en skriftlig redegjørelse dagen etter sa hun at påstandene «ikke hadde rot i virkeligheten» og kom med kraftige motangrep.

Etter at flere personer som hadde jobbet under Valla i hennes tid som justisminister, stod frem i pressen med sine historier og beskyldte henne for autoritær lederstil, mobbing, trusler og løgn, tiltok kritikken mot henne i styrke. Som følge av sterk kritikk for hennes håndtering av saken og krav om at hun skulle gå av som LO-leder og trekke seg fra alle verv i Arbeiderpartiet, valgte Valla til slutt å gi en generell unnskyldning og innrømmet at hennes håndtering av saken kunne oppleves som ufølsom.

Et granskningsutvalg ble deretter utnevnt av LO-sekretariatet for å utrede Vallas opptreden overfor Yssen. Det uavhengige utvalget ble ledet av advokat Jan Fougner. I sin rapport, som ble lagt frem den 9. mars 2007, slo utvalget fast at Valla hadde trakassert Ingunn Yssen og brutt arbeidsmiljøloven, og at Vallas forklaring til utvalget var preget av «dårlig innsikt i og forståelse av hvordan hennes adferd påvirker andre».[trenger referanse]

Valla trakk seg samme dag som LO-leder. Hun avviste alle anklager og rettet samtidig sterk kritikk mot LOs granskningsutvalg.

LO valgte å ikke offentliggjøre rapporten, men flere medier fikk tilgang til hele rapporten et par dager senere.

Valla ble sykmeldt 14. februar 2007 for ryggplager, som skyldtes at hun brakk ryggen ett år tidligere. Etter at hun gikk av den 9. mars begynte hun å skrive bok om Valla-saken og fortsatte å kritisere Ingunn Yssen, LOs granskningsutvalg og en rekke Arbeiderparti-politikere.

I oktober 2007 utgav hun boken Prosessen, der hun presenterer sin versjon av saken. Boken er skrevet i dagboksform og inneholder sterk kritikk mot en rekke personer involvert i saken og mot personer i Arbeiderpartiet og LO.

Høsten 2012 utga Valla memoarboken Gi meg de brennende hjerter, der avgangen som LO-leder også omtales.[10]

Publikasjoner

[rediger | rediger kilde]
  • Prosessen, Oslo, Cappelen, 2007 (om Valla-saken)
  • Gi meg de brennende hjerter, Oslo, Cappelen Damm, 2012 (memoarbok)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Nordli, Erling (1992). Gård og slekt i Hemnes. II. Hemnes kommune. s. 932. ISBN 82-991512-4-4. 
  2. ^ Intervju med Narve Trædal på kader.no (angitt side 117 i pdf-dokumentet) Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine.
  3. ^ «– Jeg har aldri vært redd for å si at jeg vil ha makt». klassekampen.no. Besøkt 9. oktober 2022. 
  4. ^ Kristiansen, Nina (9. oktober 2022). «Kan vi stole på Wikipedia?». forskning.no (på norsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  5. ^ Rønnaug Jarlsbo (20. oktober 2007). «Vallas verden». Dagbladet. Besøkt 27. oktober 2007.  "Spalten Portrettet s. 46-49 i trykt utgave. Angående utgivelse av den kommende boken "Prosessen"
  6. ^ Gerd-Liv Valla: Gi meg de brennende hjerter. Oslo, Cappelen Damm 2012, side 76–78.
  7. ^ Kjartan Brügger Bjånesøy (30. april 2002). «Vallas vilje». Dagbladet. Besøkt 13. mars 2007.  «Valla ble medlem av Arbeiderpartiet i 1988.»
  8. ^ Thomas Spence (3. juni 2004). «Gerd-Liv Valla starter valgkampen». Aftenposten. Besøkt 13. mars 2007.  «Kampanjen som heter «Du bestemmer - LO på din side» er den største faglig-politiske noensinne»
  9. ^ Dagsavisen 21.10.2006: Full pott for Valla etter turer i Marka[død lenke] Nettsted besøkt 25. oktober 2007
  10. ^ Fortsatt ingen pusekatt: Gerd-Liv Valla er tilbake, like bitter, like åpen og enda mer konspiratorisk enn før, Aftenposten

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gerd-Liv_Valla&oldid=24727488»